fredag 18. desember 2009

Et bittelite julemirakel..

Det er ingen tvil om at det er i overkant stressende å være butikksjef i desember. Jeg sprekker blodkar hver eneste dag, og så fort en medarbeider nyser får jeg nesten hjerteattak av frykt for fravær.

I dag var en sånn dag. Med noen ørsmå hjertestans allerede i god tid før lunsj. Som ble utsatt til etter barne-tv.

Av og til kommer disse små øyeblikkene, som gjør det verdt det. Når en kjempestressa kunde forlater butikken med et smil. Ser meg i øynene, og takker meg for god hjelp. Når en lett forvirra bestemor ikke finner bilen sin, og jeg kan fortelle henne at det finnes tre forskjellige p-hus. Når en jente på fem år roper "god jul", mens hun spretter fornøyd avgårde med en ballong i hånda. Da er det så godt å være meg! Det er utrolig deilig å vite at man er med på å gjøre noens dag litt bedre.

I dag hadde vi et lite julemirakel i butikken. Mor og datter kom inn, og datter løp med en gang bort til ei dokke vi har sittende i en hylle. "Mamma, denne er det jeg ønsker meg!" Mor får lett panikk. Så sier hun til meg: "Å herlighet, jeg hadde helt glemt at hun ønsket seg den. Og nå har vi allerede kjøpt noe annet." Jeg snakket med jenta om å spare penger, og kanskje hun kunne kjøpe den en annen dag. Hun gråt og gråt. For når den satt på hylla, så kunne jo ikke nissen ha kjøpt den, og da fikk hun den ikke. Jeg tror aldri jeg har sett en unge så bunnløst fortvilet. Så lyser moren opp! "Du! Jeg har jo fått penger fra oldemor, de kan jeg bruke! Kan du få pakket inn en sånn i smug for meg?"

Himmel, jeg ble så glad! Inn på lageret og hente en dokke, så jenta ikke skulle se at den forsvant fra hylla. Full fart med silkepapir, mens moren underholdt henne i et hjørne av butikken. Pakke den fint inn, og legge den i en nøytral pose, før moren betalte uten at jenta så det.

Jenta gråt da hun sa hade til dokka. Jeg gråt sannelig en skvett, jeg også. Tanken på hvor oppriktig lykkelig den lille jenta blir, når hun åpner gaven fra oldemor. Jeg skulle så inderlig gjerne ha sett henne. Kall meg gjerne gal, men det er så GODT å få være en del av sånt. En del av andre menneskers lykke. Være med på å gjøre julen litt magisk. For en nydelig liten jente med fletter og fregner.

I morgen trenger jeg et julemirakel selv. Er dere klar over hvor inni granskauen mye jobb det er å kjøpe juletre, eller?? Mulig det er meg, men skjeggete østeuropeere i campingvogn er ikke så tillitsvekende at det gjør noe. Så skal man velge busk. Stivfrossen busk. Det er umulig å vite om den har greiner rundt hele. Vi veit jo at den ikke har greiner rundt hele, men det handler om å begrense katastrofen. Stivfrossen busk blir puttet i nettingstrømpe. Og så forventes det at JEG sleper denne stikkete ekle saken bort til bilen. Og får den inni. OG får lukket igjen baggasjen. Mmm-hm.

Så kommer man hjem. Stivfrossen busk skal ut igjen av bilen, og slepes i retning stua. Nettingstrømpa skal av, og akkurat i det den faktisk slipper taket i tretoppen, innser jeg at jeg skulle ha sagd av litt nederst på stammen. Ja, man gjør det. For da trekker det vann, og holder lenger. Okay. Busk ut igjen. Denne gangen uten strømpe, og du verden så mye bredere! Sløv sag. Utrolig sløv sag, kombinert med et håndlag min far hadde nektet å vedkjenne seg. Jeg sager og sager. Snur litt på stammen. Ja, for kanskje det er lettere fra en annen kant? Liksom? Saaaageeee. Banneordene kommer som perler på en snor. Det er kvae og barnåler overalt. Det er Bea. Og saga. Du grønne glitrende meg midt i ræva!

Treet er i hus for andre gang. Nå skal treet i foten. Den utrolig enkle juletrefoten, som selv bestemor kan bruke. Javel. Ring bestemor da. En sånn julebusk er faktisk drittung. Og den skal løftes, mens jeg sikter, og dunker, og holder det rett, og fortvila prøver å sparke bort katta som henger fra grein fire.

Der står den. Julebuska. Den er i ferd med å tine. Den ser ut som en førtiåring som begynner å bli tynn i håret. Det mangler litt hist og her, kort oppsummert. I tillegg til at den selvsagt står urovekkende skjeivt. I den superenkle foten sin.

Puh. Endelig. Men neida, for tror dere ikke dette fandens verk skal ha lys?!

Jeg trenger et mirakel. Eller en mann. Noe som vel ville gå ut på det samme.

tirsdag 15. desember 2009

Bak lukkede dører..

...sometimes I get nervous when I see an open door
close your eyes, clear your heart
cut the cord..

Jeg friker ut av åpne dører. Noe sier meg at mange andre har det motsatt. At de ikke takler stengte dører. At de gyver løs for å få dem opp. Jeg skjønner tankegangen, og jeg skjønner hva som driver dem. De ønsker å komme videre. Kanskje jeg ikke er helt der? Enda.

Åpne dører betyr ukjent territorium. Åpne dører betyr upløyd mark. Nye bekjentskaper. Grenser som flyttes. Åpne dører betyr nye muligheter, og nye veier videre. Jeg elsker jo sånt!

Åpne dører betyr også en enorm utfordring. Tør jeg gå gjennom? Åpne dører er ikke åpne for alltid. De må brukes. Eller lukkes. Hvis ikke vil de, til syvende og sist lukke seg selv. Og dører som har stengt seg selv, de takler jeg ikke så godt.

Men tilbake til utgangspunktet; jeg friker av åpne dører. Her i mitt rom er det trygt. Det er kjent og behagelig. Alle som er her, er gransket og godkjent. Det er folk jeg ønsker å ha i rommet mitt. Utenfor rommets fire vegger, står det haugevis med andre folk. Noen banker på, noen vandrer hvileløst ved dørstokken. Enkelte passerer bare i full fart, mens noen ytterst få altså åpner døra.

Det trekker fra åpne dører. Lyder, lukter, og stemninger kommer inn med den nye lufta. Jeg elsker det.

Så hvorfor friker jeg? Fordi det er nytt. Og fordi det blir fristende å gå gjennom. Eller slippe noen inn. Åpne dører truer det kjente og trygge. Åpne dører krever at jeg gir av meg selv. Ingen vil entre rommet mitt, om jeg ikke fjerner forsvaret, og åpner meg. Det er fryktelig ubehagelig.

Stengte dører lar meg være i fred. De utfordrer meg ikke. De frister meg ikke til å åpne meg for andre. De lar meg leve i rommet mitt, uten å måtte rote rundt gamle følelser. Det er forutsigbart, og muligheten for å ende opp skadeskutt er minimal.

Jeg låste dørene mine svært godt. Allikevel er det av og til noen som får den ene litt på gløtt. Alle vet hvor kjedelig det vil være å tilbringe hele livet i det samme rommet. Så jeg er jo glad for at dørene noen ganger åpnes. Jeg er bare så livredd for den grusomme lyden den lager når den smelles igjen. Etter at jeg har begynt å like den nye lukta.

Pokker heller, kan du ikke i det minste love meg å lukke den forsiktig hvis du snur? Ikke smell. Vær så snill.

søndag 6. desember 2009

Bea er voksen. Kanskje..

Jeg synes det er godt å være voksen!

Ikke en kjeft som hadde trodd jeg noen gang ville mene jeg var voksen. Langt mindre like det. Eller si det høyt. Men jeg er voksen nå. Min versjon av voksen. Ikke fornuftig, ikke klok, ikke spesielt mye annerledes enn da jeg var fjorten. Allikevel er det på enkelte områder et hav av forskjell.

Jeg er trygg på meg selv. Det er den største forskjellen. Jeg vet hvem jeg er. Det er jeg som har sørget for å bli sånn. Det er mine valg, mine prioriteringer, og mine meningers mot som har gjort meg til den jeg er nå.

Selvsagt vingler og vakler jeg fortsatt. Noe annet ville jo være for skandale å regne. Bea er Bea, uansett alder. Det er kaos og følelser, knall og fall, latter og tårer. Sånn skal det være, sånn må det bli.

Men jeg lar meg ikke lenger føre av andre på samme måte som da jeg var fjorten. Jeg vet at de valgene jeg tar, blir tatt fordi JEG mener de er best. For MEG. De kan gjerne være påvirket av andre. De kan gjerne tas fordi jeg ser at det gagner andre. Men da er det fordi JEG ønker å gjøre noe for andre. Ikke fordi andre forventer det av meg.

Det sies at jeg har vondt for å si nei. Ja, jeg har det. Jeg deler gjerne meg selv med alle som vil ha en bit. Noen ganger blir det bare smuler igjen til meg. Alle kan se at smuler ikke er nok, og at det kan bli litt sårt og vanskelig å være en smule i dagens samfun. Men det varer ikke lenge. Og jeg valgte det selv. Fordi noen trengte meg mer enn jeg gjorde selv.

Når prinsipper og hjertesaker står på agendaen, da sier jeg nei. Og det føles godt.

Tenk dere hvordan vi hadde det da vi var fjorten og følelsene boblet. Hva ville vi ikke gjort for å fange oppmerksomheten til Frank i 9a, når vi selv gikk i 7d? Det er ikke så mange som med hånda på hjertet kan si at de ikke gikk på akkord med seg selv. Ga litt mer enn det som egentlig smakte godt. Tok et trekk av røyken. En slurk av ølflaska. Lot hender slippe til litt lenger enn hjernen sa var lurt.

Selv om man er 36, mister man selvsagt litt grepet når følelsene bobler. Og sånn skal det være. Det er en selvfølge å ville strekke seg langt for en man er nær. Og det er nok kanskje forskjellen på meg, før og nå. Nå strekker jeg meg lenger enn Laban for de jeg er glad i - sånn vil det alltid være - men det holder ikke lenger å være fascinert av noen for å kaste prisipper på båten.

Det føles virkelig godt å stå støtt på to bein. Egne bein. Jeg har hatt lett for å stå på andres, og da stod jeg langt fra støtt. Nå er det mine bein jeg har å stole på. At jeg snubler langt oftere enn de fleste andre, gjør ingenting. For det er meg, mine og mitt som snubler. Jeg lar meg ikke lenger vippe av pinnen av hvem som helst. For en med min baggasje i trillekofferten, er det usannsynlig deilig!

En dag skal det dukke opp en som fjerner gangsynet mitt fullstendig. Da skal jeg lese dette og tenke at jaja, så du trodde du hadde kontroll. Men akkurat nå velger jeg faktisk å tro at jeg vet hva jeg driver med.

For å sitere et....fascinerende...bekjentskap: Time will show.

onsdag 2. desember 2009

Mannen i månen

Livet mitt er kaos. Jeg er kaos. Sånn har det alltid vært. Det krever mye av menneskene rundt meg. Og det krever en hel del av meg selv. Jeg sørger for å omgi meg med folk som takler kaoset. Folk som henger med i svingene, og ikke gir meg opp. Uten dem hadde jeg ikke vært noe som helst. Uten dem hadde jeg ikke vært.

Det er umulig å sovne i kveld. Det er rare dager for tida, og da blir nettene rare også.

Masse fart på jobben, akkurat sånn jeg aller helst vil ha det. Jeg ligger alltid litt på etterskudd, og skulle alltid helst vært et annet sted. Men det er jo sånn jeg aller helst vil ha det. Problemet er bare å legge det fra seg når natta kommer. Gi hodet noen timer fri.

Når arbeidsdagen er over, tar ikke kaoset slutt. Det virrer selvsagt på privaten også. Skifter, som vanlig, mellom store høyder og dype daler. Jeg er aldri helt i vater. Finner liksom aldri helt balansen. Men jeg er ikke sikker på om jeg ville hatt det annerledes. Jeg blir aldri noen summetone. Det vil alltid være mye av alt rundt meg. Og kanskje er det sånn jeg aller helst vil ha det? Problemet er bare å legge det fra seg når natta kommer. Gi hjertet noen timer fri.

Natta er her nå, men hverken kropp eller hjerte er villig til å la den vinne. Så da går turen ut på trappa. Svart alle veier. Alle andre veier enn opp. Der lyser ufattelig mange stjerner. Fullmånen lyser opp deler av gårdstunet, og jeg tenker at jeg er verdens heldigste som bor akkurat her. I det gamle hvite huset. Jeg elsker dette huset, og alt som hører med. Alle som hører med.

Siden jeg flyttet hit, har jeg fått en helt annet forhold til natta. Og mørket. Jeg var mørkredd før. Og ofte husredd, enda jeg bodde tett i tett med masse andre folk. Her er jeg helt alene. Men aldri aldri skikkelig ensom. Mørket er behagelig. Lydene i huset trøster mer enn de skremmer.

Og i natt er også fullmånen framme. Den gir meg en enormt god følelse. Her ute, langt fra kunstig lys, er det utrolig hvor sterkt den skinner. Jeg føler et merkelig nærvær som ikke kan forklares, og selv om jeg nesten fyser fast i trappa, klarer jeg ikke løsrive meg og gå inn. Det triller noen tårer, til tross for et smil. Litt vemod, men allikevel glede. Livet er fullt av motsetninger.

Singel og alene, men langt fra ensom. I natt lar jeg en god venn varme dyna mi, riktignok ved hjelp av elektrisitet. I natt drar jeg opp gardina, og slipper månelyset inn. Liggende i senga, fascinert og nesten forhekset av det spesielle lyset, tenker jeg at det kanskje ikke alltid er så viktig med den søvnen. Av og til er det verdt å være våken. La hodet og hjertet jobbe som de vil.

Jeg lukker laptopen nå, og lar månen bli rommets eneste lys. En liten bit av meg klarer ikke la være å innrømme at jeg savner deg litt. Enda du aldri har vært her. I månelyset mitt.

søndag 15. november 2009

Små dype spor

Du er så underlig til stede i livet mitt. Enda jeg ikke kjenner deg. Eller har truffet deg. Sannsynligvis kommer jeg heller aldri til å gjøre det. Allikevel er du under huden min.

Jeg ønsket å hate deg. Tro meg, jeg har prøvd. Det var ikke vondt ment, men du var en påminnelse om en av de verste opplevelsene jeg noensinne har gjennomgått. Det var enkelt å overføre hatet til deg. Det ga meg noe mer håndfast å hate. Ikke en opplevelse, men et konkret objekt. Så jeg hatet. Deg, de rundt deg, hele pakka.

Det varte ikke mer enn to dager, så gikk hatet over i sorg. Nok en gang var det den gamle opplevelsen jeg sørget over, ikke deg. Men du rev skorpene av såret mitt, og brakte enormt mye tristhet inn i livet mitt. Igjen. Smerten ble på en måte helt fersk da jeg skjønte at det ikke lenger var til å unngå. At du var uungåelig.

Man velger sin vei selv. Jeg kunne valgt å henge igjen i hatet og sorgen. Jeg kunne valgt å gjøre deg til symbolet på alt som er vanskelig i mitt liv. Det ville ikke vært hverken riktig eller rettferdig. Ikke mot deg. Ikke mot meg. Vi kunne aldri hatt det sånn.

Jeg kjenner fremdeles en viss sorg ved tanken på deg. Eller kanskje snarere et vemod. For jeg blir aldri en del av ditt liv. Til tross for at du har vært en viktig brikke i mitt. Du har vist meg veien til fred i sjelen. Jeg skulle så gjerne satt mine spor i ditt liv også. Om ikke annet vært et blaff av godhet en dag du virkelig trengte det. For du kommer til å trenger det.

Det er mange som elsker deg betingelsesløst. Jeg unner deg den kjærligheten av hele mitt hjerte. Uskyldsren. Helt uten krav eller forventninger. Nå skal du formes av kjærligheten rundt deg, og jeg er overbevist om at det må ende med godhet.

Kanskje våre stier en gang krysser hverandre. Kanskje jeg en gang kan få føle fysisk nærhet til deg. Kanskje jeg en gang kan se deg inn i øynene, og se at du forstår. At du var verdt alt, og enda litt.

Lykke til, lille venn.

søndag 8. november 2009

En kvinnes skjønnhet..

"En kvinnes skjønnhet måles ikke i hennes hårfarge, ikke i hennes klessdrakt, ikke i hennes ytre. Skal du lære deg om en kvinnes skjønnhet, så se på hennes øyne. Der hvor kjærligheten bor."

Jeg leste dette på nettsiden til en mann. Nå kan vi selvsagt tenke at denne mannen virkelig har skjønt det. At denne ene spesielle mannen virkelig vet hva det handler om. Men det stemmer jo ikke. Dette sitatet har jo ingen rot i virkeligheten. Joda, det er kanskje sånn man burde måle en kvinnes skjønnhet, men det er langt fra sånn det blir gjort.

De mindre oppvakte av dere har kanskje ikke fått det med dere, men jeg er altså kvinne. Singel sådann. Da ramler man borti litt rusk og rask av og til, man gjør det. Jeg kan ikke garantere at akkurat du ønsker å lese videre nå, men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at jeg ønsker å skrive. Klar?

Vi starter enkelt. Lag en profil på et av disse nettstedene der man liksom skal finne sitt livs store kjærlighet. Legg så til et mindre heldig bilde av deg, og vent på responsen. Tro meg, den uteblir. Gjør et nytt forsøk, denne gangen med et blinkskudd. Og der kommer de rennende, vet du. Mennene. De som ikke går etter utseende, men ønsker en å ha de gode samtalene med. De samme mennene som frøs litt på ryggen og bladde kjapt forbi den forrige profilen du lagde. En kvinnes øyne er fullstendig uinteressante.

Jeg ser ikke så verst ut med klær på. Eller...jeg ser bedre ut med klær på enn uten. Min kropp bærer preg av å ha tilbragt mer tid på sofaen enn på treningssenteret. Min kropp er som en god porsjon bolledeig. Den går ut på feil steder, og går nesten ikke inn i det hele tatt. Appelsinhud er liksom bare begynnelsen. Mange som har født to barn, sliter med at puppene blir lange. Sånn er det bare. Jeg kunne fint levd med lange pupper, om de i det minste hadde vært like lange! Nå vet jeg at du har dissende bilder i hodet, og bare behold dem der. For nå tar vi turen ut på byen.

Etter noen liter rødvin, øker jo selvtilliten. Sånn er det for de fleste av oss. Alle, vil jeg si, med unntak av hun ene som er null verdt så fort promillen overstiger kjørbart nivå. Men for oss andre, har rødvin gjerne en positiv effekt på selvbildet. Jeg er intet unntak. Da er det lett(ere) å glemme hvordan kroppen tar seg ut uten klær. Og når det først er glemt, kan man faktisk finne på å grave fram godt gjemte og glemte behov. Vi kaller det behov. Vi bruker ikke de andre ordene som får meg til å høres billig ut. Uansett, når man befinner seg i en annens leilighet, og planen er å få dekket tidligere nevnte behov, så må nødvendigvis klærne av. Det er en halvtime siden siste rødvinsslurk, selvtilliten er der fortsatt, men etterhvert som kjolen treffer gulvet kommer tvilen. Og i det bh'en faller, og puppene bokstavelig talt rulles utover bolledeigmagen, ja så er man rimelig overbevist om at dette ikke var en god ide. Hadde det stemt at skjønnhet måles i øynene, ville vi vel ikke brydd oss annet enn hvordan akkurat de så ut der og da.

Kjærlighet, det er noe annet. DA måles skjønnheten etter helt andre kriterier. Og da tør vi stole på at kroppen duger. Når mannen lyser av kjærlighet til deg, da er du ikke redd for å la bh'en falle, er du vel? Når den rette mannen kysser deg og sier du er vakker, da er du ikke et sekund i tvil. Da kan lyset være tent, for appelsinhuden er usynlig. Der og da betyr ikke lengden noenting. Ikke den lengden heller. I ettertid, når kjærligheten er død, kan man selvsagt lure på hvordan han i det hele tatt turde å vise den fram, men han tenker vel gjerne det samme om det han så. Og det er ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er at der og da er de to verdens skjønneste. For hverandre. Og bryr seg ikke om noe annet.

Moralen får vel bli at de av oss som preges av tidens tann, får beholde klærne på til den ekte kjærligheten er et faktum. Eller for å si det på en annen måte: Bolledeigkropp og ujevnt lange pupper er ikke forenelig med spontan kåthet.

lørdag 7. november 2009

En slags balanse

Incompatible, it don't matter though
'cos someone's bound to hear my cry
Speak out if you do
You're not easy to find

Is it possible Mr. Loveable
Is already in my life?
Right in front of me
Or maybe you're in disguise

Who doesn't long for someone to hold
Who knows how to love you without being told
Somebody tell me why I'm on my own
If there's a soulmate for everyone

Here we are again, circles never end
How do I find the perfect fit
There's enough for everyone
But I'm still waiting in line


Jeg vet jeg har noen mannlige lesere, og ikke frik ut nå gutta! Dette er ikke et sippeinnlegg om hvor fælt det er å være singel. Langt derifra. Det er en hyllest til singellivet, med en dråpe lengsel etter noe annet. Når dere først er faste lesere av en kjerringblogg, tåler dere såpass.

Jeg digger å være singel! Jo, jeg gjør det. Jeg er ikke god til å måtte forholde meg til andre hele tiden. Jeg har enormt behov for egentid, og kontrollfriken i meg setter pris på at ingen blander seg borti det jeg driver med.

Når jeg kommer fra jobb, etter å ha jobbet tre timer lenger enn planlagt, er det deilig å sløve på sofaen. Alene. Ingen som prater, ingen som spør, ingen som maser. For mas er det nok av ellers i verden. Jeg spiser det jeg vil til middag, når det passer meg, og jeg støvsuger ikke før jeg selv ser behovet.

Hvis jeg vil bruke penger på en jentetur til Dublin, så gjør jeg det. Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for at det går utover den planlagte hotellhelga med kjæresten. Det er ingen som tjater når de ser bildene fra turen. Ingen som lurer på hvor mye vi egentlig drakk. Eller hvorfor jeg sitter på fanget til pianisten.

Akkurat nå slår det meg at jeg høres ut som en mann. Gud bedre, det gjør jeg jaggu! Legger vi til at jeg kan drikke øl mens jeg ser fotball i fred nå, så er vi der. Men jeg føler det virkelig sånn som dette. At friheten er enormt god, og at den er verdt å sette pris på. Akkurat i kveld gjør jeg nettopp det. Jeg sitter og setter pris på at det bare er meg.

Men..

Ja, for dette var selvsagt ikke alt.

I tillegg til å sette pris på friheten, kjenner jeg en ørliten rastløshet. Og et knøttlite snev av savn.

Når jeg kommer hjem fra jobb, tre timer senere enn planlagt, hadde det vært koselig om noen spiste middag med meg. Om noen spurte om dagen hadde vært fin, og fortalte litt om sin egen. Og da jeg var på jentetur i Dublin, ville det vært fint med en sms eller to fra en som savnet meg. Fotball er enda morsommere når man ser det sammen med andre, og ølen smaker ikke så verst i rette selskapet den heller. Når jeg går totimersturen min i morgen formiddag, hadde det vært godt med en å holde i hånda. En å skravle med så runden ikke føltes så lang. Og når man legger seg søndag kveld, og gruer seg litt til mandag morgen, ville det selvsagt ikke være helt feil å ha en arm å sove på.

Men savnet og ønsket må aldri få vike plassen for gleden ved å ha det som man har det. Akkurat her og nå. Og jeg synes verden kan bli flinkere til å la folk være single i fred. Mange av oss har det bedre enn noen gang. Vi trenger ikke medlidenhet, små oppgitte sukk, og evinnelige spørsmål om vi har noe på gang.

For det har jeg. Jeg har noe stort på gang. Selvstendighet, frihet og trivsel i eget liv. Og jeg nyter det like fullt, selv om jeg av og til tenker at det kunne vært fint om..

fredag 30. oktober 2009

De små øyeblikkene

"Don't miss out on a diamond while you are to busy collecting stones."

Jeg har samlet usannsynlig mye stein i mitt liv. Milde himmel folkens, her snakker vi grustak. Heldigvis har jeg også snublet over mange fantastiske diamanter. De er der bestandig. De skinner innimellom stein, grus og finkornet sand.

For et par år siden holdt jeg på å drukne i sand. Jeg hadde store tunge steiner over ryggen, som gjorde det nesten umulig å gå. Det lå ufattelig mengder stein i stien, så jeg kom meg nesten ikke framover. Lommene var fulle av grus, og jeg hadde konstant stein i skoen. Ører og øyne var dekket av sand. Jeg hverken så eller hørte de viktige tingene i livet.
På denne tiden var selv de minste ting uoverkommelige. Hverdagslige oppgaver som det å være mamma. Gå på jobb. Besøke en god venn, eller rydde i stua.

I dag er jeg på en helt annen plass i livet. Livet er godt. Jeg klatrer over steinene langs veien, og lar aldri øynene fylles med sand. Den tunge børen er en del av meg som jeg nå har akseptert, og sluttet å kjempe i mot. Den er fortsatt med meg, men ikke lenger altoppslukende. Det er ikke lenger som en tyngende og kvelende ryggsekk, men oppbevares i en snerten liten trillekoffert. Ikke plagsomt tungt å ha med seg, og enkelt å sette fra seg i perioder. Jeg puster med magen.

Og nå, vet dere, nå nærmer vi oss poenget. For jeg ønsker å dele noen av de små øyeblikkene med dere.

I ettermiddag satt jeg på McDonalds, og hørte ungene rope og le inne på lekerommet. Da slo det meg at dette tidligere ville vært en stor stein i livet. Det å være med ungene alene. Ha dem hos meg, være sammen med dem morgen og kveld, og allikevel ha energi til å ta dem med ut. Så der satt jeg, et stykke nedi pommes frites'en, og pustet med magen. For dette er jo ingenting.

For en uke siden besøkte jeg gode venner på en annen kant av landet. Da vi hentet de to yngste i barnehagen, kom femåringen mot meg og ga meg en spontan og lang klem. Jeg hadde ikke sett henne på flere måneder, og den klemmen varmet mer enn ungen noen gang kunne ane. Senere den ettermiddagen kom husets treåring bort til meg. Hun forklarte, ved hjelp av tegn og ord i salig blanding, at hun ville ha meg med for å se på Mikke Mus Klubbhus på tv. Femåringen ble også med, og krøp opp i fanget mitt. Der og da følte jeg en enorm glede over disse to fine ungene, som lar meg være en del av livet sitt.

Og nå i kveld er det usedvanlig kaldt her. Både inne og ute. I morgen kommer det helt sikkert til å være glatt på veiene. Jeg har vinterdekk på bilen. Skiftet i et ubetalelig kaos, sammen med verdens beste venninne, mine unger og hennes to. For to år siden, kunne jeg ikke forstille meg hvordan jeg skulle ha energien til å skifte dekk. Denne gangen ble det bare gjort. I god tid. Uten at det føltes som noe hinder i det hele tatt.

Ingenting av dette er breaking news. Ingenting av dette er verdt å skrive hjem om. Men alt dette er bittesmå øyeblikk man er nødt til å sette pris på. Selvsagt setter man større pris på dagslys etter å ha levd i mørke, men også de som ikke har vært der må verdsette livet som det er.

Livet består av uendelig mange små øyeblikk. Det er umulig å gripe dem alle, men det skal aldri hindre deg i å forsøke.

søndag 11. oktober 2009

Mirakelet Mie - min Mie

Mie er et mirakel. Det vil bli skrevet mye om Mie. Mange vil bidra, og enda flere vil berøres av det som fortelles om henne. Dette er min historie. Om min Mie. Det lille monsteret jeg lærte å like majones.

For meg er Mie selve symbolet på livsglede og vilje. Hun er tre år, og har nettopp fått vite at hun har et syndrom hun kun deler med ei jente i Mexico. Selvsagt har hun det. For Mie er ikke noen hvem som helst. Hun kunne ikke feile hva som helst heller.

Det har vært en lang vei å gå, dette. Flokken til Mie har kjempet, grått, fortvilet, og lett. De har hele tiden visst at det fantes et svar. I Norge i dag får man ingenting gratis. Helsevesenet gir opp relativt rask, når livstruende tilstander er utelukket. Og når en liten flokk nekter å bøye av for presset, blir de stemplet som vanskelige og sutrete. Flokken til Mie er den minst sutrete jeg kjenner.

Første gangen jeg treffer Mie er hun atten måneder. Hun treffer meg midt i hjertet. Umiddelbart. Mie har de klokeste øynene jeg noen gang har sett. Det er tydelig at noe ikke stemmer, for hun har overhodet ikke språk, og er ikke i nærheten av å kunne gå. Allikevel er det noe så RIKTIG over henne. Hun har en merkelig ro over seg, selv når sinnet raser i den lille kroppen. Mie vet.

Disse to årene har jeg møtt Mie mange ganger. Hun kommer litt lenger innunder huden på meg for hver gang. Hun gror inn i hjertet mitt. I sjelen min. Det er umulig å ikke elske henne. Mie kan ikke si Bea. Mie kan si "HEEY!" Når Mie skal si noe, bør man høre etter, for å si det sånn. Tredje "HEEEY!!" er langt fra lyst og trivelig. Hun kunne vært forsanger i Klanen, om bare uttalen var någet mer presis. Så etter et realt brøl, får hun oppmerksomheten min. Og BrøleMie er forsvunnet. Tilbake sitter SolstråleMie. Som fikk kontakt, og kan fortelle det som var så viktig. Desverre er det ikke så lett å skjønne henne, men det er fantastisk givende å oppleve at hun ønsker å kommunisere.

"Livet handler ikke om å vente ut stormen, men om å lære seg å danse i regnet". For meg er Mie selve symbolet på dette. Hvis flokken hennes hadde ventet ut stormen, hadde de gått glipp av tre fine år. Med Mie. Og hvis Mie skal vente ut stormen, vil hun gå glipp av hele livet sitt. Jeg er så uendelig glad for min egen evne til å danse i regnet. Og jeg skylder Mie, og flokken hennes, alt for å ha vist meg hvordan.

Mie. Ei jente på tre år. Hun har rørt ved flere hjerter enn vi andre bare kan drømme om. Det er ikke tilfeldig at det ble akkurat henne. Og hun er i ferd med å fullføre ferden sin med glans.

Hyllest til den herlige høsten

Ja, for mine folk, de liker høsten. Åååå, sier de, det er så nydelige farger ute! Ojojoj, sier de, tenk så heldige vi er som bor i et land med så tydelige årstider. Nei og nei, sier de, så godt det er å krølle seg sammen i godstolen med strikketøy og kakao.

Med høsten kommer mørket. Folka mine liker mørket. Det er så koselig inne når det er mørkt ute. Javel, men det er ikke særlig koselig ute, synes vi vel? Og vi må faktisk ut. Her hvor jeg bor, her er det mørkt her! Og her bor også elgen. Den ser jeg ikke i mørket. Jeg hører den når jeg går tur, men jeg ser den ikke når jeg kjører tur. Så fram til Einar Elg bruker refleksvest, tillater jeg meg å sette pris på lyse kvelder.

Med høsten kommer kulda. Folka mine liker kulda. Det er så koselig å fyre i peisen når det er kaldt ute. Så jeg gir det et forsøk. Henter inn fuktig ved, finner fram tennbrikkettene jeg kjøpte da jeg gikk tom for aviser i fjor, og gleder meg til peisvarme. Det tar tid. Tid og mye banning. Så endelig tar det fyr. I grillvotten jeg har på meg for ikke å sette fyr på selve hånda. Joda, det blir varmt, men ikke spesielt koselig. Jeg liker varme sommerkvelder, jeg.

Med høsten kommer løfter om snø. Folka mine liker snø. De trenger sikkert ikke å måke, for å si det sånn. For meg er trusselen om snø enbetydende med at vinterdekkene må på bilen. Bea gjør det selv. Så ut i den kulda vi er så glad i, rulle fram vinterdekk fra den gjengrode garsjen, ringe pappa for å spørre hvor jekken ligger, og så er jeg klar. Jekken lar seg ikke folde ut. Eller noe. Den ser i alle fall ikke ut som noen jekk, foreløpig. Etter fire mms'er til fire ulike kompiser, er prinsippet forstått og jekken er klar til bruk. Kan man sette en jekk hvor som helst på bilen? Nye mms'er sendes. Hånlige svar mottas. Så er bilen løftet på den ene siden, jeg hopper som en gal på den mutterløsnertingen, og innser at den fjerde mutter'n ikke lar seg løsne. På med de tre som faktisk kom av, fire vinterdekk inn i bilen, jekken kastes inn, og i morgen skulker man de to første timene på jobb for å ta turen til Sharif.

Mens jeg har skrevet dette, har jeg oppdaget en annen koselig ting med høsten. Stearinlys. Ja, folka mine liker stearinlys. Det skaper en helt spesiell stemning. Jeg kan til dels være enig. Den er jo litt spesielt å ligge flatt på gulvet, mens man forgjeves prøver å skrape stearinen løs fra parketten med en ostehøvel.

Kjære kjære folka mine: Jeg er veldig glad i dere, men dere tar feil. Høsten suger. Vi ses til våren.

lørdag 10. oktober 2009

Mot slutten av et døgn..

Det har vært vårt døgn dette, og nå er det snart over. Jeg liker døgnet vårt. Det føles merkelig godt å kunne kjenne på sorgen og savnet, og samtidig vite at du alltid vil gi meg styrke.

Ser du hvor sterk jeg har blitt, vennen min? Ser du hvor støtt jeg står? Hvor uredd jeg er? Jeg kan takke deg for så uendelig mye av det. Og det vet du. Jeg er ikke lenger redd for å miste deg. Det har jeg allerede gjort. Det kommer jeg aldri til å gjøre. Du er med meg i ett og alt. Det er det eneste riktige. Ditt korte innhopp mitt liv har satt så sterke spor at jeg aldri kunne drømt om å forsøke å hviske de bort. Jeg vil heller feire deg, minnes deg, og på et underlig vis være stolt av deg. Du overvant alle odds da du veltet livet mitt opp ned. Du kjempet til det var slutt.

Jeg kjenner mennesker som ikke forstår. De sier de ville glemt. Hvorfor skal jeg glemme? Og hvordan kan jeg? Jeg skylder deg å holde liv i minnene. Du var ikke forgjeves. Opplevelsene jeg hadde med deg knakk meg nesten. Jeg var klar til å gi opp. Men så dukket sjelen din opp igjen. Den ga meg livet tilbake. Hver dag takker jeg deg for styrken du gir meg. Og hver dag stryker jeg over merkene etter deg. Med sorg og takknemmelighet.

For nøyaktig et år siden satt jeg her og skrev til deg. Den gangen var sorgen tyngre og styrken mindre. Det har gjort underverker for meg å innse at jeg ønsker å ta deg med meg gjennom livet. Nå lar jeg deg være med. Jeg prøver ikke lenger å stenge deg ute. Jeg finner trøst hos deg, og jeg henter min styrke hos deg. Jeg skylder deg uendelig mye.

Du vet at jeg har hedret deg på den eneste måten jeg kunne. Jeg håper du føler at båndene stadig gror seg sterkere. Selv om tiden går, og avstanden øker.

Alltid. Uansett.




Makes me that much stronger
Makes me work a little bit harder
Makes me that much wiser
So thanks for making me a fighter
Made me learn a little bit faster
Made my skin a little bit thicker
Makes me that much smarter
So thanks for making me a fighter

Smell the coffee, Tornerose!

Vi husker eventyret, sant? Tornerose slukna på fest, og noen planta en hekk rundt henne. Og siden Tornerose hadde gått på en skikkelig smell denne helga, sov hun jaggu i hundrevis av år. Hekken vokste kjempehøy! Så kommer det altså en dude, utstyrt med hekkesaks, og kjemper seg vei inn. Tornerose merker jo ingenting, hun bare snorker på, helt til duden kysser henne. Da, vet dere, da blir'e liv i torna vår!

Og så levde de lykkelig alle sine dager.

Neida, de gjorde ikke det, vøtt. Hallo?! Har dere blitt med over i 2009 dere, eller? Det er ikke sånn å være singel i dag. Det holder ikke at noen klipper hekken din, og småkliner litt. Ingen som lever lykkelig av den grunn.

I dag funker det mer sånn: Duden med saksa lusker utenfor hekken. Innenfor sitter det ei torne som er særs skeptisk til denne luskinga. Så fort saksa klipper av ei grein, er torna der med gjødsel, lim og teip. Greina festes på fort som fy, og torna dupper av litt igjen. Men duden gir seg ikke, vøtt. Dytter litt med saksa hver dag, og til slutt gidder ikke torna mer. "Dette må det jo være hold i" tenker hun, og lar duden klippe ned hele hekken.

Duden tråkker over hekkerestene, går helt bort til torna, og sier: Å, er det DEG? Sorry, jeg har klipt feil.

Hvis Tornerose hadde hatt snev av virkelighetstouch, ville hun selvsagt aldri latt seg sjarmere av hekkesaks og småklin. Hun ville brølt: SE TIL HELVETE Å BYGGE OPP HEKKEN MIN IGJEN! Så ville hun snudd ryggen til, og satt pris på roen der inne i hekkehula si.

Denne torna lar hekken gro nå. I ordets alle mulige betydninger. Kom pokker ikke her med noen hekkesaks. Så enkel er jeg ikke.

onsdag 22. juli 2009

Hushovd og Bea

Puh, vi har jammen gjort litt av en innsats i dag, Hushovd og jeg. Du verden som vi har slitt! Nå følger nok kanskje ikke Hushovd like spent med på meg som jeg gjør på han, men bortsett fra det er likheten slående. Okay, mens jeg skriver, innser jeg at det kanskje er en forskjell eller to til. Men det er minor details, altså. Ingenting stort. For det er Hushovd og Bea. Ingen tvil om det! For syns skyld kan jeg godt gå gjennom noen av forskjellene. Bare husk at det ikke er der fokuset ligger.

Sykkel: Hushovd har en.
Kondis: Hushovd har en.
Følgebil: Bea burde hatt en.
Servicemann: Mmm-hm!
Grønn trøye: Hushovd har, Bea har turkis.
Dagens etappe: Hushovd har en versting klatreetappe, Bea skal gå 5 km. I full fart.

Jeg skal komme i form. Om det så er det siste jeg gjør. Helst skulle jeg trent på ordentlig. Sånn inne, vet dere. Med apparater og folk som roper høyre-venstre-tre-fir! Foreløpig er det ikke sånn, så jeg skal gå i full fart. 5 kilometer. Er dere klar over hvor sykt langt det er, eller?? Ikke det, nei. La meg beskrive dagens etappe for dere.

0-700 meter: Bea langer ut nå. Kommer godt i gang, synger og gauler. Det er svak utforbakke, og humøret stiger. Deilig å komme seg ut litt!

700-1000 meter: Hvor ble det av veikrysset? Det var da ikke så langt i går?

1000-1500 meter: Veikrysset er passert. Springsteen synger Born in the USA, Bea holder godt tempo og unngår en hundebæsj.

1500-2500 meter: Det gjør underlig vondt i en ankel. Tenner må bites sammen for å ikke roe ned tempoet. Queen synger Radio Gaga, og vokalen virker provoserende på utøveren.

2500 meter: SNU!

2500-3200 meter: Bea dagdrømmer. Om han hun gjerne skulle gått tur med. Som kanskje kunne tatt henne i hånda og dratt henne med når hun saknet farten. Bea dagdrømmer om følgebil med smågodt. Og om servicemannen som kan yte ekstraservice i dusjen når hun endelig er ferdig. Det kan da ikke være SÅ slitsomt å gå en tur?

3200-3600 meter: Bea skrur opp tempoet igjen. Unngår ikke hundebæsj.

3900-4000 meter: Helvete da, kan ikke veikrysset holde seg i ro??

4000-5000 meter: Det regner. Svak stigning gjør at blodsmaken nærmer seg ganen. Regnet skjuler ikke lenger bare svetten, men også tre tårer. Man prøver fortvila å dagdrømme om ekstraservice, og er glad regnet vasker vekk siklet som sildrer nedover haka. 4 non blondes synger What's going on, og Bea skjønner dem godt.

5000 meter: Dusj.

Neida, så det er Hushovd og meg. Det ser jo alle.

Servicemann søkes. Billmrk. Trenger trening.

Feig eller fornuftig?

Ja, det lurer jeg på i natt. Kan man være begge deler, eller blir det bare enda feigere? Ikke vet jeg. La oss drudle.

Dette handler selvsagt om menn. Mann. Kanskje menn. Om kjærlighet, flørting og følelser. Jeg digger å flørte. Ganske enkelt. Det trenger ikke føre til noe som helst, men jeg digger den litt kriblende følelsen det gir meg i magen. Fleipe litt, blunke litt, og kjenne litt på håpet og boblene.

Desverre fyker jeg inn igjen i skallet mitt så fort denne flørtingen kan se ut til å lede til mer håndfaste greier. Da får jeg litt panikk, og tør ikke følge opp. Så sitter jeg der, og er superfrustrert fordi en god flørt forsvant, mens jeg altså innerst inne vet at det er jeg som feiget ut. Eller gjorde jeg det? Er det feigt å ikke ville involvere seg? Eller er det fornuftig?

Gode venner mener det er feigt. Og at jeg egentlig er lei meg for at jeg ikke tør å ta sjansen. Gode venner mener også det er fornuftig, siden jeg helt klart ikke er klar for å slippe noen innpå meg igjen. Jeg er enig med dem alle. Det er nok kanskje feigt å alltid backe ut, men jeg gjør det vel neppe uten grunn.

Så er det deg. Du har sneket deg inn i livet mitt. Jeg tror ikke du vet det selv, det har bare blitt sånn. Og ettersom ukene har gått, har du blitt ganske viktig for meg. Vi har nok småflørta litt, og på et tidspunkt strakte du ut hånda. Og dermed dro jeg til meg min. Så angret jeg, men nå er hånda di borte. Jeg sitter klar, og er villig til å gripe fatt så fort du strekker den ut igjen. Men er jeg fortsatt villig den dagen det faktisk skjer? Tør jeg virkelig det?

Fornuften sier meg at dersom det virkelig skulle blitt oss to, så hadde jeg ikke tvilt. Da hadde jeg hatt vissheten. Vi hadde hatt vissheten. Er det meningen, vil hendene våre møtes. Eller kan man ikke kreve så mye av skjebnen? Må man kanskje være villig til å ofre litt? Kan man virkelig tro på gevinst, uten å yte en innsats? Det blir jo litt som å vinne i lotto uten å ha levert kupongen. Det skjer faktisk ikke.

Men dette er ikke Norsk Tipping. Dette er Bea. Med følelser, hud og hår. Og siden jeg ikke er klar for å åpne meg helt, men allikevel savner noen, så må jeg faktisk bare tro på at jeg åpner meg den dagen det er meningen å gjøre det. Så da lar jeg deg seile videre, uten å rope etter deg, mens jeg egentlig er litt trist. Fordi jeg håpet jo. Et kort øyeblikk.

Fornuft og følelser. Det er ikke rart man blir feig.

tirsdag 21. juli 2009

Bea bare gjorde det


I to år har jeg hatt lyst til å tatovere meg. Hele tiden har det vært soleklart at det ikke skal være noe hva som helst. Jeg ville vise verden hva som var viktig for meg, og jeg ville ha en tatovering jeg visste ville bety like mye for meg om 50 år som den gjør i dag. Mange har tilbudt seg å hjelpe. Finne motiver, holde meg i hånda, gjøre avtale i et studio. Men neida, jeg har holdt igjen og holdt igjen. For det var ikke riktig. Det var ikke perfekt. Til slutt ble det en god venninne, en av de aller beste, og en svær bamse av en mann kalt Flipp, som dytta meg over kanten. Dette blogginnlegget blir skrevet for å vise dere smykket mitt, og forklare litt om bakgrunnen.

Fargene måtte bli som de ble. Det var ingen alternativer. Lillafargen har blitt enormt viktig for meg, og er den fargen jeg er aller mest komfortabel med. Grønnfargen sa seg selv, for trekløvere er nå engang grønne. Jeg har aldri vært glad i svart, så jeg kunne ikke hatt en svart tatovering heller. Enkelt og greit.

Så hvorfor trekløver? Fordi trekløveret er verdt å kjempe for. Trekløveret er for mange ikke så verdifullt som firkløver. For meg er det alt. Det er ungene mine. Det er meg. Det er oss for alltid. At bladene er hjerteformet er selvsagt ikke tilfeldig. Det handler om kjærlighet. Den eneste kjærligheten jeg noen gang kan stole fullt og helt på. Kjærligheten til ungene mine.

Dragen kom til meg ved en tilfeldighet. Den viser at trekløveret beskyttes. At jeg står oppreist for å ta igjen, uten å måtte sprute ild. Hodet er hevet, men det er ingen grunn til å skremme. Bokstavene M og S vises også i dragen. Det er ungenes forbokstaver. De er med på å forme meg, og bygge meg opp. Uten ungene er jeg ikke. Jeg kunne ikke hatt en stor og skummel drage. Jeg orker ikke kjempe på den måten lenger. Jeg vil stå støtt, sterkt og samtidig ydmykt. Det blir veien å gå.

Jeg har brukt mye tid og energi på feil ting og i feil retning de siste årene. Tatoveringen minner meg på at jeg har rett fokus nå. Jeg vet hva som er viktig og varig i livet, og hva som er verdt å reise seg for. Mange løse tråder er knyttet stramt igjen den siste tiden. Allikevel viser tatoveringen en tråd som henger i luften. For man kan faktisk ikke knyte igjen alt. Man må være åpen for forandring, så lenge man er sterk nok til å fortsatt holde fokus.

En skjult betydning finnes selvsagt også her, men den er bare min. En dag kanskje jeg deler. Med den som er spesiell nok. For det er en viktig del av meg. Det vil følge meg og påvirke valgene mine. Men akkurat nå er det ikke nødvendig å si noe. Til noen. De som trenger å vite, vet allerede. Og man trenger ikke se tatoveringen for å føle betydningen av den..

mandag 8. juni 2009

Det handler om håp

Ja, gjør det ikke gjerne det da, dere? Handler om håp? Jeg tror det. Selv er jeg en person som bobler over av følelser. Alltid. Er jeg glad, roper jeg det ut i alle retninger. Er jeg sint, bitcher jeg til alt som rører seg. Og triste Bea er ikke av typen som lider i stillhet. Men dette handler om håp. Eller mangelen på håp. Håpløshet, kanskje? La meg tegne et bilde for dere:

I flere måneder nå har jeg hatt et flaxlodd. Loddet har gitt meg masse spenning og glede gjennom vinteren, og jeg har blitt veldig glad i det. Det har blitt skrapet med ujevne mellomrom, og helt siden tidlig vår har det bare gjenstått et uskrapet felt. Ingen av de symbolene som er skrapet fram, har matchet. Det siste feltet har altså ikke vært av betydning, for jeg kunne jo ikke vinne. Man må ha tre like, og når man ikke har mer enn en av hver, kan man ikke vinne selv om man skraper det siste feltet.

Men selv om man vet det, så vet man jo ikke. Tenk om det stod "Gratulerer, nå vant du alt du noen gang har drømt om!"? Jeg vet da vel godt at det ikke pleier å stå det på Flaxlodd, men så lenge jeg ikke hadde skrapet, så visste jeg ikke. Ikke helt sikkert. Det kunne jo hende. Dessuten hadde jeg altså blitt veldig glad i dette Flaxloddet, og var ikke klar for å gi det fra meg. Ja, for man kaster jo Flaxlodd uten gevinst, man går ikke rundt med dem i lomma. Jeg ville ikke ta loddet mitt ut av lomma, helt enkelt. Og hvorfor ikke det? Fordi det ga meg håp.

Så, en dag i mai, kommer det altså et vilt fremmed kvinnemenneske inn fra høyre, og skraper loddet. Hun skraper MITT Flaxlodd. "Ingen gevinst" stod det der. Jeg visste vel det. Men hvem ga henne retten til å skrape mitt lodd? Kunne jeg ikke bare få beholde håpet? Nå satt jeg jo igjen med et komplett ubrukelig lodd. Søppel. Uten håp om gevinst. Håpløst.

Dagene gikk, og jeg lot Flaxloddet ligge på bordet. Der det lå da hun skrapte det. Jeg orket da ikke bry meg med det teite loddet. Og jeg hadde mista håpet, så jeg orket i grunnen ikke bry meg om noe særlig annet heller. Så måtte bordet ryddes, og loddet fjernes. Jeg gikk mot søpla, men ombestemte meg og putta det i lomma. Der ligger det fortsatt. Godt plassert. Jeg tenker på det hver dag, og kjenner litt på den gamle spenningen. Fra tiden før jeg visste det jeg hadde visst hele tiden. Flaxloddet ble et symbol på håp. Et symbol på knust håp. På håpløshet. Men mest av alt et symbol på at av og til er ikke livet så verst, selv om noen velger å fjerne illusjonene dine. Fordi man får et klarere syn, og en bedre hverdag. Man lever i livet og ikke i håpet. Det er ikke så verst. Det er faktisk det beste jeg har opplevd på lenge.

Så da handler kanskje ikke alt om håp allikevel da? Eller?

Det innerste rommet

Livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg tror på dette. Det har gitt meg styrke i mange tunge perioder. Og for hver periode jeg jobber meg gjennom, vet jeg at jeg stiller litt sterkere. For neste gang kan livet velge å gi meg enda litt mer, og da gjelder det å stå oppreist. Igjen.

De siste ukene har jeg hatt det så godt. Jeg har ryddet opp i gammelt rot, jeg har funnet igjen gamle juveler. Og jeg har klart å sette pris på de mange gode vennskapene min lille verden består av. Jeg har nappet hodet opp fra egen navle, og har hatt overskudd til å være der for andre. Som faktisk har hatt behov for meg, satt pris på meg, og vist at de er glad jeg er der. Det har gitt meg enormt med overskudd, og sirkelen jeg vandret i var god.

Så valgte livet å gi meg en ny utfordring. Denne gangen gikk skjebnen rett inn i det innerste rommet hos meg, og romsterte der. Du vet, det rommet jeg ikke viser noen. Rommet der jeg har hemmeligheten. En liten sjel ingen andre enn jeg kjenner. En sjel jeg så inderlig ønsker at skal få være i fred. Så valgte altså livet, i løpet av sekunder, og tvinge døra åpen. Livet ga meg ingen andre muligheter enn å gå inn i det innerste rommet, og bli der. Lenge. Litt for lenge. Lenger enn jeg selv setter pris på.

Jeg ønsker ikke å forstyrre den lille sjelen. Men dette måtte vi gjennom, den og jeg. Så jeg trakk pusten, og rensket stemmen. Jeg forklarte, mens tårene sprutet og panikken tok meg, at dette ikke hadde med den lille sjelen å gjøre. At dette ikke skal påvirke roen i det innerste rommet. At dette er annerledes, og ingenting vi skal la rokke ved vår tro. Hvem av oss som er mest sår. Mest sint. Gråter flest tårer. Jeg aner ikke. Det føles som om et sår som nesten er grodd, blir revet opp med rå makt. Det føles som om noen truer det innerste rommet. Det er lov å kjenne på frykten da. Sorgen også.

Men livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg skal takle dette. Jeg skal beskytte veggene i det innerste rommet, og jeg skal aldri svikte den lille sjelen.

Du vet det, sant? At jeg beskytter deg bestandig. Deg. Dere. Oss. Alltid.

Det er en mening med alt. Vær så snill å tro meg.

mandag 5. januar 2009

Bea prøver noe nytt..

Neida, det er jo ikke nytt. Jeg prøvde det i fjor også. Forskjellen er at i år skal jeg gjennomføre.

Nytt år, nye muligheter. Det er en stund siden en jeg kjenner sa dette til meg. I kveld minnet han meg på det, og jeg tenkte at det er egentlig et veldig godt utgangspunkt. Hvorfor ikke tenke litt på akkurat det? Ikke at man skal bli så sunn og slank og rik, men at dette året er helt nytt og inneholder faktisk en hel del nye muligheter. Jeg skal jammen bli flinkere til å benytte meg av dem.

Jeg er alt for glad i det trygge hjemmet mitt. Dette året må jeg ut. Ja, ikke at jeg blir husløs, men jeg må bli flinkere til å benytte de mulighetene som er utenfor husets fire vegger. Annenhver helg er jeg alene hjemme, og det er de helgene som nå skal utnyttes bedre. Hver måned bør en av de barnefrie helgene inneholde noe annet enn jobb, sofa og bestevenninne.

Først ut er en tur til Bergen. Der har jeg flere gode venner, en virkelig god gammel venn, og en splitter ny venn. Alle disse skal oppsøkes i løpet av den helgen, og det i seg selv gir jo enda flere nye muligheter. Gamle vennskap pleies, og helt nye vennskap vil forhåpentligvis gro sterkere. At enkelte ikke er så glad i å treffe nye mennesker, og dermed vurderer å avbestille flybilletten tre ganger i døgnet, det skal ikke stoppe meg. For det er jo et helt nytt år. Fullt av nye muligheter. Hvis vi bare oppsøker dem.

Neste prosjekt er en sosial greie med jobben, som jeg har hoppet bukk over i de årene jeg har jobbet der. Vel, i år blir jeg med! Og ikke nok med det, jeg har jammen tenkt til å ha det morro mens jeg er der.

Vinterferie med familien i varme strøk vil, om ikke annet, gi meg muligheten til å gå barbeint i sanda. Høre bølger, og kjenne lukta av saltvannet som kommer med ettermiddagsbrisen. Jeg gleder meg.

Heldigvis har jeg venninner som ikke er som de skal. Derfor er neste post på programmet å grave fram nedoverskiene igjen. Etter åtte år. Og la meg understreke at jeg var ufattelig dårlig for åtte år siden også. Men jeg hiver meg med, og så får jeg heller dø i forsøket. "Turid og Bea på slalom skulle stå, så ramla de av heisen - ingen veit hvor de er nå.."

Når det nesten er vår, og jeg virkelig er møkklei vinteren, da kommer de. Hele bøtteballetten fra Lukket Avdeling. Da skal det drikkes, skravles, og skumsoppes langt ut i de små timer. De er en sånn flokk man kan be selv om man vet at man ikke har stoler nok. De bryr seg ikke om sånt, de ler og klemmer uansett. Fine flokken min.

Ser du? Ser du hvordan jeg griper tak i de nye mulighetene dette året bærer med seg? Jeg vet at det er mange flere helger å fylle, men jeg garaterer at minst EN av de helgene jeg har planlagt så langt, vil åpne muligheten for en fin helg senere i år. Det gjelder bare å gripe den. Hva har jeg å tape?

En ting vet jeg om 2009. Når dette året er slutt, skal jeg ikke lure på hvor det ble av. Og jeg skal ikke måtte leve med vissheten om at det som kunne blitt, aldri ble. Fordi jeg ikke grep muligheten.