torsdag 15. juli 2010

Bea has a bad day

BLÆH!

Jeg hater dårlige dager. Virkelig. En ting er sånne dager der det har skjedd noe som slår lufta ut av meg. De er liksom ærlige nok, og føles greiere å hanskes med. Sånne som disse jeg har nå? Ingen stor fan.

For det har ikke skjedd noe spesielt. Jeg har ingen unnskyldning for å være sånn. Jeg er bare lat, sur, møkklei og bitchy. Ingen stor forskjell fra ellers, kanskje? Nei, men nå merker jeg det selv, og da er det ikke morsomt lenger. Jeg har bare feil fokus, og klarer ikke riste av meg dritten. Utrolig irriterende for en som egentlig liker å være blid. Tro det eller ei.

Jeg er så sykt lei av ikke ha penger. Og like sykt lei av å ikke finne et sted å bo som er i gangavstand til skolen, og faktisk mulig å få kjøpt for folk som ikke har en million på bok. Jeg er lei av å ha en jobb jeg ikke helt vet om er verdt å satse på, og jeg er lei av å forholde meg til folk jeg aldri helt vet hvor jeg har. See? Det er jo ikke noen big deal, sånn egentlig. Det er hverdagen. Kanskje er det den jeg er lei. Men det er jo altså bare helt vanlige greier, som alle sliter med i lengre eller kortere perioder i livet. Ingen grunn til å være så sur. Men jeg påberoper meg retten til å være grinete allikevel, for jeg liker ikke å ha det sånn.

Mulig jeg har abstinenser. De siste ukene har det skjedd en hel del. Ferie med knallfine folk, fotball-VM, ute med venninner, rødvin i sofaen, utepils med kompiser, sol og trivsel. Denne uka har det ikke skjedd det spøtt. Jeg liker egentlig å ha en uke hist og her, der det ikke skjer det spøtt, men jeg tror kanskje denne kom litt ubeleilig. Jeg var nok allerede litt småsur, og så havna jeg i en klassisk ond sirkel. Gidder ikke være sosial, må være sosial for å gidde.

Sånn, nå har jeg forhåpentligvis klaget av meg litt tungsinn, og det er på tide å sette fokus på hva som kan funke. Først og fremst må jeg snakke med folk. Folk er utrolig irriterende når jeg er sur, men jeg er ikke skapt for å holde kjeft. Og jeg vet jo det funker. Litt skravl med de rette folka, kan lett dytte meg på rett spor igjen. Og i stedet for å klage over at jeg ikke har råd til å spise ute, kan man faktisk ta med en Pepsi Max og ringe på døra til noen. Ja, sende en sms først da, herregud man har ikke sosial angst for ingenting.

Noe som garantert hjelper når jeg ikke har penger, er å bruke penger. Kjøpe nytt undertøy kjenner jeg på meg at fort kan bli en løsning her. Det er sånn passe bortkasta når man sannsynligvis ikke skal vise seg uten klær før den splitter nye bh'en er utvaska allikevel. Men der og da, funker det som bare det. Jeg er selvsagt avhengig at jeg klarer å snappe skikkelig ut av det før skyldfølelsen kommer. For på en god dag, fnyser vi jo av skyldfølelse. På en dårlig dag, kan den lett drive meg i retning E6. Til fots.

Jeg er en enkel sjel. No surprise der, liksom. Og ofte er det ørsmå ting som skal til før jeg er meg selv igjen. En helt uventa sms fra rette personen. En ekstra hyggelig kunde på jobb, som forteller meg at hun setter pris på servicen vår. Et kompliment fra en jeg ikke har sett på en stund. Noe å glede seg til. Oooh, der sa jeg det. Jeg trenger noe å glede meg til. Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne gledet meg til en uke i syden. Himmel, det skulle smakt! Uten barn. All ferien i år er lagt til ukene med barn, og jeg kjenner med hele meg at det hadde vært deilig med en uke på voksenferie. Bare tanken gjør meg jo enda surere, siden jeg (som tidligere sutra) er blakk, men jeg blir ørlite fornøyd også, for det kunne jo skjedd et mirakel et sted i verden som gjorde det mulig. Hvor viktig er det egentlig å skifte bremserør på bilen, tror vi? De pengene kunne gitt meg en aldeles fortreffelig uke, på en strand omtrent hundre mil lenger sør en Hvervenbukta.

Sånn er det altså, her hos meg. Bad day! Men det hjelper litt å bable om hvor lite som skal til for at den skal bli bedre. For dette er jo ikke snakk om den dype skumle sorgen man aldri kommer opp av. Dette er bare en bad day. Og skulle det mot formodning ikke hjelpe å kjøpe nytt undertøy, så kanskje det kan hjelpe å bruke det når jeg skal overtale noen til å bli med meg på ferien jeg ofrer bremsene mine for. Aldri så galt. Og aldri sur så lenge av gangen.

mandag 12. juli 2010

Not in love..

Jeg husker så inderlig godt sist jeg forelska meg. Sånn på ordentlig. Når man er langt forbi å være litt betatt, eller håpe at ting kanskje utvikler seg etterhvert. Jeg var opp og avgjort 100% forelska, og hadde ikke sjanse til å stå i mot. Det gikk rett fra "han-er-jo-helt-utenfor-min-rekkevidde" til "herregud-HAN-vil-ha-MEG". Jeg var overhode ikke forberedt, og ramla som aldri før.

Første gangen han tok meg i hånda, tror jeg ærlig talt jeg hadde et bitte lite hjerteinfarkt. Og jeg rødma. Seriøst! Godt over tredve år, sittende på kafe, sprutrød i fjeset, kortpusta, og klam, mens jeg holdt et annet menneske i hånda. Jeg følte meg ikke så fjortis da jeg var fjorten år engang. Not even close. Jeg følte meg så sinnsykt levende, og fordi alt gikk så fort, tror jeg ikke jeg rakk å være redd. Ja, for det er jo skummelt. Himmel og hav, man skal plutselig dele alt med en man tross alt ikke kjenner SÅ godt.

Alt var fantastisk. Alt han sa var morsomt. Bare han så på meg, smelta jeg fullstendig. Og jeg var som sagt ikke redd. Enda det var hundre år siden sist. Tvert i mot var jeg veldig sikker. Sikker på at dette var riktig. At dette var meningen. Og at dette kom til å gå bra, selv om vi ikke akkurat hadde verdens beste utgangspunkt. Ja, bortsett fra forelskelsen da. En av grunnene til at jeg ikke var redd, og løp unna, var nok at han var så vanvittig god på å vise meg at han var der. For meg. Og at han ville ha meg. Sms'er av typen "Hva gjør du, søta?". Sånt man skriver når man ikke har noe å si, men ikke klarer la være å si noe. Jeg husker så inderlig godt at de varmet langt inn i ryggraden, og at jeg kunne smile en time etterpå. Bare for noe så lite og ubetydelig, i andres øyne. I mine øyne var det jo viktigst i verden. Og det var en god investering. Jeg slapp å bli usikker på om han virkelig ville ha meg, han slapp at jeg ble usikker på at han virkelig ville ha meg. Ja, for jeg er ikke noe særlig når jeg er usikker. La oss bare slå det fast, og tusle videre.

Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker sånn på dette akkurat i kveld. Mulig fordi det var juli den gangen også. Eller kanskje fordi jeg har snakka litt med den mannen i det siste. Ja, for det gikk jo åt skogen så det sang. Men vi er fortsatt venner. Han er en fin fyr, og jeg ville ikke vært opplevelsene med ham foruten. Enda mange av dem var grusomt vonde. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og den er jeg faktisk ganske fornøyd med. Jeg er så mye sterkere enn jeg var den gangen, og selv om ikke forelskelsen og dramatikken i etterkant kan ta æren for det, så starta prosessen utvilsomt der.

Noe i meg lurer på om jeg ville forelska meg i akkurat han om jeg hadde hatt tid til å tenke meg om. Hvis ting hadde gått sakte for seg, og jeg ikke var blitt slått i bakken før jeg egentlig helt skjønte hva som skjedde. Fornuft og følelser. De hører jo gjerne sammen. Eller, de kjemper vel kanskje gjerne mot hverandre. For man vil jo ofte ikke. Jeg føler det i alle fall gjerne sånn, at jeg ikke egentlig vil slippe taket. At jeg holder igjen, og kjemper imot for alt det er verdt, fordi jeg er så livredd for å ta feil. For å finne ut at følelsene jeg nettopp har lagt på bordet, aldri vil bli gjengjeldt. Når ting ikke går så fort, rekker man jo å tvile. Jeg har tid til å tenke at jeg burde holde igjen. Og da gjør jeg det gjerne. Tro om man går glipp av mange gode opplevelser på grunn av det? Jeg mener, hvis alle sitter og holder litt igjen, vil det jo bli fint lite "dønn forelska" igjen her i verden. Det ville være synd. Virkelig.

Noen ganger føles det helt topp å bare like noen. Ha den ene som får det til å krible litt ekstra, uten at man dåner helt og fullstendig. Vite at man trives sammen, uten å tenke at dette er på vei til noe langt mer alvorlig enn jeg egentlig er klar for. Men selv i den situasjonen, vil det av og til snike seg inn et spørsmål om hva hvis. Hva hvis jeg bare kasta alt nå, og gikk all in? Hva om jeg overbeviste han om å gjøre det samme? Jeg friker jo ut bare ved tanken. Jo, jeg gjør det. Så jeg er nok en av de som venter til den andre bestemmer seg for å hive på det han har av kull. Det er liksom tryggest sånn. Men jeg ser jo at man risikerer en del på den måten. Noen andre kan velge å satse før deg. Eller man kan bli sittende på hver sin kant, uten å oppleve det lille hjerteinfarktet man får når man skjønner at this is it.

Glemmer det aldri.

tirsdag 6. juli 2010

Confessional song

Neida, jeg har ikke tenkt til å komme med de helt store tilståelsene. Men sangen til Elin Gausdal er umulig å høre uten å tenke tilbake, og nå har jeg nettopp hørt den. Så kanskje det hjelper å skrive det ned? Kanskje det får den natta ut av hodet mitt, selv om sangen av og til vil dukke opp? Når jeg tenker meg om, vil jeg vel egentlig ikke ha natta ut av hodet. Men jeg skriver allikevel. Det er gjerne sånn jeg hamler opp med både gode og dårlige opplevelser. Skriver dem ned, og setter dem i system. Og dette var jo langt fra noen dårlig opplevelse. Selv om jeg altså hørte samme sangen et utall ganger..

Jeg aner ikke hvilken radiokanal vi hørte på den natta. Eller, det er vel ikke riktig å si at vi hørte på, for du sov, men jeg hørte i alle fall. De spilte mye bra musikk. Tipper de hadde 20 sanger som gikk på repeat. Og jeg hørte hver eneste en av dem opptil flere ganger. Det var en sånn natt man ikke sover all verdens.

Det er litt kjipt å ikke sove, når man egentlig er utslitt. Men av og til er det umulig. Uansett hvor mye man prøver. Denne natta var alt ganske nytt og rart. Selv om det var trygt og kjent, var det faktisk litt rart allikevel. Noe var så nytt at jeg nok ikke hadde tatt tak i det enda. Ja, noe var så nytt at jeg fortsatt ikke har tatt tak i det, sikkert to måneder senere. Det var en så underlig følelse av å være hjemme, samtidig som man er på totalt fremmed jord. Og midt i alt, Confessional song.

Første gangen jeg hørte den, tenkte jeg i grunnen mest at det ville ta litt tid å sovne, fordi du snorka. Uvant snorking. Fortsatt ikke kjent nok til at man slenger ut et irritert spark. Fortsatt uvant nok til at man smiler litt, og tenker at hallandussen så godt han sover. Det var litt godt å være våken. Alene. Du merket ikke at jeg av og til bare måtte stryke deg over armen. At jeg la meg tett inntil ryggen din, og bare kjente på hvordan det var å faktisk sove der. Med deg. Endelig. Jeg husker at jeg var så takknemlig for å ha den tida for meg selv, fordi det var tusen ting som surret i hodet. Enkelt og ukomplisert, for all del, men litt kaos blir det.

Andre gangen låta dukket opp, var jeg litt forbi den sjarmerende første halvtimen. Jeg var oppriktig sliten, og skulle gjerne sovet. Jeg hadde oppdaget at senga di pokker ikke stod i vater. Da er i grunnen løpet litt kjørt. Alt jeg klarte tenke på, var hvordan jeg rullet ned mot deg, med mindre jeg la meg helt ytterst til høyre. Helt klin inntil veggen. Men man sovner ikke så lett, når man har følelsen av å være i fritt fall mot madrassens midtpunkt. Nei man gjør ikke det. Riktignok hadde du slutta å snorke, men det veide ikke opp for det som føltes som en madrass med trapptrinneffekt.

Når man for tredje gang, etter at medsover har sovnet, hører den samme sangen på radio, da vet man at morgenen etter ikke vil bli lystig. Ingen morgener i mitt selskap er videre lystig, det skal sies. Men etterhvert kommer virkelig den herlighet-nå-MÅ-jeg-bare-sovne-følelsen snikende. Og den er ikke lett å bli kvitt. Jeg tenkte at det var lurt å stå opp litt. Ta en Ibux for hvitvinshodepinen. Drikke litt vann. Se litt ut av vinduet. Suge inn litt frisk luft. Og hvis ikke alt var nytt og rart, ville jeg jo gjort det. Bare stått opp. Men jeg ville jo for all del ikke vekke deg, så jeg lå der en stund til. Og enda litt. Fem minutter til da. Så til slutt, som alltid, måtte jeg jo opp. Finne Ibux, ikke bråke på badet, drikke vann aldeles lydløst. Og så snike meg tilbake til senga. Klatre over deg. Innta plassen helt øverst til høyre. Ikke rulle ned igjen. Sovne.

"I don't know, if you know by now.." Jeg innser at jeg ikke klarer å klamre meg fast der oppe. Jeg innser at jeg ikke er skapt for å late som ingenting. Jeg innser at jeg ikke sier nei takk til kroppskontakt når muligheten byr seg. Så jeg ruller ned. Helt inntil deg. Dytter fjeset inn i ryggen din. Og sovner. Tvert. Midt i Elins tilståelse. Like etter at jeg rakk å lure på hvorfor jeg ikke rullet ned der med en gang.

Note to self: Skru av radioen før du legger deg.