mandag 31. mai 2010

Bare til deg!

Jeg husker fortsatt første gangen jeg snakket med deg på msn. Det er jo helt latterlig, for det er en evighet siden. Men jeg husker altså både hvor glad jeg ble da du pirka borti meg, og ikke minst hvor lett det var å prate med deg. Akkurat da våget jeg tro at du kanskje likte meg like godt som jeg likte deg.

Vi hadde vel lurt litt på hverandre en stund. Kommentert hverandres festligheter på nett og sånn. Jeg beundret deg så sinnsykt, husker jeg, og kunne ikke helt tro at du skulle ha noen interesse av å prate med meg. Det er virkelig merkelig å tenke på nå, for jeg har da aldri vært sånn hverken før eller siden. Den sommeren fikk vi kjempegod kontakt. Du sendte meg blomster på bursdagen min, og de glemmer jeg aldri. Både fordi de var fra deg, og fordi jeg trengte dem så veldig akkurat det året.

Så kom den mørkeste perioden i livet mitt. Jeg så ingen veier ut av helvete, og var helt sikker på at jeg skulle ramle sammen for godt. Hva gjorde du? Åpnet opp hus og hjem, og overbeviste meg om at ungene og jeg var hjertelig velkommen. Jeg hadde aldri reist så langt med ungene alene i bil før. Himmel, jeg skjønner fortsatt ikke at det gikk bra. Så frynsete jeg var da, og så skulle vi tilbringe en langhelg med folk vi ikke kjente. Jeg hadde sett deg en halvtimes tid noen uker tidligere, men aldri møtt familien din. Og så stod vi der. Utslitt mor med to skeptiske barn. Og tre minutter senere var vi en del av familien.

Skjønner du at det er deg jeg snakker til nå? Og skjønner dere andre at dette ikke handler om en forelskelse?

For dette handler om vennskap. Men også om noen menneskers evne til å endre andres liv. Jeg orker ikke tenke på hva jeg hadde gjort om vi ikke dro til dere den helgen. Og ikke en eneste gang følte jeg at vi var i veien. Enda jeg stort sett lå på sofaen og ba om knekkebrød og te. Herlighet, som vi lo. Av all tragedien. Ungene synes nok alt var litt rart, men de holdt nå ut. For unger gjør gjerne det når mødrene bare ler. Selv om vi mista flere av dem i Dyreparken, holdt de ut.

Jeg skulle inderlig ønske vi bodde i nærheten av hverandre. Men det gjør vi ikke. Og heldigvis er du en sånn jeg aldri er redd for at forsvinner. Jeg vet du er der. Et sted. Og det er en følelse jeg virkelig unner alle å oppleve. Dette skulle jeg egentlig skrevet til deg på bursdagen din. Men du kjenner meg, det går ikke så fort. Poenget, min kjære Michelle, er at du og dine har kapret en stor del av hjertet mitt. Og ungene sine også. Voksne, barn, mångo, mångohund..dere er liksom med oss støtt. Og jeg tror ikke du er så flink til å ta innover deg hvor uendelig gode der er. Så nå synes jeg du skal ta to minutter å tenke litt på det. Hvor stor rolle dere spiller i uendelig mange menneskers liv.

Fine flokken!

søndag 30. mai 2010

Du skal ikke tro du er noe..

Jo, det er akkurat det du skal. For hvis ikke du tror du er noe, hvordan skal andre kunne tro det da? Og hvem har vel brukt for en som ikke er noe? Nei, så tro du er noe. Og gjør det med overbevisning. Om ikke annet, så for å overbevise deg selv.

Jeg har godtatt den jeg er. Jeg liker ikke alle delen av vedkommende like godt, men jeg har lært meg å leve med dem. Og folk som skal leve med meg, de må også lære seg å leve med dem. Selvsagt er jeg villig til å endre meg for folk som viser seg å være verdt det, men jeg har sluttet å late som for å bli likt. Det gjorde jeg vitterlig i stor nok grad da jeg var fjorten. Dessuten er det vanskelig å holde styr på alt, hvis man aldri er seg selv fullt og helt. Det blir mye å huske. Han liker hvitvin, så det er det beste jeg vet. Hun elsker opera, så jeg må skaffe billetter til en forestilling. Nytter ikke å ha det sånn, vøtt. Særlig ikke når hvitvin og opera virkelig ikke er din greie i utgangspunktet.

Jeg har prata med en venninne nå i kveld, som er villig til å ofre mye av seg selv for å finne kjærligheten. Det kalles selvsagt ikke kjærlighet hvis du må legge skjul på den du egentlig er, men hun er nok ikke av den oppfatning. Hun tilpasser "seg selv" utfra hvem hun snakker med, og påstår hardnakket at hun trives med å ha det sånn. Om det funker? Vel, hun er fortsatt singel da, så jeg vil vel ikke kalle det en suksess. Jeg synes det er trist når voksne mennesker er så utrygge på seg selv at de ikke tør vise seg fram til andre. Ja, ikke sånn rent fysisk. Nå tenkte jeg ikke på bolledeigmagen og appelsinhudrompa. Jeg synes heller ikke det er noe stas å dele akkurat det med andre. Men jeg tenker mer på at det er trist at man ikke lar folk få en sjanse til å like seg for den de faktisk er. Sånn helt på ordentlig.

Det er deilig å forholde seg til folk som vet hvem de er, og ikke er redd for å vise det. Det gir meg trygghet. Jeg vet hva de står for, jeg vet hva jeg får, og da tør jeg stole på dem. Sånn vil gjerne jeg oppfattes også. Som en ærlig sak, som ikke legger skjul på sine dårlige sider, og som er forholdsvis ukomplisert å tilbringe deler av livet med. Da må man tørre å tro at man er noe. Vite at man er noe. Jeg vet jeg er noe. En hel haug er jeg. Ikke alt er like positivt, langt der i fra, men det er det jeg er. Og jeg gidder ikke skamme meg, for jeg vet at jeg er masse positivt også. Sikkert ikke alle som deler den oppfatningen, men det er helt greit. Jeg trenger ikke bli likt av alle. Himmel, det finnes da masse folk jeg ikke liker. Og det er helt greit.

Mitt jobbe-litt-med-område akkurat nå er å stole på at folk som liker meg faktisk gjør det. Det er jeg dårlig. Når jeg merker at folk er litt viktige for meg, blir jeg livredd og overbevist om at de vil snu ryggen til meg ved første og beste anledning. Det er slitsomt. Ikke bare for meg, men kanskje mest av alt for den som stadig må overbevise meg om at den fortsatt er der. At vedkommende faktisk ikke har tenkt til å løpe unna, og at jeg har lov til å være idiot og allikevel bli likt. Så der har dere målet. Å oppdage at folk jeg liker godt, liker meg igjen, uten å frike ut og bli en oppmerksomhetssvamp. Joda, det er et ord. Og en tilstand. Man suger til seg oppmerksomheten så fort, at man går tørr nesten med en gang. Og siden man ikke våger tro at det vil komme mer, synker man sammen i en selvpåført inntørket tilstand. Og er ikke fornøyd før det sprutregner oppmerksomhet igjen. Men etter en skikkelig regnskur, blir det jo nesten enda verre, for da er det enda mer å savne når det blir tørt. Så; hvordan klare å stole på at de beste ikke bare venter på en anledning til å stikke av? 50% gode erfaringer og 50% ta-seg-selv-i-nakken. Gjør jeg min del, blir det kanskje lettere å få de gode erfaringene. Så jeg begynner nuh!

Ja, jeg tror jeg er noe. Akkurat i kveld har jeg bevist at jeg ikke er en sånn som godtar at folk ikke tror meg. Så når jeg sier jeg suger når det gjelder håndarbeid, og folk sier at det kan de aldri tro, ja da hekler jeg en gryteklut. Den er straks ferdig, den er ubeskrivelig stygg, og den besviser at jeg har rett. Så jeg er nok ingen stor kunstner, men selvinnsikt har jeg da for pokker.

Tro du er noe. Og ikke bli skuffa selv om ikke alle andre tror det samme. Og behold troen på at de gode folka har kommet for å bli. Da blir de kanskje.

mandag 24. mai 2010

All by myself..

Herlighet, så deilig. Ja, å være helt for seg selv. Milde himmel, jeg fatter ikke folk som må ha folk rundt seg 24/7. Når puster sånne da?

Jeg har hatt ungene hjemme en uke nå, og har virkelig ingen problemer med å innrømme at det var salig herlig å kjøre dem til pappa'n nå i kveld. Jada, de er kule. Og jeg elsker å ha dem her, for de fyller livet mitt med en masse greier jeg aldri ville vært foruten. Men de skravler altså i ett jævla kjør, og gjør det helt umulig å melde seg ut. Ikke engang tre minutter. Mens det er barne-tv. For de lukter det, vet dere, hvis jeg prøver å koble fra litt. I helga har vi vært på hyttetur. Jeg er syk, og trengte av og til en timeout på sofaen. Det fikk jeg, for da lekte de bare ute så lenge. Men tre ganger kom de inn akkurat i det jeg 1) fant noen peanøtter, 2) skrudde på noe jeg faktisk ville se på tv, 3) helte vin i glasset. "Mamma?" Seriøst, de lukter at nå skal hun faktisk nyte litt, og det vil de gjerne ta del i. Djiz!

Så nå sitter jeg her og bare nyter stillheten. Det vil si, det er jo ikke stille, for jeg har en fotballkamp på i bakgrunnen. Men tv'en krever fint lite av meg personlig, og det skal den ha kred for. Den står der, helt uten å geipe. Helt uten å spørre hvorfor. Helt uten å rope at den er ferdig på do. Det setter jeg enormt stor pris på akkurat nå, kjenner jeg. Ikke må jeg dele sjokoladen min med den heller, og det er faktisk et krav for å holde her i huset.

En annen ting jeg nyter akkurat nå, er at det er mai. Jeg digger mai. Det har alltid vært favorittmåneden min. Gryende sommer, masse utetid, og hele verden våkner liksom til liv igjen. Denne mai ble ikke helt sånn jeg hadde forestilt meg. Vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men det var nok ikke helt dette. Jeg tror kanskje jeg la lista. Et sted. Og at det beste ville vært å klare seg uten list. Men annerledes er ikke nødvendigvis feil. Noen ganger er annerledes aldeles perfekt. Mai er fin den, skal jeg si dere. Dessuten går vi snart inn i juni, og den entrer jeg fullstendig blotta for forventninger. Det er deilig, det.

Det aller aller beste med mai er yet to come. Eurovision! Å jada, jeg vet det. Musikken er grusom, det koster vanvittig mye penger, og vår kjære Didrik har ikke en isbits sjanse i helvete. Men stemningen dere, den kan virkelig ikke beskrives. Ja, for vi skal jo dit. Selvsagt skal vi se det live. Det er jo i Norge, for pokker! La meg forklare hva JEG elsker med dette sirkuset. Først og fremst at det er noe bare vi to gjør. Bestevennen og jeg. Dette er vår greie. Vi ser den norske finalen i Spektrum hvert år, bare vi, og vi koser oss like glugg ihjel hver gang. Og så handler det selvsagt om de andre som er til stede. Ikke artistene nødvendigvis, men publikum. Himmel, dette er jo de homofile skrullenes store nasjonalparade. I love it! Dette er gjengen som veit å lage show, og vi følger som regel bedre med på sidemannen enn på sceneshowet. Helt fantastisk! Så jeg gleder meg vilt. En helaften med den som betyr mest for meg av alle. Middag ute, alkolholsmugling, kaos, skruller med fjærboa, timesvis i dokø, og forhåpentligvis fengende musikk. Ikke bra musikk, det kan vi ikke forvente. Men noe der vi kan gaule med på refrenget, selv om vi ikke er så stø i balkansk. OPA!

Men det som vel egentlig var tema her (dere skjønner hvorfor jeg aldri kan skrive bok, ja..?), var hvor deilig det er å ha huset for seg selv. Jeg kan virkelig ikke forestille meg å skulle bo sammen med noen igjen. Gi opp stillheten. Ja, for all del, jeg skal ikke leke at det av og til ikke kunne vært hyggelig å være noen noe, men sånt må man kunne få til uten å ha felles adresse, altså. "En dag treffer du en du ikke vil leve uten". Hyggelig det, men det betyr jo ikke at han trenger å bo her. Flere barn? Nei takk. Jeg liker å være mamma på deltid, og kunne ikke forestille meg å ha en til, som jeg ikke bare kan shippe til pappa'n annenhver uke. Når skal jeg puste da? Sånn på ordentlig? Nei, kom ikke her og invader oksygentanken min, gitt.

Kjølig mailuft, stille og klart. Nå begynner sannelig Cougar Town, og ingen kan lukte at jeg er i ferd med å helle litt vin i glasset. Og om bare få dager: Festaften. Jotakk, jeg trives godt all by myself.

tirsdag 18. mai 2010

Åpent brev til en ung mann

Brev er faktisk det eneste som funker for deg akkurat nå, så da blir det sånn. Printa ut, putta i konvolutt, sendt avgårde med frimerke og alt. Er ikke det kjærlighet, så vet ikke jeg.

Da du kom inn i livet mitt, fylte du et tomrom jeg ikke visste jeg hadde. Jeg fikk en lillebror. Vi likte ikke stesøsken husker jeg, så vi var søsken på ordentlig. Du, jeg og hun i midten. Du var bare åtte år, hadde tidenes oppstopper, og lespa grunnet manglende fortenner. Jeg synes selvsagt du var den søsteste skapningen ever. Kanskje ikke da du dro inn noen av kompisene i Høybråtenveien for å vise at du snakket sant da du sa du hadde en storesøster som kjørte moped. Jeg overnatta på sofaen, og våknet av "Se da! Hun ligger der! Det er dattera til Cato!" Men på mer generelt grunnlag var du jo helt skjønn.

I flere år var vi rimelig close. Jeg husker fortsatt hvor glad du var i Andy. Og hvor stolt jeg var over at det var jeg som hadde gitt ham til deg. Det var alltid latter og moro da vi møttes, om det var til middag, eller vi var på farten. Dramatikken lå alltid på lur, enten det var du som lå "død" i skibakken, eller vi andre som hoppet av stolheisen i fart. Husker du da Kjelsen stappa en hel forbanna grein av et grantre inn vinduet da du fortalte spøkelseshistorier på hytta? Aldri sett noen så raskt ned av en køyeseng noen gang. Og da samme idioten la ut en "slange" mellom hytta og utedoen? Du var helt klart ferdig med å tisse innen du kom ned fjellskrenten. Det var den samme hytteturen vi døpte deg til Baker'n, og tegna hitlerbart på deg med sot fra peisen da du sovna i stua.

Så forsvant vi ut i hver vår retning, og møttes mer og mer sjelden. Din retning var dessverre ikke den beste, og det har selvsagt bidratt til at avstanden nå er gedigen. Men jeg savner deg, og nå som ungene vokser til skulle jeg ønske de kunne bli skikkelig kjent med onkel. Du har alltid vært flink med unger, og særlig yngstemann hadde nok digget å få litt tid med deg. Spille fotball i hagen, kappseile med trebiter på vannet, og sprute ned uskyldige ofre med vannslangen. Dere hadde garantert ikke kjeda dere. Det har aldri jeg gjort i ditt selskap, og jeg vil at ungene skal kunne oppleve det samme.

Veien dit er lang, det vet vi begge to. Akkurat nå er situasjonen helt låst, men det vet vi vil endre seg etterhvert. Da håper jeg vi kan begynne å lappe sammen "oss" igjen. Du skremte meg mer enn noen annen en kveld for mange måneder siden. Etter det har jeg ikke sett deg. Jeg tror ikke du har hatt så lyst til å se meg i øynene, og lenge ville jeg helst at du holdt deg unna. Sånn er det ikke lenger, og jeg håper vi får muligheten til å skape litt drama på gården igjen. Du har fått din straff. Den tok du med rak rygg. Når du har gjort opp for deg, skal jeg dytte deg uti fra brygga, så er vi skuls igjen. Ja, for du skremmer ikke livet av meg ustraffa, det veit du.

Akkurat nå er det litt godt å vite hvor du er. Uansett om det er ran, blind vold, eller hva jeg måtte lese om av tragedier i avisa, så er jeg ikke lenger redd for at du er innblandet. I kveld ble noen knivstukket i Oslo, og jeg trengte ikke kaste meg over nyheten, for å finne ut alder og nasjonalitet. Jeg visste at det ikke var deg.

Sist vi traff hverandre sa du at du kunne trenge meg på høyreving den kvelden. Jeg er alltid på høyreving, uansett.

mandag 17. mai 2010

Kom mai du skjønne milde..

Det er mildt. Faktisk. Ikke kvelende varmt nei, men mildt nok til at jeg kan blogge ute. Med rødvin, pledd og laptop. På trappa mi. Ja, dere vet jo hvor glad jeg er i den.

Planen var å skrive litt om det å ha det helt greit. Det er jo stadig noen som tror jeg er på selvmordets rand her, fordi jeg unner meg fem minutter i selvmedlidenhetens tegn. Så nå understreker jeg at jeg har det helt fint. Synes dere det er vanskelig å tro? Når man er blakk, skilt, trenger et nytt sted å bo, fortsatt er blakk, og i tillegg er o'store skrekk SINGEL? Det er fullt mulig. Jeg lover. Jeg har gode venner. De er maksimalt forsømt, de fleste av dem, men de henger med meg allikevel. Jeg elsker å bo her, og har tenkt til å nyte det til det smeller. Jeg har et godt forhold til eksen. Jeg hater å være blakk, men får ikke gjort noe med det. Jeg har to kule unger, kommer aldri aldri til å ville bo sammen med noen igjen, og jeg har ingen åpenbare fiender jeg må bruke energi på. Jeg har det fint. Virkelig.

Akkurat nå kom det en sms: Jeg synes det er kjipt at du har det kjipt. Rop hvis jeg kan gjøre noe, så gjør jeg det.

Ser dere? Jeg har det fint. Ja, litt kjipt akkurat nå, men hvor lenge varer det da, når det finnes sånne i flokken? Og det er dette som er litt av greia bak denne bloggen. Jeg skriver gjerne om kjipe ting. Da får jeg dem ut av systemet. Men det betyr jo ikke at dette er noe jeg ruller meg i syv dager i uka. Jeg bruker ca ti minutter på å skrive et innlegg her. Hvis jeg pirker borti et sårt tema, griner jeg gjerne så tårene spruter mens jeg skriver. Så har jeg det fint. Jeg tenker ikke på elendigheta i timesvis, selv om jeg finner plass til det her inne. Jeg lover.

Well, you lift me up into the sky
I felt like I could fly
Never gonna die
& I almost made it but not quite
Now you're flyin' out of sight
& you know I can't come with you
I'll always be scared of heights
always be scared of heights


Jeg hørte Espen Lind på radioen tidligere i kveld. Ingen stor fan av den låta egentlig, men akkurat i kveld passet teksten godt. Ja, for jeg har også høydeskrekk. Relativt kraftig angrepet vil jeg påstå jeg er. Trodde aldri aldri jeg skulle fly. Så kom det noen som, sakte men sikkert, fikk meg til å lette. Himmel så skummelt! Og så uendelig deilig. Når man har flydd der oppe en stund, blir man tøffere. Jeg fikk lyst til å gjøre noen ekstra sprell. En loop, om du vil. For å klare en loop, måtte jeg ha en viss høyde. Og siden jeg altså ikke var i stand til å fly på egenhånd, ble det litt opp til andre om høyden stemte. Akkurat i det jeg tok sats, dalte jeg. Vi. Jeg ble på en måte fulgt nedover. Behagelig og helt uten dramatikk. Men ujevne mellomrom blåste jeg heftig under egne vinger, men jeg dalte allikevel. Det brennende ønsket om å faktisk gjøre en loop var der fremdeles. Jeg innså at høyden på langt nær var stor nok, men jeg sluttet ikke å håpe. Så ble jeg sluppet. Rett ned med et brak. Jeg var innstilt på å fulgt hele veien ned. Da kan man treffes for en øl langs landeveien en annen gang. Så ble jeg altså bare sluppet rett ned, den siste biten. Folk blir igjen der oppe, og lar meg falle. Derfor er det kjipt akkurat nå. Akkurat i kveld. Fordi jeg trodde turen ikke var over før vi var nede. Nå er jeg nede litt før enn jeg strengt tatt hadde tenkt. Og jeg er her alene.

Wish I never knew how great it feels up in the air
Wish I never got to feel the wind blow through my hair
Well in my dreams you'll always be
flyin' high along with me
& in my dreams I'll always feel like I can let go


Her er vi uenige, Espen og jeg. For selv om det er kjipt å vite hva man går glipp av der oppe, er det jo deilig å vite at man faktisk kan fly. Kanskje ikke høyt nok for den forbaskade loopen, men dersom jeg kan klamre meg fast i noen, overvinner jeg høydeskrekken og flyr. Ikke kommer jeg til å ta denne flyturen med meg i drømmene mine heller. For jeg orker ikke ha folk på kjerra som bare slipper meg i bakken. Uansett hvor kule de er, og uansett hvor sikker jeg er på at de komme funka som venner i lang tid framover. For jeg kan ikke stole på en som ikke følger meg helt ned igjen. "Sopass kan du vel gjera, gjer da no."

Har jeg det kjipt akkurat nå? Jepp.
Så ser jeg meg rundt på gården. Snuser inn deilig kveldsluft fra selveste mai. Svarer på sms'en. Og vips, så har jeg det helt fint.

Jeg lover.

mandag 10. mai 2010

Hytteliv

Vi tilbringer en del helger på hytte i løpet av sommeren, og jeg lurer på om det ikke er på tide å skildre en av disse helgene for dere. Deltagerne er Yngst, Eldst, Mormor og meg. Og i helgen var vi på årets første hyttetur. Ungene langt mer entusiastiske enn de voksne, men det er nok fordi vi voksne er litt opptatt av vær og vind og sånn.

Hytta: Åstedet er en av firmahyttene til Mormor i Vestfold. Den ligger rett ved sjøen, og det er helt genialt å fiske krabber fra bryggene der. To små soverom med hver sin køyeseng, et ekkelt lite bad med do og dusj, kjøkken, sofa og tv. Da har vi i grunnen dekket det meste.

Avreise: Jeg stikker en time før fra jobb, plukker opp Yngst, drar hjem for å slippe inn kattene, plukker opp Eldst, og setter kurs for huset til Eksen. Der befinner nemlig spikkekniven til Yngst seg, og siden han er sjef for pinnebrød, må han ha den med. Han vil hente den selv, og jeg blir sittende i bilen og håpe at han ikke river ned alt som er der inne når han må klatre på stol for å rekke opp til hylla. Eksen er ikke hjemme, så det er fint om han lukker og låser døra etter seg også. Det blir sjelden god stemning av at leiligheter tømmes av tjuvpakk, tross alt. Så skal Mormor hentes i Oslo. Kø. Lang lang kø. Steikende sol, og Otto Monster på full guffe i bilen. Jeg kjenner at jeg burde ha spist noe. Lavt blodsukker er ikke hyggelig. Kombinert med unger er det verre. Kombinert med unger og Mormor er det fullt sammenbrudd waiting to happen. Mormor er heldigvis klar når vi kommer. Jeg får pakket henne inn i bil, og skal sette kurs mot helg. Endelig, tenker jeg, for det er nå to timer siden jeg dro fra jobben. Ti minutter senere må vi snu, for Mormor har glemt solbrillene sine. Jeg knurrer litt. Ganske høyt egentlig.

Ankomst: Etter et bedre måltid på McDonalds i Asker, og en kjøretur som gikk over all forventning, spinner vi opp bakken til hytta ved 20-tida. Kaldt! Iskaldt. Og tydelig er vi sesongens første gjester, for det lukter lett loftsbod av hele brakka. Mormor og jeg tar ansvar. Her skal det fyres, ja! Og jeg tenner så lekende lett opp i peisen at dere pokker ikke vil tro det. Det brenner og spraker. Og ryker. Veldig. Inn i hytta. Yngst står ute og roper at han ikke ser noe røyk fra pipa. Mormor henter astmasprayen sin. Jeg banner og lufter etter beste evne. Men det ga seg. Og det ble varmt. Gammal speider jeg, vøtt.

The garden gnom: Tre minutter etter ankomst, har ungene funnet seg til rette i hagen. Eldst truer med å knuse samtlige vinduer, mens hun trikser med diboloen sin. "Trikser". Hun er sin mors datter, og har vel ikke helt koordinasjonen i orden. Yngst har dratt ut alt av uteleker, og morer seg med å lage gigasåpebobler, som selvsagt seiler over til naboens terrasse. Og midt på plenen står han. Hagegnomen. Iført rød joggebukse, blå boblejakke, og har stirrende øyne. Han er 1.40 lang, 9 år, heter Rolf, og går på skole på Kringsjå. Han har ikke tenkt til å flytte seg. Ungene overser gnom. Jeg irriterer meg grenseløst over at han ikke tar hintet og går igjen. Mormor prøver å skremme ham vekk ved å hoppe hoppetau. Hun er tung, tauet er kort, det ser ikke bra ut. Gnomen står. Han rister oppgitt på hodet. Sukker og stønner. Tydelig lite imponert over Eldst og diaboloen. Så til slutt, spør hun jo om han vil prøve. Dermed har vi adoptert vår første hagegnom. Han ble til 22 den kvelden, og var på plass igjen 09.11 lørdag morgen. Rolf fra Kringsjå.

The good news and the bad news: Etter intens lek med sprettballer, finner endelig ungene roen. Gnom har forlatt oss. Vi voksne finner fram rødvin og potetgull. Hyttelivet er herlig. Bortsett fra at jeg bekymrer meg litt over å måtte sove i overkøya. Yngst har talt, han vil ikke. Jeg har langt fremskreden høydeskrekk, og er i overkant tung i hekken. Så mormor og jeg snakker om hvordan vi best skal få meg oppi. Stigen er bare å glemme, for den er ikke beregna på mine lange bein. Nattbordet er foreløpig det heteste tipset. Stå på nattbordet, og slenge meg oppi. Ja, jeg var nok litt mer enn brisen, for jeg trodde faktisk jeg var i stand til å slenge meg. Oppover. Jeg må ha vært i koma. Så hører jeg Yngst våkne. Mye rare lyder og høylydt mumling. Jeg går inn, finner ham sittende i senga med et vantro ansiktsuttrykk. The bad news: Yngst sover naken, og har for første gang i sitt liv bæsja i søvne. The good news: Han er så hard i magen at han sier "Mamma, det er kommet bæsj på sprettballen min!" Ikke så mye som en flekk på lakenet, og jeg lo vel et drøyt kvarter da han hadde sovna igjen.

Lørdag: Gnomen stiller tidlig, tar en pause mens vi spiser frokost, og blir med for å fiske krabber. Besserwisser av en annen verden, og det er virkelig et under at jeg ikke tuppa ham uti da jeg hadde sjansen. Men for all del, ungene koser seg, det er sol, og krabbene biter på snøret til Yngst. Det er viktig, for hvis han blir sur, er liksom dagen ødelagt. Det blåser forøvrig stiv kuling, så Mormor og jeg er vel ikke helt komfortable helt ytterst på bryggekanten. Etterhvert finner vi oss en lun plass, mens ungene leker på stranda, og livet er i grunnen helt greit. Helt til jeg skal dele ut kjeks. Svampebob-kjeks. Og jeg oppdager at jeg må gi gnomen den pakka som skulle vært til de voksne. Skuffelsen var enorm, gnomemisnøyen ble ikke mindre, og det tok ikke veldig lang tid før vi bestemte oss for å dra i butikken. For i butikken er det is, og siden jeg glemte å kjøpe grillkull, fikk jeg en tur til, og da fant jeg Kvikk Lunsj på tilbud. Alle vet jo at man ikke blir feit av ting som er billig, så jeg svelget ned to stykk på vei tilbake. Sjokolade smaker virkelig aller best når man spiser den i smug.

Lørdagskvelden: Jeg blir lett amper og hektisk når jeg må grille mat samtidig som jeg ser fotballkamp på tv. Er nok litt mann der, gitt. Mormor gir meg øl, noe som jo er et kjent triks for å få mannen blid. Men til syvende og sist blir det bra. Maten er god, Enga vant, godisen er på bordet, og ungene leker ivrig med grillen. Jada. For det er så moro å hive tørt gress på det som er igjen av glødende kull. Og for all del, så lenge de lar meg være i fred. Gnomen glimrer også med sitt fravær, så dette er virkelig ingen dårlig lørdag i kveldssola. Stappmette av pinnebrød slokner etterhvert ungene også, og vi voksne tar fra Jägeren for å ikke kjenne at det faktisk begynner å bli kaldt. Jeg var veldig fornøyd da jeg fant penalet til Eldst under sofaen, for det hadde vi jo garantert reist fra. Synd jeg måtte velte glasset med Jäger for å finne det, men jeg fant samtidig ut at gulvet var veldig dårlig vaska, så sånn alt i alt.. Litt seinere slapp jeg ølglasset mitt mens jeg satt i sofaen, og det var mye vanskeligere å se noe positivt med den glippen.

Sms: Det blir alltid sendt en haug med sms på disse turene. Jeg savner å være på nett, og må faktisk prate med andre enn min mor i løpet av 48 timer på hytte. De fleste sendes i edru tilstand, og mottaker er som regel bestevennen. Men så er det selvsagt også et pent antall som sendes i sjarmerende beruset tilstand. Det er gjerne en og samme som mottar flesteparten av dem. Og la oss bare innrømme det først som sist, det er ikke en av venninnene. Denne helgen gikk det nok hardest utover sesongens offer, men det ble nok litt slitsomt for den som fort kan bli neste sesongs offer også. Og mens jeg lå der, trygt plassert i overkøya, etter å ha stått på nattbordet og slått ihjel en feit edderkopp med en sko, begynte jeg å lure på hvem som var offeret sommeren'09. Det har jeg fortsatt ikke kommet på, så gi meg gjerne et hint hvis du husker.

Hjemreise: Det er selvsagt kaos når alt skal tilbake i bilen. Ungene flyr i veien, Yngst pakker ut alt jeg pakker inn, Eldst maser om å få hjelpe til, Mormor banner og sverter over alt hun ikke får plass til, og vi snakker om hvor deilig det hadde vært å hatt egen hytte der alt bare kunne blitt liggende. Samme greia, hver gang. Så forlater vi åstedet, etter å ha vrengt grillen for å få ut alt ungene brant oppi den i går kveld, og setter kurs mot Horten. Ja, for noen ganger tar man båten, må vite. Det er stas i vinden. Og de har knallgode smurte sveler. Så blir Mormor levert, vi andre kommer hjem til dritsure katter som har vært stengt ute et døgn, og jeg oppdager at det er akkurat like grisekaldt hjemme som da vi ankom hytta.

Og om to uker er vi i gang igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg litt.

tirsdag 4. mai 2010

Finni meg sjæl

Gjør man noen gang det? Finner seg selv? Og er det et kriterie at man faktisk har mista seg selv? Eller holder det å aldri helt ha følt at man er på plass? Jeg mister ting støtt, men jeg kan virkelig ikke sette fingeren på når jeg eventuelt mista meg selv. Allikevel tror jeg kanskje jeg leter litt.

Hvis du en gang hører en særs skramlende lyd, en sånn lyd som kommer fra en fullstappa kjerre på en skogsvei, da kan det være meg. Ikke for at jeg er spesielt mye på skogsveier. Og tro for all del ikke at jeg gidder dra på noe hvis jeg er på tur. Men det føles allikevel litt som om jeg skramler, for jeg drar med meg så sinnsvakt mye. Kjerra mi er full av folk, fe og gamle kjeler. Så av og til, når jeg lurer på hvem jeg egentlig er, så er jeg ikke lett å finne. Nedimellom alt skrammelet. Skrimmel skrammel. Mye lyder, mye rot. Jeg mister nok både folk, fe og en gammel kjele av og til. Noen ganger merker jeg det ikke. Andre ganger blir lasset betydelig lettere. Og en sjelden gang mister jeg noe som er virkelig verdifullt for meg, og da føles kjerra langt tyngre å dra.

Men dette handlet altså ikke om å miste verdifulle ting, men å prøve å finne seg sjæl. Ja, jeg liker jo å tro at jeg til en viss grad er verdifull, for all del, men hvem i himmelens navn er jeg? Vet folk sånt? Hvem de er, liksom? Og er de isåfall den de skal?

I kveld vrenger jeg kjerra inn til sida, og tar en kikk. Jeg prøver seriøst å finne meg sjøl, bak der. For jeg tror jeg har lett en stund nå. Problemet er vel at jeg leter hos andre, og ikke hos meg. Det er jo ganske innlysende, ikke sant, at hvis jeg vil finne meg sjøl kan jeg ikke fly å lete i andres kjerrer. Hva skulle jeg vel ha der å gjøre? Når jeg først snakker om det, så merker jeg jo at jeg håper jeg finnes på andres kjerrer også. At noen andre drar rundt på meg, fordi jeg er verdt det. Jeg vet sannelig om noen også, og er uendelig glad for at de gidder drasse på meg. Selv når jeg skrubber i utforbakkene, og ikke gidder dytte i motbakkene. Jeg er lat sånn.

Men tilbake til kjerra. Jeg snur og vender på ting. Rister, heller ut, plukker fra hverandre. Men jeg finner ikke meg av den grunn. Kanskje fordi jeg er summen av lasset? Eller kanskje MEG, sånn helt naken og inderlig, egentlig venter et annet sted? Jeg har leita litt andre steder også. Tråkka litt utenfor boksen. Snust etter spor på helt andre stier enn der jeg helst ville gått. Stort sett ender jeg bare opp med å kunne krysse av for "Nei, var ikke der heller." Lenge hadde jeg fokus på den jeg skulle bli. Dere vet, den slanke søte rike omsvermede skribenten. Ikke hørt om henne? Nei, jeg kom vel aldri dit da. Og jeg tror ikke man kommer dit heller, uten å finne seg selv her først. Nytter ikke om du ser en stor X på kartet, hvis du ikke aner hvor du befinner deg i øyeblikket. Så da bytta jeg fokus, og begynte å grave litt etter øyeblikkets meg. Men jeg er ikke lett å finne. Jeg kjenner meg selv så godt at for å bli enda bedre kjent, må jeg virkelig vrenge de sidene som helst skal holdes skjult. Så da smetter jeg unna.

Det kommer ikke noe poeng eller kortfattet konklusjon her. Akkurat i kveld var det riktig å tenke litt over hvor langt utenfor boksen jeg er villig til å gå. Og om jeg egentlig føler at det er verdt det. Det tror jeg det er, uansett. Så lenge jeg holder fast ved det sikre i meg selv, og fortsetter å lete etter resten.

Eller kanskje det ikke er mer? Kanskje...This is it.