fredag 25. mai 2012

Nede på bunnen i det mørke Nav, del 2

46 timer etter fristen Nav selv har satt for å kontakte brukerne sine, ringte de meg. Det begynte bra. Ragnhild het hun, og spurte med mild og blid stemme hva hun kunne hjelpe meg med.

Så da begynte jeg, litt fomlende og forsiktig, å fortelle denne Ragnhild hva hun kunne hjelpe meg med. Jeg fortalte at jeg har vært arbeidsledig og mottaker av dagpenger noen måneder. At det er gjort et vedtak om midlertidig stans av dagpengene mine i fire uker, etter at jeg ikke møtte til et halvannen times infomøte i regi av Nav. Og at jeg ikke helt kan se hvordan jeg skal få betalt husleia mi denne måneden. "Hva gjør jeg nå da?" spurte jeg spakt.

Da ble Ragnhild alt annet enn mild og blid i stemmen. Jeg kjente at det hogg til i magen da hun sa: Det er noe som heter å frasi seg muligheten til å være selvhjulpen. Det har du gjort, og da har du ikke krav på sosialhjelp. Så kommenterte hun at husleia mi er veldig høy, og sa at hvis jeg ikke har penger til mat, kan jeg komme innom for en samtale over helgen.

Jeg har altså frasagt meg muligheten til å være selvhjulpen? Joda, forsåvidt har jeg jo det. Ved å ikke lyve på meg en sykemelding, og ved å fastholde retten til et normalt liv, har jeg satt meg selv i dette kaoset helt på egenhånd.

Men kjære kjære Nav.
Kan dere ikke prøve å se meg da? Meg! Mennesket! Bea!
For det er jo nettopp å være selvhjulpen jeg ønsker mer enn noe annet. Det er derfor jeg gjør alt jeg kan for å finne en jobb som kan få meg ut av denne situasjonen. Tror dere den prosessen er enkel? Den er ikke det, skjønner dere. Det krever enormt med både energi og fokus å være en aktiv jobbsøker. Ikke aktiv som i "sender inn meldekortet hver fjortende dag, og venter på penger", for det krever ingenting. Men aktiv som i "oppsøker bedrifter, bemanningsbyråer og kontakter". Aktiv som i "bruker tid og krefter på å finne ut hva og hvor jeg egentlig vil". Aktiv som i "deltar på seks ukers jobbsøkerkurs, fordi det kan hjelpe meg å finne en god retning." Og nå, vet dere, nå er jeg inne i en veldig god prosess. Jeg kjenner med hele meg at jeg er på rett vei. Entusiasmen er tilbake, gløden er tilbake, og jeg har SÅ lyst til å fortsette i det sporet jeg er i akkurat nå.

Utfordringen blir jo da å beholde denne gløden, samtidig som jeg kjemper for å holde hodet over vannet. For det er ikke noe bra for jobbsøkeprosesssen min at jeg må bruke så mye energi på bekymringer som overhodet ikke hadde trengt å være der. Det er ikke det, skjønner dere. Jeg blir så sliten, oppgitt og lei meg av å skulle forklare og forsvare alt mulig for dere, bare for å få paragrafer og stivbeinte regelverk i retur. Jeg kommer ikke til å sulte ihjel. Jeg kommer ikke til å miste hjemmet mitt. For jeg har ikke tenkt til å la det skje. Men jeg kommer til å gråte en hel del mer enn vanlig. Ungene mine kommer til å nok en gang ha en mor som ikke helt orker å være til stede. Fordi jeg bruker energien min feil. Enda så inderlig jeg jobber for å prioritere dem foran alt dette andre.

Jeg vil klare meg selv! Jeg vil ikke være en del av dette nedverdigende og mistenkeliggjørende systemet. Jeg vil være selvhjulpen. Og helt ærlig Nav, er det virkelig jeg som har frasagt meg denne muligheten? Eller er det dere som er i ferd med å ta den fra meg?

Du skal aldri se ned på noen, med mindre det er for å bøye deg ned og hjelpe dem opp. Tenk litt på det, Ragnhild. Tenk litt på det.

onsdag 23. mai 2012

Nede på bunnen i det mørke Nav..



En iskald februardag skulle jeg vært på et informasjonsmøte hos Nav. Møtet varte i halvannen time, og informasjonen som ble gitt hadde jeg allerede fått. Da jeg fikk innkallelsen, en uke i forveien, hadde jeg planlagt og betalt for en tur til Helgelandskysten, der kusina mi skulle døpe yngstemann. Nav er veldig klare på at eneste gyldige fravær på sånne møter er jobb eller sykdom dokumentert av lege. De er minst like klare på at ugyldig fravær kan føre til midlertidig stans av dagpengene mine.

Så jeg visste hva jeg gjorde da jeg allikevel ikke deltok. Og jeg kan vel sånn sett bare takke meg selv. Dette er med andre ord hverken for å syte eller sutre. Det er bare for å rette oppmerksomheten mot konsekvensene av å forsøke å leve normalt, selv om man er uten jobb. For det er faktisk viktig for meg. Det er viktig for meg å ikke bli en sofapotet. Det er viktig at ikke identiteten min blir redusert til "arbeidsledig". Det er viktig å kunne delta på familiebegivenheter på lik linje med alle andre. Nettopp fordi at den dagen jeg bare er arbeidsledig, da har jeg tapt. Da har jeg gitt opp, og mista meg selv. Og siden meg selv er den eneste jeg kan stole på at skal få meg ut i jobb igjen, kan jeg ikke ta sjansen på å miste meg.

Så hva blir konsekvensene da, av å trosse systemet, og kreve din rett til et vanlig liv?

En måned etter at møtet ble avholdt, fikk jeg varsel om at de ville stanse dagpengene mine i fire uker. Jeg hadde ti dager på meg til å komme med en forklaring, før de skulle fatte vedtak i saken. Ettersom jeg allerede hadde forklart meg, kunne jeg bare gjenta at jeg visste fraværet var ugyldig, men at jeg håpte de ville utvise skjønn. Jeg understreket at økonomiske sanksjoner ville få svært store konsekvenser for meg og ungene, og ba derfor om rask saksbehandling. Det gikk seks uker. I mellomtiden hadde jeg fått plass på et jobbsøkerkurs i regi av Nav, og siden saken ikke ble nevnt, trodde jeg de hadde ombestemt seg. Jeg tok feil.

Tre måneder etter at dette møtet på halvannen time, får jeg beskjed om at dagpengene mine stanses. I fire uker. Jeg må innrømme at jeg sliter med å se logikken. Hvordan kan man straffes i fire uker, for ikke å ha deltatt på noe som varte en drøy time?

Ord kan ikke beskrive følelsen da jeg leste det brevet. Ingen penger? I fire uker? Men hvordan....? Ja, for etter 7 måneder med dagpenger, har jeg ikke akkurat lagt til side noe. Tvert i mot har jeg pådratt meg en ganske pen gjeld. Reparasjon av bil, tannlegebesøk, burdagsselskap for en nybakt åtteåring, julegaver. Alt dette koster penger jeg ikke har. For når jeg har betalt husleia, strøm, forsikring, billån, telefon og SFO, da er det igjen 1500,- De skal rekke til mat, bensin, klær til ungene, lege, medisiner...ja, stort sett det meste. Det gjør de ikke. Men i følge statens satser skal jeg kunne leve på den summen jeg får utbetalt i måneden. Det skal ikke være nødvendig å belage seg på hjelp fra venner og familie, for jeg får det jeg trenger, sier staten. Så da er nok grunnen til at jeg har et forbrukslån med blodrente, rett og slett at jeg sløser.

Så nå får jeg gleden av å debutere som sosialklient. Jeg nekter å skamme meg. De som mener jeg snylter på skattepengene deres har allerede ment dette i flere måneder. De bryr seg neppe om hvilken pott jeg snylter fra. Nå venter jeg på at saksbehandleren min skal ringe meg tilbake.Hun skal fortelle meg hvordan man går fram for å søke økonomisk bistand. Jeg er helt kvalm. Ironisk nok har Nav utbetalt noen feriepenger fra en periode i fjor da jeg var sykemeldt. De pengene skulle brukes i sommer. Når ungene er hjemme med meg i tre uker, og vi ikke har råd til noen voldsom ferietur, da skulle de brukes. Vi skulle besøke venner i Kristiansand, og tatt en tur i Dyreparken. Ungene skulle få noen nye sommerklær, og vi skulle ha litt god grillmat. Og is. Penger til is. Hver dag, faktisk. Men sånn blir det ikke. For hvis man skal søke om sosialhjelp, kan man ikke ha penger i det hele tatt. Så feriepengene må brukes på regninger, sånn at jeg blir helt og fullstendig blakk. Når du allerede ligger nede, er det fascinerende at det finnes systemer som gjør deg enda flatere.

Hvis jeg tar ut de få kronene, og sier til Nav at jeg har betalt spillegjeld, hva da? Er det sånn man må navigere seg gjennom dette systenet? Med løgn og fri fantasi? For i det hele tatt å kunne komme noen vei? Hadde jeg løyet i utgangspunktet, og skaffet en sykemelding for dette mye omtalte møtet, så ville jeg ikke vært i denne situasjonen i det hele tatt. Da ville jeg blitt innkalt til et nytt møte noen uker senere. Jeg ville fått beholde feriepengene mine. Og nattesøvnen. Og verdigheten.

Er det virkelig sånn at ærlighet varer lengst? Kanskje bare ikke hos Nav..

Et lite tillegg: Saksbehandleren min har 48 timers frist til å kontakte meg, nå har det gått 51 timer. Tror vi det får økonomiske konsekvenser for henne å ikke følge reglene? Det er jo Nav sine regler, må vite, og de er til for å følges. Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt. Og bittelitt lei meg. For dette er faktisk ganske urettferdig.

onsdag 9. mai 2012

....det blir til slutt et bilde.



Et helt spesielt puslespill har i lang lang tid hatt en veldig sentral rolle i livet mitt. I måneder og år har jeg jobbet for å få alt på plass. Masse energi har gått med på å prøve nye løsninger, andre alternativer, for å kunne få se det komplette bildet til slutt.

 I noen perioder har jeg puslet hver eneste dag, prøvd meg fram, sett framgang, og kjørt meg litt fast. Jeg har puslet og puslet. Andre perioder har puslespillet fått ligge mer i fred. Jeg har vært oppgitt og lei, og overhodet ikke hatt lyst og inspirasjon til å komme noe videre. Felles for disse ulike fasene, er at puslespillet allikevel har ligget i bakhodet på meg. Jeg har aldri hatt helt fri. Jeg har undra meg over vanskelige brikker, og jeg har lurt på om problemet har vært selve puslespillet eller rett og slett meg. Kanskje jeg ikke var ment å skulle få gjort dette ferdig? Uansett hvor jeg har vært, har tankene standig vendt tilbake til puslespillet. En altoppslukende prosess. Altoppslukende og energikrevende.

Mange har fortalt meg at jeg må gi opp. At det ikke var verdt det, og at energien må brukes på andre ting. Jeg har sett og forstått argumentene. Jeg har selvsagt satt pris på omtanken, og i perioder har jeg også forsøkt å glemme. Men puslespillet lå jo der. Uferdig. Det var umulig å gi slipp. Jeg husker hvor lykkelig jeg var en periode der jeg stadig fikk plassert nye brikker på riktig plass. Hvor godt det var å se at motivet endelig tok skikkelig form. For en glede og tilfredsstillelse det var! Jeg nøt virkelig prosessen, og var så inderlig glad for at jeg en gang hadde hatt mot til å begynne. Så viste det seg at mye allikevel ikke lå på rett plass, at mye måtte plukkes fra hverandre igjen. Inspirasjonen, gleden og tilfredsstillelsen forsvant. Men jeg ga meg ikke. Jeg nektet å tro at jeg aldri skulle få se det ferdige bildet. Helt uten feil og mangler. Helt uten hull.

 Nå er puslespillet ferdig. Den siste brikken har endelig falt på plass.
Og vet dere hva? Jeg kan ikke fordra motivet. Hvordan kan jeg ha unngått å se dette tidligere? Etter å ha lagt 9999 brikker over en periode på mange mange måneder, så er det den ene lille brikken som ødelegger alt.

 Faens lille bedritne puslespillbrikke! Jeg hadde aldri trodd at en så liten og egentlig helt ubetydelig detalj, kunne spille en så stor rolle i livet mitt. Sint og skuffa ser jeg ingen annen løsning enn å pakke puslespillet ned i esken igjen. Jeg kaster det ikke, men jeg vet at jeg aldri kommer til å pusle det igjen. Tårene triller mens det plukkes fra hverandre, men jeg vet at det må gjøres. Det er ikke lenger mulig å håpe eller tro noe som helst. Jeg har sett hele bildet. Og den siste lille brikka var så vond å se på at jeg ikke lenger orker forholde meg til alle de brikkene som er rundt den.

Det er så uendelig tomt der det puslespillet pleide å ligge. Jeg tvinner tommeltotter, og fyller tankene med noe annet, men tomt er det allikevel. Jeg visste jo at det en dag måtte pakkes bort. At jeg en dag måtte finne et nytt. Og sånn sett er jeg litt letta for at det nå er gjort. Men først og fremst er jeg skuffa. For små håp lager også lyd når de knuses.

Det sies at liten tue kan velte stort lass. Det er helt riktig. Særlig når lasset vakler litt i utgangspunktet.