Bak lukkede dører..

...sometimes I get nervous when I see an open door
close your eyes, clear your heart
cut the cord..

Jeg friker ut av åpne dører. Noe sier meg at mange andre har det motsatt. At de ikke takler stengte dører. At de gyver løs for å få dem opp. Jeg skjønner tankegangen, og jeg skjønner hva som driver dem. De ønsker å komme videre. Kanskje jeg ikke er helt der? Enda.

Åpne dører betyr ukjent territorium. Åpne dører betyr upløyd mark. Nye bekjentskaper. Grenser som flyttes. Åpne dører betyr nye muligheter, og nye veier videre. Jeg elsker jo sånt!

Åpne dører betyr også en enorm utfordring. Tør jeg gå gjennom? Åpne dører er ikke åpne for alltid. De må brukes. Eller lukkes. Hvis ikke vil de, til syvende og sist lukke seg selv. Og dører som har stengt seg selv, de takler jeg ikke så godt.

Men tilbake til utgangspunktet; jeg friker av åpne dører. Her i mitt rom er det trygt. Det er kjent og behagelig. Alle som er her, er gransket og godkjent. Det er folk jeg ønsker å ha i rommet mitt. Utenfor rommets fire vegger, står det haugevis med andre folk. Noen banker på, noen vandrer hvileløst ved dørstokken. Enkelte passerer bare i full fart, mens noen ytterst få altså åpner døra.

Det trekker fra åpne dører. Lyder, lukter, og stemninger kommer inn med den nye lufta. Jeg elsker det.

Så hvorfor friker jeg? Fordi det er nytt. Og fordi det blir fristende å gå gjennom. Eller slippe noen inn. Åpne dører truer det kjente og trygge. Åpne dører krever at jeg gir av meg selv. Ingen vil entre rommet mitt, om jeg ikke fjerner forsvaret, og åpner meg. Det er fryktelig ubehagelig.

Stengte dører lar meg være i fred. De utfordrer meg ikke. De frister meg ikke til å åpne meg for andre. De lar meg leve i rommet mitt, uten å måtte rote rundt gamle følelser. Det er forutsigbart, og muligheten for å ende opp skadeskutt er minimal.

Jeg låste dørene mine svært godt. Allikevel er det av og til noen som får den ene litt på gløtt. Alle vet hvor kjedelig det vil være å tilbringe hele livet i det samme rommet. Så jeg er jo glad for at dørene noen ganger åpnes. Jeg er bare så livredd for den grusomme lyden den lager når den smelles igjen. Etter at jeg har begynt å like den nye lukta.

Pokker heller, kan du ikke i det minste love meg å lukke den forsiktig hvis du snur? Ikke smell. Vær så snill.