onsdag 22. juli 2009

Hushovd og Bea

Puh, vi har jammen gjort litt av en innsats i dag, Hushovd og jeg. Du verden som vi har slitt! Nå følger nok kanskje ikke Hushovd like spent med på meg som jeg gjør på han, men bortsett fra det er likheten slående. Okay, mens jeg skriver, innser jeg at det kanskje er en forskjell eller to til. Men det er minor details, altså. Ingenting stort. For det er Hushovd og Bea. Ingen tvil om det! For syns skyld kan jeg godt gå gjennom noen av forskjellene. Bare husk at det ikke er der fokuset ligger.

Sykkel: Hushovd har en.
Kondis: Hushovd har en.
Følgebil: Bea burde hatt en.
Servicemann: Mmm-hm!
Grønn trøye: Hushovd har, Bea har turkis.
Dagens etappe: Hushovd har en versting klatreetappe, Bea skal gå 5 km. I full fart.

Jeg skal komme i form. Om det så er det siste jeg gjør. Helst skulle jeg trent på ordentlig. Sånn inne, vet dere. Med apparater og folk som roper høyre-venstre-tre-fir! Foreløpig er det ikke sånn, så jeg skal gå i full fart. 5 kilometer. Er dere klar over hvor sykt langt det er, eller?? Ikke det, nei. La meg beskrive dagens etappe for dere.

0-700 meter: Bea langer ut nå. Kommer godt i gang, synger og gauler. Det er svak utforbakke, og humøret stiger. Deilig å komme seg ut litt!

700-1000 meter: Hvor ble det av veikrysset? Det var da ikke så langt i går?

1000-1500 meter: Veikrysset er passert. Springsteen synger Born in the USA, Bea holder godt tempo og unngår en hundebæsj.

1500-2500 meter: Det gjør underlig vondt i en ankel. Tenner må bites sammen for å ikke roe ned tempoet. Queen synger Radio Gaga, og vokalen virker provoserende på utøveren.

2500 meter: SNU!

2500-3200 meter: Bea dagdrømmer. Om han hun gjerne skulle gått tur med. Som kanskje kunne tatt henne i hånda og dratt henne med når hun saknet farten. Bea dagdrømmer om følgebil med smågodt. Og om servicemannen som kan yte ekstraservice i dusjen når hun endelig er ferdig. Det kan da ikke være SÅ slitsomt å gå en tur?

3200-3600 meter: Bea skrur opp tempoet igjen. Unngår ikke hundebæsj.

3900-4000 meter: Helvete da, kan ikke veikrysset holde seg i ro??

4000-5000 meter: Det regner. Svak stigning gjør at blodsmaken nærmer seg ganen. Regnet skjuler ikke lenger bare svetten, men også tre tårer. Man prøver fortvila å dagdrømme om ekstraservice, og er glad regnet vasker vekk siklet som sildrer nedover haka. 4 non blondes synger What's going on, og Bea skjønner dem godt.

5000 meter: Dusj.

Neida, så det er Hushovd og meg. Det ser jo alle.

Servicemann søkes. Billmrk. Trenger trening.

Feig eller fornuftig?

Ja, det lurer jeg på i natt. Kan man være begge deler, eller blir det bare enda feigere? Ikke vet jeg. La oss drudle.

Dette handler selvsagt om menn. Mann. Kanskje menn. Om kjærlighet, flørting og følelser. Jeg digger å flørte. Ganske enkelt. Det trenger ikke føre til noe som helst, men jeg digger den litt kriblende følelsen det gir meg i magen. Fleipe litt, blunke litt, og kjenne litt på håpet og boblene.

Desverre fyker jeg inn igjen i skallet mitt så fort denne flørtingen kan se ut til å lede til mer håndfaste greier. Da får jeg litt panikk, og tør ikke følge opp. Så sitter jeg der, og er superfrustrert fordi en god flørt forsvant, mens jeg altså innerst inne vet at det er jeg som feiget ut. Eller gjorde jeg det? Er det feigt å ikke ville involvere seg? Eller er det fornuftig?

Gode venner mener det er feigt. Og at jeg egentlig er lei meg for at jeg ikke tør å ta sjansen. Gode venner mener også det er fornuftig, siden jeg helt klart ikke er klar for å slippe noen innpå meg igjen. Jeg er enig med dem alle. Det er nok kanskje feigt å alltid backe ut, men jeg gjør det vel neppe uten grunn.

Så er det deg. Du har sneket deg inn i livet mitt. Jeg tror ikke du vet det selv, det har bare blitt sånn. Og ettersom ukene har gått, har du blitt ganske viktig for meg. Vi har nok småflørta litt, og på et tidspunkt strakte du ut hånda. Og dermed dro jeg til meg min. Så angret jeg, men nå er hånda di borte. Jeg sitter klar, og er villig til å gripe fatt så fort du strekker den ut igjen. Men er jeg fortsatt villig den dagen det faktisk skjer? Tør jeg virkelig det?

Fornuften sier meg at dersom det virkelig skulle blitt oss to, så hadde jeg ikke tvilt. Da hadde jeg hatt vissheten. Vi hadde hatt vissheten. Er det meningen, vil hendene våre møtes. Eller kan man ikke kreve så mye av skjebnen? Må man kanskje være villig til å ofre litt? Kan man virkelig tro på gevinst, uten å yte en innsats? Det blir jo litt som å vinne i lotto uten å ha levert kupongen. Det skjer faktisk ikke.

Men dette er ikke Norsk Tipping. Dette er Bea. Med følelser, hud og hår. Og siden jeg ikke er klar for å åpne meg helt, men allikevel savner noen, så må jeg faktisk bare tro på at jeg åpner meg den dagen det er meningen å gjøre det. Så da lar jeg deg seile videre, uten å rope etter deg, mens jeg egentlig er litt trist. Fordi jeg håpet jo. Et kort øyeblikk.

Fornuft og følelser. Det er ikke rart man blir feig.

tirsdag 21. juli 2009

Bea bare gjorde det


I to år har jeg hatt lyst til å tatovere meg. Hele tiden har det vært soleklart at det ikke skal være noe hva som helst. Jeg ville vise verden hva som var viktig for meg, og jeg ville ha en tatovering jeg visste ville bety like mye for meg om 50 år som den gjør i dag. Mange har tilbudt seg å hjelpe. Finne motiver, holde meg i hånda, gjøre avtale i et studio. Men neida, jeg har holdt igjen og holdt igjen. For det var ikke riktig. Det var ikke perfekt. Til slutt ble det en god venninne, en av de aller beste, og en svær bamse av en mann kalt Flipp, som dytta meg over kanten. Dette blogginnlegget blir skrevet for å vise dere smykket mitt, og forklare litt om bakgrunnen.

Fargene måtte bli som de ble. Det var ingen alternativer. Lillafargen har blitt enormt viktig for meg, og er den fargen jeg er aller mest komfortabel med. Grønnfargen sa seg selv, for trekløvere er nå engang grønne. Jeg har aldri vært glad i svart, så jeg kunne ikke hatt en svart tatovering heller. Enkelt og greit.

Så hvorfor trekløver? Fordi trekløveret er verdt å kjempe for. Trekløveret er for mange ikke så verdifullt som firkløver. For meg er det alt. Det er ungene mine. Det er meg. Det er oss for alltid. At bladene er hjerteformet er selvsagt ikke tilfeldig. Det handler om kjærlighet. Den eneste kjærligheten jeg noen gang kan stole fullt og helt på. Kjærligheten til ungene mine.

Dragen kom til meg ved en tilfeldighet. Den viser at trekløveret beskyttes. At jeg står oppreist for å ta igjen, uten å måtte sprute ild. Hodet er hevet, men det er ingen grunn til å skremme. Bokstavene M og S vises også i dragen. Det er ungenes forbokstaver. De er med på å forme meg, og bygge meg opp. Uten ungene er jeg ikke. Jeg kunne ikke hatt en stor og skummel drage. Jeg orker ikke kjempe på den måten lenger. Jeg vil stå støtt, sterkt og samtidig ydmykt. Det blir veien å gå.

Jeg har brukt mye tid og energi på feil ting og i feil retning de siste årene. Tatoveringen minner meg på at jeg har rett fokus nå. Jeg vet hva som er viktig og varig i livet, og hva som er verdt å reise seg for. Mange løse tråder er knyttet stramt igjen den siste tiden. Allikevel viser tatoveringen en tråd som henger i luften. For man kan faktisk ikke knyte igjen alt. Man må være åpen for forandring, så lenge man er sterk nok til å fortsatt holde fokus.

En skjult betydning finnes selvsagt også her, men den er bare min. En dag kanskje jeg deler. Med den som er spesiell nok. For det er en viktig del av meg. Det vil følge meg og påvirke valgene mine. Men akkurat nå er det ikke nødvendig å si noe. Til noen. De som trenger å vite, vet allerede. Og man trenger ikke se tatoveringen for å føle betydningen av den..