En onsdag på landet

Jeg er syk. Skikkelig dårlig, skal jeg bare ha sagt. Og jeg kan liksom ikke få de hippe trendy sykdommene som andre folk skryter av. Neida. Bea har skarlagensfeber.

Det begynte en kveld, med vond hals og litt feber. Så fulgte en natt ut fra villeste helvete, med mye feber. Neste dag slett ikke bra, og dagen etter der skjønte jeg at jeg måtte til legen. Så vi entrer historien onsdag morgen.

Ungene er påkledd, og det er på tide å spurte til bilen. Det er slapsete føre, jeg er våt på beina lenge før bilen, men unngår å få et digert takras i hodet. Seksåring levert på skolen i tide, treåring vinker fornøyd når jeg forlater ham i barnehagen. Kjapp tur innom jobben, for å skaffe vikar, og så hjem. Det er halvannen time til legetimen, så jeg rekker en tekopp på sofaen. Trodde jeg. Omtrent 150 meter før innkjørselen, bestemmer lille blå legobil seg for å svinge brått til høyre. Fint det, hvis det hadde vært 150 meter senere, men enn så lenge går faktisk veien rett fram. Der stopper vi brått, litt sånn på tvers, med forhjula godt uti snøfonna. Andre folk ville ring NAF eller Viking, eller hva de nå enn heter alle sammen. Jeg gjør ikke det. Jeg forlater bilen, og på vei hjem sender jeg en sms til Annie. Den eneste i hele vide verden som vet like lite om biler som meg. Jeg takler visst ikke å innrømme at jeg ikke får til ting. Påstås det.

Te på sofaen, jeg venter på Annie. Når hun og gullbilen ankommer, tar vi med oss snøskuffa og skal grave fram lille blå. Det går ikke. Så da setter vi ut varseltrekanten og drar igjen. Igjen; andre ville kanskje ringt NAF. Ikke vi. Vi kjører meg til legen.

Legen konstanterer streptokokker, og jeg får resept. Annie henter meg, vi kommer oss på apoteket, og jeg fraktes hjem. Lille blå står fortsatt 150 meter borti veien. Det overser vi glatt. Jeg legger meg på sofaen, Annie drar på lidl for å huske hva hun skulle ha der.

Så blir jeg altså så vanvittig stiv i nakken, og får et merkelig utslett. Inne på Lukket avdeling er det folk med medisisk bakgrunn, så jeg hyler etter hjelp. De roper tilbake om hjernehinnebetennelse, og jeg må innrømme at jeg nærmer meg panikk. Det er ikke alltid like praktisk å bo alene. Noen ganger skulle man hatt folk som kunne observere. Jeg snakker med legekontordamen, får lov til å sove en halvtime, og får beroligende ord fra en av legene på Lukket avdeling. En liten dupp gjør underverker for nakken, så alle innser at jeg neppe skal dø denne onsdagen.

Så banker det på døra. Jeg bor langt ute på landet. Det skjer ikke ofte. Der står bonden jeg leier hos, og lurer på om han skal dra lille blå hjem med traktoren. Bilen ja, den hadde jeg glemt! Pent og pyntelig blir legobilen min trukket opp fra grøfta, og plassert trygt på plassen sin på tunet. Ja, så løste det seg helt fint. Ringe NAF du, liksom.

Nå som jeg har bilen vel hjemme igjen, og ikke lenger skal dø av hjernehinnebetennelse, er det bare å ligge på vent til ungene kommer hjem. Ja, de blir selvsagt hentet av Annie, som tar ansvar når andre svikter. Jeg sovner på sofaen, men våkner stadig av en merkelig lyd. Dupper av, og der var den igjen. Dette var jo fryktelig irriterende, men det er vel helst noe snø som seiler ned fra taket. Jeg dupper av, og våkner igjen. Det er meg. Det er jeg som lager lyden. Jeg har så hovne mandler at jeg snorker høyt nok til vekke meg selv. Man kan jo ikke annet enn å være glad man ikke deler soverom med folk, sånn på permanent basis. Den samme gleden kjente jeg forøvrig da jeg forrige natta var nitrist fordi sauen min var død. Ja, jeg blir litt fantasifull av feber, jeg gjør det.

Men i all verden, hva er dette? Mer utslett? Enda rødere? Og nuppete underarmer? Halsen og ørene også? Er jeg i ferd med å bli en hummer? Neida, jeg har fått Skarlagensfeber. En forbanna barnesykdom! "Mest vanlig blant barn mellom to og ti år". Jeg prøver å tenke positivt. Jeg har jo følt meg gammel en stund, og kanskje dette er et tegn på at jeg fortsatt er ung. Rødere og rødere blir jeg. Og mer og mer vond blir halsen min. Ja, for det er jo gjerne sånn med sykdommer som helst oppstår hos barn, at de blir ikke noe mildere når de kaster seg over voksne.

Så her sitter jeg. Heldigvis med en ny diger tekopp. Ja, for det er temmelig begrenset hva man får i seg, når halsen er trang nok til at man våkner av egen snork. Så jeg sitter her, med tekoppen, rød som en hummer. Og jeg gleder meg sånn. Jeg gleder meg sånn til utslett og feber og vond hals er borte. For da flasser hudflakene av. Under beina og inni henda.

Passer fint det, for jeg reiser til Gran Canaria om en uke.

Jeg tror det mangler en bit..

Ja, jeg sitter her med en følelse av at det mangler en bit.

Først trodde jeg det var du som hadde tatt en bit av hjertet mitt med deg da du dro. Jeg trodde du hadde kastet biten du fikk låne, og at den nå var tapt for alltid. Jeg trodde virkelig aldri såret du lagde skulle la seg reparere. Så viste det seg at jeg tok feil. Du hadde levert biten tilbake, og det var ikke lenger noen grunn til å gi deg skylden.

Så trodde jeg det var skatten jeg selv valgte å gi fra meg. At det var den som utgjorde den manglende biten. I sånne tilfeller har man ingen andre å skylde på enn seg selv. Så jeg tillot ikke meg selv noe som helst. Jeg unnet meg ikke å løfte hodet. Jeg gråt og gråt over den manglende biten, og sorgen ble ekstra tung fordi jeg hadde påført meg den selv. Men så var det ikke sånn heller. For skatten ble aldri en bit. Den vil for alltid være en skatt jeg har i hjertet mitt. Det hjertet du ikke stjal en bit av.

Med blikket vendt innover, tenkte jeg så at jeg selv var det som manglet. Jeg lette febrilsk etter fotfeste, og tenkte at jeg måtte ha mistet meg selv på ferden. Det ville jo ikke vært så forunderlig. Ingen kan være alt, og når man prøver allikevel, så er det fort gjort å miste en bit. Så en kveld, i sterkt måneskinn og skarp vinterluft, kjente jeg at jeg nok en gang var meg. Jeg vendte blikket utover, og dermed var det ikke lenger jeg som manglet.

Noen ganger har man kanskje flere biter enn man strengt tatt føler behov for? Av og til sitter man med en bestemt følelse av at akkurat den biten ikke passer inn. Eller at en bestemt bit man er veldig glad i, ikke helt finner plassen sin. Så da snur man den, og prøver igjen. Man flytter kanskje på noen av de mer etablerte bitene, for å se om man ikke kan få denne ene spesielle til å trives i akkurat ens eget bilde.

Jeg er trygg og glad. Jeg stoler på egne følelser og beslutninger. Jeg vet at jeg ikke lar meg knekke. Jeg har ikke lenger behov for å beskue egen navle i dagevis. Jeg vet hva jeg savner, og er takknemlig for det jeg har. Jeg prøver å ikke miste deg, mens jeg sakte lar deg gå. Jeg kan smile til månen fra sengekanten.

Og det er kanskje ikke med livet, som med andre puslespill, at man får alle bitene utdelt samtidig? Men akkurat nå sitter jeg altså her med en følelse av at det mangler en bit. Og godt er det, hvis ikke ville jo bildet vært komplett. Jeg tror sannelig den biten kan være verdt å lete etter.

Likestilling, my ass!

Det er faen ikke bare bare Bea, når man bare er Bea!

Jeg har aldri påstått at ikke menn er sterkere fysisk enn kvinner. Sånn i snitt. Jeg har heller aldri lagt skjul på at det er en del ting her i livet jeg, mer enn gjerne, overlater til en mann. Jeg snakker ikke om sex. Ikke akkurat nå. Skjønt, når vi først er inne på det.. Nei! Dette handler om en fredagskveld hvor jeg rett og slett kunne trengt en mann. Men altså ikke til sex. Ja, NÅ er det jo det jeg tenker på, men det var ikke derfor jeg skulle skrive her. Fokus Bea, fokus.

På planen for helgen: Rydde den lille stua, male den lille stua. Kjøpe inn maling til den lille stua, og kjøpe et vitrineskap til den samme lille stua. Montere vitrineskap skulle man også få gjort. Samt sitte barnevakt for egne barn fra lørdag ettermiddag til søndag formiddag. Henge opp gardiner i liten stue, og montere spottere i vitrineskapet. Nevnte jeg at jeg skulle kjøpt og hengt opp en rullgardin på soverommet?

Så kom snøen. Noe så inni helsikke som det snødde, faktisk. Jeg brukte uhorvelig lang tid på å grave meg vei til bilen. Da jeg omsider fant den bittelille blå legobilen min, under mengder av sykt tung snø, var jeg ganske enkelt gjennomvåt. Lille blå og jeg kom oss ut på veien, jeg sendte en varm takk til alle som faktisk tar seg bryet med å rydde vekk snø fra offentlig vei, og stoppet hos eksen for å hente en nøkkel. Der satt vi fast, lille blå og jeg. Eksen spadde, dytta, og banna. Jeg lo, for det er i grunnen ikke stort annet man kan gjøre. Iallfall ikke når man selv sitter varmt inni bilen, og ser eksen snø ned på utsiden.

Vi kom oss løs, og satte kursen mot malingssjappa. Den rakk vi bare akkurat, takket være et salig trafikkaos. I sånne butikker skulle man gjerne hatt med seg noen. Om ikke en mann, så iallfall en dame. Jeg føler meg virkelig så idiot. Ikke vet jeg hva ting heter, hvor mye jeg trenger, eller hvor bred rullen egentlig var. I kveld visste jeg at fargen het Sand. Den lett slentrende mannen bak disken, som ikke var så glad for å se et nedsnødd kvinnfolk fem på stengetid, kunne fortelle at det er 30 farger som heter Sand. Og så rulla han faen meg med øynene! Det gjør man ikke. Særlig ikke når jeg er klissvåt og stressa. Og det er fredag. Sulten var jeg også. Så han innrømmet fort at selv det er 30 som heter det, så er det jo egentlig bare den ene de bruker. Jeg fikk malingen min, betalte, og slurpeslafset meg ut i bilen igjen.

Neste stopp Ikea. Jeg skulle ha et vitrineskap. Det viste seg å veie 53 kilo, og være 2 meter langt. Omtrent det samme som lille blå legeobil, med andre ord. Skapet skal ut av lagerhylla, ned på tralla, trilles til kassa, betales for, trilles ut i slurpeslafset, og løftes inn i bilen. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk det til. men at folk lo, det er jeg helt sikker på. Så kjørte lille blå og jeg hjem igjen. Med vitrineskapet liggende over den stanga man girer med. Som om ikke turen er farlig nok, på glatt føre og med mine noe begrensede kjørekunnskaper.

Vel hjemme. Inn og spise. Så ut for å bære inn skap (haha!), og flytte bilen. Jeg rygger lille blå ut fra innkjørsel, for å kunne rygge inn til døra igjen. Der satt vi fast igjen. Og noe så veldig som det blåste, mens jeg fortvilet prøvde å grave fram hjulene. Bea graver, blå står bom fast. Gjenta til det kjedsommelige. Midt på tunet står lille blå legobil, uten å gjøre tegn til å ville røre seg. En ting er jo at en mann kunne dytta meg løs. Men i tillegg er det store muligheter for at han faktisk ville visst hva man gjør med sånt. Annet enn å grave. For det funka liksom ikke. Jeg henter til slutt varmt vann, og heller rundt alle fire hjulene. Vips, så er det sommerføre i tyve centimeter, og jeg får parkert lille blå ved garasjene. Jeg er i grunnen litt stolt av den ideen med det varme vannet. Jeg ser at det ville vært fryktelig flaut i morgen, om det ikke hadde fungert. For da måtte noen ha dytta meg løs, og jeg ville hatt merkelige isflekker ved hvert hjul. Jeg hadde selvsagt aldri innrømmet hvordan de oppstod. Jeg er faktisk rimelig sikker på at en god del uforklarlige ting i universet, egentlig er gjort av kvinner som ikke er villig til å innrømme sine feil.

Nå sitter jeg i stua og prøver å tine igjen. Det er temmelig midt på natta. Rullgardinen glemte jeg å kjøpe, malingen står i gangen, og det fordømte skapet ligger fortsatt i bilen. Som altså endelig står der den skal. Og det er et godt stykke fra døra mi, for å si det sånn. Og nå, det er jo nå jeg virkelig kunne trengt en mann. En som kunne si at "Kom nå, så legger vi oss. I morgen skal vi bære inn skapet, så kan jeg montere det mens du maler første strøket i den lille stua."

Så hadde han sannsynligvis sovna med ryggen til, og snorka som et lite helvete. Det er ikke helt feil å være bare Bea.