De små øyeblikkene

"Don't miss out on a diamond while you are to busy collecting stones."

Jeg har samlet usannsynlig mye stein i mitt liv. Milde himmel folkens, her snakker vi grustak. Heldigvis har jeg også snublet over mange fantastiske diamanter. De er der bestandig. De skinner innimellom stein, grus og finkornet sand.

For et par år siden holdt jeg på å drukne i sand. Jeg hadde store tunge steiner over ryggen, som gjorde det nesten umulig å gå. Det lå ufattelig mengder stein i stien, så jeg kom meg nesten ikke framover. Lommene var fulle av grus, og jeg hadde konstant stein i skoen. Ører og øyne var dekket av sand. Jeg hverken så eller hørte de viktige tingene i livet.
På denne tiden var selv de minste ting uoverkommelige. Hverdagslige oppgaver som det å være mamma. Gå på jobb. Besøke en god venn, eller rydde i stua.

I dag er jeg på en helt annen plass i livet. Livet er godt. Jeg klatrer over steinene langs veien, og lar aldri øynene fylles med sand. Den tunge børen er en del av meg som jeg nå har akseptert, og sluttet å kjempe i mot. Den er fortsatt med meg, men ikke lenger altoppslukende. Det er ikke lenger som en tyngende og kvelende ryggsekk, men oppbevares i en snerten liten trillekoffert. Ikke plagsomt tungt å ha med seg, og enkelt å sette fra seg i perioder. Jeg puster med magen.

Og nå, vet dere, nå nærmer vi oss poenget. For jeg ønsker å dele noen av de små øyeblikkene med dere.

I ettermiddag satt jeg på McDonalds, og hørte ungene rope og le inne på lekerommet. Da slo det meg at dette tidligere ville vært en stor stein i livet. Det å være med ungene alene. Ha dem hos meg, være sammen med dem morgen og kveld, og allikevel ha energi til å ta dem med ut. Så der satt jeg, et stykke nedi pommes frites'en, og pustet med magen. For dette er jo ingenting.

For en uke siden besøkte jeg gode venner på en annen kant av landet. Da vi hentet de to yngste i barnehagen, kom femåringen mot meg og ga meg en spontan og lang klem. Jeg hadde ikke sett henne på flere måneder, og den klemmen varmet mer enn ungen noen gang kunne ane. Senere den ettermiddagen kom husets treåring bort til meg. Hun forklarte, ved hjelp av tegn og ord i salig blanding, at hun ville ha meg med for å se på Mikke Mus Klubbhus på tv. Femåringen ble også med, og krøp opp i fanget mitt. Der og da følte jeg en enorm glede over disse to fine ungene, som lar meg være en del av livet sitt.

Og nå i kveld er det usedvanlig kaldt her. Både inne og ute. I morgen kommer det helt sikkert til å være glatt på veiene. Jeg har vinterdekk på bilen. Skiftet i et ubetalelig kaos, sammen med verdens beste venninne, mine unger og hennes to. For to år siden, kunne jeg ikke forstille meg hvordan jeg skulle ha energien til å skifte dekk. Denne gangen ble det bare gjort. I god tid. Uten at det føltes som noe hinder i det hele tatt.

Ingenting av dette er breaking news. Ingenting av dette er verdt å skrive hjem om. Men alt dette er bittesmå øyeblikk man er nødt til å sette pris på. Selvsagt setter man større pris på dagslys etter å ha levd i mørke, men også de som ikke har vært der må verdsette livet som det er.

Livet består av uendelig mange små øyeblikk. Det er umulig å gripe dem alle, men det skal aldri hindre deg i å forsøke.