onsdag 22. juli 2009

Feig eller fornuftig?

Ja, det lurer jeg på i natt. Kan man være begge deler, eller blir det bare enda feigere? Ikke vet jeg. La oss drudle.

Dette handler selvsagt om menn. Mann. Kanskje menn. Om kjærlighet, flørting og følelser. Jeg digger å flørte. Ganske enkelt. Det trenger ikke føre til noe som helst, men jeg digger den litt kriblende følelsen det gir meg i magen. Fleipe litt, blunke litt, og kjenne litt på håpet og boblene.

Desverre fyker jeg inn igjen i skallet mitt så fort denne flørtingen kan se ut til å lede til mer håndfaste greier. Da får jeg litt panikk, og tør ikke følge opp. Så sitter jeg der, og er superfrustrert fordi en god flørt forsvant, mens jeg altså innerst inne vet at det er jeg som feiget ut. Eller gjorde jeg det? Er det feigt å ikke ville involvere seg? Eller er det fornuftig?

Gode venner mener det er feigt. Og at jeg egentlig er lei meg for at jeg ikke tør å ta sjansen. Gode venner mener også det er fornuftig, siden jeg helt klart ikke er klar for å slippe noen innpå meg igjen. Jeg er enig med dem alle. Det er nok kanskje feigt å alltid backe ut, men jeg gjør det vel neppe uten grunn.

Så er det deg. Du har sneket deg inn i livet mitt. Jeg tror ikke du vet det selv, det har bare blitt sånn. Og ettersom ukene har gått, har du blitt ganske viktig for meg. Vi har nok småflørta litt, og på et tidspunkt strakte du ut hånda. Og dermed dro jeg til meg min. Så angret jeg, men nå er hånda di borte. Jeg sitter klar, og er villig til å gripe fatt så fort du strekker den ut igjen. Men er jeg fortsatt villig den dagen det faktisk skjer? Tør jeg virkelig det?

Fornuften sier meg at dersom det virkelig skulle blitt oss to, så hadde jeg ikke tvilt. Da hadde jeg hatt vissheten. Vi hadde hatt vissheten. Er det meningen, vil hendene våre møtes. Eller kan man ikke kreve så mye av skjebnen? Må man kanskje være villig til å ofre litt? Kan man virkelig tro på gevinst, uten å yte en innsats? Det blir jo litt som å vinne i lotto uten å ha levert kupongen. Det skjer faktisk ikke.

Men dette er ikke Norsk Tipping. Dette er Bea. Med følelser, hud og hår. Og siden jeg ikke er klar for å åpne meg helt, men allikevel savner noen, så må jeg faktisk bare tro på at jeg åpner meg den dagen det er meningen å gjøre det. Så da lar jeg deg seile videre, uten å rope etter deg, mens jeg egentlig er litt trist. Fordi jeg håpet jo. Et kort øyeblikk.

Fornuft og følelser. Det er ikke rart man blir feig.

3 kommentarer:

Emmy sa...

Du er ikke feig...bare litt skadeskutt. En dag er jeg sikker på at du klarer å åpbne hjertet ditt igjen. Patience...

Claire sa...

Snufs og klem og alt det der. Er litt der også.

Anonym sa...

Den som intet våger, intet vinner ;-) Skadeskutt eller ei, så er det kun du som kan lege di sårene eller la arrene hindre deg. *Klem*