lørdag 29. desember 2007

Det ser ut som hår

Jeg har et anstrengt forhold til hår. Hår på hodet liker jeg godt. Hår på kroppen kan jeg takle. Når håret er ute i verden på egen hånd, da kan jeg definitivt styre min begeistring. Hår i dusjen er virkelig noe av det mest motbydelige jeg vet. Hår på badegulvet. Hår som har samlet seg i børsten. Lange hår på noens genser. Ha meg frabedt, ganske enkelt. Ironisk nok røyter jeg som ei bikkje om våren. Altså, jeg røyter hele året. Like mye som ei bikkje røyter om våren. Dere henger med, ja? Det dreier seg altså om hår.

Min mor har hatt brystkreft. Hun ble operert i mai, og begynte med cellegift i juli. Nå er det viktig å understreke at min mor aldri har vært noen kreftpasient. Jeg bare nevner det, tilfelle hun skulle dukke opp her en dag. Min mor hadde kreft i kun kort tid, og skulle på ingen måte anses som noen pasient. Hun var ikke helt i form nei, men noen pasient var hun da langt i fra. Hun var imidlertid ikke særlig høy i hatten, den dagen vi dro avgårde for å kjøpe hår til henne. Det er viktig å ha sånt liggende klart til cellegiften gjør at ens eget hår fallet til gulvet. Og altså da inntar motbydelig form, i følge undetegnede.

En onsdag klokka 11, plukket jeg henne opp, og kjørte henne til et bedre strøk av Oslo. Man skulle shoppe hår, må vite, og sånt gjør man ikke på Tøyen. Jeg var definitivt ikke bedre til mote enn henne, og på vei til butikken bestemte jeg meg brått for å fortelle henne at jeg skulle flytte fra mannen min. Ja, herregud, noe skal man da snakke om mens man sitter sånn. Hårbutikken befant seg der den skulle, vi fikk parkert, og vi entret. Der var det mye hår! Det var som å komme inn i en eller annen skrekkfilm. Ja, for meg med det kompliserte forholdet til hår da. Hvite isoporhoder på rad og rekke, den ene med fjongere sveis enn den neste. En svært korrekt frue tok i mot oss, og fulgte oss inn i et prøverom. Der satt min mor seg ved speilet, og jeg fikk plass i et hjørne. Det var varmt der. Varmt og fullt av hår.

Fruen stappet min mors hode inn i en nylonstrømpe, og spurte hva hun kunne tenke seg. Så gikk hun for å hente noen frisyrer hun mente kunne passe. Min mor blomstret opp, og mente at dette gikk da riktig fint. Jeg svettet, og konsentrerte meg om å puste. Så mye hår. Kunstig hår. Ekkelt pasienthår. Fruen og mor prøvde den ene sveisen etter den andre. De snakket om sjateringer, rødtoner, og at den var varmere enn den. Jeg uttalte meg om fargen, og så var alt bestemt. Den modellen skulle hun ha. Så vandrer altså min mor ut i Bogstadveien. Med parykken på snei, for å "..se fargen i dagslys." Jeg var med, for noen måtte jo holde speilet. Håret ble dratt i og rettet på. Det ble betraktet fra alle vinkler. I sola, og i skyggen. Så tilbake til prøverommet. Der mente min mor at jeg måtte kjenne hvordan det var å ha den på. Nei takk! Virkelig ikke. "Men ta på den da, kjenn da!" Jeg nektet å kjenne. Straffen var selvsagt at dette døde dyret ble viftet med oppi fjeset mitt. Jeg ut av prøverommet. Min mor like bak. Viftende med sitt splitter nye hår. Fruen i butikken husker oss nok.

Fem måneder senere liker jeg fortsatt ikke min mors parykk. Hun derimot, har verdens mest naturlige forhold til den. Og hun kan mer enn gjerne fortelle at håret som såvidt har begynt å vokse ut under, ja det er helt grått. Og det vokser visst veldig ujevnt. Jeg husker at min farmor en gang la fra seg løstennene på bordet mens vi spiste julemiddag. Julaften i år ble det en del snakk om dette håret. Jeg spurte pent om vi ikke kunne ha fokus på maten, men neida. Min onkel ville gjerne se det nye håret. Det som vokser under parykken. Min mor drar parykken ti centimeter bakover, og viser fram noen grå fjoner. God jul. Og tusen takk for maten.

En dag vil min mor ha sitt eget hår igjen. Parykken vil kunne pakkes bort, og de grå fjonene har blitt en sveis fyldig nok til å farges brun igjen. Jeg kjenner at jeg er helt klar for den dagen. Jeg er også klar for den dagen da hår enten sitter på hodet, eller går i oppløsning. Dagen da ikke et hårstrå vil treffe gulvet i dusjen, fordi det slutter å eksistere når det løsner. Jeg føler at den dagen nok er bittelitt lenger unna..

fredag 28. desember 2007

Øyeblikket som var deg

Livet består av øyeblikk. Uendelig mange øyeblikk. Selv er jeg lite flink til å verdsette dem. Jeg har lett for å vente på neste øyeblikk, i stedet for å nyte det som er akkurat nå. Så mens jeg sitter her, i en stue jeg selv mener er riktig koselig, så tenker jeg litt over at akkurat dette øyeblikket slett ikke er så verst.

Egentlig har jeg tenkt mye på øyeblikk i dag. Våre øyeblikk. Jeg har kjørt en strekning som bragte fram en masse øyeblikk jeg ikke visste at hadde festet seg. Ungene og jeg ramlet inn på en bensinstasjon i dag. De hoiet om sjokomelk, og maste om pølse. Jeg hørte dem egentlig ikke, for jeg gjenopplevde et øyeblikk. For vi stoppet der. Kjøpte drikke og sjokolade. På vei til vår første helg sammen. Jeg hadde glemt det. Man husker jo ikke sånt. Men så kom det tilbake, med så voldsom styrke. Forventningene, følelsene, latteren og den ufattelige stemningen.

Jeg glemte helt å svinge inn til pappa, fordi jeg kom på enda et øyeblikk. Akkurat det øyeblikket da det må ha gått opp for deg hvor utrolig dårlig jeg er til å kjøre bil. Det skjedde omtrent der hvor han bor. Og når jeg først var i gang, så dukket det ene øyeblikket etter det andre opp. Følelsen jeg hadde første gang jeg tok til høyre i den rundkjøringa. For å hente deg. Med bilen full av alkohol og gummistøvler, og hodet fullt av følelser.

Jeg vet så lite. Jeg vet så inderlig lite om hva som kommer. Kanskje er det derfor det er litt godt å kjenne på disse øyeblikkene? Litt godt, og litt vondt, men uansett ikke feil.. På vei hjem gjorde jeg det. Jeg tenkte og tenkte. På det øyeblikket jeg nok aldri glemmer. Øyeblikket da du først tok meg i hånda. Uten å ane hvor det endte, lot jeg meg rive med. Det er en god egenskap. Både å la seg rive med, men også egenskapen til å få andre til å la seg rive med.

Små små øyeblikk, som allikevel setter dype spor. Det er viktig å huske. Tillate seg å kjenne på, og nyte. For selv om jeg kanskje ikke savner deg, så kommer jeg alltid til å savne allikevel. Øyeblikket. Øyeblikket som var deg.

torsdag 27. desember 2007

Livet - et tivoli?

Det er en besnærende tanke, er det. At livet er som et tivoli. Akkurat nå befinner jeg meg ved loddbøtta. Jeg stikker stadig hånda nedi for å lete etter vinnerloddet. Jeg stikker meg på et skarpt hjørne oftere enn jeg vinner, for å si det sånn.

Men det var karuseller jeg egentlig skulle snakke om i kveld. Hva får oss til å velge den karusellen vi gjør? Er det den høye musikken? Farten? Fordi det er den første vi ser? Størrelsen? Jeg kjørte samme karusellen i ti år. Den var trygg, nøytral i fargen, og gikk sånn passelig fort. Eller kanskje litt sakte. I alle fall føltes det litt sakte, etterhvert som årene gikk. Fordelen er jo at man ikke faller av. Ulempen er at det må bli kjedelig. Man kan selvsagt gjerne ta ansvar selv, og gjøre det morsommere, men hvor lenge er det gøy å hyle "wheeeeeeee" mens karusellen snurrer sakte og trygt rundt sin egen akse?

Så etter ti år, er det kanskje ikke så rart at man begynner å kikke litt på de andre karusellene. Man har loopen, berg- og dalbanen, og en rosa sak som egentlig ser ut som en mashmellow. De fleste av karusellene har krav. Ja, man kan ikke bare hive seg på, sånn helt uten videre. Høyde, bredde, sans for humor. Her skal alt tas i betraktning før man eventuelt får prøve en liten runde.

Jeg fikk klarsignal, og kastet meg på en av de skikkelig raske. Den spilte høyest musikk, snurret fortest, og gav meg mest sommerfugler i magen av dem alle. Det var fantastisk! Rundt og rundt, full fart, og ikke hold deg fast! Den trygge og trege karusellen fikk årskortet sitt i retur, og jeg satset alt på èn billett. Det ble en fantastisk sommer på tivoli! Ulempen med disse karusellene, er at man før eller siden blir kvalm. Eller faller av. Jeg fikk gleden av å oppleve en kombinasjon. Jeg kastet opp omtrent samtidig som jeg traff bakken med et smell.

Damn, that hurts! Der lå jeg. Som en fisk på land. Ja, for jeg hadde da aldri vært på tivoli uten å kjøre karusell. Hva nå da? Skulle jeg ta egne valg? Finne veien selv? Alene? Ja, det var visst forventet av meg. De ansatte på tivoliet, de kunne gjerne peke meg i en retning, men de kunne ikke avgjøre om det var veien å gå. Det kunne bare jeg. Aldri har et tivoli sett større ut, enn mitt tivoli gjorde akkurat da.

Så nå har jeg altså kommet fram til loddbøtta. På veien har jeg tilbrakt en del tid i spøkelseshuset. Så var jeg en god stund i speilhuset. Men jeg fant veien ut, kjøpte meg sukkerspinn, og nå tar jeg lodd.

Men vet dere hva? Hvor vondt det enn gjorde, jeg ville aldri vært uten den sommeren på den raskeste karusellen av dem alle. Aldri.