søndag 17. januar 2010

På kanten av stupet..

Jepp, der står jeg for tida. Stadig vekk, faktisk. Hopper gjør jeg også. Ikke alltid jeg lander på beina, men jeg klatrer jammen opp igjen, og venter på neste mulighet.

Jeg har lest litt i bloggen min, og kjenner at det er skikkelig sårt. Mange av innleggene er skrevet i dyp fortvilelse, og jeg tenker at jeg virkelig aldri skal tilbake til en slik tilstand. Noe handler jo om helt konkrete hendelser i livet. Sånne kan ikke unngås. Men den generelle oppgittheten. Å være sliten før man står opp. Følelsen av å ikke kjenne seg selv. Mangelen på håp. Milde himmel, i ettertid skjønner jeg ikke hva som holdt meg oppe.

Det har gått med en del energi til å beskytte seg mot nye angrep av denne tilstanden. Unngå opplevelser jeg vet kan ende med skadeskutt sjel. Svinge unna mennesker som kan finne på å løfte meg opp, for så å slippe meg ned igjen. Samtidig som jeg selvsagt sakte men sikkert har merket at livet er i ferd med å gå seg til. Bea er tilbake. Sulten på livet, og ikke lenger livredd. Du verden.

Ganske nøyaktig to år etter at jeg mistet en bit av meg selv, fant jeg en ny bit. Og nei, dette handler ikke om menn. Dette handler om å gjøre noe som man vet vil gnage i ryggmargen resten av livet. I fjor sommer fikk jeg min aller første tatovering. Det var begynnelsen på slutten for gnagingen. Og da 2009 nesten var slutt, da fant jeg sannelig igjen biten min. Ting fikk mening, og jeg innså at jeg gjorde rett. Og at jeg har gjort rett i ettertid, ved å ikke glemme. Jeg skal aldri glemme, og det er jeg stolt av. Jeg skal gå med hodet høyt hevet. Og jeg skal takke det lille mirakelet som fikk meg til å innse det.

Jeg har blitt flinkere til å rydde opp. Ikke dra med meg så mye kaos overalt. For all del, jeg skal ikke bli hverken samlet eller huslig, men jeg skal bli flinkere til å kutte ut folk som ikke gir meg noe tilbake. Og dermed frigjøre plass og energi til de jeg faktisk får utytte av å omgås. Så du, gifte mann som så gjerne skulle hatt litt action, glem det. Det holder ikke med søt oppmerksomhet. Jeg vet hva jeg trenger, og det er ikke deg. Og du, som jeg trodde var verdt å satse på. Som ga meg gode vibber helt til vi bikket starten av 2010. Deg jeg tydeligvis skuffet, og ikke engang klarte førstegangsintervjuet hos. Du kunne taklet det bedre. Taklet meg bedre. Men det gjorde du ikke, og det er virkelig ditt tap.

Så, hvordan føles det å ta sjanser igjen? Utrolig godt! Akkurat nå er jeg på kanten av et stup jeg ikke har sett på mange år. Kanskje jeg aldri har sett akkurat dette stupet i det hele tatt, faktisk. En del av livet som foreløpig har vært godt gjemt og begravd. Jeg vet ikke helt hvorfor denne delen får lov til å boble fram nå. Det er vel en kombinasjon av flere ting, og først og fremst fordi jeg har en viss balanse i livet ellers. Dermed er det lettere å slippe taket på områder man vanligvis unngår. Man kan selvsagt også undres hva som kom først av høna og egget. Er det folkene jeg omgås, som gir meg lyst til å åpne meg, eller er det den åpne meg som gjør at disse folkene ønsker å omgås meg? Jeg skal ikke engang prøve å finne svaret, men jeg gleder meg til hoppe. Lander jeg skjevt, for jeg håpe noen hjelper meg opp igjen.

Livet gir oss utfordringer hele veien. Gode og dårlige dager. Tunge stunder hånd i hånd med de herlige øyeblikkene. Nøkkelen er å stå støtt nok til å ikke vippe av pinnen for den minste lille motstand. Akkurat nå gjør jeg det. Tydeligvis. Bea lever livet.

torsdag 7. januar 2010

Kong vinter meg midt i ræva!

Hørt sånn tull? Kong vinter, faktisk. Vinter er i beste fall en hoffnarr. Jada, jeg vet jeg klagde da det var høst også. Og tradisjonelt sett liker jeg vinter bedre enn høst. Men nå jobber kongen seg inn mot siste nervetråd her. Gi meg vår. Kong vår!

Det er kaldt. Sinnsvakt kaldt. Femogtjue minus kaldt. Smertegrensa til huset jeg bor i, går vel på rundt åtte. Min går på ni. Nå er det femogtjue. Jeg har sommerhus. Det er rett og slett ikke lagd for å tåle frost. Det blåser rett inn veggene, og kulda står fra alle vinduer. I går målte jeg 23,2 grader i bokhylla, og kunne ikke skjønne hvorfor jeg frøs sånn. Borte i sofaen min, der målte jeg 16,8. For der er det vinduer. For anledningen er de stappet med ulltepper, og det står pynteputer på rad og rekke, men det er liksom ikke det samme som isolasjon i veggene og vinduer nyere enn 1930-modellen.

I går var dagen da ingen biler startet. De stod overalt, gitt. Naboene banna, kollegaene kom for sent. Min bil startet så fint at. Deilig det. Når man først har brukt noen minutter på å kravle seg inn på passasjersiden, bli bestevenn med håndbrekket underveis, og trykket kneet inn i haka i et forsøk på å få beina ned forbi rattet. Men det gikk. Og bilen starta. Eneste skåret i gleden var vel da jeg oppdaget at jeg måtte skrape is. Ut igjen da, samme veien som jeg kom inn. Håndbrekket står der fortsatt, ja. Lyden på radion på full guffe i det vinterstøvlen passerer. Vel ute, er det bare å hakke av det verste, sånn at jeg har tid til å komme meg på plass igjen før jeg må dra. På'an igjen, med armer og bein, og vindusviskere som går som besatt, før jeg gjennomsvett treffer førersetet og kan sette kurs for jobb.

Jeg jobber inne. Og takke fanden og hans oldemor for det. Desverre har ikke vaktmesteren helt klart å få kontroll på varmen der inne, så i hjørnet vårt er det rimelig friskt. Kundene kan gjerne si at de synes det er deilig at det ikke er så varmt. Jada, jeg ser den. De har tross alt vinterjakker og ullhatt på seg. Men jeg kan fortelle at det skjer noe med arbeidsmoralen, i løpet åtte timer med konstante ståpupper. Og det gir en underlig trang til å snakke med dem. "Jeg lover at dere skal få ullgenser på i morgen. Og når vi kommer hjem skal vi ta en lang varm dusj, og så skal dere få på ny bh, som har varmet seg på ovnen. Ja det skal dere det!"

I går kveld frøs det jaggu et vannrør. Dermed forsvant kaldtvannet fra kjøkkenet. Ingen voldsom krise, ettersom jeg fortsatt hadde både varmt og kaldt på badet. Kaldtvannet mitt er vel mer for slush å regne nå, men man skal sette pris på det vannet man tross alt har. Det føles allikevel litt sært å ta med seg tekjelen i dusjen, for å fylle den opp. Jeg skjønner at det er samme vannet, men jeg innbilder meg allikevel at safta smaker bedre når vannet kommer fra kjøkkenkrana. Mulig det er meg. Dere kunne kanskje prøvd selv? Uansett har det altså frosset et rør, og nå er det varme her og varme der, i et forsøk på å få tint opp igjen. Vi er alle svært spent på hvor vannet spruter ut når det tiner. Vi heier på krana, vi frykter kjøkkengulvet. Akkurat nå er jeg på jobb, og frykter kjøkkengulvet mer enn noen gang.

En bitteliten kuriositet bare. Jeg kokte egg til kvelds i går. Og vanligvis, når de er ferdige, så hiver jeg jo på kaldtvannet ned i kjelen. Sånn at de skal slutte å koke, og etterhvert nå spisetemperatur. Jeg tok av kjelen, helte av vannet, og satt på krana. Nei, nettopp. Der er det jo ikke vann. Og jeg er for lat til å fly opp på badet. Så hva gjør jeg? Åpner utgangsdøra og slenger to egg ut i snøen. La jeg dem på trappa? Nei, jeg slang dem ut i snøen. To hvite glovarme egg ble slengt ut i den hvite snøhaugen utenfor. I stummende mørke. Så da ble det ikke egg til kvelds da for å si det sånn.

Jeg kan ikke begynne å beskrive hvor glad jeg er i han som ga meg det elektriske varmeteppet sitt i høst. Når isen ligger tjukk på innsiden av soveromsvinduet, tenker jeg på han. Og noen ganger på en annen da, men det er ikke det vi snakker om nå. Så da tenker jeg på han, og er tvers igjennom lykkelig for at ståpuppene får hvile noen timer før neste arbeidsdag.

Blogglisten

søndag 3. januar 2010

Beas år i ord

2009 har vært et godt år. I juni, da jeg fylte 36, sa jeg at 36 skulle bli mitt år. Det holder jeg fast ved. Men 2009 har klart seg helt fint. Dette blir nok langt og bablende, og mest for min egen del, men hvem vet? Kanskje nettopp du får litt utbytte av å lese om nettopp mitt år?

2007 var et vondt år. Det vil alltid stå som et skrekkens eksempel for meg. 2008 var året jeg snublet flere ganger enn jeg satte pris på, men allikevel ikke gikk under. 2009? Det har vært et år med riktigere fokus, og bedre erfaringer. Ettersom 36 er mitt år, sier det seg vel selv at mye snudde i sommer, men hele året har i grunnen gitt meg mye bra.

I januar møtte jeg en person som har betydd mye for meg i år. Han (bombe..) var en spennende flørt, og er nå en venn jeg setter enormt stor pris på. Og akkurat der, er vi inne på noe av det viktigste som har skjedd meg i 2009. Jeg har klart å slippe taket. Jeg holder ikke lenger fast ved alt som er vondt. Jeg lar det være vondt, jobber meg gjennom, og tar med meg det gode videre. Før mistet jeg fotfestet av "vondt". Det gjør jeg ikke lenger.

Jeg har plukket opp mange gamle bekjentskaper dette året. Og det er jeg veldig glad for! Jeg føler at jeg er i ferd med å stable på beina et vennskap med en som var min viktigste støttespiller gjennom hele barne- og ungdomstida. I tillegg har jeg truffet mange jeg ikke har sett på 20 år, og funnet en ny og god tone med flere av dem. I 2008 ville jeg aldri gjort det, vet dere! Jeg ville aldri ha stilt opp på fest for å treffe folk jeg gikk på ungdomsskolen med. I år gjorde jeg det. Jeg kasta nesten opp ved tanken, men jeg gjorde det. Og jeg kommer aldri til å angre. Så mange fine folk - jeg burde skamme meg som vurderte å la være.

Dette er rart. Og sikkert uforståelig for mange, for jeg vil ikke si for mye om det. Men i 2009 ble det født en liten jente som endret livet mitt. Hun er ikke min. Hun er ikke engang noen som står meg nær sin. Men hun symboliserer så mye, og hun satte i gang så mange prosesser hos meg, denne lille jenta. Uten å noen gang ha truffet meg, lærte hun meg å gi seg hen til andres glede. Jeg gråt av glede da hun ble født. Til tross for at hun var en sterk påminnelse om noen av de verste opplevelsene jeg har hatt i livet. For meg vil denne jenta alltid bety noe helt spesielt. Takket være henne, fikk jeg se hvor rett engelene kan ha. Takket være henne, fikk jeg tilbake troen.

Jeg har snublet i 2009. Som alle foregående år, og alle kommende år. Jeg har snublet, falt, ligget en stund, og kravlet meg på beina igjen. Jeg begynner å bli ganske god nå, faktisk. Jeg vet temmelig godt hvor jeg står, og hvor langt fra utgangspunktet jeg er villig til å bevege meg. Dermed er det lettere å finne veien hjem etter å ha snublet. For jeg ønsker ikke å slutte med snublingen. Tro det eller ei. Selv om jeg fortsatt tviholder på mitt for ikke å slå meg, ønsker jeg ikke å miste spenningen ved å slippe taket litt.

Dette året avsluttet jeg i ikke helt oppreist tilstand. Ikke helt på trynet, men ikke helt stiv i beina heller. Jeg valgte å ta en sjanse, sette døra på gløtt, tro på håpet. Så smalt døra, håpet forsvant, og jeg vaklet i troen. Jeg synes ikke folk skal smelle med dører. Ingen stor fan. Jeg synes man kan fortelle at man ønsker å lukke den, og så bare gjør det. Lukke. Ikke smelle. Det er vondt når det smeller. Jeg satt igjen med en følelse av å være en total skuffelse. Og det kan jeg godt ha vært. Det er ikke min skyld. Jeg har ikke prøvd å utgi meg for noe annet enn det jeg er. Men jeg vil gjerne få en slags avslutning. Ikke bare et smell. For lyden av det smellet, gjør at jeg nå vurderer å droppe å slippe taket igjen. Jeg hadde tenkt til det, nemlig. Bare tiden var inne. Men hvis jeg skuffer så voldsomt at det må smelle, så tror jeg ikke jeg tør. Vi får se. Men du kunne sagt noe, og lukket pent inntil. Det vet du godt.

2009 har vært et fint år. Jeg har funnet mange små deler av meg selv. Jeg har skrevet mer enn i 2008, men langt fra så mye som jeg gjerne skulle gjort. Og jeg har omgitt meg med fine folk, hele veien. En av tingene som har gitt meg enormt mye moro, er at jeg endelig kunne unna meg å dra på jentetur. Vi dro til Dublin, og hadde en fantastisk bra helg. Jeg håper det blir en årlig greie, på lik linje med fullt hus i mars, for det finnes ikke maken til energibombe.

2010 ligger her nå. Åpnet og ubrukt. Jeg håper det skal gi meg anledning til å gjøre tre ting jeg ikke kan. Med en jeg foreløpig ikke kjenner så godt. Jeg håper også det skal gi meg muligheten til å dele skribleriene mine med flere. Og kanskje røre ved noen hjerter ved hjelp av mine egene erfaringer. Litt mer konkret, har jeg en interesse jeg sliter litt med å dyrke skikkelig. Fotball. Jeg elsker atmosfæren på kamp, men la oss bare innse at venninneflokken min aldri blir noen klansmedlemmer. Ei heller vil de ønske å legge årets jentetur til Anfield. Men jeg har fulgt Liverpool i 15 år snart, uten å en eneste gang ha satt beina mine i byen, så jeg kjenner at dette kanskje burde bli året det skjer. Først får jeg jobbe med å lokke noen med på Ullevål, det kan bli vanskelig nok.

Jeg har tro på 2010. Det er en del av 36. Og de samme dørene vil ikke smelle en gang til.