Mannen i månen

Livet mitt er kaos. Jeg er kaos. Sånn har det alltid vært. Det krever mye av menneskene rundt meg. Og det krever en hel del av meg selv. Jeg sørger for å omgi meg med folk som takler kaoset. Folk som henger med i svingene, og ikke gir meg opp. Uten dem hadde jeg ikke vært noe som helst. Uten dem hadde jeg ikke vært.

Det er umulig å sovne i kveld. Det er rare dager for tida, og da blir nettene rare også.

Masse fart på jobben, akkurat sånn jeg aller helst vil ha det. Jeg ligger alltid litt på etterskudd, og skulle alltid helst vært et annet sted. Men det er jo sånn jeg aller helst vil ha det. Problemet er bare å legge det fra seg når natta kommer. Gi hodet noen timer fri.

Når arbeidsdagen er over, tar ikke kaoset slutt. Det virrer selvsagt på privaten også. Skifter, som vanlig, mellom store høyder og dype daler. Jeg er aldri helt i vater. Finner liksom aldri helt balansen. Men jeg er ikke sikker på om jeg ville hatt det annerledes. Jeg blir aldri noen summetone. Det vil alltid være mye av alt rundt meg. Og kanskje er det sånn jeg aller helst vil ha det? Problemet er bare å legge det fra seg når natta kommer. Gi hjertet noen timer fri.

Natta er her nå, men hverken kropp eller hjerte er villig til å la den vinne. Så da går turen ut på trappa. Svart alle veier. Alle andre veier enn opp. Der lyser ufattelig mange stjerner. Fullmånen lyser opp deler av gårdstunet, og jeg tenker at jeg er verdens heldigste som bor akkurat her. I det gamle hvite huset. Jeg elsker dette huset, og alt som hører med. Alle som hører med.

Siden jeg flyttet hit, har jeg fått en helt annet forhold til natta. Og mørket. Jeg var mørkredd før. Og ofte husredd, enda jeg bodde tett i tett med masse andre folk. Her er jeg helt alene. Men aldri aldri skikkelig ensom. Mørket er behagelig. Lydene i huset trøster mer enn de skremmer.

Og i natt er også fullmånen framme. Den gir meg en enormt god følelse. Her ute, langt fra kunstig lys, er det utrolig hvor sterkt den skinner. Jeg føler et merkelig nærvær som ikke kan forklares, og selv om jeg nesten fyser fast i trappa, klarer jeg ikke løsrive meg og gå inn. Det triller noen tårer, til tross for et smil. Litt vemod, men allikevel glede. Livet er fullt av motsetninger.

Singel og alene, men langt fra ensom. I natt lar jeg en god venn varme dyna mi, riktignok ved hjelp av elektrisitet. I natt drar jeg opp gardina, og slipper månelyset inn. Liggende i senga, fascinert og nesten forhekset av det spesielle lyset, tenker jeg at det kanskje ikke alltid er så viktig med den søvnen. Av og til er det verdt å være våken. La hodet og hjertet jobbe som de vil.

Jeg lukker laptopen nå, og lar månen bli rommets eneste lys. En liten bit av meg klarer ikke la være å innrømme at jeg savner deg litt. Enda du aldri har vært her. I månelyset mitt.