Hyllest til den herlige høsten

Ja, for mine folk, de liker høsten. Åååå, sier de, det er så nydelige farger ute! Ojojoj, sier de, tenk så heldige vi er som bor i et land med så tydelige årstider. Nei og nei, sier de, så godt det er å krølle seg sammen i godstolen med strikketøy og kakao.

Med høsten kommer mørket. Folka mine liker mørket. Det er så koselig inne når det er mørkt ute. Javel, men det er ikke særlig koselig ute, synes vi vel? Og vi må faktisk ut. Her hvor jeg bor, her er det mørkt her! Og her bor også elgen. Den ser jeg ikke i mørket. Jeg hører den når jeg går tur, men jeg ser den ikke når jeg kjører tur. Så fram til Einar Elg bruker refleksvest, tillater jeg meg å sette pris på lyse kvelder.

Med høsten kommer kulda. Folka mine liker kulda. Det er så koselig å fyre i peisen når det er kaldt ute. Så jeg gir det et forsøk. Henter inn fuktig ved, finner fram tennbrikkettene jeg kjøpte da jeg gikk tom for aviser i fjor, og gleder meg til peisvarme. Det tar tid. Tid og mye banning. Så endelig tar det fyr. I grillvotten jeg har på meg for ikke å sette fyr på selve hånda. Joda, det blir varmt, men ikke spesielt koselig. Jeg liker varme sommerkvelder, jeg.

Med høsten kommer løfter om snø. Folka mine liker snø. De trenger sikkert ikke å måke, for å si det sånn. For meg er trusselen om snø enbetydende med at vinterdekkene må på bilen. Bea gjør det selv. Så ut i den kulda vi er så glad i, rulle fram vinterdekk fra den gjengrode garsjen, ringe pappa for å spørre hvor jekken ligger, og så er jeg klar. Jekken lar seg ikke folde ut. Eller noe. Den ser i alle fall ikke ut som noen jekk, foreløpig. Etter fire mms'er til fire ulike kompiser, er prinsippet forstått og jekken er klar til bruk. Kan man sette en jekk hvor som helst på bilen? Nye mms'er sendes. Hånlige svar mottas. Så er bilen løftet på den ene siden, jeg hopper som en gal på den mutterløsnertingen, og innser at den fjerde mutter'n ikke lar seg løsne. På med de tre som faktisk kom av, fire vinterdekk inn i bilen, jekken kastes inn, og i morgen skulker man de to første timene på jobb for å ta turen til Sharif.

Mens jeg har skrevet dette, har jeg oppdaget en annen koselig ting med høsten. Stearinlys. Ja, folka mine liker stearinlys. Det skaper en helt spesiell stemning. Jeg kan til dels være enig. Den er jo litt spesielt å ligge flatt på gulvet, mens man forgjeves prøver å skrape stearinen løs fra parketten med en ostehøvel.

Kjære kjære folka mine: Jeg er veldig glad i dere, men dere tar feil. Høsten suger. Vi ses til våren.