fredag 30. oktober 2009

De små øyeblikkene

"Don't miss out on a diamond while you are to busy collecting stones."

Jeg har samlet usannsynlig mye stein i mitt liv. Milde himmel folkens, her snakker vi grustak. Heldigvis har jeg også snublet over mange fantastiske diamanter. De er der bestandig. De skinner innimellom stein, grus og finkornet sand.

For et par år siden holdt jeg på å drukne i sand. Jeg hadde store tunge steiner over ryggen, som gjorde det nesten umulig å gå. Det lå ufattelig mengder stein i stien, så jeg kom meg nesten ikke framover. Lommene var fulle av grus, og jeg hadde konstant stein i skoen. Ører og øyne var dekket av sand. Jeg hverken så eller hørte de viktige tingene i livet.
På denne tiden var selv de minste ting uoverkommelige. Hverdagslige oppgaver som det å være mamma. Gå på jobb. Besøke en god venn, eller rydde i stua.

I dag er jeg på en helt annen plass i livet. Livet er godt. Jeg klatrer over steinene langs veien, og lar aldri øynene fylles med sand. Den tunge børen er en del av meg som jeg nå har akseptert, og sluttet å kjempe i mot. Den er fortsatt med meg, men ikke lenger altoppslukende. Det er ikke lenger som en tyngende og kvelende ryggsekk, men oppbevares i en snerten liten trillekoffert. Ikke plagsomt tungt å ha med seg, og enkelt å sette fra seg i perioder. Jeg puster med magen.

Og nå, vet dere, nå nærmer vi oss poenget. For jeg ønsker å dele noen av de små øyeblikkene med dere.

I ettermiddag satt jeg på McDonalds, og hørte ungene rope og le inne på lekerommet. Da slo det meg at dette tidligere ville vært en stor stein i livet. Det å være med ungene alene. Ha dem hos meg, være sammen med dem morgen og kveld, og allikevel ha energi til å ta dem med ut. Så der satt jeg, et stykke nedi pommes frites'en, og pustet med magen. For dette er jo ingenting.

For en uke siden besøkte jeg gode venner på en annen kant av landet. Da vi hentet de to yngste i barnehagen, kom femåringen mot meg og ga meg en spontan og lang klem. Jeg hadde ikke sett henne på flere måneder, og den klemmen varmet mer enn ungen noen gang kunne ane. Senere den ettermiddagen kom husets treåring bort til meg. Hun forklarte, ved hjelp av tegn og ord i salig blanding, at hun ville ha meg med for å se på Mikke Mus Klubbhus på tv. Femåringen ble også med, og krøp opp i fanget mitt. Der og da følte jeg en enorm glede over disse to fine ungene, som lar meg være en del av livet sitt.

Og nå i kveld er det usedvanlig kaldt her. Både inne og ute. I morgen kommer det helt sikkert til å være glatt på veiene. Jeg har vinterdekk på bilen. Skiftet i et ubetalelig kaos, sammen med verdens beste venninne, mine unger og hennes to. For to år siden, kunne jeg ikke forstille meg hvordan jeg skulle ha energien til å skifte dekk. Denne gangen ble det bare gjort. I god tid. Uten at det føltes som noe hinder i det hele tatt.

Ingenting av dette er breaking news. Ingenting av dette er verdt å skrive hjem om. Men alt dette er bittesmå øyeblikk man er nødt til å sette pris på. Selvsagt setter man større pris på dagslys etter å ha levd i mørke, men også de som ikke har vært der må verdsette livet som det er.

Livet består av uendelig mange små øyeblikk. Det er umulig å gripe dem alle, men det skal aldri hindre deg i å forsøke.

søndag 11. oktober 2009

Mirakelet Mie - min Mie

Mie er et mirakel. Det vil bli skrevet mye om Mie. Mange vil bidra, og enda flere vil berøres av det som fortelles om henne. Dette er min historie. Om min Mie. Det lille monsteret jeg lærte å like majones.

For meg er Mie selve symbolet på livsglede og vilje. Hun er tre år, og har nettopp fått vite at hun har et syndrom hun kun deler med ei jente i Mexico. Selvsagt har hun det. For Mie er ikke noen hvem som helst. Hun kunne ikke feile hva som helst heller.

Det har vært en lang vei å gå, dette. Flokken til Mie har kjempet, grått, fortvilet, og lett. De har hele tiden visst at det fantes et svar. I Norge i dag får man ingenting gratis. Helsevesenet gir opp relativt rask, når livstruende tilstander er utelukket. Og når en liten flokk nekter å bøye av for presset, blir de stemplet som vanskelige og sutrete. Flokken til Mie er den minst sutrete jeg kjenner.

Første gangen jeg treffer Mie er hun atten måneder. Hun treffer meg midt i hjertet. Umiddelbart. Mie har de klokeste øynene jeg noen gang har sett. Det er tydelig at noe ikke stemmer, for hun har overhodet ikke språk, og er ikke i nærheten av å kunne gå. Allikevel er det noe så RIKTIG over henne. Hun har en merkelig ro over seg, selv når sinnet raser i den lille kroppen. Mie vet.

Disse to årene har jeg møtt Mie mange ganger. Hun kommer litt lenger innunder huden på meg for hver gang. Hun gror inn i hjertet mitt. I sjelen min. Det er umulig å ikke elske henne. Mie kan ikke si Bea. Mie kan si "HEEY!" Når Mie skal si noe, bør man høre etter, for å si det sånn. Tredje "HEEEY!!" er langt fra lyst og trivelig. Hun kunne vært forsanger i Klanen, om bare uttalen var någet mer presis. Så etter et realt brøl, får hun oppmerksomheten min. Og BrøleMie er forsvunnet. Tilbake sitter SolstråleMie. Som fikk kontakt, og kan fortelle det som var så viktig. Desverre er det ikke så lett å skjønne henne, men det er fantastisk givende å oppleve at hun ønsker å kommunisere.

"Livet handler ikke om å vente ut stormen, men om å lære seg å danse i regnet". For meg er Mie selve symbolet på dette. Hvis flokken hennes hadde ventet ut stormen, hadde de gått glipp av tre fine år. Med Mie. Og hvis Mie skal vente ut stormen, vil hun gå glipp av hele livet sitt. Jeg er så uendelig glad for min egen evne til å danse i regnet. Og jeg skylder Mie, og flokken hennes, alt for å ha vist meg hvordan.

Mie. Ei jente på tre år. Hun har rørt ved flere hjerter enn vi andre bare kan drømme om. Det er ikke tilfeldig at det ble akkurat henne. Og hun er i ferd med å fullføre ferden sin med glans.

Hyllest til den herlige høsten

Ja, for mine folk, de liker høsten. Åååå, sier de, det er så nydelige farger ute! Ojojoj, sier de, tenk så heldige vi er som bor i et land med så tydelige årstider. Nei og nei, sier de, så godt det er å krølle seg sammen i godstolen med strikketøy og kakao.

Med høsten kommer mørket. Folka mine liker mørket. Det er så koselig inne når det er mørkt ute. Javel, men det er ikke særlig koselig ute, synes vi vel? Og vi må faktisk ut. Her hvor jeg bor, her er det mørkt her! Og her bor også elgen. Den ser jeg ikke i mørket. Jeg hører den når jeg går tur, men jeg ser den ikke når jeg kjører tur. Så fram til Einar Elg bruker refleksvest, tillater jeg meg å sette pris på lyse kvelder.

Med høsten kommer kulda. Folka mine liker kulda. Det er så koselig å fyre i peisen når det er kaldt ute. Så jeg gir det et forsøk. Henter inn fuktig ved, finner fram tennbrikkettene jeg kjøpte da jeg gikk tom for aviser i fjor, og gleder meg til peisvarme. Det tar tid. Tid og mye banning. Så endelig tar det fyr. I grillvotten jeg har på meg for ikke å sette fyr på selve hånda. Joda, det blir varmt, men ikke spesielt koselig. Jeg liker varme sommerkvelder, jeg.

Med høsten kommer løfter om snø. Folka mine liker snø. De trenger sikkert ikke å måke, for å si det sånn. For meg er trusselen om snø enbetydende med at vinterdekkene må på bilen. Bea gjør det selv. Så ut i den kulda vi er så glad i, rulle fram vinterdekk fra den gjengrode garsjen, ringe pappa for å spørre hvor jekken ligger, og så er jeg klar. Jekken lar seg ikke folde ut. Eller noe. Den ser i alle fall ikke ut som noen jekk, foreløpig. Etter fire mms'er til fire ulike kompiser, er prinsippet forstått og jekken er klar til bruk. Kan man sette en jekk hvor som helst på bilen? Nye mms'er sendes. Hånlige svar mottas. Så er bilen løftet på den ene siden, jeg hopper som en gal på den mutterløsnertingen, og innser at den fjerde mutter'n ikke lar seg løsne. På med de tre som faktisk kom av, fire vinterdekk inn i bilen, jekken kastes inn, og i morgen skulker man de to første timene på jobb for å ta turen til Sharif.

Mens jeg har skrevet dette, har jeg oppdaget en annen koselig ting med høsten. Stearinlys. Ja, folka mine liker stearinlys. Det skaper en helt spesiell stemning. Jeg kan til dels være enig. Den er jo litt spesielt å ligge flatt på gulvet, mens man forgjeves prøver å skrape stearinen løs fra parketten med en ostehøvel.

Kjære kjære folka mine: Jeg er veldig glad i dere, men dere tar feil. Høsten suger. Vi ses til våren.

lørdag 10. oktober 2009

Mot slutten av et døgn..

Det har vært vårt døgn dette, og nå er det snart over. Jeg liker døgnet vårt. Det føles merkelig godt å kunne kjenne på sorgen og savnet, og samtidig vite at du alltid vil gi meg styrke.

Ser du hvor sterk jeg har blitt, vennen min? Ser du hvor støtt jeg står? Hvor uredd jeg er? Jeg kan takke deg for så uendelig mye av det. Og det vet du. Jeg er ikke lenger redd for å miste deg. Det har jeg allerede gjort. Det kommer jeg aldri til å gjøre. Du er med meg i ett og alt. Det er det eneste riktige. Ditt korte innhopp mitt liv har satt så sterke spor at jeg aldri kunne drømt om å forsøke å hviske de bort. Jeg vil heller feire deg, minnes deg, og på et underlig vis være stolt av deg. Du overvant alle odds da du veltet livet mitt opp ned. Du kjempet til det var slutt.

Jeg kjenner mennesker som ikke forstår. De sier de ville glemt. Hvorfor skal jeg glemme? Og hvordan kan jeg? Jeg skylder deg å holde liv i minnene. Du var ikke forgjeves. Opplevelsene jeg hadde med deg knakk meg nesten. Jeg var klar til å gi opp. Men så dukket sjelen din opp igjen. Den ga meg livet tilbake. Hver dag takker jeg deg for styrken du gir meg. Og hver dag stryker jeg over merkene etter deg. Med sorg og takknemmelighet.

For nøyaktig et år siden satt jeg her og skrev til deg. Den gangen var sorgen tyngre og styrken mindre. Det har gjort underverker for meg å innse at jeg ønsker å ta deg med meg gjennom livet. Nå lar jeg deg være med. Jeg prøver ikke lenger å stenge deg ute. Jeg finner trøst hos deg, og jeg henter min styrke hos deg. Jeg skylder deg uendelig mye.

Du vet at jeg har hedret deg på den eneste måten jeg kunne. Jeg håper du føler at båndene stadig gror seg sterkere. Selv om tiden går, og avstanden øker.

Alltid. Uansett.




Makes me that much stronger
Makes me work a little bit harder
Makes me that much wiser
So thanks for making me a fighter
Made me learn a little bit faster
Made my skin a little bit thicker
Makes me that much smarter
So thanks for making me a fighter

Smell the coffee, Tornerose!

Vi husker eventyret, sant? Tornerose slukna på fest, og noen planta en hekk rundt henne. Og siden Tornerose hadde gått på en skikkelig smell denne helga, sov hun jaggu i hundrevis av år. Hekken vokste kjempehøy! Så kommer det altså en dude, utstyrt med hekkesaks, og kjemper seg vei inn. Tornerose merker jo ingenting, hun bare snorker på, helt til duden kysser henne. Da, vet dere, da blir'e liv i torna vår!

Og så levde de lykkelig alle sine dager.

Neida, de gjorde ikke det, vøtt. Hallo?! Har dere blitt med over i 2009 dere, eller? Det er ikke sånn å være singel i dag. Det holder ikke at noen klipper hekken din, og småkliner litt. Ingen som lever lykkelig av den grunn.

I dag funker det mer sånn: Duden med saksa lusker utenfor hekken. Innenfor sitter det ei torne som er særs skeptisk til denne luskinga. Så fort saksa klipper av ei grein, er torna der med gjødsel, lim og teip. Greina festes på fort som fy, og torna dupper av litt igjen. Men duden gir seg ikke, vøtt. Dytter litt med saksa hver dag, og til slutt gidder ikke torna mer. "Dette må det jo være hold i" tenker hun, og lar duden klippe ned hele hekken.

Duden tråkker over hekkerestene, går helt bort til torna, og sier: Å, er det DEG? Sorry, jeg har klipt feil.

Hvis Tornerose hadde hatt snev av virkelighetstouch, ville hun selvsagt aldri latt seg sjarmere av hekkesaks og småklin. Hun ville brølt: SE TIL HELVETE Å BYGGE OPP HEKKEN MIN IGJEN! Så ville hun snudd ryggen til, og satt pris på roen der inne i hekkehula si.

Denne torna lar hekken gro nå. I ordets alle mulige betydninger. Kom pokker ikke her med noen hekkesaks. Så enkel er jeg ikke.