Lukket avdeling

Jeg henger litt rundt på et av disse nettstedene. Et sånt et der småbarnsmødrene samles, og lufter stort og smått mens ungene går for lut og kaldt vann. Mitt er lukket for publikum. Lukket avdeling, kan vi forsåvidt gjerne kalle det.

På lukket avdeling finner du overskrifter som: "Trenger gavehjelp", "Hva er det med menn og klær", "Kirkeboka og "Fisk i form". Småbarnsmødrenes uskyldige pludring der, altså. Men er det egentlig sånn? Hva skjuler seg bak disse relativt dølle overskriftene? Er egentlig småbarnsmødre mest opptatt av mat og klær? Nei, vi er ikke det, vet dere.

Egentlig er vi mest opptatt av å skravle, sånn generelt. Hvis vi i tillegg kan bitche litt om mannfolka våre, er vi lykkelige. Noen av oss sliter med masete menn i senga, andre sliter med mangel på menn i senga. For eksempel. Og det geniale med lukket avdeling er jo at det er som en evigvarende psykologtime. Ja, for her brettes alt ut. Her holdes intet tilbake. Her er all sjenanse kastet over bord. Det blir sånn, når man ikke kjenner hverandre og ikke ser trynet på hverandre. At de fleste av oss har møttes haugevis med ganger, og at flere av oss nå er oppriktig venner på ordentlig, det tar vi ikke hensyn til. Neida, vi fortsetter å utlevere. Det er genialt.

Vi vet for eksempel hvem som sliter med størrelse og teknikk. Vi vet hvem som var utro sist helg. Hvem som kommer til å gå fra mannen sin snart. Da jeg gikk fra min, var det ingen på lukket avdeling som falt av stolen, for å si det sånn. Når noen oppdager noe rart med en pupp, så blir puppen diskutert. Vi har sett bilder av hverandres pupper, både med og uten ammende barn påkoplet. Ja, for hvis man har en rar flekk, så viser man den vel fram? Man er jo på lukket avdeling. Vi snakker også en del om hvordan underlivet har endret seg etter fødsel. Det tror jeg faktisk ingen av oss har vist fram. Enda.

La meg komme med et utmerket eksempel på hva som utspiller seg på lukket avdeling. Her en dag nevnte ei at hun bruker mooncup (www.mooncup.com) når hun har mensen. Dette er altså en silikonkopp som plasseres der den hører hjemme, og samler opp blod. Så tømmes den da, relativt jevnlig, og skylles godt. Jeg grøsser ved tanken. Mange av oss grøss/grøssa/grussi ved den tanken, faktisk. Så kommer de fram i lyset, moonerne. Ja, for de er flere. Og de kan berette, og gjør det så gjerne, om hvordan man må klippe til stilken. At den kan brukes i vann, og at man kan sove uten truse. Ja, vi kan sågar lese at man må klemme den litt sammen for å løsne vakumet når man skal tømme den. Og det er vel akkurat her de fleste av oss grøsser. For den må jo tømmes. Allikevel er det stadig flere som bestiller denne fantastiske koppen. Selv om den altså må tømmes. Må vi tømme den i dusjen? Neida, den kan tømmes hvor som helst. Javel, men det er kanskje ikke så kult å skylle den i vasken på McDonalds. Siste kommentar var fra ei som har bestilt, og som nå gleder seg til å få mensen. Og midt i denne gjengen finnes det jammen ei som bruker tøybind. Ja, tøybind ja! Det er jo ikke rart folk holder til på lukket avdeling. En ivrig koppbruker kunne forresten fortelle at den faktisk er så behagelig at hun helt glemmer at hun har mensen. Så får vi bare håpe mannen hennes husker det. Eller i det minste kommer på det før hun gulper opp koppen, eller han knekker på seg noe skummelt i svampelegemet.

Og sånn går nu dagan. Der inne på lukka avdeling. Vi griner og ler. Trøster og skravler. Og bare i løpet av en helt vanlig kveld er antallet moonere økt med sikkert 400%. Jeg tillater meg selv å dåne.

All makt til småbarnsmødrene.

Ikke helt ferdig

Mitt hus er stort, hvitt og gammelt. Det er et hus som omgir seg med trygghet og sjel. Et hus som ønsker alle velkommen inn. Allerede når jeg går opp mot huset mitt, ser jeg at noe mangler. Vinduene er mørke, og de burde ha lyst. Men allikevel er det ikke lyset jeg savner, men vissheten om at du venter der inne. Lyset kan jeg tenne selv.

Ute snør det tett, og jeg blir stående og tenke. På hvordan du skulle satt spor i den snøen. På samme måte som du satt spor i meg. På hvordan jeg skulle sett på deg fra vinduet, mens du energisk fjernet den fra innkjørselen. På det iskalde kysset du skulle gitt meg da du kom inn igjen. Det er dèt jeg savner. Måke vekk snøen, det klarer jeg fint selv.

På trappa mi står et askebeger for besøkende. Det er fryktelig fullt, og burde vært tømt. Hver gang jeg passerer det, tenker jeg at neste gang skal jeg jammen ha med noe å tømme det oppi. Men det er jo ikke det fulle askebegeret som får det til å knyte seg litt i magen, men vissheten om at du ikke kommer til å fylle det igjen. Ta vare på askebegeret, det kan jeg klare selv.

I gangen min ligger det en sak som man skulle hengt jakka si på. Den passer ikke der jeg hadde tenkt til å henge den, og ligger der i påvente av en god idè. Jeg, og alle som kjenner meg, vet at dersom den gode ideen faktisk kommer en dag, så har jeg allikevel ikke mulighet til å henge den opp. Jeg er ikke veldig praktisk anlagt. Så er det da heller ikke noen hast. For din jakke kommer aldri til å henge der. Å henge opp min egen jakke, det klarer jeg fint.

På kjøkkenet mitt mangler det en skapdør. Skjønt, den mangler ikke, men den må monteres. Enn så lenge står den bare der. Du ville satt den på plass for lenge siden. Du ville ikke klart å se den stå der. Det ville tatt deg tre minutter, og så hadde du sett på meg med ertende blikk etterpå, som for å si "Så enkelt var det. For meg med litt peiling." Jeg kunne fint montert den, men det blir liksom ikke gjort. Og det blir ikke det samme å se sitt eget blikk i speilet når jeg er ferdig.

Innenfor stua har jeg et ubrukt rom som skal males. Når det er malt og ryddet, skal dørene få være åpne, og rommet skal få liv. Det er vondt å tenke på at det ikke er latteren din som skal fylle det. Kanskje er det derfor jeg aldri har malt det? Vil jeg savne deg mer da? Vil det være enda et rom som mangler deg? For å male et rom, det klarer jeg fint. Å fylle det med smilet ditt, det kan jeg ikke.

På soverrommet mitt mangler jeg en gardin. Det irriterer meg litt på late morgener, når lyset treffer meg i høyre tinning. Allikevel er det ikke gardinen jeg savner, det er å sove i armkroken din. Ingen gardin vil skape den stemningen du skapte. Ingen gardin vil gi meg den tryggheten du ga. Forhåpentligvis vil heller ingen gardin snorke like høyt..

Jeg elsker huset mitt. Jeg ville elsket deg mer.

Kvinnen i vinduet

Hver kveld ser jeg henne, kvinnen i vinduet. Hun sitter i stuen sin, og kikker ut i mørket. Hun er ikke gammel, men jeg tror hun ser eldre ut enn hun egentlig er. Hun er ikke utslitt, men hun ser utrolig sliten ut.

Kvinnens øyne er matte. Jeg tviler ikke på at de engang har lyst og gnistret, men nå er de matte og livløse. Huden hennes er gusten, kinnene er ikke lenger friske og røde. Munnen har et slitent drag over seg, og jeg har vondt for å forestille meg at den kan smile. Allikevel føler jeg meg sikker på at den engang har sluppet ut masse hjertelig latter. Men nå er den stille og lukket. Hun har et litt oppgitt ansiktsuttrykk. Ikke sint, ikke trist, bare matt og sliten.

Hun sitter alene, denne kvinnen, og jeg tar meg selv i å undres om hun savner noen. Kanskje er hun ikke ensom, selv om hun er alene? Men jeg tror hun savner noen allikevel. Tro om hun har en spesiell hun savner? En som engang fyllte øynene hennes med stjerner? En som lokket fram latteren i henne, og lot henne være glad og sorgløs? Kanskje hun hadde en som ga kinnene hennes farge, og stemmen håp? Og kanskje er det denne personen hun tenker på, når hun sitter og ser ut i mørket? Jeg tror ikke hun venter på noen. Jeg håper bare ikke hun har gitt opp. Man må aldri gi opp.

Kveld etter kveld ser jeg kvinnen i vinduet. Kveld etter kveld gir hun meg tanker jeg tar med meg inn i natten. Litt vanskelige og såre tanker, som ofte gjør at jeg feller noen tårer. Hun går inn på meg, kvinnen i vinduet. For hun har noe spesielt ved seg. Noe jeg tror hun ønsker å dele. Jeg undres om hun vet hvem hun ønsker å dele det med.

Så en vinternatt ser jeg henne igjen. Øynene hennes er ikke like slitne denne natten. Munnen hennes begir seg ut i et forsiktig smil. Jeg vet ikke hvem hun smiler til. Jeg vet ikke hvem hun tenker på, som gir øynene hennes liv igjen. Men jeg føler langt langt inne i hjertet, at hun virkelig fortjener å komme seg ut av tungsinnet en stund. For meg representerer hun ikke lenger sorg og savn, men styrke og mot. Tro om hun selv har hentet det fram, eller om noen har vist henne veien?

En kveld håper jeg å se henne, uten at hun ser meg. En kveld håper jeg hun har blikket vendt mot noe annet enn mørket utenfor. Kanskje jeg kan høre latteren hennes? Kanskje jeg kan få et glimt av den som gir henne sånn glede? Kanskje er den personen sterk nok til å la henne vise seg svak? Kanskje kan hun gi andre styrke, bare ved å være seg selv. Jeg tror hun er på vei, men det er nok et stykke å gå. Jeg velger å tro at hun nå har funnet sitt jeg, er trygg på det, og snart får andre ting å se på enn mørket og natten.

For kvinnen i vinduet er identisk med mitt eget speilbilde, og det orker ikke gråte mer.

True colors

And I'll see your true colors
Shining through
I see your true colors
And that's why I love you
So don't be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful,
Like a rainbow

Det sies at du sitter på gjerdet. At du avventer. Gransker meg. Og at du leter etter det sanne jeg. Selvsagt gjør du det. Det gjør vi vel alle. Du vil ikke vise din sårbarhet, før du har visshet om at sjelen min er ekte. Selvsagt vil du ikke det. Det vil vel ingen.

Men av og til, kjære du. Av og til må man faktisk tørre å komme ned fra gjerdet. Eller iallfall si fra at man sitter der. For du vet hvem jeg er. Du vet hva jeg står for. Du vet hvor du har meg. Hvis du bare tør å trå i gresset mitt. Men da må du ned fra gjerdet. Du må ta av deg skoene, sokkene, og tørre å tråkke ned. Du må tillate deg selv å kjenne at det faktisk er behagelig å trå der.

Du kan ikke vente at jeg skal kle meg naken for deg, mens du beholder yttertøyet på. Du kan ikke vente at jeg skal blotte min sjel, når du ikke engang vil vise meg ditt smil. Du kan ikke vente å få den vissheten du søker, dersom du ikke våger å stille spørsmålene.

Det forvirrer deg at jeg ikke er den samme nå som jeg var da. Og du har helt rett. Jeg er ikke den samme. Nå står jeg støtt på to bein. Mine bein. Ikke dine. Nå er jeg i stand til å klare meg selv. Sånn at jeg kan være likestilt deg, og andre. Jeg er ikke lenger avhengig av dine ord for å føle meg verdifull. Men det betyr ikke at jeg ikke av og til skulle hatt deg å lene meg på. At jeg ikke av og til skulle hørt de ordene. Det betyr ikke at jeg ikke av og til er liten og redd. Jeg er meg. Hele meg. Sammensatt og kompleks. Jeg er sterk, men svak. Morsom, men alvorlig. Jeg er elsket og elskende. Jeg er akkurat det samme som før, men blandingsforholdet er endret. Jeg er meg. Hele meg. Alltid.

Du har satt meg på vent, sies det. Mens du selv sitter på gjerdet og gransker. Hvem gir deg retten til det? Hvem er du som kan overlate dette til meg? Gi meg ansvaret for å bevise at jeg er ren nok. Når du selv ikke vil gi noe av deg selv. Det var ikke jeg som gikk. Ikke da, ikke nå. Det var du. Det var du som valgte meg bort. Det var du som mente jeg ikke var bra nok. At vi ikke var bra nok. For deg.

Så hvorfor sitter du da der og gransker meg? Hvorfor er du da så redd for å være sår? For å vise meg den sårheten? Husker du ikke at jeg allerede har sett langt langt inn i deg? Og elsket det jeg fant der? Husker du ikke lykken som skinte fra øynene mine da du sa du var min? Tror du ikke den kom fra sjelen? Den sjelen du nå ikke vet om er ren nok.

All fornuft sier at jeg må la deg gå. At jeg må rive gjerdet du sitter på. Lukke døren, velge en ny vei, og ikke se meg tilbake.
Verden rundt meg forventer det samme. Men de har ikke sett deg. De har ikke kjent på varmen du gir. De har ikke sett dine "true colors".

Det har jeg. Husker du?

Singel og sexløs

Jeg er singel. For første gang på over 10 år. Det i seg selv er jo litt av en overgang. Akkurat nå har jeg en lang liste over prosjekter jeg aldri burde prøvd å gjøre selv, men som jeg nok må utføre allikevel. Med mindre noen faller pladask for meg i løpet av helgen, og kan lokkes til det hvite huset mitt for å utføre vaktmestertjenester. Det skal settes inn dobbeltvinduer, et rom skal males, det skal monteres ting fra Ikea og bilen min har fortsatt to av sommerdekkene sine på.. Ja, det er i det hele tatt en god del ting å ta seg til. Mannfolkjobber, ville jeg kalt det. Om jeg da ikke var litt mer oppegående, enn at jeg innrømmer at jeg ikke er god på sånt.

Men tilbake til overskriften. Ja, for du klikket neppe på den for å lese om min komplette inkompetanse hva bildekk angår. Jeg er altså singel. Ti år siden sist. I tillegg har jeg sannelig fått sexlyst! Ja, for dèt passet jo ypperlig. For første gang på ti år sovner jeg alene om kvelden, våkner alene om morgenen, og DA våkner altså den delen av meg som gjerne skulle hatt sex. Du snakker om ironisk. Så langt kan vi konkludere med at Gud er mann. Eventuelt innehaver av Kondomeriet.

Ja, for hva gjør single med sexlyst? Her er det ikke et alternativ å skrape med seg noen hjem fra byen. Sex med fremmede frister meg ganske enkelt ikke. Jeg er litt for lite glad i kroppen min til å elske tanken på å dele den med noen for første gang. Så da skal man klare seg selv da? Jeg har venninner med nattbordskuffen full. Og huhei hvor de skryter. Farge, fasthet og rotasjonshastighet. Du skal bare ikke tro at en dildo er en dildo, liksom. Neida, den til sitt bruk, og den til mitt bruk. Så løsningen burde altså være såre enkel. Man shopper seg en orgasme.

Men hvor er spenningen med det da? Hvor er gleden av å oppleve at den andre blir tent? Hvor er den myke huden, og de faste hendene? Jeg vil ha sex jeg, ikke orgasme. Ja, altså....for all del...men dere skjønner hva jeg mener. Får man kjøpt en dildo som i utgangspunktet er punktert? Og så må man behandle den pent for at den skal reise seg i all sin stolthet? Stønner den også? Sier den at den har lyst på meg?

En sånn en kan man selvsagt skaffe. Men da heter det fort mann på heltid. Det vil jeg jo heller ikke ha. Jeg vil ikke ha noen som maser. Noen som roter. Noen som blander seg inn. Stiller krav, og har forventninger. Jeg stortrives som singel jeg, men jeg sliter litt med kombinasjonen single og sexløs med sexlyst.

La oss håpe 2008 blir året de lager en festlig sak i gummi, som har flere menneskelige egenskaper, men som ikke protesterer på å bli lagt bort i perioder. Ja, for det må da for pokker være flere enn meg som er singel og sexløs?!

Abortregister

Jeg leser at alle kvinner som velger å ta abort, nå skal få opplysningene sine i et abortregister. Neimen, så hyggelig. Ja, for jeg antar dette registerert skal være til kvinnens eget beste? At det opprettes for bedre å kunne ivareta kvinnen i etterkant? Fantastisk tiltak. For det kan vel aldri være sånn at dette registeret skal gjøre hver enkelt kvinne om til et tall i statistikken? Det kan vel aldri være meningen at så mange vonde skjebner skal radbrekkes ned til tørre tall og harde "fakta"? Ja, jeg sier "fakta", for dette registeret har ingenting med fakta å gjøre. Det er noe forbanna tull.

Så dere vil registrere? Ja, værsågod. Dere registerer vel alt sammen da? Årsak, for eksempel. Hvorfor akkurat dette menneske har måttet ta dette valget? Dere spør hver eneste en av dem om de har blitt voldtatt. Om de fortsatt har partneren hos seg. Om de brukte prevensjon som allikevel ikke holdt?

Er det et eget skjema for de som ikke har et solid nettverk rundt seg? Kan de bli registrert som ensomme, slik at frivillige kan følge dem opp i ettertid? Vil man kunne krysse av for at man ikke klarer å snakke med noen om dette? At de man anser som sine beste venner, akkurat i dette tilfellet ikke strekker til?

Kvinnens følelser vil selvsagt bli kartlagt og registrert. Den totale angsten hun opplevde da hun satt med en positiv test i hånda. Helt alene, på et sted hun ikke kalte hjemme. Uten kontakt med han som engang sa han var glad i henne. Angsten, følelsen av å være helt alene, følelsen av å ikke ha et reelt valg. Alt dette vil selvsagt bli registrert.

Når disse kvinnene, i sitt første møte med sykehuset, bryter sammen i krampegråt på gangen, vil det være formildende? I registeret, som er så viktig å ha? Vil man få en kommentar i margen, som sier at hun viste følelser og dermed nok ikke er helt idiot allikevel? Og er det i noens interesse å registrere holdningen til de sykehusansatte i slike tilfeller?

Hvis dere virkelig vil registrere, så synes jeg dere skal ta dere bryet med å gjøre det skikkelig. Still spørsmål. De er så enkle. Hvordan, hvorfor, hva skal til.. Kan jeg foreslå et hjemmebesøk? Så kan dere jo sitte på sengekanten og "registrere" at det finnes de som ligger med hånda på magen og gråter "unnskyld" til sitt ufødte barn i åtte strake timer. Før hun knytter på seg skoene, og reiser avgårde for å bli statistikk.

Jeg sier ikke at alle som tar abort egentlig er en hverdagshelt. Jeg sier ikke at det ikke finnes de som bruker abort som prevensjonsmiddel. Jeg sier ikke at det ikke er grunner til at sykehuspersonalet er kalde og lite imøtekommende.

Jeg sier at alle som tar abort fortjener å bli møtt med respekt i utgangspunktet. Jeg sier at man ikke kan registrere, og tro at man kan kalle tallene for fakta. Jeg sier at for mange kvinner blir livet aldri det samme igjen. Noen kvinner sliter resten av livet med følelsen av å mangle et barn, uten egentlig å kunne sørge, og uten å ha en grav å gå til.

Jeg sier at jeg lar meg provosere når jeg leser at man skal opprette et register det bare er et tidspørsmål før noen hacker seg inn i og misbruker.

Jeg sier at jeg bryr meg.