Det innerste rommet

Livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg tror på dette. Det har gitt meg styrke i mange tunge perioder. Og for hver periode jeg jobber meg gjennom, vet jeg at jeg stiller litt sterkere. For neste gang kan livet velge å gi meg enda litt mer, og da gjelder det å stå oppreist. Igjen.

De siste ukene har jeg hatt det så godt. Jeg har ryddet opp i gammelt rot, jeg har funnet igjen gamle juveler. Og jeg har klart å sette pris på de mange gode vennskapene min lille verden består av. Jeg har nappet hodet opp fra egen navle, og har hatt overskudd til å være der for andre. Som faktisk har hatt behov for meg, satt pris på meg, og vist at de er glad jeg er der. Det har gitt meg enormt med overskudd, og sirkelen jeg vandret i var god.

Så valgte livet å gi meg en ny utfordring. Denne gangen gikk skjebnen rett inn i det innerste rommet hos meg, og romsterte der. Du vet, det rommet jeg ikke viser noen. Rommet der jeg har hemmeligheten. En liten sjel ingen andre enn jeg kjenner. En sjel jeg så inderlig ønsker at skal få være i fred. Så valgte altså livet, i løpet av sekunder, og tvinge døra åpen. Livet ga meg ingen andre muligheter enn å gå inn i det innerste rommet, og bli der. Lenge. Litt for lenge. Lenger enn jeg selv setter pris på.

Jeg ønsker ikke å forstyrre den lille sjelen. Men dette måtte vi gjennom, den og jeg. Så jeg trakk pusten, og rensket stemmen. Jeg forklarte, mens tårene sprutet og panikken tok meg, at dette ikke hadde med den lille sjelen å gjøre. At dette ikke skal påvirke roen i det innerste rommet. At dette er annerledes, og ingenting vi skal la rokke ved vår tro. Hvem av oss som er mest sår. Mest sint. Gråter flest tårer. Jeg aner ikke. Det føles som om et sår som nesten er grodd, blir revet opp med rå makt. Det føles som om noen truer det innerste rommet. Det er lov å kjenne på frykten da. Sorgen også.

Men livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg skal takle dette. Jeg skal beskytte veggene i det innerste rommet, og jeg skal aldri svikte den lille sjelen.

Du vet det, sant? At jeg beskytter deg bestandig. Deg. Dere. Oss. Alltid.

Det er en mening med alt. Vær så snill å tro meg.