Mirakelet Mie - min Mie

Mie er et mirakel. Det vil bli skrevet mye om Mie. Mange vil bidra, og enda flere vil berøres av det som fortelles om henne. Dette er min historie. Om min Mie. Det lille monsteret jeg lærte å like majones.

For meg er Mie selve symbolet på livsglede og vilje. Hun er tre år, og har nettopp fått vite at hun har et syndrom hun kun deler med ei jente i Mexico. Selvsagt har hun det. For Mie er ikke noen hvem som helst. Hun kunne ikke feile hva som helst heller.

Det har vært en lang vei å gå, dette. Flokken til Mie har kjempet, grått, fortvilet, og lett. De har hele tiden visst at det fantes et svar. I Norge i dag får man ingenting gratis. Helsevesenet gir opp relativt rask, når livstruende tilstander er utelukket. Og når en liten flokk nekter å bøye av for presset, blir de stemplet som vanskelige og sutrete. Flokken til Mie er den minst sutrete jeg kjenner.

Første gangen jeg treffer Mie er hun atten måneder. Hun treffer meg midt i hjertet. Umiddelbart. Mie har de klokeste øynene jeg noen gang har sett. Det er tydelig at noe ikke stemmer, for hun har overhodet ikke språk, og er ikke i nærheten av å kunne gå. Allikevel er det noe så RIKTIG over henne. Hun har en merkelig ro over seg, selv når sinnet raser i den lille kroppen. Mie vet.

Disse to årene har jeg møtt Mie mange ganger. Hun kommer litt lenger innunder huden på meg for hver gang. Hun gror inn i hjertet mitt. I sjelen min. Det er umulig å ikke elske henne. Mie kan ikke si Bea. Mie kan si "HEEY!" Når Mie skal si noe, bør man høre etter, for å si det sånn. Tredje "HEEEY!!" er langt fra lyst og trivelig. Hun kunne vært forsanger i Klanen, om bare uttalen var någet mer presis. Så etter et realt brøl, får hun oppmerksomheten min. Og BrøleMie er forsvunnet. Tilbake sitter SolstråleMie. Som fikk kontakt, og kan fortelle det som var så viktig. Desverre er det ikke så lett å skjønne henne, men det er fantastisk givende å oppleve at hun ønsker å kommunisere.

"Livet handler ikke om å vente ut stormen, men om å lære seg å danse i regnet". For meg er Mie selve symbolet på dette. Hvis flokken hennes hadde ventet ut stormen, hadde de gått glipp av tre fine år. Med Mie. Og hvis Mie skal vente ut stormen, vil hun gå glipp av hele livet sitt. Jeg er så uendelig glad for min egen evne til å danse i regnet. Og jeg skylder Mie, og flokken hennes, alt for å ha vist meg hvordan.

Mie. Ei jente på tre år. Hun har rørt ved flere hjerter enn vi andre bare kan drømme om. Det er ikke tilfeldig at det ble akkurat henne. Og hun er i ferd med å fullføre ferden sin med glans.