Bea er voksen. Kanskje..

Jeg synes det er godt å være voksen!

Ikke en kjeft som hadde trodd jeg noen gang ville mene jeg var voksen. Langt mindre like det. Eller si det høyt. Men jeg er voksen nå. Min versjon av voksen. Ikke fornuftig, ikke klok, ikke spesielt mye annerledes enn da jeg var fjorten. Allikevel er det på enkelte områder et hav av forskjell.

Jeg er trygg på meg selv. Det er den største forskjellen. Jeg vet hvem jeg er. Det er jeg som har sørget for å bli sånn. Det er mine valg, mine prioriteringer, og mine meningers mot som har gjort meg til den jeg er nå.

Selvsagt vingler og vakler jeg fortsatt. Noe annet ville jo være for skandale å regne. Bea er Bea, uansett alder. Det er kaos og følelser, knall og fall, latter og tårer. Sånn skal det være, sånn må det bli.

Men jeg lar meg ikke lenger føre av andre på samme måte som da jeg var fjorten. Jeg vet at de valgene jeg tar, blir tatt fordi JEG mener de er best. For MEG. De kan gjerne være påvirket av andre. De kan gjerne tas fordi jeg ser at det gagner andre. Men da er det fordi JEG ønker å gjøre noe for andre. Ikke fordi andre forventer det av meg.

Det sies at jeg har vondt for å si nei. Ja, jeg har det. Jeg deler gjerne meg selv med alle som vil ha en bit. Noen ganger blir det bare smuler igjen til meg. Alle kan se at smuler ikke er nok, og at det kan bli litt sårt og vanskelig å være en smule i dagens samfun. Men det varer ikke lenge. Og jeg valgte det selv. Fordi noen trengte meg mer enn jeg gjorde selv.

Når prinsipper og hjertesaker står på agendaen, da sier jeg nei. Og det føles godt.

Tenk dere hvordan vi hadde det da vi var fjorten og følelsene boblet. Hva ville vi ikke gjort for å fange oppmerksomheten til Frank i 9a, når vi selv gikk i 7d? Det er ikke så mange som med hånda på hjertet kan si at de ikke gikk på akkord med seg selv. Ga litt mer enn det som egentlig smakte godt. Tok et trekk av røyken. En slurk av ølflaska. Lot hender slippe til litt lenger enn hjernen sa var lurt.

Selv om man er 36, mister man selvsagt litt grepet når følelsene bobler. Og sånn skal det være. Det er en selvfølge å ville strekke seg langt for en man er nær. Og det er nok kanskje forskjellen på meg, før og nå. Nå strekker jeg meg lenger enn Laban for de jeg er glad i - sånn vil det alltid være - men det holder ikke lenger å være fascinert av noen for å kaste prisipper på båten.

Det føles virkelig godt å stå støtt på to bein. Egne bein. Jeg har hatt lett for å stå på andres, og da stod jeg langt fra støtt. Nå er det mine bein jeg har å stole på. At jeg snubler langt oftere enn de fleste andre, gjør ingenting. For det er meg, mine og mitt som snubler. Jeg lar meg ikke lenger vippe av pinnen av hvem som helst. For en med min baggasje i trillekofferten, er det usannsynlig deilig!

En dag skal det dukke opp en som fjerner gangsynet mitt fullstendig. Da skal jeg lese dette og tenke at jaja, så du trodde du hadde kontroll. Men akkurat nå velger jeg faktisk å tro at jeg vet hva jeg driver med.

For å sitere et....fascinerende...bekjentskap: Time will show.