Et bittelite julemirakel..

Det er ingen tvil om at det er i overkant stressende å være butikksjef i desember. Jeg sprekker blodkar hver eneste dag, og så fort en medarbeider nyser får jeg nesten hjerteattak av frykt for fravær.

I dag var en sånn dag. Med noen ørsmå hjertestans allerede i god tid før lunsj. Som ble utsatt til etter barne-tv.

Av og til kommer disse små øyeblikkene, som gjør det verdt det. Når en kjempestressa kunde forlater butikken med et smil. Ser meg i øynene, og takker meg for god hjelp. Når en lett forvirra bestemor ikke finner bilen sin, og jeg kan fortelle henne at det finnes tre forskjellige p-hus. Når en jente på fem år roper "god jul", mens hun spretter fornøyd avgårde med en ballong i hånda. Da er det så godt å være meg! Det er utrolig deilig å vite at man er med på å gjøre noens dag litt bedre.

I dag hadde vi et lite julemirakel i butikken. Mor og datter kom inn, og datter løp med en gang bort til ei dokke vi har sittende i en hylle. "Mamma, denne er det jeg ønsker meg!" Mor får lett panikk. Så sier hun til meg: "Å herlighet, jeg hadde helt glemt at hun ønsket seg den. Og nå har vi allerede kjøpt noe annet." Jeg snakket med jenta om å spare penger, og kanskje hun kunne kjøpe den en annen dag. Hun gråt og gråt. For når den satt på hylla, så kunne jo ikke nissen ha kjøpt den, og da fikk hun den ikke. Jeg tror aldri jeg har sett en unge så bunnløst fortvilet. Så lyser moren opp! "Du! Jeg har jo fått penger fra oldemor, de kan jeg bruke! Kan du få pakket inn en sånn i smug for meg?"

Himmel, jeg ble så glad! Inn på lageret og hente en dokke, så jenta ikke skulle se at den forsvant fra hylla. Full fart med silkepapir, mens moren underholdt henne i et hjørne av butikken. Pakke den fint inn, og legge den i en nøytral pose, før moren betalte uten at jenta så det.

Jenta gråt da hun sa hade til dokka. Jeg gråt sannelig en skvett, jeg også. Tanken på hvor oppriktig lykkelig den lille jenta blir, når hun åpner gaven fra oldemor. Jeg skulle så inderlig gjerne ha sett henne. Kall meg gjerne gal, men det er så GODT å få være en del av sånt. En del av andre menneskers lykke. Være med på å gjøre julen litt magisk. For en nydelig liten jente med fletter og fregner.

I morgen trenger jeg et julemirakel selv. Er dere klar over hvor inni granskauen mye jobb det er å kjøpe juletre, eller?? Mulig det er meg, men skjeggete østeuropeere i campingvogn er ikke så tillitsvekende at det gjør noe. Så skal man velge busk. Stivfrossen busk. Det er umulig å vite om den har greiner rundt hele. Vi veit jo at den ikke har greiner rundt hele, men det handler om å begrense katastrofen. Stivfrossen busk blir puttet i nettingstrømpe. Og så forventes det at JEG sleper denne stikkete ekle saken bort til bilen. Og får den inni. OG får lukket igjen baggasjen. Mmm-hm.

Så kommer man hjem. Stivfrossen busk skal ut igjen av bilen, og slepes i retning stua. Nettingstrømpa skal av, og akkurat i det den faktisk slipper taket i tretoppen, innser jeg at jeg skulle ha sagd av litt nederst på stammen. Ja, man gjør det. For da trekker det vann, og holder lenger. Okay. Busk ut igjen. Denne gangen uten strømpe, og du verden så mye bredere! Sløv sag. Utrolig sløv sag, kombinert med et håndlag min far hadde nektet å vedkjenne seg. Jeg sager og sager. Snur litt på stammen. Ja, for kanskje det er lettere fra en annen kant? Liksom? Saaaageeee. Banneordene kommer som perler på en snor. Det er kvae og barnåler overalt. Det er Bea. Og saga. Du grønne glitrende meg midt i ræva!

Treet er i hus for andre gang. Nå skal treet i foten. Den utrolig enkle juletrefoten, som selv bestemor kan bruke. Javel. Ring bestemor da. En sånn julebusk er faktisk drittung. Og den skal løftes, mens jeg sikter, og dunker, og holder det rett, og fortvila prøver å sparke bort katta som henger fra grein fire.

Der står den. Julebuska. Den er i ferd med å tine. Den ser ut som en førtiåring som begynner å bli tynn i håret. Det mangler litt hist og her, kort oppsummert. I tillegg til at den selvsagt står urovekkende skjeivt. I den superenkle foten sin.

Puh. Endelig. Men neida, for tror dere ikke dette fandens verk skal ha lys?!

Jeg trenger et mirakel. Eller en mann. Noe som vel ville gå ut på det samme.

Bak lukkede dører..

...sometimes I get nervous when I see an open door
close your eyes, clear your heart
cut the cord..

Jeg friker ut av åpne dører. Noe sier meg at mange andre har det motsatt. At de ikke takler stengte dører. At de gyver løs for å få dem opp. Jeg skjønner tankegangen, og jeg skjønner hva som driver dem. De ønsker å komme videre. Kanskje jeg ikke er helt der? Enda.

Åpne dører betyr ukjent territorium. Åpne dører betyr upløyd mark. Nye bekjentskaper. Grenser som flyttes. Åpne dører betyr nye muligheter, og nye veier videre. Jeg elsker jo sånt!

Åpne dører betyr også en enorm utfordring. Tør jeg gå gjennom? Åpne dører er ikke åpne for alltid. De må brukes. Eller lukkes. Hvis ikke vil de, til syvende og sist lukke seg selv. Og dører som har stengt seg selv, de takler jeg ikke så godt.

Men tilbake til utgangspunktet; jeg friker av åpne dører. Her i mitt rom er det trygt. Det er kjent og behagelig. Alle som er her, er gransket og godkjent. Det er folk jeg ønsker å ha i rommet mitt. Utenfor rommets fire vegger, står det haugevis med andre folk. Noen banker på, noen vandrer hvileløst ved dørstokken. Enkelte passerer bare i full fart, mens noen ytterst få altså åpner døra.

Det trekker fra åpne dører. Lyder, lukter, og stemninger kommer inn med den nye lufta. Jeg elsker det.

Så hvorfor friker jeg? Fordi det er nytt. Og fordi det blir fristende å gå gjennom. Eller slippe noen inn. Åpne dører truer det kjente og trygge. Åpne dører krever at jeg gir av meg selv. Ingen vil entre rommet mitt, om jeg ikke fjerner forsvaret, og åpner meg. Det er fryktelig ubehagelig.

Stengte dører lar meg være i fred. De utfordrer meg ikke. De frister meg ikke til å åpne meg for andre. De lar meg leve i rommet mitt, uten å måtte rote rundt gamle følelser. Det er forutsigbart, og muligheten for å ende opp skadeskutt er minimal.

Jeg låste dørene mine svært godt. Allikevel er det av og til noen som får den ene litt på gløtt. Alle vet hvor kjedelig det vil være å tilbringe hele livet i det samme rommet. Så jeg er jo glad for at dørene noen ganger åpnes. Jeg er bare så livredd for den grusomme lyden den lager når den smelles igjen. Etter at jeg har begynt å like den nye lukta.

Pokker heller, kan du ikke i det minste love meg å lukke den forsiktig hvis du snur? Ikke smell. Vær så snill.

Bea er voksen. Kanskje..

Jeg synes det er godt å være voksen!

Ikke en kjeft som hadde trodd jeg noen gang ville mene jeg var voksen. Langt mindre like det. Eller si det høyt. Men jeg er voksen nå. Min versjon av voksen. Ikke fornuftig, ikke klok, ikke spesielt mye annerledes enn da jeg var fjorten. Allikevel er det på enkelte områder et hav av forskjell.

Jeg er trygg på meg selv. Det er den største forskjellen. Jeg vet hvem jeg er. Det er jeg som har sørget for å bli sånn. Det er mine valg, mine prioriteringer, og mine meningers mot som har gjort meg til den jeg er nå.

Selvsagt vingler og vakler jeg fortsatt. Noe annet ville jo være for skandale å regne. Bea er Bea, uansett alder. Det er kaos og følelser, knall og fall, latter og tårer. Sånn skal det være, sånn må det bli.

Men jeg lar meg ikke lenger føre av andre på samme måte som da jeg var fjorten. Jeg vet at de valgene jeg tar, blir tatt fordi JEG mener de er best. For MEG. De kan gjerne være påvirket av andre. De kan gjerne tas fordi jeg ser at det gagner andre. Men da er det fordi JEG ønker å gjøre noe for andre. Ikke fordi andre forventer det av meg.

Det sies at jeg har vondt for å si nei. Ja, jeg har det. Jeg deler gjerne meg selv med alle som vil ha en bit. Noen ganger blir det bare smuler igjen til meg. Alle kan se at smuler ikke er nok, og at det kan bli litt sårt og vanskelig å være en smule i dagens samfun. Men det varer ikke lenge. Og jeg valgte det selv. Fordi noen trengte meg mer enn jeg gjorde selv.

Når prinsipper og hjertesaker står på agendaen, da sier jeg nei. Og det føles godt.

Tenk dere hvordan vi hadde det da vi var fjorten og følelsene boblet. Hva ville vi ikke gjort for å fange oppmerksomheten til Frank i 9a, når vi selv gikk i 7d? Det er ikke så mange som med hånda på hjertet kan si at de ikke gikk på akkord med seg selv. Ga litt mer enn det som egentlig smakte godt. Tok et trekk av røyken. En slurk av ølflaska. Lot hender slippe til litt lenger enn hjernen sa var lurt.

Selv om man er 36, mister man selvsagt litt grepet når følelsene bobler. Og sånn skal det være. Det er en selvfølge å ville strekke seg langt for en man er nær. Og det er nok kanskje forskjellen på meg, før og nå. Nå strekker jeg meg lenger enn Laban for de jeg er glad i - sånn vil det alltid være - men det holder ikke lenger å være fascinert av noen for å kaste prisipper på båten.

Det føles virkelig godt å stå støtt på to bein. Egne bein. Jeg har hatt lett for å stå på andres, og da stod jeg langt fra støtt. Nå er det mine bein jeg har å stole på. At jeg snubler langt oftere enn de fleste andre, gjør ingenting. For det er meg, mine og mitt som snubler. Jeg lar meg ikke lenger vippe av pinnen av hvem som helst. For en med min baggasje i trillekofferten, er det usannsynlig deilig!

En dag skal det dukke opp en som fjerner gangsynet mitt fullstendig. Da skal jeg lese dette og tenke at jaja, så du trodde du hadde kontroll. Men akkurat nå velger jeg faktisk å tro at jeg vet hva jeg driver med.

For å sitere et....fascinerende...bekjentskap: Time will show.

Mannen i månen

Livet mitt er kaos. Jeg er kaos. Sånn har det alltid vært. Det krever mye av menneskene rundt meg. Og det krever en hel del av meg selv. Jeg sørger for å omgi meg med folk som takler kaoset. Folk som henger med i svingene, og ikke gir meg opp. Uten dem hadde jeg ikke vært noe som helst. Uten dem hadde jeg ikke vært.

Det er umulig å sovne i kveld. Det er rare dager for tida, og da blir nettene rare også.

Masse fart på jobben, akkurat sånn jeg aller helst vil ha det. Jeg ligger alltid litt på etterskudd, og skulle alltid helst vært et annet sted. Men det er jo sånn jeg aller helst vil ha det. Problemet er bare å legge det fra seg når natta kommer. Gi hodet noen timer fri.

Når arbeidsdagen er over, tar ikke kaoset slutt. Det virrer selvsagt på privaten også. Skifter, som vanlig, mellom store høyder og dype daler. Jeg er aldri helt i vater. Finner liksom aldri helt balansen. Men jeg er ikke sikker på om jeg ville hatt det annerledes. Jeg blir aldri noen summetone. Det vil alltid være mye av alt rundt meg. Og kanskje er det sånn jeg aller helst vil ha det? Problemet er bare å legge det fra seg når natta kommer. Gi hjertet noen timer fri.

Natta er her nå, men hverken kropp eller hjerte er villig til å la den vinne. Så da går turen ut på trappa. Svart alle veier. Alle andre veier enn opp. Der lyser ufattelig mange stjerner. Fullmånen lyser opp deler av gårdstunet, og jeg tenker at jeg er verdens heldigste som bor akkurat her. I det gamle hvite huset. Jeg elsker dette huset, og alt som hører med. Alle som hører med.

Siden jeg flyttet hit, har jeg fått en helt annet forhold til natta. Og mørket. Jeg var mørkredd før. Og ofte husredd, enda jeg bodde tett i tett med masse andre folk. Her er jeg helt alene. Men aldri aldri skikkelig ensom. Mørket er behagelig. Lydene i huset trøster mer enn de skremmer.

Og i natt er også fullmånen framme. Den gir meg en enormt god følelse. Her ute, langt fra kunstig lys, er det utrolig hvor sterkt den skinner. Jeg føler et merkelig nærvær som ikke kan forklares, og selv om jeg nesten fyser fast i trappa, klarer jeg ikke løsrive meg og gå inn. Det triller noen tårer, til tross for et smil. Litt vemod, men allikevel glede. Livet er fullt av motsetninger.

Singel og alene, men langt fra ensom. I natt lar jeg en god venn varme dyna mi, riktignok ved hjelp av elektrisitet. I natt drar jeg opp gardina, og slipper månelyset inn. Liggende i senga, fascinert og nesten forhekset av det spesielle lyset, tenker jeg at det kanskje ikke alltid er så viktig med den søvnen. Av og til er det verdt å være våken. La hodet og hjertet jobbe som de vil.

Jeg lukker laptopen nå, og lar månen bli rommets eneste lys. En liten bit av meg klarer ikke la være å innrømme at jeg savner deg litt. Enda du aldri har vært her. I månelyset mitt.