Litt usikker på hvor den overskriften kom fra, men jeg stod nå her og tenkte på blomster. Og så har vi jo den planta fra "Little shop of horrors" som er så sulten. Jeg føler meg litt som den av og til. Som en skrubbsulten plante som hveser "Feeeeeed me" til han som uheldigvis føler han må ta vare på den. Seymour, het han ikke det da?
Ting som ikke pleies, blir ødelagt. Det var vel egentlig tema her, tror jeg. For sånn er det. Se på bilen min, for eksempel. Aldri blitt pleiet av meg i alle fall, og nå er den straks tilkoblet respirator. Tror ikke engang det er håp om å kunne bruke den til organdonasjon. Triste saker. Men någet selvforskyldt, ettersom jeg altså aldri klarer å ta den gamle bilens behov på alvor.
Gamle vennskap har også tatt kvelden grunnet min manglende omsorg. En del var vel kanskje nødt til å dø, for man kan faktisk ikke dra med seg alle man møter videre her i livet. Men noen mennesker skulle jeg ønske jeg hadde tatt bedre vare på. De hadde utvilsomt tilført livet mitt positive sider. Så kan vi tenke at da er det bare å starte på nytt. Oppsøke, finne igjen tonen, og pleie til det blomstrer. Men er det så enkelt? Er det så enkelt å endre seg? Endre meg? For jeg er ikke noe god på sånt, jeg. Uansett om det er bil, folk eller penger det er snakk om - sunne forhold har aldri vært min sterke side. Så da bør man kanskje konsentre seg om å ta vare på de man fortsatt har igjen, heller enn å riste liv i noe annet.
Hjemme hos meg er det ikke en eneste potteplante. De har jeg gitt opp for lengst. Jeg glemmer å vanne, eller jeg vanner for mye. Jeg gidder ikke knipe av, plukke bort, og røske opp. Så nei, ingen planter hos meg. Det funker fint, både for meg og dem. Derimot har jeg en menneskerelasjon som gir meg klare potteplanteassosiasjoner. Det føles som om akkurat denne planta er i ferd med å dø. Det vil jeg ikke. Og jeg tror egentlig ikke planta har lyst til å gi opp heller. Men det er så sykt vanskelig å vite hvordan jeg kan riste den grønne dvaske veksten til liv igjen. Planter må gjødsel regelmessig. Vannes jevnlig. Generelt stelles med da, for ikke å visne. I perioder kan jeg nok gi denne planta i overkant med vann. Jeg tror ikke den i utgangspunktet står i fare for å drukne, for jeg tror den trives i fuktig klima. Samtidig er det nå engang sånn, at planter som har begynt å tørke inn, de drukner mye lettere enn friske planter. Så hvordan vite når det er nok? Jeg kan helle et glass vann ned i potta, og se om den blomstrer igjen. Gjør den det, er jo saken grei. da får den et glass, sånn nå og da. Men hvis den ikke blomstrer, hva da? Skal jeg fortsette å helle på vann, og stole på at den vil blomstre før eller siden? Eller vil alt vannet gjør vondt verre, og sørge for at jeg aldri ser de fine fargene igjen? Kan hende den trenger en periode uten vann, og at jeg bare må slippe taket i frykten for at den skal tørke inn?
Det virker kanskje som mye styr dette, for er det ikke bare å se an da? Dør den, så dør den. Da hadde den kanskje ikke så mye mer i tilføre? Joda, selvsagt kan jeg slippe taket, men jeg vil jo helst at den blomstrer igjen da. Sånn av og til. Den er ganske fantastisk når den først gjør det, så det er verdt å legge ned litt arbeid her. Dessuten liker jeg å pusle med den, jeg gjør jo det. jeg synes det er koselig, rett og slett. Det handler litt om å finne balansen. Mellom trivsel og styr. Det er neimen ikke alltid like lett. Planter kan ikke love at de skal blomstre. Det avhenger av levevilkårene. Dermed må jeg være villig til å jobbe litt for dette, uten noen garanti for resultatet. Og det er jeg. Jeg skulle bare ønske jeg hadde visst om jeg jobbet i riktig retning. Kjipt å overøse en potteplante med vann, hvis alt den trenger er fjorten dagers tørke, og litt hønsemøkk.
Sånn sett liker jeg den planta i "Little shop of horror". Den brøler når den er sulten. Den spytter ut alt den ikke liker, og krever riktig mat. Blir sikkert fryktelig slitsomt i lengden det også, jeg ser den. Så man burde kanskje beklage til de man har utsatt for den slags opp gjennom.. Men jeg spiste ingen av dem!
Nei, sunne forhold er som sagt ikke helt min greie. Kanskje jeg bare skal kjøpe meg en kaktus? Men hvor er kosen i DET, liksom?
fredag 12. november 2010
tirsdag 12. oktober 2010
Ikke bare bare, Bambi
Bambi er på glattisen. Nok en gang. Fordi hun ikke har evnen til å holde seg unna. Det er et fint vann, med en smal gangvei rundt. Gangveien er bred nok, men føles litt kjedelig. Dermed er det langt mer spennende å gå over vannet, på isen. Nå har Bambi valset rundt på denne isen i et helt år. Kanskje på tide å komme seg over vannet?
Det er jo ikke morsomt å gå rundt og rundt vannet, på den trygge gangveien. Så da Bambi hadde gått der en stund, bestemte hun seg for å teste isen. I begynnelsen holdt hun seg helt inntil kanten, sånn at det bare var å hoppe på land hvis isen skulle svikte. Den sviktet ikke. Bambi var fryktelig ustø, men hadde selskap av Trampe der ute, og kom seg på beina hver gang hun falt. Og det var jo morsomt! Det er ikke farlig å falle, når man ikke er alene. Da spretter man opp igjen, stabler beina i riktig rekkefølge, og prøver en bit til.
Ukene gikk, og Bambi ble tøffere. Nå befinner hun seg så langt ute på isen at det ikke lenger bare er å hoppe i trygghet på land. Og nå oppdager hun at det å falle ikke er den største utfordringen. Isen er tynn enkelte steder, og hun må trå uhyre varsomt for ikke å gå gjennom. Trampe leker med henne fremdeles, og hjelper henne når hun snubler, men Trampe vil ikke kunne få henne opp om hun faller i vannet. For å være helt sikker på at Bambi forstår, har Trampe satt opp skilt. "Tynn is!" står det. Bambi ser advarslene, men Trampe selv kan jo leke der ute, så hvorfor skal ikke hun kunne gjøre det samme? Hun kan da ta vare på seg selv. Eller kan hun det?
Midt i vannet er det slush. Noen middels store isflak kan man fortsatt holde seg flytende på, men stort sett er det bare iskaldt vann. Trampe spretter lekent rundt på isflakene, mens Bambi holder seg i ro. Hun kjeder seg. Ser inn mot gangveien på land, og lurer på om det kanskje hadde vært like greit å tusle videre langs den. Kjenner en lengsel etter det trygge og forutsigbare, og merker at hun er fryktelig sliten etter så lang tid uten fast grunn under føttene. Det tapper henne for krefter å hele tiden skulle se hvor hun setter foten. Bambi snur, og ser etter en enkel vei inn på den faste isen. "Kom da!" roper Trampe. Kaninen er tilbake fra slushen, og vil leke på isen igjen. "Prøv å ta meg!" Bambi ler henrykt, og snubler mot Trampe på de lange bena sine. Hun gleder seg allerede til de skal skli sammen bortover, og se hvem som klarer de kuleste svingene. Men før hun kommer fram, har Trampe funnet veien ut i det mest usikre igjen. Der hvor Bambi ikke våger å gå.
Nå orker ikke Bambi mer. Hun er lei av å jage noe hun aldri får tak i, og bestemmer seg for å snuble seg innover mot land igjen. Det er vondt å avslutte noe som har vært så moro så lenge, men hun ser ingen annen utvei. Tårene triller. Så skjønner hun at det ville være urettferdig mot Trampe å bare gå. At hun burde forklare hvorfor. Hun snur seg, tørker tårene, og roper ut mot midten av vannet. Så sier hun det høyt. For første gang til noen andre enn seg selv. Hun sier at hun ikke vet om hun kan fortsette livet på isen, når hun tilbringer så mye tid alene. Der inne på gangveien treffer man stadig på noen å leke med, men her ute på isen er det bare de to. Hun forklarer at det der og da føles som om de aldri skal finne en is som holder dem begge i mer enn noen minutter av gangen. Trampe forstår. Og sier at de kanskje kan lete litt mer etter den isen? Om en stund? For først skal Trampe ut i slushen, men det betyr jo ikke at han alltid vil være der. Ikke sant? Og det er sant. Bambi nikker ivrig, mister fotfeste og går rett i isen. Trampe får henne lattermild på beina, og Bambi husker at det er sånn det er. Det er sånn stemningen egentlig er, når hun ikke er tynget av usikkerhet.
Og nå da Bambi, forsetter du å leke på isen? Bambi tusler mot gangveien, og har bestemt seg. Endelig er hun i stand til å velge. Og det er kanskje det som har slitt henne sånn ut, at hun har følt seg ute av stand til å velge. Det er ikke et reellt valg, når 50% av isen ikke holder henne. Da er hun jo nødt til å holde seg på de trygge partiene, og bare håpe at hun ikke kjeder livet av seg i påvente av selskap. Så nå er Bambi på vei mot gangveien. Der er det andre rådyr, og hun kan allerede høre latter og leven der borte. Hun gleder seg.
Når Trampe har fast nok is under føttene, til at den kan holde dem begge, håper hun han roper. Da skal hun sprette ut på isen igjen, og gå langt nok ut til at han får tak i henne. Hun gleder seg.
Det handler om å ta sjansen. Sammen. Om å strekke seg litt begge to, i samme retning, for å nå et felles mål. Det lar seg ikke gjøre, med mindre man vet hva målet er, og føler seg sikker på at den andre jobber for det samme. Mister man målet av syne, mister man også motivasjonen til å strekke seg. Ingenting er som å oppdage at man ønsker det samme. Og er man villig til å gi litt for det, og tar vare på hverandre underveis, er mulighetene absolutt til stede for at man kommer dit. En dag.
Jeg gleder meg.
Det er jo ikke morsomt å gå rundt og rundt vannet, på den trygge gangveien. Så da Bambi hadde gått der en stund, bestemte hun seg for å teste isen. I begynnelsen holdt hun seg helt inntil kanten, sånn at det bare var å hoppe på land hvis isen skulle svikte. Den sviktet ikke. Bambi var fryktelig ustø, men hadde selskap av Trampe der ute, og kom seg på beina hver gang hun falt. Og det var jo morsomt! Det er ikke farlig å falle, når man ikke er alene. Da spretter man opp igjen, stabler beina i riktig rekkefølge, og prøver en bit til.
Ukene gikk, og Bambi ble tøffere. Nå befinner hun seg så langt ute på isen at det ikke lenger bare er å hoppe i trygghet på land. Og nå oppdager hun at det å falle ikke er den største utfordringen. Isen er tynn enkelte steder, og hun må trå uhyre varsomt for ikke å gå gjennom. Trampe leker med henne fremdeles, og hjelper henne når hun snubler, men Trampe vil ikke kunne få henne opp om hun faller i vannet. For å være helt sikker på at Bambi forstår, har Trampe satt opp skilt. "Tynn is!" står det. Bambi ser advarslene, men Trampe selv kan jo leke der ute, så hvorfor skal ikke hun kunne gjøre det samme? Hun kan da ta vare på seg selv. Eller kan hun det?
Midt i vannet er det slush. Noen middels store isflak kan man fortsatt holde seg flytende på, men stort sett er det bare iskaldt vann. Trampe spretter lekent rundt på isflakene, mens Bambi holder seg i ro. Hun kjeder seg. Ser inn mot gangveien på land, og lurer på om det kanskje hadde vært like greit å tusle videre langs den. Kjenner en lengsel etter det trygge og forutsigbare, og merker at hun er fryktelig sliten etter så lang tid uten fast grunn under føttene. Det tapper henne for krefter å hele tiden skulle se hvor hun setter foten. Bambi snur, og ser etter en enkel vei inn på den faste isen. "Kom da!" roper Trampe. Kaninen er tilbake fra slushen, og vil leke på isen igjen. "Prøv å ta meg!" Bambi ler henrykt, og snubler mot Trampe på de lange bena sine. Hun gleder seg allerede til de skal skli sammen bortover, og se hvem som klarer de kuleste svingene. Men før hun kommer fram, har Trampe funnet veien ut i det mest usikre igjen. Der hvor Bambi ikke våger å gå.
Nå orker ikke Bambi mer. Hun er lei av å jage noe hun aldri får tak i, og bestemmer seg for å snuble seg innover mot land igjen. Det er vondt å avslutte noe som har vært så moro så lenge, men hun ser ingen annen utvei. Tårene triller. Så skjønner hun at det ville være urettferdig mot Trampe å bare gå. At hun burde forklare hvorfor. Hun snur seg, tørker tårene, og roper ut mot midten av vannet. Så sier hun det høyt. For første gang til noen andre enn seg selv. Hun sier at hun ikke vet om hun kan fortsette livet på isen, når hun tilbringer så mye tid alene. Der inne på gangveien treffer man stadig på noen å leke med, men her ute på isen er det bare de to. Hun forklarer at det der og da føles som om de aldri skal finne en is som holder dem begge i mer enn noen minutter av gangen. Trampe forstår. Og sier at de kanskje kan lete litt mer etter den isen? Om en stund? For først skal Trampe ut i slushen, men det betyr jo ikke at han alltid vil være der. Ikke sant? Og det er sant. Bambi nikker ivrig, mister fotfeste og går rett i isen. Trampe får henne lattermild på beina, og Bambi husker at det er sånn det er. Det er sånn stemningen egentlig er, når hun ikke er tynget av usikkerhet.
Og nå da Bambi, forsetter du å leke på isen? Bambi tusler mot gangveien, og har bestemt seg. Endelig er hun i stand til å velge. Og det er kanskje det som har slitt henne sånn ut, at hun har følt seg ute av stand til å velge. Det er ikke et reellt valg, når 50% av isen ikke holder henne. Da er hun jo nødt til å holde seg på de trygge partiene, og bare håpe at hun ikke kjeder livet av seg i påvente av selskap. Så nå er Bambi på vei mot gangveien. Der er det andre rådyr, og hun kan allerede høre latter og leven der borte. Hun gleder seg.
Når Trampe har fast nok is under føttene, til at den kan holde dem begge, håper hun han roper. Da skal hun sprette ut på isen igjen, og gå langt nok ut til at han får tak i henne. Hun gleder seg.
Det handler om å ta sjansen. Sammen. Om å strekke seg litt begge to, i samme retning, for å nå et felles mål. Det lar seg ikke gjøre, med mindre man vet hva målet er, og føler seg sikker på at den andre jobber for det samme. Mister man målet av syne, mister man også motivasjonen til å strekke seg. Ingenting er som å oppdage at man ønsker det samme. Og er man villig til å gi litt for det, og tar vare på hverandre underveis, er mulighetene absolutt til stede for at man kommer dit. En dag.
Jeg gleder meg.
søndag 10. oktober 2010
Lille speil på veggen der
Det er gjerne en hårfin balanse mellom å dyrke en sorg, og å pleie den. Mange sliter med å finne den balansen, mens andre klarer å trippe på streken uten å falle. Samtidig er det en hårfin balanse mellom det å skulle stå opp for seg selv, og sine valg, og det å ikke skulle såre andre. Før du leser videre, er det viktig at du vet at jeg har stor respekt for mennesker. Også de som mener det som ble gjort var utilgivelig.
To store tekopper på bordet. Behagelig atmosfære i et koselig hus. Hun ser ut som en hvilken som helst annen kvinne på hennes alder. Har sterkt blikk som ikke viker, og holder koppen med stødige hender.
Du har lys på trappa i kveld, er det tilfeldig?
-Både og, egentlig. Jeg har stadig lys på trappa, men alltid tiende oktober. Det er jo dette det handler om, at jeg ikke ønsker å glemme. Og at jeg påberoper meg retten til å sørge. Så nei, det er vel ikke tilfeldig. Men at det er rosa, det er tilfeldig. Så opptatt av brystkreftaksjonen er jeg faktisk ikke.
Øynene lyser, og hele rommet fylles med humor. Det må være godt å kunne snakke om dette uten å være tynget av sorg?
- Ja. Hadde jeg vært tynget av sorg, hadde jeg nok ikke snakket om det. Jeg har et enormt behov for å fortelle min historie. Om igjen og om igjen. Fordi det er det eneste som hjelper. Dessverre oppstod behovet etter at verden hadde mistet interessen, og folk flest mente jeg burde ha kommet over det. Ja, for mange mener nok at jeg ikke skal klamre meg fast i dette. At jeg skal slippe taket, og at det ikke er sunt å snakke om savn og sorg. Jeg hørte på dem en stund, men skjønte ganske fort at det ville spist meg opp fra innsiden om jeg ikke lot følelsene herje fritt.
Skal vi ta det fra begynnelsen?
- Jeg ble gravid. Det er vel gjerne sånn det begynner. Ettersom jeg brukte prevensjon, tok det lang tid før jeg forstod det. Jeg var dårlig, uten å finne årsaken, men tanken på graviditet slo meg overhode ikke. Ikke før jeg kom ut fra Kiwi en lørdag formiddag med sjokolademelk, mandariner på boks, ananas på boks, røkelaks og Solo. Jeg satt meg i bilen, og tenkte at herlighet jeg er jo gravid! Tok en test, fikk det bekrefta, og så raste den siste delen av grunn bort under føttene mine. Allerede der ble valget tatt. Jeg kunne ikke bære fram dette barnet. Jeg hadde ingen krefter igjen etter en tøff høst, jeg hadde allerede barn som trengte en mamma som fungerte, og "pappa'n" her ville ikke ha barn. Allikevel hylte det jo i meg, for dette ville jeg ikke gjøre. Tanken på abort splitta meg på innsiden. JA, det var det eneste reelle valget. NEI, det er jo fullt mulig å komme seg gjennom et svangerskap til, selv om man er alene. En periode vurderte jeg adopsjon, men jeg hadde rett og slett ikke krefter til å takle alle spørsmålene og debattene en sånn avgjørelse ville føre til. Så da jeg satt hos legen, og hun spurte om jeg ville fortsette, kom svaret rimelig kontant. Nei, dette klarer jeg ikke. Og der begynte helvetet, for da hadde jeg sagt det høyt. Jeg hadde forkastet enhver annen løsning, og bestemt meg for å nekte et lite menneske livets rett, til tross for at jeg hadde vært med på å skape det. Kan du tenke deg? Det er jo helt absurd at man skal kunne leke gud på den måten.
Allikevel er det mange som gjør nettopp det..?
- Uten tvil, alt for mange! Da jeg satt på sykehuset gikk det et ungt par forbi meg og snakket om hvor lett det ville være å gjøre samme valget om igjen. "Det gikk jo skikkli kjapt da! Ha'kke vondt engang nå liksom!" Det er jo sånne som gjør at de som jobber med dette må ta på seg rustningen før de går på vakt. At de ikke kan ta innover seg skjebnene som gjemmer seg bak hvert eneste av disse valgene. Jeg var til samtale og undersøkelse to dager før selv aborten. Jeg dro alene, for jeg trodde virkelig ikke jeg kom til å trenge noen der. Det var den største feilen jeg gjorde i hele denne prosessen. Jeg ble tatt imot av en kjølig avmålt lege, som knapt så meg i øynene. Sykepleieren som kom inn etterhvert, hilste ikke på meg, henvendte seg bare til legen, og jeg husker så inderlig godt følelsen av å være verdt ingenting. Ultralyden ble gjort uten at det ble sagt et ord til meg. Jeg lå på ryggen mens tårene trillet, de gjorde ingenting for å hjelpe meg. Jeg ble bedt om å kle på meg igjen, og så satt jeg meg på stolen mens legen skrev det hun trengte å skrive. "Har du noen spørsmål?" Jeg hadde ikke det. Men jeg hadde et enormt behov for å bli sett. Hørt. Spurt! Men de bare fortsatte rutinene sine, og så ikke på meg som annet enn en jobb. Som sagt, jeg forstår at de opplever mye vanskelig, men alle er ikke der av samme grunn. Noen blir voldtatt. Noen har grått i ukevis. Noen bryr seg faktisk om det lille livet. Men det så de ikke der. Etterpå ramlet jeg sammen på gangen. Jeg gråt og gråt. To ansatte gikk forbi meg uten å snakke til meg. Så kom legen ut av kontoret sitt, så meg, hentet papir og kom tilbake. Så la hun hånda på skulderen min og sa at det kom til å gå bra. Så gikk hun. Det betydde enormt mye for meg at hun faktisk tok på meg. Jeg kjente varmen fra hånda hennes i lang tid etterpå. Jeg burde jo aldri ha vært der alene, men hva visste vel jeg.
Det er stille i stua. Tanken flyr vel litt mens teen varmer på innsiden. Det er ikke så fristende å kreve at noen skal grave dypere ned i noe som åpenbart er fryktelig sårt, men samtidig er det hele poenget. Hvordan var de to dagene du måtte vente?
- Det gikk egentlig veldig greit. Jeg var helt utkjørt etter det første møte med sykehuset, men jeg visste at jeg ikke ville være alene neste gang, og det holdt meg oppe. Jeg tenkte mye på at vi burde vært to. Vi var to om å skape dette livet, vi burde være to om å avslutte det. Men sånn kunne det ikke bli. Jeg har aldri vært bitter for det, faktisk. Det tok kort tid før jeg forstod at han hadde det vondt, han også. Enda en grunn til at vi burde vært to, men sånn kunne det ikke bli. Natta før jeg skulle inn igjen var fryktelig. Jeg lå med hendene på magen, og jeg gråt og gråt. Time etter time. "Unnskyld. Unnskyld, bitte lille venn. Dette skulle aldri ha skjedd, og jeg er så lei meg. Unnskyld." Jeg ropte ut i natta, og var i perioder litt redd for å miste grepet. Men samtidig viste jeg at om bare noen få timer kom hun som skulle få meg gjennom dette. Og jeg visste at hun ville klare det.
Jeg kjenner at tårene presser på litt, for det er en utrolig sterke fornemmelse av sorg i rommet. Allikevel er det liten grunn til å stoppe nå, så jeg nikker i grunnen bare historien videre..
- Jeg møtte styggtidlig, husker jeg. Og styggsulten. Fastende er liksom ikke min beste tilstand. Når jeg er gravid, kaster jeg fort opp når jeg er sulten, så det var en viss spenning knytta til kjøreturen. Denne gangen var jeg forberedt på samlebåndkulturen. Jeg forventet ingenting av de rundt meg, og fikk da heller ikke mer enn forventet. Jeg ble bedt om å skifte inne i noe som mest minnet om et bøttekott. Det var ikke mulig å låse døra, og jeg husker hvor ukomfortabel jeg var der inne. Ute igjen ble jeg stående alene, mens jeg skalv av frost og redsel. Da jeg endelig fikk en seng, ble jeg så takknemlig at jeg nesten gråt. Det var en helt uvirkelig opplevelse. Jeg understreker at jeg formidler hvordan det føltes. Jeg skjønner at det for nøytrale objektive mennesker, nok fortonet seg noe annerledes. Så lå jeg i senga, bak et forheng, mens de som jobbet der gjorde sine greier. Samme greiene med oss alle sammen. Navnebånd på, fylle ut skjema, trenger du noe å lese på? Jeg fikk beroligende og smertestillende. Munnen og halsen var knusktørr, og jeg fikk bare to slurker med vann. Himmel, jeg trodde aldri de tablettene skulle skli ned i tide, altså. Jeg gjorde virkelig en heroisk innsats for å få svelget dem unna. Så kom det en og spurte om jeg hadde fått narkose før, hvilket jeg ikke hadde, og forklarte litt om hvordan jeg ville ha det når jeg våknet igjen. Ingen øyekontakt å spore der heller, gitt. Og helt monotont stemmeleie. Jeg ventet og ventet. Så var det min tur, og jeg ble trillet bortover gangen. Jeg klemte meg hardt på magen, mens jeg prøvde å ikke gråte. Inn på operasjonsstua, der ingen så på meg. Igjen. Alle var opptatt med sitt. Da gråt jeg. En engel av en sykepleier så opp på meg, og spurte om jeg var redd. Jeg nikket så tårene spratt. "Jeg ser det, men dette kommer til å gå helt fint". Så tok hun hånda mi, og så sovnet jeg. Jeg skulle gjerne ha fortalt henne hva hun betydde for meg den dagen.
Teen er kald, og jeg legger merke til hvor mye mørkere det har blitt. Vil du stoppe litt?
_- Nei. Da jeg våknet igjen var jeg i fin form, og på plass bak forhenget mitt igjen.
Jeg fikk noe å drikke, tror jeg. Nei, jeg husker virkelig ikke. Jeg ville i grunnen bare ut igjen. Det tok sin tid før jeg fikk lov til å stå opp, og det er ganske latterlig å sende folk inn på bøttekottet alene. Jeg trodde aldri beina skulle bære meg hele veien, men jeg fikk da snubla på meg klærne igjen. Så ble jeg stående en stund, for ingen hadde sagt jeg kunne dra. Til slutt spurte jeg en dame der, om hun kunne følge meg ut. "Bare gå du, du er jo ferdig her". Javel, så da gikk jeg alene. Heldigvis satt venninna mi rett utenfor, så jeg ble fanget opp ganske kjapt. Og da var det bare å dra hjem. Med smertestillende både inni og i lomma, og en sinnsvak apetitt. Så er man plutselig hjemme igjen, og verden går jo videre. Det er vanskelig å ta innover seg i den situasjonen, for man har et enormt behov for at den skal stoppe opp litt. Jeg var på foreldremøte den kvelden. Neddopa og skjelven, jeg fatter ikke hvorfor jeg dro. De neste to dagene lå jeg på sofaen, før jeg omsider tok fatt på livet mitt igjen. Gå på jobb, være mamma, prøve å ta litt interesse i andres skjebner enn ens egen. For man har hodet ganske godt inn i navlen en periode, det har man virkelig.
Tidligere sa du at en del nok mener du burde være ferdig med dette. Har du lyst til å utdype de tankene?
- Nei, egentlig ikke. Jeg tror vel at det vanligste er at man legger lokk på dette. En mors følelser rundt en abort er nok i mange tilfeller ikke så viktige, fordi de er litt forbudte. Jeg gjorde det jo, sant. Det var mitt valg. Og jeg står for det valget jeg tok. Jeg har aldri angret, fordi jeg vet at det var det eneste riktige. For meg. For andre ville det være annerledes. Dette er min historie, mine tanker, mine følelser. Jeg ønsker ikke å framstille meg selv som en martyr, som ofret en del av seg selv. Jeg tar ansvar for handlingene mine, men jeg ønsker samtidig å rett litt lys mot menneskeskjebnene som skjuler seg bak abortstatistikken her i landet. Rufse litt opp i det faktum at mange som jobber med dette til daglig, tar en voldsom avstand fra nettopp skjebnene. For å beskytte seg selv, ganske sikkert, men de er med på å påføre folk skam. Det skal ikke være nødvendig. Jeg følte skam nok for oss alle, tro meg! Det betydde enormt mye for meg at en av dem så at jeg var redd, og tok meg i hånda. Det hindret fullt sammenbrudd der og da, noe som ville gjort selve aborten langt mer traumatisk for meg. Jeg er henne evig takknemlig. Min måte å takle dette på, har vært å ta den lille sjelen med meg videre i livet. Å aldri glemme, men tillate meg selv å sørge. Tenne lys, fordi jeg trenger det. Snakke med h*n som aldri ble, fordi det hjelper meg. At andre mener jeg er gal, er meg revnende likegyldig. Jeg fikk fred inni meg den dagen jeg forstod at det ville være feil for meg å "glemme". Glemme gjør man uansett ikke. Og jeg har ikke tenkt til å skamme meg, når jeg om 40 år tenner et lys den 10. oktober. For den lille sjelen som har endret så mye i livet mitt. Den lille sjelen som dessverre aldri ble født. Men som allikevel er en viktig del av den jeg er i dag.
To store tekopper på bordet. Behagelig atmosfære i et koselig hus. Hun ser ut som en hvilken som helst annen kvinne på hennes alder. Har sterkt blikk som ikke viker, og holder koppen med stødige hender.
Du har lys på trappa i kveld, er det tilfeldig?
-Både og, egentlig. Jeg har stadig lys på trappa, men alltid tiende oktober. Det er jo dette det handler om, at jeg ikke ønsker å glemme. Og at jeg påberoper meg retten til å sørge. Så nei, det er vel ikke tilfeldig. Men at det er rosa, det er tilfeldig. Så opptatt av brystkreftaksjonen er jeg faktisk ikke.
Øynene lyser, og hele rommet fylles med humor. Det må være godt å kunne snakke om dette uten å være tynget av sorg?
- Ja. Hadde jeg vært tynget av sorg, hadde jeg nok ikke snakket om det. Jeg har et enormt behov for å fortelle min historie. Om igjen og om igjen. Fordi det er det eneste som hjelper. Dessverre oppstod behovet etter at verden hadde mistet interessen, og folk flest mente jeg burde ha kommet over det. Ja, for mange mener nok at jeg ikke skal klamre meg fast i dette. At jeg skal slippe taket, og at det ikke er sunt å snakke om savn og sorg. Jeg hørte på dem en stund, men skjønte ganske fort at det ville spist meg opp fra innsiden om jeg ikke lot følelsene herje fritt.
Skal vi ta det fra begynnelsen?
- Jeg ble gravid. Det er vel gjerne sånn det begynner. Ettersom jeg brukte prevensjon, tok det lang tid før jeg forstod det. Jeg var dårlig, uten å finne årsaken, men tanken på graviditet slo meg overhode ikke. Ikke før jeg kom ut fra Kiwi en lørdag formiddag med sjokolademelk, mandariner på boks, ananas på boks, røkelaks og Solo. Jeg satt meg i bilen, og tenkte at herlighet jeg er jo gravid! Tok en test, fikk det bekrefta, og så raste den siste delen av grunn bort under føttene mine. Allerede der ble valget tatt. Jeg kunne ikke bære fram dette barnet. Jeg hadde ingen krefter igjen etter en tøff høst, jeg hadde allerede barn som trengte en mamma som fungerte, og "pappa'n" her ville ikke ha barn. Allikevel hylte det jo i meg, for dette ville jeg ikke gjøre. Tanken på abort splitta meg på innsiden. JA, det var det eneste reelle valget. NEI, det er jo fullt mulig å komme seg gjennom et svangerskap til, selv om man er alene. En periode vurderte jeg adopsjon, men jeg hadde rett og slett ikke krefter til å takle alle spørsmålene og debattene en sånn avgjørelse ville føre til. Så da jeg satt hos legen, og hun spurte om jeg ville fortsette, kom svaret rimelig kontant. Nei, dette klarer jeg ikke. Og der begynte helvetet, for da hadde jeg sagt det høyt. Jeg hadde forkastet enhver annen løsning, og bestemt meg for å nekte et lite menneske livets rett, til tross for at jeg hadde vært med på å skape det. Kan du tenke deg? Det er jo helt absurd at man skal kunne leke gud på den måten.
Allikevel er det mange som gjør nettopp det..?
- Uten tvil, alt for mange! Da jeg satt på sykehuset gikk det et ungt par forbi meg og snakket om hvor lett det ville være å gjøre samme valget om igjen. "Det gikk jo skikkli kjapt da! Ha'kke vondt engang nå liksom!" Det er jo sånne som gjør at de som jobber med dette må ta på seg rustningen før de går på vakt. At de ikke kan ta innover seg skjebnene som gjemmer seg bak hvert eneste av disse valgene. Jeg var til samtale og undersøkelse to dager før selv aborten. Jeg dro alene, for jeg trodde virkelig ikke jeg kom til å trenge noen der. Det var den største feilen jeg gjorde i hele denne prosessen. Jeg ble tatt imot av en kjølig avmålt lege, som knapt så meg i øynene. Sykepleieren som kom inn etterhvert, hilste ikke på meg, henvendte seg bare til legen, og jeg husker så inderlig godt følelsen av å være verdt ingenting. Ultralyden ble gjort uten at det ble sagt et ord til meg. Jeg lå på ryggen mens tårene trillet, de gjorde ingenting for å hjelpe meg. Jeg ble bedt om å kle på meg igjen, og så satt jeg meg på stolen mens legen skrev det hun trengte å skrive. "Har du noen spørsmål?" Jeg hadde ikke det. Men jeg hadde et enormt behov for å bli sett. Hørt. Spurt! Men de bare fortsatte rutinene sine, og så ikke på meg som annet enn en jobb. Som sagt, jeg forstår at de opplever mye vanskelig, men alle er ikke der av samme grunn. Noen blir voldtatt. Noen har grått i ukevis. Noen bryr seg faktisk om det lille livet. Men det så de ikke der. Etterpå ramlet jeg sammen på gangen. Jeg gråt og gråt. To ansatte gikk forbi meg uten å snakke til meg. Så kom legen ut av kontoret sitt, så meg, hentet papir og kom tilbake. Så la hun hånda på skulderen min og sa at det kom til å gå bra. Så gikk hun. Det betydde enormt mye for meg at hun faktisk tok på meg. Jeg kjente varmen fra hånda hennes i lang tid etterpå. Jeg burde jo aldri ha vært der alene, men hva visste vel jeg.
Det er stille i stua. Tanken flyr vel litt mens teen varmer på innsiden. Det er ikke så fristende å kreve at noen skal grave dypere ned i noe som åpenbart er fryktelig sårt, men samtidig er det hele poenget. Hvordan var de to dagene du måtte vente?
- Det gikk egentlig veldig greit. Jeg var helt utkjørt etter det første møte med sykehuset, men jeg visste at jeg ikke ville være alene neste gang, og det holdt meg oppe. Jeg tenkte mye på at vi burde vært to. Vi var to om å skape dette livet, vi burde være to om å avslutte det. Men sånn kunne det ikke bli. Jeg har aldri vært bitter for det, faktisk. Det tok kort tid før jeg forstod at han hadde det vondt, han også. Enda en grunn til at vi burde vært to, men sånn kunne det ikke bli. Natta før jeg skulle inn igjen var fryktelig. Jeg lå med hendene på magen, og jeg gråt og gråt. Time etter time. "Unnskyld. Unnskyld, bitte lille venn. Dette skulle aldri ha skjedd, og jeg er så lei meg. Unnskyld." Jeg ropte ut i natta, og var i perioder litt redd for å miste grepet. Men samtidig viste jeg at om bare noen få timer kom hun som skulle få meg gjennom dette. Og jeg visste at hun ville klare det.
Jeg kjenner at tårene presser på litt, for det er en utrolig sterke fornemmelse av sorg i rommet. Allikevel er det liten grunn til å stoppe nå, så jeg nikker i grunnen bare historien videre..
- Jeg møtte styggtidlig, husker jeg. Og styggsulten. Fastende er liksom ikke min beste tilstand. Når jeg er gravid, kaster jeg fort opp når jeg er sulten, så det var en viss spenning knytta til kjøreturen. Denne gangen var jeg forberedt på samlebåndkulturen. Jeg forventet ingenting av de rundt meg, og fikk da heller ikke mer enn forventet. Jeg ble bedt om å skifte inne i noe som mest minnet om et bøttekott. Det var ikke mulig å låse døra, og jeg husker hvor ukomfortabel jeg var der inne. Ute igjen ble jeg stående alene, mens jeg skalv av frost og redsel. Da jeg endelig fikk en seng, ble jeg så takknemlig at jeg nesten gråt. Det var en helt uvirkelig opplevelse. Jeg understreker at jeg formidler hvordan det føltes. Jeg skjønner at det for nøytrale objektive mennesker, nok fortonet seg noe annerledes. Så lå jeg i senga, bak et forheng, mens de som jobbet der gjorde sine greier. Samme greiene med oss alle sammen. Navnebånd på, fylle ut skjema, trenger du noe å lese på? Jeg fikk beroligende og smertestillende. Munnen og halsen var knusktørr, og jeg fikk bare to slurker med vann. Himmel, jeg trodde aldri de tablettene skulle skli ned i tide, altså. Jeg gjorde virkelig en heroisk innsats for å få svelget dem unna. Så kom det en og spurte om jeg hadde fått narkose før, hvilket jeg ikke hadde, og forklarte litt om hvordan jeg ville ha det når jeg våknet igjen. Ingen øyekontakt å spore der heller, gitt. Og helt monotont stemmeleie. Jeg ventet og ventet. Så var det min tur, og jeg ble trillet bortover gangen. Jeg klemte meg hardt på magen, mens jeg prøvde å ikke gråte. Inn på operasjonsstua, der ingen så på meg. Igjen. Alle var opptatt med sitt. Da gråt jeg. En engel av en sykepleier så opp på meg, og spurte om jeg var redd. Jeg nikket så tårene spratt. "Jeg ser det, men dette kommer til å gå helt fint". Så tok hun hånda mi, og så sovnet jeg. Jeg skulle gjerne ha fortalt henne hva hun betydde for meg den dagen.
Teen er kald, og jeg legger merke til hvor mye mørkere det har blitt. Vil du stoppe litt?
_- Nei. Da jeg våknet igjen var jeg i fin form, og på plass bak forhenget mitt igjen.
Jeg fikk noe å drikke, tror jeg. Nei, jeg husker virkelig ikke. Jeg ville i grunnen bare ut igjen. Det tok sin tid før jeg fikk lov til å stå opp, og det er ganske latterlig å sende folk inn på bøttekottet alene. Jeg trodde aldri beina skulle bære meg hele veien, men jeg fikk da snubla på meg klærne igjen. Så ble jeg stående en stund, for ingen hadde sagt jeg kunne dra. Til slutt spurte jeg en dame der, om hun kunne følge meg ut. "Bare gå du, du er jo ferdig her". Javel, så da gikk jeg alene. Heldigvis satt venninna mi rett utenfor, så jeg ble fanget opp ganske kjapt. Og da var det bare å dra hjem. Med smertestillende både inni og i lomma, og en sinnsvak apetitt. Så er man plutselig hjemme igjen, og verden går jo videre. Det er vanskelig å ta innover seg i den situasjonen, for man har et enormt behov for at den skal stoppe opp litt. Jeg var på foreldremøte den kvelden. Neddopa og skjelven, jeg fatter ikke hvorfor jeg dro. De neste to dagene lå jeg på sofaen, før jeg omsider tok fatt på livet mitt igjen. Gå på jobb, være mamma, prøve å ta litt interesse i andres skjebner enn ens egen. For man har hodet ganske godt inn i navlen en periode, det har man virkelig.
Tidligere sa du at en del nok mener du burde være ferdig med dette. Har du lyst til å utdype de tankene?
- Nei, egentlig ikke. Jeg tror vel at det vanligste er at man legger lokk på dette. En mors følelser rundt en abort er nok i mange tilfeller ikke så viktige, fordi de er litt forbudte. Jeg gjorde det jo, sant. Det var mitt valg. Og jeg står for det valget jeg tok. Jeg har aldri angret, fordi jeg vet at det var det eneste riktige. For meg. For andre ville det være annerledes. Dette er min historie, mine tanker, mine følelser. Jeg ønsker ikke å framstille meg selv som en martyr, som ofret en del av seg selv. Jeg tar ansvar for handlingene mine, men jeg ønsker samtidig å rett litt lys mot menneskeskjebnene som skjuler seg bak abortstatistikken her i landet. Rufse litt opp i det faktum at mange som jobber med dette til daglig, tar en voldsom avstand fra nettopp skjebnene. For å beskytte seg selv, ganske sikkert, men de er med på å påføre folk skam. Det skal ikke være nødvendig. Jeg følte skam nok for oss alle, tro meg! Det betydde enormt mye for meg at en av dem så at jeg var redd, og tok meg i hånda. Det hindret fullt sammenbrudd der og da, noe som ville gjort selve aborten langt mer traumatisk for meg. Jeg er henne evig takknemlig. Min måte å takle dette på, har vært å ta den lille sjelen med meg videre i livet. Å aldri glemme, men tillate meg selv å sørge. Tenne lys, fordi jeg trenger det. Snakke med h*n som aldri ble, fordi det hjelper meg. At andre mener jeg er gal, er meg revnende likegyldig. Jeg fikk fred inni meg den dagen jeg forstod at det ville være feil for meg å "glemme". Glemme gjør man uansett ikke. Og jeg har ikke tenkt til å skamme meg, når jeg om 40 år tenner et lys den 10. oktober. For den lille sjelen som har endret så mye i livet mitt. Den lille sjelen som dessverre aldri ble født. Men som allikevel er en viktig del av den jeg er i dag.
onsdag 15. september 2010
Best uten ball
I hovedrollene: Bea, Bestevenn og to grå baller.
Mobiler piper. "Vil du være med å trene etterpå?" Herregud, allerede der burde jo overlevelsesinstinktet slå inn. Svaret er innlysende. "Nei, ellers tusen takk du. Jeg ønsker ikke å dø i dag." Men neida. Plutselig finner jeg det altså for godt å svare ja. Ja, for herlighet vi har jo snakket om å komme i gang. Hvorfor ikke bare ta en prøvetime et sted da, og få litt følelsen av hvor deilig det er å bruke kroppen sin? Ja, for enkelte av oss bruker den ikke til spesielt mye annet spenstig for tida, så dette blir jo knall!
Ball. Vi blir altså enige om å ta en time i sal, kalt "Ball 1". Jeg finner ut at det bare er en halvtime, så dette er jo perfekt. At ingen av oss er i besittelse av noe som engang likner balanse, det bryr vi oss tydeligvis ikke om. For to minutter senere kommer ny sms: "Nå har jeg meldt oss på ball. Må varme opp først." Bestevenn virker relativt positiv, jeg kjenner foreløpig ingen dødsangst. Men så er da også klokka bare 14, og vi skal ikke varme opp før 17.
Jeg har ikke treningsklær. De av dere som har sett meg uten alt for mye andre klær (nå høres det ut som det er veldig mange som har sett meg naken, men jeg tenkte altså mer i retning badetøy.. Dere som faktisk har sett meg naken, kan i grunnen bare ta på meg badetøy dere også) blir ikke veldig overrasket over det. For jeg har jo knapt trent i hele mitt liv. Jeg har bolledeigkropp, og gidder ikke engang prøve å late som noe annet. Jeg disser, for å si det sånn. Mye. Men altså, mens jeg prøver å vaske meg gjennom resten av arbeidsdagen, lurer jeg noe voldsomt på hva man har på seg når man trener. Bestevenn bedrev trening for bare et par år siden, så der mistenker jeg at det finnes ting i skapet som faktisk er egnet.
Arbeidsdag tar slutt, Bestevenn forteller meg at hun angrer, jeg kan ikke annet enn å si meg enig. For nå slår jo Elling inn i tillegg. Elling skal trene. Med ball. I en sal sammen med andre mennesker. Og med seg på laget har han Kjell-Bjarne. Hjem fra jobb, lete gjennom skap og skuffer, grave fram skoene som en gang ble inkjøpt til trening i sal. Ut i bilen, iført tightsen fra 17.mai og Vål'engatrøya. Sånn omtrent halvveis kommer jeg på at jeg ikke har spist på en evighet, så jeg må innom Kiwi. Sms fra Bestevenn forteller meg at hun må på apoteket og hente astmamedisin. Jada, det er såpass. Følelsen av Elling tiltar i styrke når jeg entrer Kiwi på jakt etter mat. Jeg er ikke komfortabel med antrekket, og drar febrilsk i trøya for å dekke til litt mer av rompa. Og så har jeg ikke med lommebok, og må tusle ut i bilen akkurat like sulten som da jeg gikk inn.
Treningssenter. Her er vi! Mot i brystet, svett i panna. Oppvarming på en tråkkemaskin vi ikke helt skjønner hvordan virker, men etterhvert blir det da jammen tungt nok. De første hundre meterne ler vi veldig av at jeg har en sånn maskin hjemme. Bak masse rot, så den brukes jo aldri. Og ettersom jeg fikk den av Bestevann, fordi hun aldri brukte den, er det jo litt komisk at vi nå står der og tråkker. Etter rundt en kilometer blir vi stille. Etter to renner vi nesten av maskinen. Og når den endelig stopper, er jeg salig glad det bare er en halvtime med ball. Satan så sliten!
Inn i sal med hver vår gigaball. Der inne er det tre andre, og instruktøren. "Nå kan dere finne balansen!" sier hun, og står på knærne på ballen. Har dere sett elefanter på ball? All respekt. Ja, for DE ruller da for pokker ikke av igjen! Jeg støtter meg overalt. Ser febrilsk på Bestevenn, som på sin side har funnet en fascinerende måte å faktisk holde seg fast i selve ballen på. Instruktøren holder meg, vet dere, og fortsatt er jeg som en rolling stone. Ubalanse er liksom bare forbokstaven. "Sånn skal det bli", tenker jeg. "Hele timen skal vi stå på knærne oppå her og gjøre øvelser. Også jeg som ikke kommer oppå engang!!" Jeg hører jo at Bestevenn tenker det samme rett bak meg. Hun er rødsprengt i fjeset, og tenker utvilsomt det samme. Vi må ut!
Men så skal vi ikke det. Vi får komme av, og gjøre øvelser på andre måter. Langsomt dør jeg innvendig. Viljen til å leve forsvinner i takt med push-ups, sit-ups, og hofteøvelser. Ballen skvetter unna. Jeg sklir til siden, ruller framover, og ser Bestevenn forsvinne ut til høyre. Ingen lager lyder der inne. Ingen andre enn oss to. Ikke nok med at vi ler oss halvt forderva, men vi utveksler jo erfaringer og banneord over en lav sko. Når vi ikke er opptatt med å stønne av smerte, for det skjer faktisk påfallende ofte kan jeg love dere. Mens vi ligger der, mellom to serier av bevegelser ut av selve helvete, stønner jeg noe om at dette blir et blogginnlegg. Og det føles jo litt godt å vite at det ikke var helt bortkasta, tross alt. At vi ikke ofret livet til ingen nytte. For nå har vi mulighet til å advare andre. Dette er ikke morsomt. Dette er ikke lett. Dette er ikke engang menneskelig. Og det er vel omtrent da, når vi er helt sikre på at døden endelig skal gi oss fred, at instruktøren sier "Bra, nå er dere halvveis!" Jeg ser på klokka. Vi har holdt på i 27 minutter. Jeg ser på Bestevenn. Hun hater meg intenst. Jeg sa det tok en halvtime. Jeg tok skikkelig feil. Oh, kill me. Kill me now.
Vi klarte det. Vi fikk stabla oss på beina, og kom oss ut i bilen. Utrolig nok. Akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke kommer til å kunne røre meg i morgen. Og samtidig kjenner jeg at dette må vi gjøre igjen. Gud hjelpe meg, jeg håper det går over!
Mobiler piper. "Vil du være med å trene etterpå?" Herregud, allerede der burde jo overlevelsesinstinktet slå inn. Svaret er innlysende. "Nei, ellers tusen takk du. Jeg ønsker ikke å dø i dag." Men neida. Plutselig finner jeg det altså for godt å svare ja. Ja, for herlighet vi har jo snakket om å komme i gang. Hvorfor ikke bare ta en prøvetime et sted da, og få litt følelsen av hvor deilig det er å bruke kroppen sin? Ja, for enkelte av oss bruker den ikke til spesielt mye annet spenstig for tida, så dette blir jo knall!
Ball. Vi blir altså enige om å ta en time i sal, kalt "Ball 1". Jeg finner ut at det bare er en halvtime, så dette er jo perfekt. At ingen av oss er i besittelse av noe som engang likner balanse, det bryr vi oss tydeligvis ikke om. For to minutter senere kommer ny sms: "Nå har jeg meldt oss på ball. Må varme opp først." Bestevenn virker relativt positiv, jeg kjenner foreløpig ingen dødsangst. Men så er da også klokka bare 14, og vi skal ikke varme opp før 17.
Jeg har ikke treningsklær. De av dere som har sett meg uten alt for mye andre klær (nå høres det ut som det er veldig mange som har sett meg naken, men jeg tenkte altså mer i retning badetøy.. Dere som faktisk har sett meg naken, kan i grunnen bare ta på meg badetøy dere også) blir ikke veldig overrasket over det. For jeg har jo knapt trent i hele mitt liv. Jeg har bolledeigkropp, og gidder ikke engang prøve å late som noe annet. Jeg disser, for å si det sånn. Mye. Men altså, mens jeg prøver å vaske meg gjennom resten av arbeidsdagen, lurer jeg noe voldsomt på hva man har på seg når man trener. Bestevenn bedrev trening for bare et par år siden, så der mistenker jeg at det finnes ting i skapet som faktisk er egnet.
Arbeidsdag tar slutt, Bestevenn forteller meg at hun angrer, jeg kan ikke annet enn å si meg enig. For nå slår jo Elling inn i tillegg. Elling skal trene. Med ball. I en sal sammen med andre mennesker. Og med seg på laget har han Kjell-Bjarne. Hjem fra jobb, lete gjennom skap og skuffer, grave fram skoene som en gang ble inkjøpt til trening i sal. Ut i bilen, iført tightsen fra 17.mai og Vål'engatrøya. Sånn omtrent halvveis kommer jeg på at jeg ikke har spist på en evighet, så jeg må innom Kiwi. Sms fra Bestevenn forteller meg at hun må på apoteket og hente astmamedisin. Jada, det er såpass. Følelsen av Elling tiltar i styrke når jeg entrer Kiwi på jakt etter mat. Jeg er ikke komfortabel med antrekket, og drar febrilsk i trøya for å dekke til litt mer av rompa. Og så har jeg ikke med lommebok, og må tusle ut i bilen akkurat like sulten som da jeg gikk inn.
Treningssenter. Her er vi! Mot i brystet, svett i panna. Oppvarming på en tråkkemaskin vi ikke helt skjønner hvordan virker, men etterhvert blir det da jammen tungt nok. De første hundre meterne ler vi veldig av at jeg har en sånn maskin hjemme. Bak masse rot, så den brukes jo aldri. Og ettersom jeg fikk den av Bestevann, fordi hun aldri brukte den, er det jo litt komisk at vi nå står der og tråkker. Etter rundt en kilometer blir vi stille. Etter to renner vi nesten av maskinen. Og når den endelig stopper, er jeg salig glad det bare er en halvtime med ball. Satan så sliten!
Inn i sal med hver vår gigaball. Der inne er det tre andre, og instruktøren. "Nå kan dere finne balansen!" sier hun, og står på knærne på ballen. Har dere sett elefanter på ball? All respekt. Ja, for DE ruller da for pokker ikke av igjen! Jeg støtter meg overalt. Ser febrilsk på Bestevenn, som på sin side har funnet en fascinerende måte å faktisk holde seg fast i selve ballen på. Instruktøren holder meg, vet dere, og fortsatt er jeg som en rolling stone. Ubalanse er liksom bare forbokstaven. "Sånn skal det bli", tenker jeg. "Hele timen skal vi stå på knærne oppå her og gjøre øvelser. Også jeg som ikke kommer oppå engang!!" Jeg hører jo at Bestevenn tenker det samme rett bak meg. Hun er rødsprengt i fjeset, og tenker utvilsomt det samme. Vi må ut!
Men så skal vi ikke det. Vi får komme av, og gjøre øvelser på andre måter. Langsomt dør jeg innvendig. Viljen til å leve forsvinner i takt med push-ups, sit-ups, og hofteøvelser. Ballen skvetter unna. Jeg sklir til siden, ruller framover, og ser Bestevenn forsvinne ut til høyre. Ingen lager lyder der inne. Ingen andre enn oss to. Ikke nok med at vi ler oss halvt forderva, men vi utveksler jo erfaringer og banneord over en lav sko. Når vi ikke er opptatt med å stønne av smerte, for det skjer faktisk påfallende ofte kan jeg love dere. Mens vi ligger der, mellom to serier av bevegelser ut av selve helvete, stønner jeg noe om at dette blir et blogginnlegg. Og det føles jo litt godt å vite at det ikke var helt bortkasta, tross alt. At vi ikke ofret livet til ingen nytte. For nå har vi mulighet til å advare andre. Dette er ikke morsomt. Dette er ikke lett. Dette er ikke engang menneskelig. Og det er vel omtrent da, når vi er helt sikre på at døden endelig skal gi oss fred, at instruktøren sier "Bra, nå er dere halvveis!" Jeg ser på klokka. Vi har holdt på i 27 minutter. Jeg ser på Bestevenn. Hun hater meg intenst. Jeg sa det tok en halvtime. Jeg tok skikkelig feil. Oh, kill me. Kill me now.
Vi klarte det. Vi fikk stabla oss på beina, og kom oss ut i bilen. Utrolig nok. Akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke kommer til å kunne røre meg i morgen. Og samtidig kjenner jeg at dette må vi gjøre igjen. Gud hjelpe meg, jeg håper det går over!
mandag 13. september 2010
Av og til er en millimeter nok..
Noen ganger er jeg nøyaktig to centimeter stor. Virkelig. Noen ganger er jeg så liten at du vil ikke tro det. Liten, sår og fullstendig livredd. Dette er en sånn kveld. I tre samfulle timer har jeg prøvd å holde maska, blant bare ukjente mennesker, som i tillegg krever engasjementet mitt. To centimeter, blant fremmede mennesker på to meter. Da ser man mye i gulvet og håper det skal gå over.
Men jeg kom meg gjennom, og kunne gråte og hyle hele veien hjem i bilen. Ikke fordi de tre timene gjorde noen skade, men fordi det var på tide å slippe ut noe. Hva som helst, liksom. Noe måtte ut. Om det har skjedd noe i dag, som har gjort meg så liten? Neida, absolutt ikke. Jeg har egentlig hatt en fin dag. Sånn stort sett.
I morgen. Det er morgendagen som gjør meg så liten. Da skal jeg sette meg selv i en situasjon som vil gjøre meg enda mindre. I alle fall der og da. På sikt tror jeg det vil gjøre at jeg vokser, men akkurat i morgen vil jeg nesten forsvinne. Jeg skal innrømme mitt livs største nederlag. Innrømme mitt livs største feilgrep. Trygle om hjelp til å rette det opp, og håpe jeg ikke blir dømt før jeg får sjansen. Bare tanken gjør at jeg nesten kaster opp. Tårene sprenger, og jeg glemmer å puste. Men jeg skal allikevel. Det er på tide å rette ryggen, og stå for de valgene man har tatt. Eller som livet på sett og vis har tvunget meg til å ta. Men det var jo mitt liv, og dermed også mine valg. Kanskje.
Så i kveld gruer jeg meg altså så jeg nesten ikke orker mer. Jeg er bitteliten, og fullstendig hudløs. Hvis noen stryker meg forsiktig, gjør det inderlig vondt. Hvis noen stikker meg, vil jeg helst bare dø. Jeg griper i alle retninger, i håp om å finne noe å holde fast ved. Noe annet å fokusere på. Noe som kan gi meg troen på at jeg virkelig vil vokse. Bli meg selv igjen. Få tilbake huden, og klare å puste uten å måtte fokusere på det hele tiden. Jeg klamrer meg fast, og kjenner at jeg sklir allikevel. Og jeg vet jo at verden ikke kan takle dette for meg. Denne veien må jeg gå alene.
Jeg har den fineste flokken. Jeg vet hvor jeg skal gå hvis jeg ikke lenger klarer å puste selv om jeg fokuserer. Jeg vet at når jeg virkelig trenger redningsbøya, så kommer den. Allikevel er jeg helt alene i verden. Akkurat i kveld. Når jeg er to centimeter høy, får jeg et enormt behov for tilhørighet. Jeg skulle ønske, mer enn noen gang ellers, at sofaen min ikke var tom. At puta mi var erstattet med noens arm. Varme, stille forståelse og uforbeholden støtte. Styrke.
I morgen er det over. Første etappe av en lang lang vei. Da vil huden sakte, men sikkert komme tilbake. Jeg vil tørre å strekke meg ut igjen. Jeg vil finne fotfeste, og ikke lenger tro at jeg er alene. Det vil være helt greit å sove på puta, og jeg vil ikke lenger tenke over at jeg trenger å puste. Før det skal jeg ramle sammen i sofaen. Stappe i meg noen andres sjokoladekake. Jeg skal tenke litt over hvor godt det er å tross alt vite at jeg kommer meg på beina igjen. Så skal jeg tenke litt over hvor skremmende det kan være for andre, når jeg griper etter dem for å overleve. Og så skal jeg være ubegripelig takknemlig for alle dem som mer enn gjerne holder fast i meg, så jeg ikke synker.
For jeg synker ikke.
Men jeg kom meg gjennom, og kunne gråte og hyle hele veien hjem i bilen. Ikke fordi de tre timene gjorde noen skade, men fordi det var på tide å slippe ut noe. Hva som helst, liksom. Noe måtte ut. Om det har skjedd noe i dag, som har gjort meg så liten? Neida, absolutt ikke. Jeg har egentlig hatt en fin dag. Sånn stort sett.
I morgen. Det er morgendagen som gjør meg så liten. Da skal jeg sette meg selv i en situasjon som vil gjøre meg enda mindre. I alle fall der og da. På sikt tror jeg det vil gjøre at jeg vokser, men akkurat i morgen vil jeg nesten forsvinne. Jeg skal innrømme mitt livs største nederlag. Innrømme mitt livs største feilgrep. Trygle om hjelp til å rette det opp, og håpe jeg ikke blir dømt før jeg får sjansen. Bare tanken gjør at jeg nesten kaster opp. Tårene sprenger, og jeg glemmer å puste. Men jeg skal allikevel. Det er på tide å rette ryggen, og stå for de valgene man har tatt. Eller som livet på sett og vis har tvunget meg til å ta. Men det var jo mitt liv, og dermed også mine valg. Kanskje.
Så i kveld gruer jeg meg altså så jeg nesten ikke orker mer. Jeg er bitteliten, og fullstendig hudløs. Hvis noen stryker meg forsiktig, gjør det inderlig vondt. Hvis noen stikker meg, vil jeg helst bare dø. Jeg griper i alle retninger, i håp om å finne noe å holde fast ved. Noe annet å fokusere på. Noe som kan gi meg troen på at jeg virkelig vil vokse. Bli meg selv igjen. Få tilbake huden, og klare å puste uten å måtte fokusere på det hele tiden. Jeg klamrer meg fast, og kjenner at jeg sklir allikevel. Og jeg vet jo at verden ikke kan takle dette for meg. Denne veien må jeg gå alene.
Jeg har den fineste flokken. Jeg vet hvor jeg skal gå hvis jeg ikke lenger klarer å puste selv om jeg fokuserer. Jeg vet at når jeg virkelig trenger redningsbøya, så kommer den. Allikevel er jeg helt alene i verden. Akkurat i kveld. Når jeg er to centimeter høy, får jeg et enormt behov for tilhørighet. Jeg skulle ønske, mer enn noen gang ellers, at sofaen min ikke var tom. At puta mi var erstattet med noens arm. Varme, stille forståelse og uforbeholden støtte. Styrke.
I morgen er det over. Første etappe av en lang lang vei. Da vil huden sakte, men sikkert komme tilbake. Jeg vil tørre å strekke meg ut igjen. Jeg vil finne fotfeste, og ikke lenger tro at jeg er alene. Det vil være helt greit å sove på puta, og jeg vil ikke lenger tenke over at jeg trenger å puste. Før det skal jeg ramle sammen i sofaen. Stappe i meg noen andres sjokoladekake. Jeg skal tenke litt over hvor godt det er å tross alt vite at jeg kommer meg på beina igjen. Så skal jeg tenke litt over hvor skremmende det kan være for andre, når jeg griper etter dem for å overleve. Og så skal jeg være ubegripelig takknemlig for alle dem som mer enn gjerne holder fast i meg, så jeg ikke synker.
For jeg synker ikke.
søndag 5. september 2010
Fornuft og følelser, frihet og forelskelse
Det hørtes ut som et salig kaos, tenker du? Ja, vet du, det ville være en helt grei beskrivelse. Hver for seg er jo disse begrepene gjerne kaotiske nok. Når man så samler alle inni et allerede kaotisk hode, og fortvilet prøver å skille dem fra hverandre, ja da blir det ikke prosessen veldig ryddig.
Jeg er mer kaos enn på lang tid. Jeg spinner disse fire begrepene rundt og rundt i hodet mitt hver eneste dag. Og mer enn en og annen natt. Jeg vet ikke hva jeg vil. Vet ikke hvor jeg vil. Vet ikke hva han vil. Hva vi vil. Jeg har det aller best i hele verden, samtidig som jeg så inderlig lengter etter noe mer. Eller noe mindre. Jeg vet ikke. Og da kan jeg strengt tatt ikke forvente at andre skal kunne vite heller, kan jeg vel? Allerede ramla av karusellen, sier du? La meg hjelpe deg på igjen, og se om jeg samtidig kan rydde litt i eget kaos. Vi tar det begrep for begrep. Kanskje kan det føre til en konklusjon, sannsynligvis ikke. Karusellen går.
Fornuft. Det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet. Det er den stemmen som gnåler om at man må kjenne hverandre bedre. Gi det tid. At jeg må snu ryggen til en stund, før jeg ikke lenger klarer snu meg. Fornuft er preget av tidligere erfaringer. Så den er gjerne todelt, fordi vi jo alle har flust av både gode og dårlige opplevelser i bagasjen. Fornuften roper til meg at jeg skal løpe mens jeg enda kan. Samtidig som den rolig og fattet forteller meg at dette er da ingenting å være redd for. At jeg er stor nok til å vite hva jeg gjør. At man av og til må tørre å slippe taket, for å kunne få tak i noe nytt. Fornuften forteller meg at seksåringen ikke lider noen nød på skolen, selv om han gråter sine modige tårer når jeg leverer ham. Jeg ville vel avgått med døden for lenge siden, hadde det ikke vært for fornuftens innsats. Fornuften er nok ikke den som holder meg våken om nettene, for den vet jo at man skal skru av tankene når hodet treffer puta, så man faktisk fungerer dagen etter.
Det tar ikke følelsene hensyn til. De skrur ikke av noe som helst. Følelser skaper sommerfugler det ene øyeblikket, og en gnagende klump det andre øyeblikket. Følelsene overser glatt fornuften. Den kan mer enn gjerne rope at en uskyldig flørt på byen ikke fører til noe mer. Følelsene ler av fornuften, og skaper en gnagende klump. Følelsene er ikke rasjonelle, og tar av for den minste ting. En søt sms, og følelsene bobler. En manglende sms, og følelsene gnager. Jeg er utvilsomt et følelsesmenneske. Jeg lar følelsene styre store deler av livet mitt. Det betyr mange nedturer, og mange mange oppturer. For folk rundt meg, byr det nødvendigvis på en del utfordringer. Ikke minst fordi jeg deler følelsene mine relativt lett. Jeg er ikke vanskelig å avsløre som trist. Og samtidig digger jeg den gode følelsen av å fortelle noen hva jeg føler. Savn, glede, forventning.. Det er ikke alle som takler å få sånt servert flere ganger om dagen. Og selv om fornuften sier at da er det lurt å holde igjen litt, så overstyrer følelsene fullstendig, og vips smetter det ut en "love you" på sms. Ufornuftig og følsomt. Følelsene holder meg våken en del netter. De gjør at jeg lever meg inn i andres smerte, og ikke klarer legge det vekk. Uansett om det er den nevnte seksåringens såre gråt, eller om det er den gode kompisen som sliter i forholdet.
Friheten da? Det er vel den jeg klamrer meg fast til når jeg er redd følelsene er i ferd med å drepe fornuften for godt. Jeg elsker friheten min. Og i kjærestesammenheng snakker jeg ikke nødvendigvis om å måtte oppgi friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil. Det er ikke det dette handler om. Den trangen forsvinner når man er med den rette, uansett. Nei, det handler mer om friheten til å kunne ligge på sofaen, nedlesset i eget rot, en hel helg. Friheten til å kunne bruke min egen tid akkurat sånn jeg helst vil bruke den. Det er veldig viktig for meg. Men i løpet av de siste ukene har nok viktigheten begynt å falme litt. Fornuften forteller meg at rette vedkommende aldri ville forsøkt å ta fra meg den friheten. Og følelsene overbeviser hvert øyeblikk om at den friheten jeg eventuelt ville gi slipp på, ville ble erstattet av så mye annet positivt at den aldri ville bli savnet.
Av de fire begrepene, gjenstår nå forelskelse. Er jeg forelsket? Nei. Tror jeg at jeg kan bli det? Absolutt. Er det mulig at jeg allerede har truffet han som vipper meg av pinnen en vakker dag? Utvilsomt. Jaha, så hvorfor i himmelens navn svever jeg ikke på rosa skyer da, spør du? Fordi det er ikke alltid det smeller umiddelbart. Noen ganger trenger man litt tid. Hun trenger tid, han trenger tid, de trenger tid. Det betyr ikke at det aldri vil smelle. Eller at det ikke allerede har bråka litt. Det kan jo faktisk være så enkelt som at de har funnet den perfekte balanse mellom fornuft og følelser? Eller kanskje det betyr at de aldri vil finne den. Ikke vet jeg. Forelsket er uansett en tilstand jeg aldri vil ha krefter til å kjempe i mot. Den dagen noen overbeviser meg om at jeg betyr så mye for dem, at de ikke lenger ønsker å miste meg, skal jeg omfavne forelskelsen uten å blunke. Kaste fornuft og frihet på dør, og bare føle. Tror jeg. Jeg er i grunnen tøffest litt på avstand.
Fornuft og følelser, frihet og forelskelse. Alle fire inni hodet mitt på en gang. Som en løpsk karusell, som man ikke kan bestemme seg for om burde stoppes eller bare få snurre til evig tid. Jeg snurrer jo støtt og stadig uansett, og tenker at det sikkert ville vært best om jeg bare brølte "stopp" og kom meg av. Men så skjer det noe. Og jeg hører stemmen som på blanding av svensk og bulgarsk roper "Vil ni åka mera?", mens jeg selv bare legger hodet bakover, hikster av latter, og svarer JAAAA!!
Jeg er mer kaos enn på lang tid. Jeg spinner disse fire begrepene rundt og rundt i hodet mitt hver eneste dag. Og mer enn en og annen natt. Jeg vet ikke hva jeg vil. Vet ikke hvor jeg vil. Vet ikke hva han vil. Hva vi vil. Jeg har det aller best i hele verden, samtidig som jeg så inderlig lengter etter noe mer. Eller noe mindre. Jeg vet ikke. Og da kan jeg strengt tatt ikke forvente at andre skal kunne vite heller, kan jeg vel? Allerede ramla av karusellen, sier du? La meg hjelpe deg på igjen, og se om jeg samtidig kan rydde litt i eget kaos. Vi tar det begrep for begrep. Kanskje kan det føre til en konklusjon, sannsynligvis ikke. Karusellen går.
Fornuft. Det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet. Det er den stemmen som gnåler om at man må kjenne hverandre bedre. Gi det tid. At jeg må snu ryggen til en stund, før jeg ikke lenger klarer snu meg. Fornuft er preget av tidligere erfaringer. Så den er gjerne todelt, fordi vi jo alle har flust av både gode og dårlige opplevelser i bagasjen. Fornuften roper til meg at jeg skal løpe mens jeg enda kan. Samtidig som den rolig og fattet forteller meg at dette er da ingenting å være redd for. At jeg er stor nok til å vite hva jeg gjør. At man av og til må tørre å slippe taket, for å kunne få tak i noe nytt. Fornuften forteller meg at seksåringen ikke lider noen nød på skolen, selv om han gråter sine modige tårer når jeg leverer ham. Jeg ville vel avgått med døden for lenge siden, hadde det ikke vært for fornuftens innsats. Fornuften er nok ikke den som holder meg våken om nettene, for den vet jo at man skal skru av tankene når hodet treffer puta, så man faktisk fungerer dagen etter.
Det tar ikke følelsene hensyn til. De skrur ikke av noe som helst. Følelser skaper sommerfugler det ene øyeblikket, og en gnagende klump det andre øyeblikket. Følelsene overser glatt fornuften. Den kan mer enn gjerne rope at en uskyldig flørt på byen ikke fører til noe mer. Følelsene ler av fornuften, og skaper en gnagende klump. Følelsene er ikke rasjonelle, og tar av for den minste ting. En søt sms, og følelsene bobler. En manglende sms, og følelsene gnager. Jeg er utvilsomt et følelsesmenneske. Jeg lar følelsene styre store deler av livet mitt. Det betyr mange nedturer, og mange mange oppturer. For folk rundt meg, byr det nødvendigvis på en del utfordringer. Ikke minst fordi jeg deler følelsene mine relativt lett. Jeg er ikke vanskelig å avsløre som trist. Og samtidig digger jeg den gode følelsen av å fortelle noen hva jeg føler. Savn, glede, forventning.. Det er ikke alle som takler å få sånt servert flere ganger om dagen. Og selv om fornuften sier at da er det lurt å holde igjen litt, så overstyrer følelsene fullstendig, og vips smetter det ut en "love you" på sms. Ufornuftig og følsomt. Følelsene holder meg våken en del netter. De gjør at jeg lever meg inn i andres smerte, og ikke klarer legge det vekk. Uansett om det er den nevnte seksåringens såre gråt, eller om det er den gode kompisen som sliter i forholdet.
Friheten da? Det er vel den jeg klamrer meg fast til når jeg er redd følelsene er i ferd med å drepe fornuften for godt. Jeg elsker friheten min. Og i kjærestesammenheng snakker jeg ikke nødvendigvis om å måtte oppgi friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil. Det er ikke det dette handler om. Den trangen forsvinner når man er med den rette, uansett. Nei, det handler mer om friheten til å kunne ligge på sofaen, nedlesset i eget rot, en hel helg. Friheten til å kunne bruke min egen tid akkurat sånn jeg helst vil bruke den. Det er veldig viktig for meg. Men i løpet av de siste ukene har nok viktigheten begynt å falme litt. Fornuften forteller meg at rette vedkommende aldri ville forsøkt å ta fra meg den friheten. Og følelsene overbeviser hvert øyeblikk om at den friheten jeg eventuelt ville gi slipp på, ville ble erstattet av så mye annet positivt at den aldri ville bli savnet.
Av de fire begrepene, gjenstår nå forelskelse. Er jeg forelsket? Nei. Tror jeg at jeg kan bli det? Absolutt. Er det mulig at jeg allerede har truffet han som vipper meg av pinnen en vakker dag? Utvilsomt. Jaha, så hvorfor i himmelens navn svever jeg ikke på rosa skyer da, spør du? Fordi det er ikke alltid det smeller umiddelbart. Noen ganger trenger man litt tid. Hun trenger tid, han trenger tid, de trenger tid. Det betyr ikke at det aldri vil smelle. Eller at det ikke allerede har bråka litt. Det kan jo faktisk være så enkelt som at de har funnet den perfekte balanse mellom fornuft og følelser? Eller kanskje det betyr at de aldri vil finne den. Ikke vet jeg. Forelsket er uansett en tilstand jeg aldri vil ha krefter til å kjempe i mot. Den dagen noen overbeviser meg om at jeg betyr så mye for dem, at de ikke lenger ønsker å miste meg, skal jeg omfavne forelskelsen uten å blunke. Kaste fornuft og frihet på dør, og bare føle. Tror jeg. Jeg er i grunnen tøffest litt på avstand.
Fornuft og følelser, frihet og forelskelse. Alle fire inni hodet mitt på en gang. Som en løpsk karusell, som man ikke kan bestemme seg for om burde stoppes eller bare få snurre til evig tid. Jeg snurrer jo støtt og stadig uansett, og tenker at det sikkert ville vært best om jeg bare brølte "stopp" og kom meg av. Men så skjer det noe. Og jeg hører stemmen som på blanding av svensk og bulgarsk roper "Vil ni åka mera?", mens jeg selv bare legger hodet bakover, hikster av latter, og svarer JAAAA!!
lørdag 21. august 2010
Another brick in the wall..
Jeg har en vegg. En sånn murvegg, vet dere, som det skal litt til å komme gjennom. Den må i såfall plukkes ned, stein for stein. Høres kanskje litt stusselig ut, å leve bak en vegg, men det går virkelig helt fint. Jeg har bygget den selv, og er veldig glad i den, på sett og vis.
Det tar selvsagt tid å bygge seg en hel vegg. I noen perioder har byggingen stått helt stille, mens i andre perioder igjen har veggen vokst nesten fortere enn jeg har satt pris på. De fleste steinene består av skuffelser. Brutte løfter. Håp som svant. De sitter godt. Det er steinene man virkelig vet man kan stole på at blir der, på godt og vondt. Her og der sitter det litt småstein, som lett lar seg blåse vekk. Sånn må det være. En vegg kan ikke være lik hele livet, da ville jeg kjedet meg fryktelig på baksiden av den.
Det skal faktisk veldig lite til å rive ned store deler av veggen min. Enkelte ting er jeg svak for, og da sitter steinene løst. De raser nesten før jeg får tenkt meg om, og jeg kan nye litt frisk luft gjennom hullet de etterlater seg. Problemet med å miste mange steiner samtidig, er gjerne at de er tunge å sette på plass igjen. Det blir en stor jobb å skulle tette igjen et stort hull. Og for hver gang, sørger jeg for å feste steinene enda litt bedre. Men som sagt, enkelte ting er jeg svak for. Så de vil rase igjen. Og igjen.
Noen ganger ser jeg det komme. Raset, mener jeg. Da tror jeg selv at jeg er veldig smart, og så lar jeg de falle. Bare noen få, kanskje syv i slengen. Jeg lar dem ligge der litt, og så fester jeg 3-4 av dem igjen. Det gir en følelse av kontroll. En god følelse av å vite hva jeg driver med, som gir meg frisk luft og trygghet på samme tid.
Andre ganger vil jeg gjerne at steinene skal falle, og dytter på litt fra innsiden. Løsner kantene litt, og lar et par av de viktige steinene stå litt på skrå, sånn at verden vet hvor den skal angripe. Av og til fungerer det, og verden biter på. Men så har vi de gangene der det jo slett ikke fungerer i det hele tatt. Da rettes det opp, og mures det igjen, og så tar det lang lang tid før jeg prøver å rive veggen på egenhånd igjen.
Vi holdt på lenge, veggen og jeg. Og jeg kjenner at det tar enormt med energi å skulle holde styr på alle disse steinene. Jeg elsker den friske lufta som kommer inn gjennom hullene jeg lenge har latt være der. Like mye som jeg hater hvor sliten den gjør meg å skulle mure på plass en stein eller to til stadighet. Fordi motet svikter, og jeg vil ha det tettest mulig igjen. I perioder får veggen nesten alt fokus. Steiner ned, steiner opp. Løsne litt her, feste litt der. Nyte og slite. Det føles ikke helt rettferdig. Det er mange og mye som trenger mer fokus fra meg, enn den veggen. Virkelig.
Noen har tatt steiner fra veggen min i lang tid nå. Små steiner. En av gangen. På et underlig vis la jeg ikke merke til det. Tror jeg. Jeg gjorde i alle fall ingenting for å få de tilbake. Nå er det snart bare store steiner igjen, og jeg merker at jeg av og til mister grepet litt ved tanken på at de kanskje skal bli nødt til å falle. Uten at jeg kan mure de tilbake på plass. For ingen løsner en stein, for å la den ligge innenfor rekkevidde. Så for sikkerhets skyld har jeg festet de jeg trenger mest ekstra godt nå. Samtidig som jeg selvsagt har løsnet et par av de jeg gjerne skulle mistet.
En del av meg skulle ønske noen bare sprengte den satans veggen i fillebiter. Samtidig vet jeg at jeg ville dø av sjokk om det skjedde, så resten av meg håper jo inderlig at ingen noen gang gjør akkurat det. Så da håper jeg heller det velges riktig stein, hvis noen en dag bestemmer seg for å fjerne en av dem.
Det tar selvsagt tid å bygge seg en hel vegg. I noen perioder har byggingen stått helt stille, mens i andre perioder igjen har veggen vokst nesten fortere enn jeg har satt pris på. De fleste steinene består av skuffelser. Brutte løfter. Håp som svant. De sitter godt. Det er steinene man virkelig vet man kan stole på at blir der, på godt og vondt. Her og der sitter det litt småstein, som lett lar seg blåse vekk. Sånn må det være. En vegg kan ikke være lik hele livet, da ville jeg kjedet meg fryktelig på baksiden av den.
Det skal faktisk veldig lite til å rive ned store deler av veggen min. Enkelte ting er jeg svak for, og da sitter steinene løst. De raser nesten før jeg får tenkt meg om, og jeg kan nye litt frisk luft gjennom hullet de etterlater seg. Problemet med å miste mange steiner samtidig, er gjerne at de er tunge å sette på plass igjen. Det blir en stor jobb å skulle tette igjen et stort hull. Og for hver gang, sørger jeg for å feste steinene enda litt bedre. Men som sagt, enkelte ting er jeg svak for. Så de vil rase igjen. Og igjen.
Noen ganger ser jeg det komme. Raset, mener jeg. Da tror jeg selv at jeg er veldig smart, og så lar jeg de falle. Bare noen få, kanskje syv i slengen. Jeg lar dem ligge der litt, og så fester jeg 3-4 av dem igjen. Det gir en følelse av kontroll. En god følelse av å vite hva jeg driver med, som gir meg frisk luft og trygghet på samme tid.
Andre ganger vil jeg gjerne at steinene skal falle, og dytter på litt fra innsiden. Løsner kantene litt, og lar et par av de viktige steinene stå litt på skrå, sånn at verden vet hvor den skal angripe. Av og til fungerer det, og verden biter på. Men så har vi de gangene der det jo slett ikke fungerer i det hele tatt. Da rettes det opp, og mures det igjen, og så tar det lang lang tid før jeg prøver å rive veggen på egenhånd igjen.
Vi holdt på lenge, veggen og jeg. Og jeg kjenner at det tar enormt med energi å skulle holde styr på alle disse steinene. Jeg elsker den friske lufta som kommer inn gjennom hullene jeg lenge har latt være der. Like mye som jeg hater hvor sliten den gjør meg å skulle mure på plass en stein eller to til stadighet. Fordi motet svikter, og jeg vil ha det tettest mulig igjen. I perioder får veggen nesten alt fokus. Steiner ned, steiner opp. Løsne litt her, feste litt der. Nyte og slite. Det føles ikke helt rettferdig. Det er mange og mye som trenger mer fokus fra meg, enn den veggen. Virkelig.
Noen har tatt steiner fra veggen min i lang tid nå. Små steiner. En av gangen. På et underlig vis la jeg ikke merke til det. Tror jeg. Jeg gjorde i alle fall ingenting for å få de tilbake. Nå er det snart bare store steiner igjen, og jeg merker at jeg av og til mister grepet litt ved tanken på at de kanskje skal bli nødt til å falle. Uten at jeg kan mure de tilbake på plass. For ingen løsner en stein, for å la den ligge innenfor rekkevidde. Så for sikkerhets skyld har jeg festet de jeg trenger mest ekstra godt nå. Samtidig som jeg selvsagt har løsnet et par av de jeg gjerne skulle mistet.
En del av meg skulle ønske noen bare sprengte den satans veggen i fillebiter. Samtidig vet jeg at jeg ville dø av sjokk om det skjedde, så resten av meg håper jo inderlig at ingen noen gang gjør akkurat det. Så da håper jeg heller det velges riktig stein, hvis noen en dag bestemmer seg for å fjerne en av dem.
torsdag 15. juli 2010
Bea has a bad day
BLÆH!
Jeg hater dårlige dager. Virkelig. En ting er sånne dager der det har skjedd noe som slår lufta ut av meg. De er liksom ærlige nok, og føles greiere å hanskes med. Sånne som disse jeg har nå? Ingen stor fan.
For det har ikke skjedd noe spesielt. Jeg har ingen unnskyldning for å være sånn. Jeg er bare lat, sur, møkklei og bitchy. Ingen stor forskjell fra ellers, kanskje? Nei, men nå merker jeg det selv, og da er det ikke morsomt lenger. Jeg har bare feil fokus, og klarer ikke riste av meg dritten. Utrolig irriterende for en som egentlig liker å være blid. Tro det eller ei.
Jeg er så sykt lei av ikke ha penger. Og like sykt lei av å ikke finne et sted å bo som er i gangavstand til skolen, og faktisk mulig å få kjøpt for folk som ikke har en million på bok. Jeg er lei av å ha en jobb jeg ikke helt vet om er verdt å satse på, og jeg er lei av å forholde meg til folk jeg aldri helt vet hvor jeg har. See? Det er jo ikke noen big deal, sånn egentlig. Det er hverdagen. Kanskje er det den jeg er lei. Men det er jo altså bare helt vanlige greier, som alle sliter med i lengre eller kortere perioder i livet. Ingen grunn til å være så sur. Men jeg påberoper meg retten til å være grinete allikevel, for jeg liker ikke å ha det sånn.
Mulig jeg har abstinenser. De siste ukene har det skjedd en hel del. Ferie med knallfine folk, fotball-VM, ute med venninner, rødvin i sofaen, utepils med kompiser, sol og trivsel. Denne uka har det ikke skjedd det spøtt. Jeg liker egentlig å ha en uke hist og her, der det ikke skjer det spøtt, men jeg tror kanskje denne kom litt ubeleilig. Jeg var nok allerede litt småsur, og så havna jeg i en klassisk ond sirkel. Gidder ikke være sosial, må være sosial for å gidde.
Sånn, nå har jeg forhåpentligvis klaget av meg litt tungsinn, og det er på tide å sette fokus på hva som kan funke. Først og fremst må jeg snakke med folk. Folk er utrolig irriterende når jeg er sur, men jeg er ikke skapt for å holde kjeft. Og jeg vet jo det funker. Litt skravl med de rette folka, kan lett dytte meg på rett spor igjen. Og i stedet for å klage over at jeg ikke har råd til å spise ute, kan man faktisk ta med en Pepsi Max og ringe på døra til noen. Ja, sende en sms først da, herregud man har ikke sosial angst for ingenting.
Noe som garantert hjelper når jeg ikke har penger, er å bruke penger. Kjøpe nytt undertøy kjenner jeg på meg at fort kan bli en løsning her. Det er sånn passe bortkasta når man sannsynligvis ikke skal vise seg uten klær før den splitter nye bh'en er utvaska allikevel. Men der og da, funker det som bare det. Jeg er selvsagt avhengig at jeg klarer å snappe skikkelig ut av det før skyldfølelsen kommer. For på en god dag, fnyser vi jo av skyldfølelse. På en dårlig dag, kan den lett drive meg i retning E6. Til fots.
Jeg er en enkel sjel. No surprise der, liksom. Og ofte er det ørsmå ting som skal til før jeg er meg selv igjen. En helt uventa sms fra rette personen. En ekstra hyggelig kunde på jobb, som forteller meg at hun setter pris på servicen vår. Et kompliment fra en jeg ikke har sett på en stund. Noe å glede seg til. Oooh, der sa jeg det. Jeg trenger noe å glede meg til. Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne gledet meg til en uke i syden. Himmel, det skulle smakt! Uten barn. All ferien i år er lagt til ukene med barn, og jeg kjenner med hele meg at det hadde vært deilig med en uke på voksenferie. Bare tanken gjør meg jo enda surere, siden jeg (som tidligere sutra) er blakk, men jeg blir ørlite fornøyd også, for det kunne jo skjedd et mirakel et sted i verden som gjorde det mulig. Hvor viktig er det egentlig å skifte bremserør på bilen, tror vi? De pengene kunne gitt meg en aldeles fortreffelig uke, på en strand omtrent hundre mil lenger sør en Hvervenbukta.
Sånn er det altså, her hos meg. Bad day! Men det hjelper litt å bable om hvor lite som skal til for at den skal bli bedre. For dette er jo ikke snakk om den dype skumle sorgen man aldri kommer opp av. Dette er bare en bad day. Og skulle det mot formodning ikke hjelpe å kjøpe nytt undertøy, så kanskje det kan hjelpe å bruke det når jeg skal overtale noen til å bli med meg på ferien jeg ofrer bremsene mine for. Aldri så galt. Og aldri sur så lenge av gangen.
Jeg hater dårlige dager. Virkelig. En ting er sånne dager der det har skjedd noe som slår lufta ut av meg. De er liksom ærlige nok, og føles greiere å hanskes med. Sånne som disse jeg har nå? Ingen stor fan.
For det har ikke skjedd noe spesielt. Jeg har ingen unnskyldning for å være sånn. Jeg er bare lat, sur, møkklei og bitchy. Ingen stor forskjell fra ellers, kanskje? Nei, men nå merker jeg det selv, og da er det ikke morsomt lenger. Jeg har bare feil fokus, og klarer ikke riste av meg dritten. Utrolig irriterende for en som egentlig liker å være blid. Tro det eller ei.
Jeg er så sykt lei av ikke ha penger. Og like sykt lei av å ikke finne et sted å bo som er i gangavstand til skolen, og faktisk mulig å få kjøpt for folk som ikke har en million på bok. Jeg er lei av å ha en jobb jeg ikke helt vet om er verdt å satse på, og jeg er lei av å forholde meg til folk jeg aldri helt vet hvor jeg har. See? Det er jo ikke noen big deal, sånn egentlig. Det er hverdagen. Kanskje er det den jeg er lei. Men det er jo altså bare helt vanlige greier, som alle sliter med i lengre eller kortere perioder i livet. Ingen grunn til å være så sur. Men jeg påberoper meg retten til å være grinete allikevel, for jeg liker ikke å ha det sånn.
Mulig jeg har abstinenser. De siste ukene har det skjedd en hel del. Ferie med knallfine folk, fotball-VM, ute med venninner, rødvin i sofaen, utepils med kompiser, sol og trivsel. Denne uka har det ikke skjedd det spøtt. Jeg liker egentlig å ha en uke hist og her, der det ikke skjer det spøtt, men jeg tror kanskje denne kom litt ubeleilig. Jeg var nok allerede litt småsur, og så havna jeg i en klassisk ond sirkel. Gidder ikke være sosial, må være sosial for å gidde.
Sånn, nå har jeg forhåpentligvis klaget av meg litt tungsinn, og det er på tide å sette fokus på hva som kan funke. Først og fremst må jeg snakke med folk. Folk er utrolig irriterende når jeg er sur, men jeg er ikke skapt for å holde kjeft. Og jeg vet jo det funker. Litt skravl med de rette folka, kan lett dytte meg på rett spor igjen. Og i stedet for å klage over at jeg ikke har råd til å spise ute, kan man faktisk ta med en Pepsi Max og ringe på døra til noen. Ja, sende en sms først da, herregud man har ikke sosial angst for ingenting.
Noe som garantert hjelper når jeg ikke har penger, er å bruke penger. Kjøpe nytt undertøy kjenner jeg på meg at fort kan bli en løsning her. Det er sånn passe bortkasta når man sannsynligvis ikke skal vise seg uten klær før den splitter nye bh'en er utvaska allikevel. Men der og da, funker det som bare det. Jeg er selvsagt avhengig at jeg klarer å snappe skikkelig ut av det før skyldfølelsen kommer. For på en god dag, fnyser vi jo av skyldfølelse. På en dårlig dag, kan den lett drive meg i retning E6. Til fots.
Jeg er en enkel sjel. No surprise der, liksom. Og ofte er det ørsmå ting som skal til før jeg er meg selv igjen. En helt uventa sms fra rette personen. En ekstra hyggelig kunde på jobb, som forteller meg at hun setter pris på servicen vår. Et kompliment fra en jeg ikke har sett på en stund. Noe å glede seg til. Oooh, der sa jeg det. Jeg trenger noe å glede meg til. Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne gledet meg til en uke i syden. Himmel, det skulle smakt! Uten barn. All ferien i år er lagt til ukene med barn, og jeg kjenner med hele meg at det hadde vært deilig med en uke på voksenferie. Bare tanken gjør meg jo enda surere, siden jeg (som tidligere sutra) er blakk, men jeg blir ørlite fornøyd også, for det kunne jo skjedd et mirakel et sted i verden som gjorde det mulig. Hvor viktig er det egentlig å skifte bremserør på bilen, tror vi? De pengene kunne gitt meg en aldeles fortreffelig uke, på en strand omtrent hundre mil lenger sør en Hvervenbukta.
Sånn er det altså, her hos meg. Bad day! Men det hjelper litt å bable om hvor lite som skal til for at den skal bli bedre. For dette er jo ikke snakk om den dype skumle sorgen man aldri kommer opp av. Dette er bare en bad day. Og skulle det mot formodning ikke hjelpe å kjøpe nytt undertøy, så kanskje det kan hjelpe å bruke det når jeg skal overtale noen til å bli med meg på ferien jeg ofrer bremsene mine for. Aldri så galt. Og aldri sur så lenge av gangen.
mandag 12. juli 2010
Not in love..
Jeg husker så inderlig godt sist jeg forelska meg. Sånn på ordentlig. Når man er langt forbi å være litt betatt, eller håpe at ting kanskje utvikler seg etterhvert. Jeg var opp og avgjort 100% forelska, og hadde ikke sjanse til å stå i mot. Det gikk rett fra "han-er-jo-helt-utenfor-min-rekkevidde" til "herregud-HAN-vil-ha-MEG". Jeg var overhode ikke forberedt, og ramla som aldri før.
Første gangen han tok meg i hånda, tror jeg ærlig talt jeg hadde et bitte lite hjerteinfarkt. Og jeg rødma. Seriøst! Godt over tredve år, sittende på kafe, sprutrød i fjeset, kortpusta, og klam, mens jeg holdt et annet menneske i hånda. Jeg følte meg ikke så fjortis da jeg var fjorten år engang. Not even close. Jeg følte meg så sinnsykt levende, og fordi alt gikk så fort, tror jeg ikke jeg rakk å være redd. Ja, for det er jo skummelt. Himmel og hav, man skal plutselig dele alt med en man tross alt ikke kjenner SÅ godt.
Alt var fantastisk. Alt han sa var morsomt. Bare han så på meg, smelta jeg fullstendig. Og jeg var som sagt ikke redd. Enda det var hundre år siden sist. Tvert i mot var jeg veldig sikker. Sikker på at dette var riktig. At dette var meningen. Og at dette kom til å gå bra, selv om vi ikke akkurat hadde verdens beste utgangspunkt. Ja, bortsett fra forelskelsen da. En av grunnene til at jeg ikke var redd, og løp unna, var nok at han var så vanvittig god på å vise meg at han var der. For meg. Og at han ville ha meg. Sms'er av typen "Hva gjør du, søta?". Sånt man skriver når man ikke har noe å si, men ikke klarer la være å si noe. Jeg husker så inderlig godt at de varmet langt inn i ryggraden, og at jeg kunne smile en time etterpå. Bare for noe så lite og ubetydelig, i andres øyne. I mine øyne var det jo viktigst i verden. Og det var en god investering. Jeg slapp å bli usikker på om han virkelig ville ha meg, han slapp at jeg ble usikker på at han virkelig ville ha meg. Ja, for jeg er ikke noe særlig når jeg er usikker. La oss bare slå det fast, og tusle videre.
Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker sånn på dette akkurat i kveld. Mulig fordi det var juli den gangen også. Eller kanskje fordi jeg har snakka litt med den mannen i det siste. Ja, for det gikk jo åt skogen så det sang. Men vi er fortsatt venner. Han er en fin fyr, og jeg ville ikke vært opplevelsene med ham foruten. Enda mange av dem var grusomt vonde. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og den er jeg faktisk ganske fornøyd med. Jeg er så mye sterkere enn jeg var den gangen, og selv om ikke forelskelsen og dramatikken i etterkant kan ta æren for det, så starta prosessen utvilsomt der.
Noe i meg lurer på om jeg ville forelska meg i akkurat han om jeg hadde hatt tid til å tenke meg om. Hvis ting hadde gått sakte for seg, og jeg ikke var blitt slått i bakken før jeg egentlig helt skjønte hva som skjedde. Fornuft og følelser. De hører jo gjerne sammen. Eller, de kjemper vel kanskje gjerne mot hverandre. For man vil jo ofte ikke. Jeg føler det i alle fall gjerne sånn, at jeg ikke egentlig vil slippe taket. At jeg holder igjen, og kjemper imot for alt det er verdt, fordi jeg er så livredd for å ta feil. For å finne ut at følelsene jeg nettopp har lagt på bordet, aldri vil bli gjengjeldt. Når ting ikke går så fort, rekker man jo å tvile. Jeg har tid til å tenke at jeg burde holde igjen. Og da gjør jeg det gjerne. Tro om man går glipp av mange gode opplevelser på grunn av det? Jeg mener, hvis alle sitter og holder litt igjen, vil det jo bli fint lite "dønn forelska" igjen her i verden. Det ville være synd. Virkelig.
Noen ganger føles det helt topp å bare like noen. Ha den ene som får det til å krible litt ekstra, uten at man dåner helt og fullstendig. Vite at man trives sammen, uten å tenke at dette er på vei til noe langt mer alvorlig enn jeg egentlig er klar for. Men selv i den situasjonen, vil det av og til snike seg inn et spørsmål om hva hvis. Hva hvis jeg bare kasta alt nå, og gikk all in? Hva om jeg overbeviste han om å gjøre det samme? Jeg friker jo ut bare ved tanken. Jo, jeg gjør det. Så jeg er nok en av de som venter til den andre bestemmer seg for å hive på det han har av kull. Det er liksom tryggest sånn. Men jeg ser jo at man risikerer en del på den måten. Noen andre kan velge å satse før deg. Eller man kan bli sittende på hver sin kant, uten å oppleve det lille hjerteinfarktet man får når man skjønner at this is it.
Glemmer det aldri.
Første gangen han tok meg i hånda, tror jeg ærlig talt jeg hadde et bitte lite hjerteinfarkt. Og jeg rødma. Seriøst! Godt over tredve år, sittende på kafe, sprutrød i fjeset, kortpusta, og klam, mens jeg holdt et annet menneske i hånda. Jeg følte meg ikke så fjortis da jeg var fjorten år engang. Not even close. Jeg følte meg så sinnsykt levende, og fordi alt gikk så fort, tror jeg ikke jeg rakk å være redd. Ja, for det er jo skummelt. Himmel og hav, man skal plutselig dele alt med en man tross alt ikke kjenner SÅ godt.
Alt var fantastisk. Alt han sa var morsomt. Bare han så på meg, smelta jeg fullstendig. Og jeg var som sagt ikke redd. Enda det var hundre år siden sist. Tvert i mot var jeg veldig sikker. Sikker på at dette var riktig. At dette var meningen. Og at dette kom til å gå bra, selv om vi ikke akkurat hadde verdens beste utgangspunkt. Ja, bortsett fra forelskelsen da. En av grunnene til at jeg ikke var redd, og løp unna, var nok at han var så vanvittig god på å vise meg at han var der. For meg. Og at han ville ha meg. Sms'er av typen "Hva gjør du, søta?". Sånt man skriver når man ikke har noe å si, men ikke klarer la være å si noe. Jeg husker så inderlig godt at de varmet langt inn i ryggraden, og at jeg kunne smile en time etterpå. Bare for noe så lite og ubetydelig, i andres øyne. I mine øyne var det jo viktigst i verden. Og det var en god investering. Jeg slapp å bli usikker på om han virkelig ville ha meg, han slapp at jeg ble usikker på at han virkelig ville ha meg. Ja, for jeg er ikke noe særlig når jeg er usikker. La oss bare slå det fast, og tusle videre.
Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker sånn på dette akkurat i kveld. Mulig fordi det var juli den gangen også. Eller kanskje fordi jeg har snakka litt med den mannen i det siste. Ja, for det gikk jo åt skogen så det sang. Men vi er fortsatt venner. Han er en fin fyr, og jeg ville ikke vært opplevelsene med ham foruten. Enda mange av dem var grusomt vonde. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og den er jeg faktisk ganske fornøyd med. Jeg er så mye sterkere enn jeg var den gangen, og selv om ikke forelskelsen og dramatikken i etterkant kan ta æren for det, så starta prosessen utvilsomt der.
Noe i meg lurer på om jeg ville forelska meg i akkurat han om jeg hadde hatt tid til å tenke meg om. Hvis ting hadde gått sakte for seg, og jeg ikke var blitt slått i bakken før jeg egentlig helt skjønte hva som skjedde. Fornuft og følelser. De hører jo gjerne sammen. Eller, de kjemper vel kanskje gjerne mot hverandre. For man vil jo ofte ikke. Jeg føler det i alle fall gjerne sånn, at jeg ikke egentlig vil slippe taket. At jeg holder igjen, og kjemper imot for alt det er verdt, fordi jeg er så livredd for å ta feil. For å finne ut at følelsene jeg nettopp har lagt på bordet, aldri vil bli gjengjeldt. Når ting ikke går så fort, rekker man jo å tvile. Jeg har tid til å tenke at jeg burde holde igjen. Og da gjør jeg det gjerne. Tro om man går glipp av mange gode opplevelser på grunn av det? Jeg mener, hvis alle sitter og holder litt igjen, vil det jo bli fint lite "dønn forelska" igjen her i verden. Det ville være synd. Virkelig.
Noen ganger føles det helt topp å bare like noen. Ha den ene som får det til å krible litt ekstra, uten at man dåner helt og fullstendig. Vite at man trives sammen, uten å tenke at dette er på vei til noe langt mer alvorlig enn jeg egentlig er klar for. Men selv i den situasjonen, vil det av og til snike seg inn et spørsmål om hva hvis. Hva hvis jeg bare kasta alt nå, og gikk all in? Hva om jeg overbeviste han om å gjøre det samme? Jeg friker jo ut bare ved tanken. Jo, jeg gjør det. Så jeg er nok en av de som venter til den andre bestemmer seg for å hive på det han har av kull. Det er liksom tryggest sånn. Men jeg ser jo at man risikerer en del på den måten. Noen andre kan velge å satse før deg. Eller man kan bli sittende på hver sin kant, uten å oppleve det lille hjerteinfarktet man får når man skjønner at this is it.
Glemmer det aldri.
tirsdag 6. juli 2010
Confessional song
Neida, jeg har ikke tenkt til å komme med de helt store tilståelsene. Men sangen til Elin Gausdal er umulig å høre uten å tenke tilbake, og nå har jeg nettopp hørt den. Så kanskje det hjelper å skrive det ned? Kanskje det får den natta ut av hodet mitt, selv om sangen av og til vil dukke opp? Når jeg tenker meg om, vil jeg vel egentlig ikke ha natta ut av hodet. Men jeg skriver allikevel. Det er gjerne sånn jeg hamler opp med både gode og dårlige opplevelser. Skriver dem ned, og setter dem i system. Og dette var jo langt fra noen dårlig opplevelse. Selv om jeg altså hørte samme sangen et utall ganger..
Jeg aner ikke hvilken radiokanal vi hørte på den natta. Eller, det er vel ikke riktig å si at vi hørte på, for du sov, men jeg hørte i alle fall. De spilte mye bra musikk. Tipper de hadde 20 sanger som gikk på repeat. Og jeg hørte hver eneste en av dem opptil flere ganger. Det var en sånn natt man ikke sover all verdens.
Det er litt kjipt å ikke sove, når man egentlig er utslitt. Men av og til er det umulig. Uansett hvor mye man prøver. Denne natta var alt ganske nytt og rart. Selv om det var trygt og kjent, var det faktisk litt rart allikevel. Noe var så nytt at jeg nok ikke hadde tatt tak i det enda. Ja, noe var så nytt at jeg fortsatt ikke har tatt tak i det, sikkert to måneder senere. Det var en så underlig følelse av å være hjemme, samtidig som man er på totalt fremmed jord. Og midt i alt, Confessional song.
Første gangen jeg hørte den, tenkte jeg i grunnen mest at det ville ta litt tid å sovne, fordi du snorka. Uvant snorking. Fortsatt ikke kjent nok til at man slenger ut et irritert spark. Fortsatt uvant nok til at man smiler litt, og tenker at hallandussen så godt han sover. Det var litt godt å være våken. Alene. Du merket ikke at jeg av og til bare måtte stryke deg over armen. At jeg la meg tett inntil ryggen din, og bare kjente på hvordan det var å faktisk sove der. Med deg. Endelig. Jeg husker at jeg var så takknemlig for å ha den tida for meg selv, fordi det var tusen ting som surret i hodet. Enkelt og ukomplisert, for all del, men litt kaos blir det.
Andre gangen låta dukket opp, var jeg litt forbi den sjarmerende første halvtimen. Jeg var oppriktig sliten, og skulle gjerne sovet. Jeg hadde oppdaget at senga di pokker ikke stod i vater. Da er i grunnen løpet litt kjørt. Alt jeg klarte tenke på, var hvordan jeg rullet ned mot deg, med mindre jeg la meg helt ytterst til høyre. Helt klin inntil veggen. Men man sovner ikke så lett, når man har følelsen av å være i fritt fall mot madrassens midtpunkt. Nei man gjør ikke det. Riktignok hadde du slutta å snorke, men det veide ikke opp for det som føltes som en madrass med trapptrinneffekt.
Når man for tredje gang, etter at medsover har sovnet, hører den samme sangen på radio, da vet man at morgenen etter ikke vil bli lystig. Ingen morgener i mitt selskap er videre lystig, det skal sies. Men etterhvert kommer virkelig den herlighet-nå-MÅ-jeg-bare-sovne-følelsen snikende. Og den er ikke lett å bli kvitt. Jeg tenkte at det var lurt å stå opp litt. Ta en Ibux for hvitvinshodepinen. Drikke litt vann. Se litt ut av vinduet. Suge inn litt frisk luft. Og hvis ikke alt var nytt og rart, ville jeg jo gjort det. Bare stått opp. Men jeg ville jo for all del ikke vekke deg, så jeg lå der en stund til. Og enda litt. Fem minutter til da. Så til slutt, som alltid, måtte jeg jo opp. Finne Ibux, ikke bråke på badet, drikke vann aldeles lydløst. Og så snike meg tilbake til senga. Klatre over deg. Innta plassen helt øverst til høyre. Ikke rulle ned igjen. Sovne.
"I don't know, if you know by now.." Jeg innser at jeg ikke klarer å klamre meg fast der oppe. Jeg innser at jeg ikke er skapt for å late som ingenting. Jeg innser at jeg ikke sier nei takk til kroppskontakt når muligheten byr seg. Så jeg ruller ned. Helt inntil deg. Dytter fjeset inn i ryggen din. Og sovner. Tvert. Midt i Elins tilståelse. Like etter at jeg rakk å lure på hvorfor jeg ikke rullet ned der med en gang.
Note to self: Skru av radioen før du legger deg.
Jeg aner ikke hvilken radiokanal vi hørte på den natta. Eller, det er vel ikke riktig å si at vi hørte på, for du sov, men jeg hørte i alle fall. De spilte mye bra musikk. Tipper de hadde 20 sanger som gikk på repeat. Og jeg hørte hver eneste en av dem opptil flere ganger. Det var en sånn natt man ikke sover all verdens.
Det er litt kjipt å ikke sove, når man egentlig er utslitt. Men av og til er det umulig. Uansett hvor mye man prøver. Denne natta var alt ganske nytt og rart. Selv om det var trygt og kjent, var det faktisk litt rart allikevel. Noe var så nytt at jeg nok ikke hadde tatt tak i det enda. Ja, noe var så nytt at jeg fortsatt ikke har tatt tak i det, sikkert to måneder senere. Det var en så underlig følelse av å være hjemme, samtidig som man er på totalt fremmed jord. Og midt i alt, Confessional song.
Første gangen jeg hørte den, tenkte jeg i grunnen mest at det ville ta litt tid å sovne, fordi du snorka. Uvant snorking. Fortsatt ikke kjent nok til at man slenger ut et irritert spark. Fortsatt uvant nok til at man smiler litt, og tenker at hallandussen så godt han sover. Det var litt godt å være våken. Alene. Du merket ikke at jeg av og til bare måtte stryke deg over armen. At jeg la meg tett inntil ryggen din, og bare kjente på hvordan det var å faktisk sove der. Med deg. Endelig. Jeg husker at jeg var så takknemlig for å ha den tida for meg selv, fordi det var tusen ting som surret i hodet. Enkelt og ukomplisert, for all del, men litt kaos blir det.
Andre gangen låta dukket opp, var jeg litt forbi den sjarmerende første halvtimen. Jeg var oppriktig sliten, og skulle gjerne sovet. Jeg hadde oppdaget at senga di pokker ikke stod i vater. Da er i grunnen løpet litt kjørt. Alt jeg klarte tenke på, var hvordan jeg rullet ned mot deg, med mindre jeg la meg helt ytterst til høyre. Helt klin inntil veggen. Men man sovner ikke så lett, når man har følelsen av å være i fritt fall mot madrassens midtpunkt. Nei man gjør ikke det. Riktignok hadde du slutta å snorke, men det veide ikke opp for det som føltes som en madrass med trapptrinneffekt.
Når man for tredje gang, etter at medsover har sovnet, hører den samme sangen på radio, da vet man at morgenen etter ikke vil bli lystig. Ingen morgener i mitt selskap er videre lystig, det skal sies. Men etterhvert kommer virkelig den herlighet-nå-MÅ-jeg-bare-sovne-følelsen snikende. Og den er ikke lett å bli kvitt. Jeg tenkte at det var lurt å stå opp litt. Ta en Ibux for hvitvinshodepinen. Drikke litt vann. Se litt ut av vinduet. Suge inn litt frisk luft. Og hvis ikke alt var nytt og rart, ville jeg jo gjort det. Bare stått opp. Men jeg ville jo for all del ikke vekke deg, så jeg lå der en stund til. Og enda litt. Fem minutter til da. Så til slutt, som alltid, måtte jeg jo opp. Finne Ibux, ikke bråke på badet, drikke vann aldeles lydløst. Og så snike meg tilbake til senga. Klatre over deg. Innta plassen helt øverst til høyre. Ikke rulle ned igjen. Sovne.
"I don't know, if you know by now.." Jeg innser at jeg ikke klarer å klamre meg fast der oppe. Jeg innser at jeg ikke er skapt for å late som ingenting. Jeg innser at jeg ikke sier nei takk til kroppskontakt når muligheten byr seg. Så jeg ruller ned. Helt inntil deg. Dytter fjeset inn i ryggen din. Og sovner. Tvert. Midt i Elins tilståelse. Like etter at jeg rakk å lure på hvorfor jeg ikke rullet ned der med en gang.
Note to self: Skru av radioen før du legger deg.
fredag 25. juni 2010
Bea på bussen
Jeg er smått nevrotisk. Elling og jeg, liksom. Heldigvis kjenner jeg en Kjell-Bjarne som får meg gjennom livet. På vårt skakkjørte vis. Av og til må jeg klare meg uten Kjell-Bjarne, og det er gjerne da det går litt på tverke. Jeg er en sånn som ber noen møte meg utenfor restauranten, fordi jeg hater å gå inn på steder alene. Jeg kan seriøst ikke fordra å reise meg opp, på en full kafe, gå over gulvet, og finne fram til do. Nå skal det sies at jeg selvsagt har tusen sperrer for å benytte meg av den slags også, men jeg kunne altså fint trengt en valium før jeg starter den milelange turen fra stolen min til doen. Og akkurat nå kjenner jeg at det nok må bli et eget innlegg, akkurat dette om mer eller mindre offentlige doer. Det blir virkelig for spesielt interesserte.
Tilbake til bussen da. Av og til må jeg benytte meg av offentlig transport. Det er ikke det morsomste jeg gjør. Da jeg bodde i Oslo, hadde jeg dette helt inne. Jeg hadde sånn kort man stempler, så man ikke trenger ha kontanter til billett. Jeg visste hva som gikk når, hvor og hvordan. Nå har jeg bodd på landet ganske lenge, og her kjører jeg bil. Så hadde det seg sånn at bilen måtte overnatte på verksted, og siden min fysikk ikke akkurat skriker etter å gå seks kilometer, måtte jeg ta bussen.
Allerede ved ankomst jobben, begynner jeg å planlegge. Trafikanten er min venn. Litt lavere puls, når jeg vet hvilken buss som går når. Hadde ikke Kjell Bjarne vært på ferie, ville jeg selvsagt bedt om skyss, men nå måtte jeg faktisk klare meg selv. Ta bussen. Det er jo ikke noen big deal. Med mindre man er Elling. Etterhvert ankommer min kollega, som også er smått nevrotisk. Da må vi inn på Trafikanten for å dobbelsjekke. Ja, kunne dette stemme da? Joda. Stopper der, ja. Nummer 813. Fenstad Ekspress. Vi har trua. Kollega mener jeg må fordele matvarene mine i to poser, for det er tross alt 1100 meter å gå fra bussen og hjem. Ettersom posen består av pitabrød, skiva gulost og en melkerull, tar jeg sjansen. Jeg kliner til, og går for alt i samme posen. Kollega varsler fullt sammenbrudd, og jeg innser at jeg virkelig ikke ser særlig mye sprekere ut enn jeg føler meg.
Det er 4 minutter å gå fra sjappa mi til bussen. 16 minutter før avgang, blir jeg dytta ut døra av nevrotika. "Herregud, du skal jo gå hele veien bort der. Og finne riktig sted! Du må gå nå!" Jeg ankommer holdeplass 12 minutter før bussen skal komme. Det er så fint. For da har jeg litt tid til å frike ut. Det er da jeg ikke kan fatte at jeg slutta å røyke. Jeg sjekker tre ganger at 813 går derfra. Og at den går 17 over, selv om det er tirsdag. Og når klokka nærmer seg ankomst for bussen, begynner jeg å lure på om "Fenstad Ekspress" egentlig er bussen å ta når man ikke skal til Fenstad. Ekspress?! Herregud, kanskje den ikke stopper før vi er i Fenstad? Dit skal jeg da såvisst ikke. Svett, ja. Litt svett.
Så kommer bussen. Den gjør jo gjerne det. Først inn, full kontroll. Tar opp lommeboka, og sur sjåfør spør: Hvor skal du? Eh...hjem? HVILKEN HOLDEPLASS?? Og det vet jeg jo ikke. Men jeg skal ikke så langt, kan jeg fortelle. Han, på sin side, kan fortelle at man betaler lokalbillett hvis man ikke skal ut av sone sju. Sone sju, faktisk. Nå svetter jeg oppover. "Jeg skal sånn cirka til Algarheim.." Herregud 30 kroner, svarte den sure mannen. Heldigvis hadde jeg akkurat nok, for han hadde neppe gitt meg noe veksel.
Den grønne bussen, som altså heter Ekspress, stopper omtrent ved annenhver lyktestolpe. Milde, himmel, sånn tid det tar. Men jeg sitter rett ved døra, jeg har fri utsikt så jeg kan se hvor jeg skal gå av, og jeg sender en triumferende sms til en venninne i Oslo om at jeg klarer meg fint på busstur langt ute på landet. Bussen har til og med en fancy skjerm som viser hvilken holdeplass vi kommer til. Supert for folk som vet hva det heter der de bor. Vi andre, får jo bare følge ekstra godt med, og håpe at ikke ekspressen setter inn før vi kommer dit vi skal av.
Så går det galt. Ja, for noe måtte jo skjære seg. Denne gangen ringte mobilen min. Siden jeg har snev av telefonskrekk (les: svarer nesten aldri når den ringer) blir jeg überstressa av ringelyden fra lomma. Den ringer fryktelig høyt, så i ren iver etter å få bort lyden, trykker jeg på de grønne knappen. Den som betyr at man må snakke. Mens man sitter på bussen, faktisk! Det gikk jo som det måtte gå. Elling slår inn for fullt. Hvisker fram: Hei, det er Beathe? I andre enden høres: Hei, Henrik her! PLING. Så har Elling trykket på knappen. Bussen stopper. Elling går av. Og det var da for fanden ikke riktig stopp? Neida, det var et hakk for tidlig. Så da går jeg vel da, bortover mot neste holdeplass. Etter bussen. Mens jeg prøver å beholde roen i telefonen. Jeg tviler på om jeg overbeviste.
I kveld skal jeg til Oslo. Tog. Først tog til Oslo, så tog hjem. Eller i alle fall til Jessheim. Hvordan jeg skal komme meg derfra til gården min, tør jeg ikke tenke på engang. Enn så lenge velger jeg å tro at noen redder ass'en min, og henter meg på stasjonen. Skjønt, med Kjell-Bjarne på ferie, er det mye som tyder på at Elling bør ta på seg gode sko.
Nevnte jeg at jeg er nevrotisk?
Tilbake til bussen da. Av og til må jeg benytte meg av offentlig transport. Det er ikke det morsomste jeg gjør. Da jeg bodde i Oslo, hadde jeg dette helt inne. Jeg hadde sånn kort man stempler, så man ikke trenger ha kontanter til billett. Jeg visste hva som gikk når, hvor og hvordan. Nå har jeg bodd på landet ganske lenge, og her kjører jeg bil. Så hadde det seg sånn at bilen måtte overnatte på verksted, og siden min fysikk ikke akkurat skriker etter å gå seks kilometer, måtte jeg ta bussen.
Allerede ved ankomst jobben, begynner jeg å planlegge. Trafikanten er min venn. Litt lavere puls, når jeg vet hvilken buss som går når. Hadde ikke Kjell Bjarne vært på ferie, ville jeg selvsagt bedt om skyss, men nå måtte jeg faktisk klare meg selv. Ta bussen. Det er jo ikke noen big deal. Med mindre man er Elling. Etterhvert ankommer min kollega, som også er smått nevrotisk. Da må vi inn på Trafikanten for å dobbelsjekke. Ja, kunne dette stemme da? Joda. Stopper der, ja. Nummer 813. Fenstad Ekspress. Vi har trua. Kollega mener jeg må fordele matvarene mine i to poser, for det er tross alt 1100 meter å gå fra bussen og hjem. Ettersom posen består av pitabrød, skiva gulost og en melkerull, tar jeg sjansen. Jeg kliner til, og går for alt i samme posen. Kollega varsler fullt sammenbrudd, og jeg innser at jeg virkelig ikke ser særlig mye sprekere ut enn jeg føler meg.
Det er 4 minutter å gå fra sjappa mi til bussen. 16 minutter før avgang, blir jeg dytta ut døra av nevrotika. "Herregud, du skal jo gå hele veien bort der. Og finne riktig sted! Du må gå nå!" Jeg ankommer holdeplass 12 minutter før bussen skal komme. Det er så fint. For da har jeg litt tid til å frike ut. Det er da jeg ikke kan fatte at jeg slutta å røyke. Jeg sjekker tre ganger at 813 går derfra. Og at den går 17 over, selv om det er tirsdag. Og når klokka nærmer seg ankomst for bussen, begynner jeg å lure på om "Fenstad Ekspress" egentlig er bussen å ta når man ikke skal til Fenstad. Ekspress?! Herregud, kanskje den ikke stopper før vi er i Fenstad? Dit skal jeg da såvisst ikke. Svett, ja. Litt svett.
Så kommer bussen. Den gjør jo gjerne det. Først inn, full kontroll. Tar opp lommeboka, og sur sjåfør spør: Hvor skal du? Eh...hjem? HVILKEN HOLDEPLASS?? Og det vet jeg jo ikke. Men jeg skal ikke så langt, kan jeg fortelle. Han, på sin side, kan fortelle at man betaler lokalbillett hvis man ikke skal ut av sone sju. Sone sju, faktisk. Nå svetter jeg oppover. "Jeg skal sånn cirka til Algarheim.." Herregud 30 kroner, svarte den sure mannen. Heldigvis hadde jeg akkurat nok, for han hadde neppe gitt meg noe veksel.
Den grønne bussen, som altså heter Ekspress, stopper omtrent ved annenhver lyktestolpe. Milde, himmel, sånn tid det tar. Men jeg sitter rett ved døra, jeg har fri utsikt så jeg kan se hvor jeg skal gå av, og jeg sender en triumferende sms til en venninne i Oslo om at jeg klarer meg fint på busstur langt ute på landet. Bussen har til og med en fancy skjerm som viser hvilken holdeplass vi kommer til. Supert for folk som vet hva det heter der de bor. Vi andre, får jo bare følge ekstra godt med, og håpe at ikke ekspressen setter inn før vi kommer dit vi skal av.
Så går det galt. Ja, for noe måtte jo skjære seg. Denne gangen ringte mobilen min. Siden jeg har snev av telefonskrekk (les: svarer nesten aldri når den ringer) blir jeg überstressa av ringelyden fra lomma. Den ringer fryktelig høyt, så i ren iver etter å få bort lyden, trykker jeg på de grønne knappen. Den som betyr at man må snakke. Mens man sitter på bussen, faktisk! Det gikk jo som det måtte gå. Elling slår inn for fullt. Hvisker fram: Hei, det er Beathe? I andre enden høres: Hei, Henrik her! PLING. Så har Elling trykket på knappen. Bussen stopper. Elling går av. Og det var da for fanden ikke riktig stopp? Neida, det var et hakk for tidlig. Så da går jeg vel da, bortover mot neste holdeplass. Etter bussen. Mens jeg prøver å beholde roen i telefonen. Jeg tviler på om jeg overbeviste.
I kveld skal jeg til Oslo. Tog. Først tog til Oslo, så tog hjem. Eller i alle fall til Jessheim. Hvordan jeg skal komme meg derfra til gården min, tør jeg ikke tenke på engang. Enn så lenge velger jeg å tro at noen redder ass'en min, og henter meg på stasjonen. Skjønt, med Kjell-Bjarne på ferie, er det mye som tyder på at Elling bør ta på seg gode sko.
Nevnte jeg at jeg er nevrotisk?
mandag 14. juni 2010
Kjært barn har mange navn
I min verden har vel strengt tatt alle mange navn. Eller, som et minimum, et annet enn det de fikk av sitt opphav i sin tid. Men joda, det kan nok stemme at de jeg er mest glad i, har aller flest. Det blir bare sånn. Jeg lirer av meg et eller annet, og så henger det seg fast. Det kan være en variant av det faktiske navnet, eller noe som ikke har noen åpenbar forklaring i det hele tatt. Og bare for å ha sagt det; jeg har enda til gode å treffe Mr. Big, så de av dere som allerede nå håper på en avsløring der - den kommer ikke.
Jeg har klart å pådra meg en del navn etterhvert, jeg også. Og jeg regner ikke med jeg vet om halvparten av dem, noe jeg sikkert bare skal være glad for. Ja, for kjært barn har mange navn. Drittunger har sikkert enda flere.
Mange av de som kjenner meg best, kaller meg Mumre. Det er et navn jeg har blitt utrolig glad i etterhvert. Ganske enkelt fordi de som bruker det betyr så mye for meg. For en hel del andre, er jeg Bea. Mamma er flittig brukt, om enn ikke av så mange. Og av og til, har man vært så heldig å være kjæresten min, eller jenta mi for noen helt spesielle. Så gikk det over, og man ble seg selv igjen.
Mumre er småbarnsmor. Hun er til tider en frustrert sådann, men hun gjør så godt hun kan. Hun glemmer nesten alltid noe, og ungene er vant til kreative løsninger. De reagerer ikke nevneverdig på å måtte løpe etter bilen når Mumre forlater fotballtreninga uten dem. Mumre trodde jo treninga begynte da den egentlig slutta, så hvorfor skulle hun ikke bare dra? De synes heller ikke det er kjempeflaut at Mumre åpner bagasjen på bilen, lett stressa splitter en pølsepakke, hiver noen av dem i matboksen, sender ungen avgårde mens hun roper: Du får lomper av Isa!
Bea er litt annerledes. Hun skriver mye, og har tid til å engasjere seg i fotball. Hun er singel, liker å flørte, og er til tider relativt stor i kjeften. Hun har liksom funnet sin greie, og holder på med sitt. Hun har også barn, men de trekkes ikke fram like ofte som hos Mumre. Bea skulle gjerne gått ned noen kilo, men er alt for glad i sjokolade og rødvin til å få det til. Bea er nok ikke helt ulik Bridget Jones, når jeg tenker etter.
Mamma er Mumre, sett med barneøyne. Hun blir fort sint, er nok ikke så flink til å leke som hun helst burde vært, og har ikke akkurat en engels tålmodighet. Til gjengjeld tror jeg hun er ganske morsom og fantasifull, og jeg vet at hun slåss til siste dråpe blod for rettferdighet når det gjelder ungene hennes. Man kan tråkke på mange, men ikke på Mamma.
Kjæresten min og jenta mi, de kan jeg ikke helt huske hvordan funker. Jeg tror de er temmelig hengivne. Av sorten som ser på deg med stjerner i øynene, og mer enn gjerne forteller deg at du aldri må bli borte. Akkurat nå er de gjemt et sted der ingen kan finne dem. Der ligger de, mens Bea gjør sitt for å lokke dem fram, og Mumre roper med skingrestemme at dette kan vi faktisk ikke begynne å rote med for da mister vi jo helt kontrollen. Og da kom jeg på ett til! Snuppa. Det har en fascinerende effekt. For det minner både Bea og Mumre på at man fint kan være noe uten at det trenger bli så tungt og klamt. Det kan de faktisk leve med begge to, akkurat nå. Den ene får levd litt, den andre får lov til å beholde kontrollen.
Joda, vi lever da her i fred og fordragelighet, hele gjengen.
Akkurat i kveld, kjenner jeg med hele meg at jeg kunne vært noens noe. En eller annen "mi", liksom. Det er ikke så ofte, men av og til er alt jeg ønsker å bli dratt inn i noens armkrok, og høre at jeg tilhører der. At det siste jeg hører før jeg sovner er "sov godt, jenta mi", og lyden av jevn tung pust. Ikke minst fordi hverken Bea, Mamma, eller Mumre er spesielt gode på å komme seg i seng om kvelden, og enda mindre komme seg opp igjen om morgenen. Okay, ikke bare derfor da. Det hadde vært fint med noen som skjønte, så og hørte på. Akkurat i kveld. I morgen har jeg nok mest lyst på is igjen. Me myself and I.
Hvem sa jeg var gal?
Jeg har klart å pådra meg en del navn etterhvert, jeg også. Og jeg regner ikke med jeg vet om halvparten av dem, noe jeg sikkert bare skal være glad for. Ja, for kjært barn har mange navn. Drittunger har sikkert enda flere.
Mange av de som kjenner meg best, kaller meg Mumre. Det er et navn jeg har blitt utrolig glad i etterhvert. Ganske enkelt fordi de som bruker det betyr så mye for meg. For en hel del andre, er jeg Bea. Mamma er flittig brukt, om enn ikke av så mange. Og av og til, har man vært så heldig å være kjæresten min, eller jenta mi for noen helt spesielle. Så gikk det over, og man ble seg selv igjen.
Mumre er småbarnsmor. Hun er til tider en frustrert sådann, men hun gjør så godt hun kan. Hun glemmer nesten alltid noe, og ungene er vant til kreative løsninger. De reagerer ikke nevneverdig på å måtte løpe etter bilen når Mumre forlater fotballtreninga uten dem. Mumre trodde jo treninga begynte da den egentlig slutta, så hvorfor skulle hun ikke bare dra? De synes heller ikke det er kjempeflaut at Mumre åpner bagasjen på bilen, lett stressa splitter en pølsepakke, hiver noen av dem i matboksen, sender ungen avgårde mens hun roper: Du får lomper av Isa!
Bea er litt annerledes. Hun skriver mye, og har tid til å engasjere seg i fotball. Hun er singel, liker å flørte, og er til tider relativt stor i kjeften. Hun har liksom funnet sin greie, og holder på med sitt. Hun har også barn, men de trekkes ikke fram like ofte som hos Mumre. Bea skulle gjerne gått ned noen kilo, men er alt for glad i sjokolade og rødvin til å få det til. Bea er nok ikke helt ulik Bridget Jones, når jeg tenker etter.
Mamma er Mumre, sett med barneøyne. Hun blir fort sint, er nok ikke så flink til å leke som hun helst burde vært, og har ikke akkurat en engels tålmodighet. Til gjengjeld tror jeg hun er ganske morsom og fantasifull, og jeg vet at hun slåss til siste dråpe blod for rettferdighet når det gjelder ungene hennes. Man kan tråkke på mange, men ikke på Mamma.
Kjæresten min og jenta mi, de kan jeg ikke helt huske hvordan funker. Jeg tror de er temmelig hengivne. Av sorten som ser på deg med stjerner i øynene, og mer enn gjerne forteller deg at du aldri må bli borte. Akkurat nå er de gjemt et sted der ingen kan finne dem. Der ligger de, mens Bea gjør sitt for å lokke dem fram, og Mumre roper med skingrestemme at dette kan vi faktisk ikke begynne å rote med for da mister vi jo helt kontrollen. Og da kom jeg på ett til! Snuppa. Det har en fascinerende effekt. For det minner både Bea og Mumre på at man fint kan være noe uten at det trenger bli så tungt og klamt. Det kan de faktisk leve med begge to, akkurat nå. Den ene får levd litt, den andre får lov til å beholde kontrollen.
Joda, vi lever da her i fred og fordragelighet, hele gjengen.
Akkurat i kveld, kjenner jeg med hele meg at jeg kunne vært noens noe. En eller annen "mi", liksom. Det er ikke så ofte, men av og til er alt jeg ønsker å bli dratt inn i noens armkrok, og høre at jeg tilhører der. At det siste jeg hører før jeg sovner er "sov godt, jenta mi", og lyden av jevn tung pust. Ikke minst fordi hverken Bea, Mamma, eller Mumre er spesielt gode på å komme seg i seng om kvelden, og enda mindre komme seg opp igjen om morgenen. Okay, ikke bare derfor da. Det hadde vært fint med noen som skjønte, så og hørte på. Akkurat i kveld. I morgen har jeg nok mest lyst på is igjen. Me myself and I.
Hvem sa jeg var gal?
mandag 31. mai 2010
Bare til deg!
Jeg husker fortsatt første gangen jeg snakket med deg på msn. Det er jo helt latterlig, for det er en evighet siden. Men jeg husker altså både hvor glad jeg ble da du pirka borti meg, og ikke minst hvor lett det var å prate med deg. Akkurat da våget jeg tro at du kanskje likte meg like godt som jeg likte deg.
Vi hadde vel lurt litt på hverandre en stund. Kommentert hverandres festligheter på nett og sånn. Jeg beundret deg så sinnsykt, husker jeg, og kunne ikke helt tro at du skulle ha noen interesse av å prate med meg. Det er virkelig merkelig å tenke på nå, for jeg har da aldri vært sånn hverken før eller siden. Den sommeren fikk vi kjempegod kontakt. Du sendte meg blomster på bursdagen min, og de glemmer jeg aldri. Både fordi de var fra deg, og fordi jeg trengte dem så veldig akkurat det året.
Så kom den mørkeste perioden i livet mitt. Jeg så ingen veier ut av helvete, og var helt sikker på at jeg skulle ramle sammen for godt. Hva gjorde du? Åpnet opp hus og hjem, og overbeviste meg om at ungene og jeg var hjertelig velkommen. Jeg hadde aldri reist så langt med ungene alene i bil før. Himmel, jeg skjønner fortsatt ikke at det gikk bra. Så frynsete jeg var da, og så skulle vi tilbringe en langhelg med folk vi ikke kjente. Jeg hadde sett deg en halvtimes tid noen uker tidligere, men aldri møtt familien din. Og så stod vi der. Utslitt mor med to skeptiske barn. Og tre minutter senere var vi en del av familien.
Skjønner du at det er deg jeg snakker til nå? Og skjønner dere andre at dette ikke handler om en forelskelse?
For dette handler om vennskap. Men også om noen menneskers evne til å endre andres liv. Jeg orker ikke tenke på hva jeg hadde gjort om vi ikke dro til dere den helgen. Og ikke en eneste gang følte jeg at vi var i veien. Enda jeg stort sett lå på sofaen og ba om knekkebrød og te. Herlighet, som vi lo. Av all tragedien. Ungene synes nok alt var litt rart, men de holdt nå ut. For unger gjør gjerne det når mødrene bare ler. Selv om vi mista flere av dem i Dyreparken, holdt de ut.
Jeg skulle inderlig ønske vi bodde i nærheten av hverandre. Men det gjør vi ikke. Og heldigvis er du en sånn jeg aldri er redd for at forsvinner. Jeg vet du er der. Et sted. Og det er en følelse jeg virkelig unner alle å oppleve. Dette skulle jeg egentlig skrevet til deg på bursdagen din. Men du kjenner meg, det går ikke så fort. Poenget, min kjære Michelle, er at du og dine har kapret en stor del av hjertet mitt. Og ungene sine også. Voksne, barn, mångo, mångohund..dere er liksom med oss støtt. Og jeg tror ikke du er så flink til å ta innover deg hvor uendelig gode der er. Så nå synes jeg du skal ta to minutter å tenke litt på det. Hvor stor rolle dere spiller i uendelig mange menneskers liv.
Fine flokken!
Vi hadde vel lurt litt på hverandre en stund. Kommentert hverandres festligheter på nett og sånn. Jeg beundret deg så sinnsykt, husker jeg, og kunne ikke helt tro at du skulle ha noen interesse av å prate med meg. Det er virkelig merkelig å tenke på nå, for jeg har da aldri vært sånn hverken før eller siden. Den sommeren fikk vi kjempegod kontakt. Du sendte meg blomster på bursdagen min, og de glemmer jeg aldri. Både fordi de var fra deg, og fordi jeg trengte dem så veldig akkurat det året.
Så kom den mørkeste perioden i livet mitt. Jeg så ingen veier ut av helvete, og var helt sikker på at jeg skulle ramle sammen for godt. Hva gjorde du? Åpnet opp hus og hjem, og overbeviste meg om at ungene og jeg var hjertelig velkommen. Jeg hadde aldri reist så langt med ungene alene i bil før. Himmel, jeg skjønner fortsatt ikke at det gikk bra. Så frynsete jeg var da, og så skulle vi tilbringe en langhelg med folk vi ikke kjente. Jeg hadde sett deg en halvtimes tid noen uker tidligere, men aldri møtt familien din. Og så stod vi der. Utslitt mor med to skeptiske barn. Og tre minutter senere var vi en del av familien.
Skjønner du at det er deg jeg snakker til nå? Og skjønner dere andre at dette ikke handler om en forelskelse?
For dette handler om vennskap. Men også om noen menneskers evne til å endre andres liv. Jeg orker ikke tenke på hva jeg hadde gjort om vi ikke dro til dere den helgen. Og ikke en eneste gang følte jeg at vi var i veien. Enda jeg stort sett lå på sofaen og ba om knekkebrød og te. Herlighet, som vi lo. Av all tragedien. Ungene synes nok alt var litt rart, men de holdt nå ut. For unger gjør gjerne det når mødrene bare ler. Selv om vi mista flere av dem i Dyreparken, holdt de ut.
Jeg skulle inderlig ønske vi bodde i nærheten av hverandre. Men det gjør vi ikke. Og heldigvis er du en sånn jeg aldri er redd for at forsvinner. Jeg vet du er der. Et sted. Og det er en følelse jeg virkelig unner alle å oppleve. Dette skulle jeg egentlig skrevet til deg på bursdagen din. Men du kjenner meg, det går ikke så fort. Poenget, min kjære Michelle, er at du og dine har kapret en stor del av hjertet mitt. Og ungene sine også. Voksne, barn, mångo, mångohund..dere er liksom med oss støtt. Og jeg tror ikke du er så flink til å ta innover deg hvor uendelig gode der er. Så nå synes jeg du skal ta to minutter å tenke litt på det. Hvor stor rolle dere spiller i uendelig mange menneskers liv.
Fine flokken!
søndag 30. mai 2010
Du skal ikke tro du er noe..
Jo, det er akkurat det du skal. For hvis ikke du tror du er noe, hvordan skal andre kunne tro det da? Og hvem har vel brukt for en som ikke er noe? Nei, så tro du er noe. Og gjør det med overbevisning. Om ikke annet, så for å overbevise deg selv.
Jeg har godtatt den jeg er. Jeg liker ikke alle delen av vedkommende like godt, men jeg har lært meg å leve med dem. Og folk som skal leve med meg, de må også lære seg å leve med dem. Selvsagt er jeg villig til å endre meg for folk som viser seg å være verdt det, men jeg har sluttet å late som for å bli likt. Det gjorde jeg vitterlig i stor nok grad da jeg var fjorten. Dessuten er det vanskelig å holde styr på alt, hvis man aldri er seg selv fullt og helt. Det blir mye å huske. Han liker hvitvin, så det er det beste jeg vet. Hun elsker opera, så jeg må skaffe billetter til en forestilling. Nytter ikke å ha det sånn, vøtt. Særlig ikke når hvitvin og opera virkelig ikke er din greie i utgangspunktet.
Jeg har prata med en venninne nå i kveld, som er villig til å ofre mye av seg selv for å finne kjærligheten. Det kalles selvsagt ikke kjærlighet hvis du må legge skjul på den du egentlig er, men hun er nok ikke av den oppfatning. Hun tilpasser "seg selv" utfra hvem hun snakker med, og påstår hardnakket at hun trives med å ha det sånn. Om det funker? Vel, hun er fortsatt singel da, så jeg vil vel ikke kalle det en suksess. Jeg synes det er trist når voksne mennesker er så utrygge på seg selv at de ikke tør vise seg fram til andre. Ja, ikke sånn rent fysisk. Nå tenkte jeg ikke på bolledeigmagen og appelsinhudrompa. Jeg synes heller ikke det er noe stas å dele akkurat det med andre. Men jeg tenker mer på at det er trist at man ikke lar folk få en sjanse til å like seg for den de faktisk er. Sånn helt på ordentlig.
Det er deilig å forholde seg til folk som vet hvem de er, og ikke er redd for å vise det. Det gir meg trygghet. Jeg vet hva de står for, jeg vet hva jeg får, og da tør jeg stole på dem. Sånn vil gjerne jeg oppfattes også. Som en ærlig sak, som ikke legger skjul på sine dårlige sider, og som er forholdsvis ukomplisert å tilbringe deler av livet med. Da må man tørre å tro at man er noe. Vite at man er noe. Jeg vet jeg er noe. En hel haug er jeg. Ikke alt er like positivt, langt der i fra, men det er det jeg er. Og jeg gidder ikke skamme meg, for jeg vet at jeg er masse positivt også. Sikkert ikke alle som deler den oppfatningen, men det er helt greit. Jeg trenger ikke bli likt av alle. Himmel, det finnes da masse folk jeg ikke liker. Og det er helt greit.
Mitt jobbe-litt-med-område akkurat nå er å stole på at folk som liker meg faktisk gjør det. Det er jeg dårlig. Når jeg merker at folk er litt viktige for meg, blir jeg livredd og overbevist om at de vil snu ryggen til meg ved første og beste anledning. Det er slitsomt. Ikke bare for meg, men kanskje mest av alt for den som stadig må overbevise meg om at den fortsatt er der. At vedkommende faktisk ikke har tenkt til å løpe unna, og at jeg har lov til å være idiot og allikevel bli likt. Så der har dere målet. Å oppdage at folk jeg liker godt, liker meg igjen, uten å frike ut og bli en oppmerksomhetssvamp. Joda, det er et ord. Og en tilstand. Man suger til seg oppmerksomheten så fort, at man går tørr nesten med en gang. Og siden man ikke våger tro at det vil komme mer, synker man sammen i en selvpåført inntørket tilstand. Og er ikke fornøyd før det sprutregner oppmerksomhet igjen. Men etter en skikkelig regnskur, blir det jo nesten enda verre, for da er det enda mer å savne når det blir tørt. Så; hvordan klare å stole på at de beste ikke bare venter på en anledning til å stikke av? 50% gode erfaringer og 50% ta-seg-selv-i-nakken. Gjør jeg min del, blir det kanskje lettere å få de gode erfaringene. Så jeg begynner nuh!
Ja, jeg tror jeg er noe. Akkurat i kveld har jeg bevist at jeg ikke er en sånn som godtar at folk ikke tror meg. Så når jeg sier jeg suger når det gjelder håndarbeid, og folk sier at det kan de aldri tro, ja da hekler jeg en gryteklut. Den er straks ferdig, den er ubeskrivelig stygg, og den besviser at jeg har rett. Så jeg er nok ingen stor kunstner, men selvinnsikt har jeg da for pokker.
Tro du er noe. Og ikke bli skuffa selv om ikke alle andre tror det samme. Og behold troen på at de gode folka har kommet for å bli. Da blir de kanskje.
Jeg har godtatt den jeg er. Jeg liker ikke alle delen av vedkommende like godt, men jeg har lært meg å leve med dem. Og folk som skal leve med meg, de må også lære seg å leve med dem. Selvsagt er jeg villig til å endre meg for folk som viser seg å være verdt det, men jeg har sluttet å late som for å bli likt. Det gjorde jeg vitterlig i stor nok grad da jeg var fjorten. Dessuten er det vanskelig å holde styr på alt, hvis man aldri er seg selv fullt og helt. Det blir mye å huske. Han liker hvitvin, så det er det beste jeg vet. Hun elsker opera, så jeg må skaffe billetter til en forestilling. Nytter ikke å ha det sånn, vøtt. Særlig ikke når hvitvin og opera virkelig ikke er din greie i utgangspunktet.
Jeg har prata med en venninne nå i kveld, som er villig til å ofre mye av seg selv for å finne kjærligheten. Det kalles selvsagt ikke kjærlighet hvis du må legge skjul på den du egentlig er, men hun er nok ikke av den oppfatning. Hun tilpasser "seg selv" utfra hvem hun snakker med, og påstår hardnakket at hun trives med å ha det sånn. Om det funker? Vel, hun er fortsatt singel da, så jeg vil vel ikke kalle det en suksess. Jeg synes det er trist når voksne mennesker er så utrygge på seg selv at de ikke tør vise seg fram til andre. Ja, ikke sånn rent fysisk. Nå tenkte jeg ikke på bolledeigmagen og appelsinhudrompa. Jeg synes heller ikke det er noe stas å dele akkurat det med andre. Men jeg tenker mer på at det er trist at man ikke lar folk få en sjanse til å like seg for den de faktisk er. Sånn helt på ordentlig.
Det er deilig å forholde seg til folk som vet hvem de er, og ikke er redd for å vise det. Det gir meg trygghet. Jeg vet hva de står for, jeg vet hva jeg får, og da tør jeg stole på dem. Sånn vil gjerne jeg oppfattes også. Som en ærlig sak, som ikke legger skjul på sine dårlige sider, og som er forholdsvis ukomplisert å tilbringe deler av livet med. Da må man tørre å tro at man er noe. Vite at man er noe. Jeg vet jeg er noe. En hel haug er jeg. Ikke alt er like positivt, langt der i fra, men det er det jeg er. Og jeg gidder ikke skamme meg, for jeg vet at jeg er masse positivt også. Sikkert ikke alle som deler den oppfatningen, men det er helt greit. Jeg trenger ikke bli likt av alle. Himmel, det finnes da masse folk jeg ikke liker. Og det er helt greit.
Mitt jobbe-litt-med-område akkurat nå er å stole på at folk som liker meg faktisk gjør det. Det er jeg dårlig. Når jeg merker at folk er litt viktige for meg, blir jeg livredd og overbevist om at de vil snu ryggen til meg ved første og beste anledning. Det er slitsomt. Ikke bare for meg, men kanskje mest av alt for den som stadig må overbevise meg om at den fortsatt er der. At vedkommende faktisk ikke har tenkt til å løpe unna, og at jeg har lov til å være idiot og allikevel bli likt. Så der har dere målet. Å oppdage at folk jeg liker godt, liker meg igjen, uten å frike ut og bli en oppmerksomhetssvamp. Joda, det er et ord. Og en tilstand. Man suger til seg oppmerksomheten så fort, at man går tørr nesten med en gang. Og siden man ikke våger tro at det vil komme mer, synker man sammen i en selvpåført inntørket tilstand. Og er ikke fornøyd før det sprutregner oppmerksomhet igjen. Men etter en skikkelig regnskur, blir det jo nesten enda verre, for da er det enda mer å savne når det blir tørt. Så; hvordan klare å stole på at de beste ikke bare venter på en anledning til å stikke av? 50% gode erfaringer og 50% ta-seg-selv-i-nakken. Gjør jeg min del, blir det kanskje lettere å få de gode erfaringene. Så jeg begynner nuh!
Ja, jeg tror jeg er noe. Akkurat i kveld har jeg bevist at jeg ikke er en sånn som godtar at folk ikke tror meg. Så når jeg sier jeg suger når det gjelder håndarbeid, og folk sier at det kan de aldri tro, ja da hekler jeg en gryteklut. Den er straks ferdig, den er ubeskrivelig stygg, og den besviser at jeg har rett. Så jeg er nok ingen stor kunstner, men selvinnsikt har jeg da for pokker.
Tro du er noe. Og ikke bli skuffa selv om ikke alle andre tror det samme. Og behold troen på at de gode folka har kommet for å bli. Da blir de kanskje.
mandag 24. mai 2010
All by myself..
Herlighet, så deilig. Ja, å være helt for seg selv. Milde himmel, jeg fatter ikke folk som må ha folk rundt seg 24/7. Når puster sånne da?
Jeg har hatt ungene hjemme en uke nå, og har virkelig ingen problemer med å innrømme at det var salig herlig å kjøre dem til pappa'n nå i kveld. Jada, de er kule. Og jeg elsker å ha dem her, for de fyller livet mitt med en masse greier jeg aldri ville vært foruten. Men de skravler altså i ett jævla kjør, og gjør det helt umulig å melde seg ut. Ikke engang tre minutter. Mens det er barne-tv. For de lukter det, vet dere, hvis jeg prøver å koble fra litt. I helga har vi vært på hyttetur. Jeg er syk, og trengte av og til en timeout på sofaen. Det fikk jeg, for da lekte de bare ute så lenge. Men tre ganger kom de inn akkurat i det jeg 1) fant noen peanøtter, 2) skrudde på noe jeg faktisk ville se på tv, 3) helte vin i glasset. "Mamma?" Seriøst, de lukter at nå skal hun faktisk nyte litt, og det vil de gjerne ta del i. Djiz!
Så nå sitter jeg her og bare nyter stillheten. Det vil si, det er jo ikke stille, for jeg har en fotballkamp på i bakgrunnen. Men tv'en krever fint lite av meg personlig, og det skal den ha kred for. Den står der, helt uten å geipe. Helt uten å spørre hvorfor. Helt uten å rope at den er ferdig på do. Det setter jeg enormt stor pris på akkurat nå, kjenner jeg. Ikke må jeg dele sjokoladen min med den heller, og det er faktisk et krav for å holde her i huset.
En annen ting jeg nyter akkurat nå, er at det er mai. Jeg digger mai. Det har alltid vært favorittmåneden min. Gryende sommer, masse utetid, og hele verden våkner liksom til liv igjen. Denne mai ble ikke helt sånn jeg hadde forestilt meg. Vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men det var nok ikke helt dette. Jeg tror kanskje jeg la lista. Et sted. Og at det beste ville vært å klare seg uten list. Men annerledes er ikke nødvendigvis feil. Noen ganger er annerledes aldeles perfekt. Mai er fin den, skal jeg si dere. Dessuten går vi snart inn i juni, og den entrer jeg fullstendig blotta for forventninger. Det er deilig, det.
Det aller aller beste med mai er yet to come. Eurovision! Å jada, jeg vet det. Musikken er grusom, det koster vanvittig mye penger, og vår kjære Didrik har ikke en isbits sjanse i helvete. Men stemningen dere, den kan virkelig ikke beskrives. Ja, for vi skal jo dit. Selvsagt skal vi se det live. Det er jo i Norge, for pokker! La meg forklare hva JEG elsker med dette sirkuset. Først og fremst at det er noe bare vi to gjør. Bestevennen og jeg. Dette er vår greie. Vi ser den norske finalen i Spektrum hvert år, bare vi, og vi koser oss like glugg ihjel hver gang. Og så handler det selvsagt om de andre som er til stede. Ikke artistene nødvendigvis, men publikum. Himmel, dette er jo de homofile skrullenes store nasjonalparade. I love it! Dette er gjengen som veit å lage show, og vi følger som regel bedre med på sidemannen enn på sceneshowet. Helt fantastisk! Så jeg gleder meg vilt. En helaften med den som betyr mest for meg av alle. Middag ute, alkolholsmugling, kaos, skruller med fjærboa, timesvis i dokø, og forhåpentligvis fengende musikk. Ikke bra musikk, det kan vi ikke forvente. Men noe der vi kan gaule med på refrenget, selv om vi ikke er så stø i balkansk. OPA!
Men det som vel egentlig var tema her (dere skjønner hvorfor jeg aldri kan skrive bok, ja..?), var hvor deilig det er å ha huset for seg selv. Jeg kan virkelig ikke forestille meg å skulle bo sammen med noen igjen. Gi opp stillheten. Ja, for all del, jeg skal ikke leke at det av og til ikke kunne vært hyggelig å være noen noe, men sånt må man kunne få til uten å ha felles adresse, altså. "En dag treffer du en du ikke vil leve uten". Hyggelig det, men det betyr jo ikke at han trenger å bo her. Flere barn? Nei takk. Jeg liker å være mamma på deltid, og kunne ikke forestille meg å ha en til, som jeg ikke bare kan shippe til pappa'n annenhver uke. Når skal jeg puste da? Sånn på ordentlig? Nei, kom ikke her og invader oksygentanken min, gitt.
Kjølig mailuft, stille og klart. Nå begynner sannelig Cougar Town, og ingen kan lukte at jeg er i ferd med å helle litt vin i glasset. Og om bare få dager: Festaften. Jotakk, jeg trives godt all by myself.
Jeg har hatt ungene hjemme en uke nå, og har virkelig ingen problemer med å innrømme at det var salig herlig å kjøre dem til pappa'n nå i kveld. Jada, de er kule. Og jeg elsker å ha dem her, for de fyller livet mitt med en masse greier jeg aldri ville vært foruten. Men de skravler altså i ett jævla kjør, og gjør det helt umulig å melde seg ut. Ikke engang tre minutter. Mens det er barne-tv. For de lukter det, vet dere, hvis jeg prøver å koble fra litt. I helga har vi vært på hyttetur. Jeg er syk, og trengte av og til en timeout på sofaen. Det fikk jeg, for da lekte de bare ute så lenge. Men tre ganger kom de inn akkurat i det jeg 1) fant noen peanøtter, 2) skrudde på noe jeg faktisk ville se på tv, 3) helte vin i glasset. "Mamma?" Seriøst, de lukter at nå skal hun faktisk nyte litt, og det vil de gjerne ta del i. Djiz!
Så nå sitter jeg her og bare nyter stillheten. Det vil si, det er jo ikke stille, for jeg har en fotballkamp på i bakgrunnen. Men tv'en krever fint lite av meg personlig, og det skal den ha kred for. Den står der, helt uten å geipe. Helt uten å spørre hvorfor. Helt uten å rope at den er ferdig på do. Det setter jeg enormt stor pris på akkurat nå, kjenner jeg. Ikke må jeg dele sjokoladen min med den heller, og det er faktisk et krav for å holde her i huset.
En annen ting jeg nyter akkurat nå, er at det er mai. Jeg digger mai. Det har alltid vært favorittmåneden min. Gryende sommer, masse utetid, og hele verden våkner liksom til liv igjen. Denne mai ble ikke helt sånn jeg hadde forestilt meg. Vet ikke helt hva jeg hadde forestilt meg, men det var nok ikke helt dette. Jeg tror kanskje jeg la lista. Et sted. Og at det beste ville vært å klare seg uten list. Men annerledes er ikke nødvendigvis feil. Noen ganger er annerledes aldeles perfekt. Mai er fin den, skal jeg si dere. Dessuten går vi snart inn i juni, og den entrer jeg fullstendig blotta for forventninger. Det er deilig, det.
Det aller aller beste med mai er yet to come. Eurovision! Å jada, jeg vet det. Musikken er grusom, det koster vanvittig mye penger, og vår kjære Didrik har ikke en isbits sjanse i helvete. Men stemningen dere, den kan virkelig ikke beskrives. Ja, for vi skal jo dit. Selvsagt skal vi se det live. Det er jo i Norge, for pokker! La meg forklare hva JEG elsker med dette sirkuset. Først og fremst at det er noe bare vi to gjør. Bestevennen og jeg. Dette er vår greie. Vi ser den norske finalen i Spektrum hvert år, bare vi, og vi koser oss like glugg ihjel hver gang. Og så handler det selvsagt om de andre som er til stede. Ikke artistene nødvendigvis, men publikum. Himmel, dette er jo de homofile skrullenes store nasjonalparade. I love it! Dette er gjengen som veit å lage show, og vi følger som regel bedre med på sidemannen enn på sceneshowet. Helt fantastisk! Så jeg gleder meg vilt. En helaften med den som betyr mest for meg av alle. Middag ute, alkolholsmugling, kaos, skruller med fjærboa, timesvis i dokø, og forhåpentligvis fengende musikk. Ikke bra musikk, det kan vi ikke forvente. Men noe der vi kan gaule med på refrenget, selv om vi ikke er så stø i balkansk. OPA!
Men det som vel egentlig var tema her (dere skjønner hvorfor jeg aldri kan skrive bok, ja..?), var hvor deilig det er å ha huset for seg selv. Jeg kan virkelig ikke forestille meg å skulle bo sammen med noen igjen. Gi opp stillheten. Ja, for all del, jeg skal ikke leke at det av og til ikke kunne vært hyggelig å være noen noe, men sånt må man kunne få til uten å ha felles adresse, altså. "En dag treffer du en du ikke vil leve uten". Hyggelig det, men det betyr jo ikke at han trenger å bo her. Flere barn? Nei takk. Jeg liker å være mamma på deltid, og kunne ikke forestille meg å ha en til, som jeg ikke bare kan shippe til pappa'n annenhver uke. Når skal jeg puste da? Sånn på ordentlig? Nei, kom ikke her og invader oksygentanken min, gitt.
Kjølig mailuft, stille og klart. Nå begynner sannelig Cougar Town, og ingen kan lukte at jeg er i ferd med å helle litt vin i glasset. Og om bare få dager: Festaften. Jotakk, jeg trives godt all by myself.
tirsdag 18. mai 2010
Åpent brev til en ung mann
Brev er faktisk det eneste som funker for deg akkurat nå, så da blir det sånn. Printa ut, putta i konvolutt, sendt avgårde med frimerke og alt. Er ikke det kjærlighet, så vet ikke jeg.
Da du kom inn i livet mitt, fylte du et tomrom jeg ikke visste jeg hadde. Jeg fikk en lillebror. Vi likte ikke stesøsken husker jeg, så vi var søsken på ordentlig. Du, jeg og hun i midten. Du var bare åtte år, hadde tidenes oppstopper, og lespa grunnet manglende fortenner. Jeg synes selvsagt du var den søsteste skapningen ever. Kanskje ikke da du dro inn noen av kompisene i Høybråtenveien for å vise at du snakket sant da du sa du hadde en storesøster som kjørte moped. Jeg overnatta på sofaen, og våknet av "Se da! Hun ligger der! Det er dattera til Cato!" Men på mer generelt grunnlag var du jo helt skjønn.
I flere år var vi rimelig close. Jeg husker fortsatt hvor glad du var i Andy. Og hvor stolt jeg var over at det var jeg som hadde gitt ham til deg. Det var alltid latter og moro da vi møttes, om det var til middag, eller vi var på farten. Dramatikken lå alltid på lur, enten det var du som lå "død" i skibakken, eller vi andre som hoppet av stolheisen i fart. Husker du da Kjelsen stappa en hel forbanna grein av et grantre inn vinduet da du fortalte spøkelseshistorier på hytta? Aldri sett noen så raskt ned av en køyeseng noen gang. Og da samme idioten la ut en "slange" mellom hytta og utedoen? Du var helt klart ferdig med å tisse innen du kom ned fjellskrenten. Det var den samme hytteturen vi døpte deg til Baker'n, og tegna hitlerbart på deg med sot fra peisen da du sovna i stua.
Så forsvant vi ut i hver vår retning, og møttes mer og mer sjelden. Din retning var dessverre ikke den beste, og det har selvsagt bidratt til at avstanden nå er gedigen. Men jeg savner deg, og nå som ungene vokser til skulle jeg ønske de kunne bli skikkelig kjent med onkel. Du har alltid vært flink med unger, og særlig yngstemann hadde nok digget å få litt tid med deg. Spille fotball i hagen, kappseile med trebiter på vannet, og sprute ned uskyldige ofre med vannslangen. Dere hadde garantert ikke kjeda dere. Det har aldri jeg gjort i ditt selskap, og jeg vil at ungene skal kunne oppleve det samme.
Veien dit er lang, det vet vi begge to. Akkurat nå er situasjonen helt låst, men det vet vi vil endre seg etterhvert. Da håper jeg vi kan begynne å lappe sammen "oss" igjen. Du skremte meg mer enn noen annen en kveld for mange måneder siden. Etter det har jeg ikke sett deg. Jeg tror ikke du har hatt så lyst til å se meg i øynene, og lenge ville jeg helst at du holdt deg unna. Sånn er det ikke lenger, og jeg håper vi får muligheten til å skape litt drama på gården igjen. Du har fått din straff. Den tok du med rak rygg. Når du har gjort opp for deg, skal jeg dytte deg uti fra brygga, så er vi skuls igjen. Ja, for du skremmer ikke livet av meg ustraffa, det veit du.
Akkurat nå er det litt godt å vite hvor du er. Uansett om det er ran, blind vold, eller hva jeg måtte lese om av tragedier i avisa, så er jeg ikke lenger redd for at du er innblandet. I kveld ble noen knivstukket i Oslo, og jeg trengte ikke kaste meg over nyheten, for å finne ut alder og nasjonalitet. Jeg visste at det ikke var deg.
Sist vi traff hverandre sa du at du kunne trenge meg på høyreving den kvelden. Jeg er alltid på høyreving, uansett.
Da du kom inn i livet mitt, fylte du et tomrom jeg ikke visste jeg hadde. Jeg fikk en lillebror. Vi likte ikke stesøsken husker jeg, så vi var søsken på ordentlig. Du, jeg og hun i midten. Du var bare åtte år, hadde tidenes oppstopper, og lespa grunnet manglende fortenner. Jeg synes selvsagt du var den søsteste skapningen ever. Kanskje ikke da du dro inn noen av kompisene i Høybråtenveien for å vise at du snakket sant da du sa du hadde en storesøster som kjørte moped. Jeg overnatta på sofaen, og våknet av "Se da! Hun ligger der! Det er dattera til Cato!" Men på mer generelt grunnlag var du jo helt skjønn.
I flere år var vi rimelig close. Jeg husker fortsatt hvor glad du var i Andy. Og hvor stolt jeg var over at det var jeg som hadde gitt ham til deg. Det var alltid latter og moro da vi møttes, om det var til middag, eller vi var på farten. Dramatikken lå alltid på lur, enten det var du som lå "død" i skibakken, eller vi andre som hoppet av stolheisen i fart. Husker du da Kjelsen stappa en hel forbanna grein av et grantre inn vinduet da du fortalte spøkelseshistorier på hytta? Aldri sett noen så raskt ned av en køyeseng noen gang. Og da samme idioten la ut en "slange" mellom hytta og utedoen? Du var helt klart ferdig med å tisse innen du kom ned fjellskrenten. Det var den samme hytteturen vi døpte deg til Baker'n, og tegna hitlerbart på deg med sot fra peisen da du sovna i stua.
Så forsvant vi ut i hver vår retning, og møttes mer og mer sjelden. Din retning var dessverre ikke den beste, og det har selvsagt bidratt til at avstanden nå er gedigen. Men jeg savner deg, og nå som ungene vokser til skulle jeg ønske de kunne bli skikkelig kjent med onkel. Du har alltid vært flink med unger, og særlig yngstemann hadde nok digget å få litt tid med deg. Spille fotball i hagen, kappseile med trebiter på vannet, og sprute ned uskyldige ofre med vannslangen. Dere hadde garantert ikke kjeda dere. Det har aldri jeg gjort i ditt selskap, og jeg vil at ungene skal kunne oppleve det samme.
Veien dit er lang, det vet vi begge to. Akkurat nå er situasjonen helt låst, men det vet vi vil endre seg etterhvert. Da håper jeg vi kan begynne å lappe sammen "oss" igjen. Du skremte meg mer enn noen annen en kveld for mange måneder siden. Etter det har jeg ikke sett deg. Jeg tror ikke du har hatt så lyst til å se meg i øynene, og lenge ville jeg helst at du holdt deg unna. Sånn er det ikke lenger, og jeg håper vi får muligheten til å skape litt drama på gården igjen. Du har fått din straff. Den tok du med rak rygg. Når du har gjort opp for deg, skal jeg dytte deg uti fra brygga, så er vi skuls igjen. Ja, for du skremmer ikke livet av meg ustraffa, det veit du.
Akkurat nå er det litt godt å vite hvor du er. Uansett om det er ran, blind vold, eller hva jeg måtte lese om av tragedier i avisa, så er jeg ikke lenger redd for at du er innblandet. I kveld ble noen knivstukket i Oslo, og jeg trengte ikke kaste meg over nyheten, for å finne ut alder og nasjonalitet. Jeg visste at det ikke var deg.
Sist vi traff hverandre sa du at du kunne trenge meg på høyreving den kvelden. Jeg er alltid på høyreving, uansett.
mandag 17. mai 2010
Kom mai du skjønne milde..
Det er mildt. Faktisk. Ikke kvelende varmt nei, men mildt nok til at jeg kan blogge ute. Med rødvin, pledd og laptop. På trappa mi. Ja, dere vet jo hvor glad jeg er i den.
Planen var å skrive litt om det å ha det helt greit. Det er jo stadig noen som tror jeg er på selvmordets rand her, fordi jeg unner meg fem minutter i selvmedlidenhetens tegn. Så nå understreker jeg at jeg har det helt fint. Synes dere det er vanskelig å tro? Når man er blakk, skilt, trenger et nytt sted å bo, fortsatt er blakk, og i tillegg er o'store skrekk SINGEL? Det er fullt mulig. Jeg lover. Jeg har gode venner. De er maksimalt forsømt, de fleste av dem, men de henger med meg allikevel. Jeg elsker å bo her, og har tenkt til å nyte det til det smeller. Jeg har et godt forhold til eksen. Jeg hater å være blakk, men får ikke gjort noe med det. Jeg har to kule unger, kommer aldri aldri til å ville bo sammen med noen igjen, og jeg har ingen åpenbare fiender jeg må bruke energi på. Jeg har det fint. Virkelig.
Akkurat nå kom det en sms: Jeg synes det er kjipt at du har det kjipt. Rop hvis jeg kan gjøre noe, så gjør jeg det.
Ser dere? Jeg har det fint. Ja, litt kjipt akkurat nå, men hvor lenge varer det da, når det finnes sånne i flokken? Og det er dette som er litt av greia bak denne bloggen. Jeg skriver gjerne om kjipe ting. Da får jeg dem ut av systemet. Men det betyr jo ikke at dette er noe jeg ruller meg i syv dager i uka. Jeg bruker ca ti minutter på å skrive et innlegg her. Hvis jeg pirker borti et sårt tema, griner jeg gjerne så tårene spruter mens jeg skriver. Så har jeg det fint. Jeg tenker ikke på elendigheta i timesvis, selv om jeg finner plass til det her inne. Jeg lover.
Well, you lift me up into the sky
I felt like I could fly
Never gonna die
& I almost made it but not quite
Now you're flyin' out of sight
& you know I can't come with you
I'll always be scared of heights
always be scared of heights
Jeg hørte Espen Lind på radioen tidligere i kveld. Ingen stor fan av den låta egentlig, men akkurat i kveld passet teksten godt. Ja, for jeg har også høydeskrekk. Relativt kraftig angrepet vil jeg påstå jeg er. Trodde aldri aldri jeg skulle fly. Så kom det noen som, sakte men sikkert, fikk meg til å lette. Himmel så skummelt! Og så uendelig deilig. Når man har flydd der oppe en stund, blir man tøffere. Jeg fikk lyst til å gjøre noen ekstra sprell. En loop, om du vil. For å klare en loop, måtte jeg ha en viss høyde. Og siden jeg altså ikke var i stand til å fly på egenhånd, ble det litt opp til andre om høyden stemte. Akkurat i det jeg tok sats, dalte jeg. Vi. Jeg ble på en måte fulgt nedover. Behagelig og helt uten dramatikk. Men ujevne mellomrom blåste jeg heftig under egne vinger, men jeg dalte allikevel. Det brennende ønsket om å faktisk gjøre en loop var der fremdeles. Jeg innså at høyden på langt nær var stor nok, men jeg sluttet ikke å håpe. Så ble jeg sluppet. Rett ned med et brak. Jeg var innstilt på å fulgt hele veien ned. Da kan man treffes for en øl langs landeveien en annen gang. Så ble jeg altså bare sluppet rett ned, den siste biten. Folk blir igjen der oppe, og lar meg falle. Derfor er det kjipt akkurat nå. Akkurat i kveld. Fordi jeg trodde turen ikke var over før vi var nede. Nå er jeg nede litt før enn jeg strengt tatt hadde tenkt. Og jeg er her alene.
Wish I never knew how great it feels up in the air
Wish I never got to feel the wind blow through my hair
Well in my dreams you'll always be
flyin' high along with me
& in my dreams I'll always feel like I can let go
Her er vi uenige, Espen og jeg. For selv om det er kjipt å vite hva man går glipp av der oppe, er det jo deilig å vite at man faktisk kan fly. Kanskje ikke høyt nok for den forbaskade loopen, men dersom jeg kan klamre meg fast i noen, overvinner jeg høydeskrekken og flyr. Ikke kommer jeg til å ta denne flyturen med meg i drømmene mine heller. For jeg orker ikke ha folk på kjerra som bare slipper meg i bakken. Uansett hvor kule de er, og uansett hvor sikker jeg er på at de komme funka som venner i lang tid framover. For jeg kan ikke stole på en som ikke følger meg helt ned igjen. "Sopass kan du vel gjera, gjer da no."
Har jeg det kjipt akkurat nå? Jepp.
Så ser jeg meg rundt på gården. Snuser inn deilig kveldsluft fra selveste mai. Svarer på sms'en. Og vips, så har jeg det helt fint.
Jeg lover.
Planen var å skrive litt om det å ha det helt greit. Det er jo stadig noen som tror jeg er på selvmordets rand her, fordi jeg unner meg fem minutter i selvmedlidenhetens tegn. Så nå understreker jeg at jeg har det helt fint. Synes dere det er vanskelig å tro? Når man er blakk, skilt, trenger et nytt sted å bo, fortsatt er blakk, og i tillegg er o'store skrekk SINGEL? Det er fullt mulig. Jeg lover. Jeg har gode venner. De er maksimalt forsømt, de fleste av dem, men de henger med meg allikevel. Jeg elsker å bo her, og har tenkt til å nyte det til det smeller. Jeg har et godt forhold til eksen. Jeg hater å være blakk, men får ikke gjort noe med det. Jeg har to kule unger, kommer aldri aldri til å ville bo sammen med noen igjen, og jeg har ingen åpenbare fiender jeg må bruke energi på. Jeg har det fint. Virkelig.
Akkurat nå kom det en sms: Jeg synes det er kjipt at du har det kjipt. Rop hvis jeg kan gjøre noe, så gjør jeg det.
Ser dere? Jeg har det fint. Ja, litt kjipt akkurat nå, men hvor lenge varer det da, når det finnes sånne i flokken? Og det er dette som er litt av greia bak denne bloggen. Jeg skriver gjerne om kjipe ting. Da får jeg dem ut av systemet. Men det betyr jo ikke at dette er noe jeg ruller meg i syv dager i uka. Jeg bruker ca ti minutter på å skrive et innlegg her. Hvis jeg pirker borti et sårt tema, griner jeg gjerne så tårene spruter mens jeg skriver. Så har jeg det fint. Jeg tenker ikke på elendigheta i timesvis, selv om jeg finner plass til det her inne. Jeg lover.
Well, you lift me up into the sky
I felt like I could fly
Never gonna die
& I almost made it but not quite
Now you're flyin' out of sight
& you know I can't come with you
I'll always be scared of heights
always be scared of heights
Jeg hørte Espen Lind på radioen tidligere i kveld. Ingen stor fan av den låta egentlig, men akkurat i kveld passet teksten godt. Ja, for jeg har også høydeskrekk. Relativt kraftig angrepet vil jeg påstå jeg er. Trodde aldri aldri jeg skulle fly. Så kom det noen som, sakte men sikkert, fikk meg til å lette. Himmel så skummelt! Og så uendelig deilig. Når man har flydd der oppe en stund, blir man tøffere. Jeg fikk lyst til å gjøre noen ekstra sprell. En loop, om du vil. For å klare en loop, måtte jeg ha en viss høyde. Og siden jeg altså ikke var i stand til å fly på egenhånd, ble det litt opp til andre om høyden stemte. Akkurat i det jeg tok sats, dalte jeg. Vi. Jeg ble på en måte fulgt nedover. Behagelig og helt uten dramatikk. Men ujevne mellomrom blåste jeg heftig under egne vinger, men jeg dalte allikevel. Det brennende ønsket om å faktisk gjøre en loop var der fremdeles. Jeg innså at høyden på langt nær var stor nok, men jeg sluttet ikke å håpe. Så ble jeg sluppet. Rett ned med et brak. Jeg var innstilt på å fulgt hele veien ned. Da kan man treffes for en øl langs landeveien en annen gang. Så ble jeg altså bare sluppet rett ned, den siste biten. Folk blir igjen der oppe, og lar meg falle. Derfor er det kjipt akkurat nå. Akkurat i kveld. Fordi jeg trodde turen ikke var over før vi var nede. Nå er jeg nede litt før enn jeg strengt tatt hadde tenkt. Og jeg er her alene.
Wish I never knew how great it feels up in the air
Wish I never got to feel the wind blow through my hair
Well in my dreams you'll always be
flyin' high along with me
& in my dreams I'll always feel like I can let go
Her er vi uenige, Espen og jeg. For selv om det er kjipt å vite hva man går glipp av der oppe, er det jo deilig å vite at man faktisk kan fly. Kanskje ikke høyt nok for den forbaskade loopen, men dersom jeg kan klamre meg fast i noen, overvinner jeg høydeskrekken og flyr. Ikke kommer jeg til å ta denne flyturen med meg i drømmene mine heller. For jeg orker ikke ha folk på kjerra som bare slipper meg i bakken. Uansett hvor kule de er, og uansett hvor sikker jeg er på at de komme funka som venner i lang tid framover. For jeg kan ikke stole på en som ikke følger meg helt ned igjen. "Sopass kan du vel gjera, gjer da no."
Har jeg det kjipt akkurat nå? Jepp.
Så ser jeg meg rundt på gården. Snuser inn deilig kveldsluft fra selveste mai. Svarer på sms'en. Og vips, så har jeg det helt fint.
Jeg lover.
mandag 10. mai 2010
Hytteliv
Vi tilbringer en del helger på hytte i løpet av sommeren, og jeg lurer på om det ikke er på tide å skildre en av disse helgene for dere. Deltagerne er Yngst, Eldst, Mormor og meg. Og i helgen var vi på årets første hyttetur. Ungene langt mer entusiastiske enn de voksne, men det er nok fordi vi voksne er litt opptatt av vær og vind og sånn.
Hytta: Åstedet er en av firmahyttene til Mormor i Vestfold. Den ligger rett ved sjøen, og det er helt genialt å fiske krabber fra bryggene der. To små soverom med hver sin køyeseng, et ekkelt lite bad med do og dusj, kjøkken, sofa og tv. Da har vi i grunnen dekket det meste.
Avreise: Jeg stikker en time før fra jobb, plukker opp Yngst, drar hjem for å slippe inn kattene, plukker opp Eldst, og setter kurs for huset til Eksen. Der befinner nemlig spikkekniven til Yngst seg, og siden han er sjef for pinnebrød, må han ha den med. Han vil hente den selv, og jeg blir sittende i bilen og håpe at han ikke river ned alt som er der inne når han må klatre på stol for å rekke opp til hylla. Eksen er ikke hjemme, så det er fint om han lukker og låser døra etter seg også. Det blir sjelden god stemning av at leiligheter tømmes av tjuvpakk, tross alt. Så skal Mormor hentes i Oslo. Kø. Lang lang kø. Steikende sol, og Otto Monster på full guffe i bilen. Jeg kjenner at jeg burde ha spist noe. Lavt blodsukker er ikke hyggelig. Kombinert med unger er det verre. Kombinert med unger og Mormor er det fullt sammenbrudd waiting to happen. Mormor er heldigvis klar når vi kommer. Jeg får pakket henne inn i bil, og skal sette kurs mot helg. Endelig, tenker jeg, for det er nå to timer siden jeg dro fra jobben. Ti minutter senere må vi snu, for Mormor har glemt solbrillene sine. Jeg knurrer litt. Ganske høyt egentlig.
Ankomst: Etter et bedre måltid på McDonalds i Asker, og en kjøretur som gikk over all forventning, spinner vi opp bakken til hytta ved 20-tida. Kaldt! Iskaldt. Og tydelig er vi sesongens første gjester, for det lukter lett loftsbod av hele brakka. Mormor og jeg tar ansvar. Her skal det fyres, ja! Og jeg tenner så lekende lett opp i peisen at dere pokker ikke vil tro det. Det brenner og spraker. Og ryker. Veldig. Inn i hytta. Yngst står ute og roper at han ikke ser noe røyk fra pipa. Mormor henter astmasprayen sin. Jeg banner og lufter etter beste evne. Men det ga seg. Og det ble varmt. Gammal speider jeg, vøtt.
The garden gnom: Tre minutter etter ankomst, har ungene funnet seg til rette i hagen. Eldst truer med å knuse samtlige vinduer, mens hun trikser med diboloen sin. "Trikser". Hun er sin mors datter, og har vel ikke helt koordinasjonen i orden. Yngst har dratt ut alt av uteleker, og morer seg med å lage gigasåpebobler, som selvsagt seiler over til naboens terrasse. Og midt på plenen står han. Hagegnomen. Iført rød joggebukse, blå boblejakke, og har stirrende øyne. Han er 1.40 lang, 9 år, heter Rolf, og går på skole på Kringsjå. Han har ikke tenkt til å flytte seg. Ungene overser gnom. Jeg irriterer meg grenseløst over at han ikke tar hintet og går igjen. Mormor prøver å skremme ham vekk ved å hoppe hoppetau. Hun er tung, tauet er kort, det ser ikke bra ut. Gnomen står. Han rister oppgitt på hodet. Sukker og stønner. Tydelig lite imponert over Eldst og diaboloen. Så til slutt, spør hun jo om han vil prøve. Dermed har vi adoptert vår første hagegnom. Han ble til 22 den kvelden, og var på plass igjen 09.11 lørdag morgen. Rolf fra Kringsjå.
The good news and the bad news: Etter intens lek med sprettballer, finner endelig ungene roen. Gnom har forlatt oss. Vi voksne finner fram rødvin og potetgull. Hyttelivet er herlig. Bortsett fra at jeg bekymrer meg litt over å måtte sove i overkøya. Yngst har talt, han vil ikke. Jeg har langt fremskreden høydeskrekk, og er i overkant tung i hekken. Så mormor og jeg snakker om hvordan vi best skal få meg oppi. Stigen er bare å glemme, for den er ikke beregna på mine lange bein. Nattbordet er foreløpig det heteste tipset. Stå på nattbordet, og slenge meg oppi. Ja, jeg var nok litt mer enn brisen, for jeg trodde faktisk jeg var i stand til å slenge meg. Oppover. Jeg må ha vært i koma. Så hører jeg Yngst våkne. Mye rare lyder og høylydt mumling. Jeg går inn, finner ham sittende i senga med et vantro ansiktsuttrykk. The bad news: Yngst sover naken, og har for første gang i sitt liv bæsja i søvne. The good news: Han er så hard i magen at han sier "Mamma, det er kommet bæsj på sprettballen min!" Ikke så mye som en flekk på lakenet, og jeg lo vel et drøyt kvarter da han hadde sovna igjen.
Lørdag: Gnomen stiller tidlig, tar en pause mens vi spiser frokost, og blir med for å fiske krabber. Besserwisser av en annen verden, og det er virkelig et under at jeg ikke tuppa ham uti da jeg hadde sjansen. Men for all del, ungene koser seg, det er sol, og krabbene biter på snøret til Yngst. Det er viktig, for hvis han blir sur, er liksom dagen ødelagt. Det blåser forøvrig stiv kuling, så Mormor og jeg er vel ikke helt komfortable helt ytterst på bryggekanten. Etterhvert finner vi oss en lun plass, mens ungene leker på stranda, og livet er i grunnen helt greit. Helt til jeg skal dele ut kjeks. Svampebob-kjeks. Og jeg oppdager at jeg må gi gnomen den pakka som skulle vært til de voksne. Skuffelsen var enorm, gnomemisnøyen ble ikke mindre, og det tok ikke veldig lang tid før vi bestemte oss for å dra i butikken. For i butikken er det is, og siden jeg glemte å kjøpe grillkull, fikk jeg en tur til, og da fant jeg Kvikk Lunsj på tilbud. Alle vet jo at man ikke blir feit av ting som er billig, så jeg svelget ned to stykk på vei tilbake. Sjokolade smaker virkelig aller best når man spiser den i smug.
Lørdagskvelden: Jeg blir lett amper og hektisk når jeg må grille mat samtidig som jeg ser fotballkamp på tv. Er nok litt mann der, gitt. Mormor gir meg øl, noe som jo er et kjent triks for å få mannen blid. Men til syvende og sist blir det bra. Maten er god, Enga vant, godisen er på bordet, og ungene leker ivrig med grillen. Jada. For det er så moro å hive tørt gress på det som er igjen av glødende kull. Og for all del, så lenge de lar meg være i fred. Gnomen glimrer også med sitt fravær, så dette er virkelig ingen dårlig lørdag i kveldssola. Stappmette av pinnebrød slokner etterhvert ungene også, og vi voksne tar fra Jägeren for å ikke kjenne at det faktisk begynner å bli kaldt. Jeg var veldig fornøyd da jeg fant penalet til Eldst under sofaen, for det hadde vi jo garantert reist fra. Synd jeg måtte velte glasset med Jäger for å finne det, men jeg fant samtidig ut at gulvet var veldig dårlig vaska, så sånn alt i alt.. Litt seinere slapp jeg ølglasset mitt mens jeg satt i sofaen, og det var mye vanskeligere å se noe positivt med den glippen.
Sms: Det blir alltid sendt en haug med sms på disse turene. Jeg savner å være på nett, og må faktisk prate med andre enn min mor i løpet av 48 timer på hytte. De fleste sendes i edru tilstand, og mottaker er som regel bestevennen. Men så er det selvsagt også et pent antall som sendes i sjarmerende beruset tilstand. Det er gjerne en og samme som mottar flesteparten av dem. Og la oss bare innrømme det først som sist, det er ikke en av venninnene. Denne helgen gikk det nok hardest utover sesongens offer, men det ble nok litt slitsomt for den som fort kan bli neste sesongs offer også. Og mens jeg lå der, trygt plassert i overkøya, etter å ha stått på nattbordet og slått ihjel en feit edderkopp med en sko, begynte jeg å lure på hvem som var offeret sommeren'09. Det har jeg fortsatt ikke kommet på, så gi meg gjerne et hint hvis du husker.
Hjemreise: Det er selvsagt kaos når alt skal tilbake i bilen. Ungene flyr i veien, Yngst pakker ut alt jeg pakker inn, Eldst maser om å få hjelpe til, Mormor banner og sverter over alt hun ikke får plass til, og vi snakker om hvor deilig det hadde vært å hatt egen hytte der alt bare kunne blitt liggende. Samme greia, hver gang. Så forlater vi åstedet, etter å ha vrengt grillen for å få ut alt ungene brant oppi den i går kveld, og setter kurs mot Horten. Ja, for noen ganger tar man båten, må vite. Det er stas i vinden. Og de har knallgode smurte sveler. Så blir Mormor levert, vi andre kommer hjem til dritsure katter som har vært stengt ute et døgn, og jeg oppdager at det er akkurat like grisekaldt hjemme som da vi ankom hytta.
Og om to uker er vi i gang igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg litt.
Hytta: Åstedet er en av firmahyttene til Mormor i Vestfold. Den ligger rett ved sjøen, og det er helt genialt å fiske krabber fra bryggene der. To små soverom med hver sin køyeseng, et ekkelt lite bad med do og dusj, kjøkken, sofa og tv. Da har vi i grunnen dekket det meste.
Avreise: Jeg stikker en time før fra jobb, plukker opp Yngst, drar hjem for å slippe inn kattene, plukker opp Eldst, og setter kurs for huset til Eksen. Der befinner nemlig spikkekniven til Yngst seg, og siden han er sjef for pinnebrød, må han ha den med. Han vil hente den selv, og jeg blir sittende i bilen og håpe at han ikke river ned alt som er der inne når han må klatre på stol for å rekke opp til hylla. Eksen er ikke hjemme, så det er fint om han lukker og låser døra etter seg også. Det blir sjelden god stemning av at leiligheter tømmes av tjuvpakk, tross alt. Så skal Mormor hentes i Oslo. Kø. Lang lang kø. Steikende sol, og Otto Monster på full guffe i bilen. Jeg kjenner at jeg burde ha spist noe. Lavt blodsukker er ikke hyggelig. Kombinert med unger er det verre. Kombinert med unger og Mormor er det fullt sammenbrudd waiting to happen. Mormor er heldigvis klar når vi kommer. Jeg får pakket henne inn i bil, og skal sette kurs mot helg. Endelig, tenker jeg, for det er nå to timer siden jeg dro fra jobben. Ti minutter senere må vi snu, for Mormor har glemt solbrillene sine. Jeg knurrer litt. Ganske høyt egentlig.
Ankomst: Etter et bedre måltid på McDonalds i Asker, og en kjøretur som gikk over all forventning, spinner vi opp bakken til hytta ved 20-tida. Kaldt! Iskaldt. Og tydelig er vi sesongens første gjester, for det lukter lett loftsbod av hele brakka. Mormor og jeg tar ansvar. Her skal det fyres, ja! Og jeg tenner så lekende lett opp i peisen at dere pokker ikke vil tro det. Det brenner og spraker. Og ryker. Veldig. Inn i hytta. Yngst står ute og roper at han ikke ser noe røyk fra pipa. Mormor henter astmasprayen sin. Jeg banner og lufter etter beste evne. Men det ga seg. Og det ble varmt. Gammal speider jeg, vøtt.
The garden gnom: Tre minutter etter ankomst, har ungene funnet seg til rette i hagen. Eldst truer med å knuse samtlige vinduer, mens hun trikser med diboloen sin. "Trikser". Hun er sin mors datter, og har vel ikke helt koordinasjonen i orden. Yngst har dratt ut alt av uteleker, og morer seg med å lage gigasåpebobler, som selvsagt seiler over til naboens terrasse. Og midt på plenen står han. Hagegnomen. Iført rød joggebukse, blå boblejakke, og har stirrende øyne. Han er 1.40 lang, 9 år, heter Rolf, og går på skole på Kringsjå. Han har ikke tenkt til å flytte seg. Ungene overser gnom. Jeg irriterer meg grenseløst over at han ikke tar hintet og går igjen. Mormor prøver å skremme ham vekk ved å hoppe hoppetau. Hun er tung, tauet er kort, det ser ikke bra ut. Gnomen står. Han rister oppgitt på hodet. Sukker og stønner. Tydelig lite imponert over Eldst og diaboloen. Så til slutt, spør hun jo om han vil prøve. Dermed har vi adoptert vår første hagegnom. Han ble til 22 den kvelden, og var på plass igjen 09.11 lørdag morgen. Rolf fra Kringsjå.
The good news and the bad news: Etter intens lek med sprettballer, finner endelig ungene roen. Gnom har forlatt oss. Vi voksne finner fram rødvin og potetgull. Hyttelivet er herlig. Bortsett fra at jeg bekymrer meg litt over å måtte sove i overkøya. Yngst har talt, han vil ikke. Jeg har langt fremskreden høydeskrekk, og er i overkant tung i hekken. Så mormor og jeg snakker om hvordan vi best skal få meg oppi. Stigen er bare å glemme, for den er ikke beregna på mine lange bein. Nattbordet er foreløpig det heteste tipset. Stå på nattbordet, og slenge meg oppi. Ja, jeg var nok litt mer enn brisen, for jeg trodde faktisk jeg var i stand til å slenge meg. Oppover. Jeg må ha vært i koma. Så hører jeg Yngst våkne. Mye rare lyder og høylydt mumling. Jeg går inn, finner ham sittende i senga med et vantro ansiktsuttrykk. The bad news: Yngst sover naken, og har for første gang i sitt liv bæsja i søvne. The good news: Han er så hard i magen at han sier "Mamma, det er kommet bæsj på sprettballen min!" Ikke så mye som en flekk på lakenet, og jeg lo vel et drøyt kvarter da han hadde sovna igjen.
Lørdag: Gnomen stiller tidlig, tar en pause mens vi spiser frokost, og blir med for å fiske krabber. Besserwisser av en annen verden, og det er virkelig et under at jeg ikke tuppa ham uti da jeg hadde sjansen. Men for all del, ungene koser seg, det er sol, og krabbene biter på snøret til Yngst. Det er viktig, for hvis han blir sur, er liksom dagen ødelagt. Det blåser forøvrig stiv kuling, så Mormor og jeg er vel ikke helt komfortable helt ytterst på bryggekanten. Etterhvert finner vi oss en lun plass, mens ungene leker på stranda, og livet er i grunnen helt greit. Helt til jeg skal dele ut kjeks. Svampebob-kjeks. Og jeg oppdager at jeg må gi gnomen den pakka som skulle vært til de voksne. Skuffelsen var enorm, gnomemisnøyen ble ikke mindre, og det tok ikke veldig lang tid før vi bestemte oss for å dra i butikken. For i butikken er det is, og siden jeg glemte å kjøpe grillkull, fikk jeg en tur til, og da fant jeg Kvikk Lunsj på tilbud. Alle vet jo at man ikke blir feit av ting som er billig, så jeg svelget ned to stykk på vei tilbake. Sjokolade smaker virkelig aller best når man spiser den i smug.
Lørdagskvelden: Jeg blir lett amper og hektisk når jeg må grille mat samtidig som jeg ser fotballkamp på tv. Er nok litt mann der, gitt. Mormor gir meg øl, noe som jo er et kjent triks for å få mannen blid. Men til syvende og sist blir det bra. Maten er god, Enga vant, godisen er på bordet, og ungene leker ivrig med grillen. Jada. For det er så moro å hive tørt gress på det som er igjen av glødende kull. Og for all del, så lenge de lar meg være i fred. Gnomen glimrer også med sitt fravær, så dette er virkelig ingen dårlig lørdag i kveldssola. Stappmette av pinnebrød slokner etterhvert ungene også, og vi voksne tar fra Jägeren for å ikke kjenne at det faktisk begynner å bli kaldt. Jeg var veldig fornøyd da jeg fant penalet til Eldst under sofaen, for det hadde vi jo garantert reist fra. Synd jeg måtte velte glasset med Jäger for å finne det, men jeg fant samtidig ut at gulvet var veldig dårlig vaska, så sånn alt i alt.. Litt seinere slapp jeg ølglasset mitt mens jeg satt i sofaen, og det var mye vanskeligere å se noe positivt med den glippen.
Sms: Det blir alltid sendt en haug med sms på disse turene. Jeg savner å være på nett, og må faktisk prate med andre enn min mor i løpet av 48 timer på hytte. De fleste sendes i edru tilstand, og mottaker er som regel bestevennen. Men så er det selvsagt også et pent antall som sendes i sjarmerende beruset tilstand. Det er gjerne en og samme som mottar flesteparten av dem. Og la oss bare innrømme det først som sist, det er ikke en av venninnene. Denne helgen gikk det nok hardest utover sesongens offer, men det ble nok litt slitsomt for den som fort kan bli neste sesongs offer også. Og mens jeg lå der, trygt plassert i overkøya, etter å ha stått på nattbordet og slått ihjel en feit edderkopp med en sko, begynte jeg å lure på hvem som var offeret sommeren'09. Det har jeg fortsatt ikke kommet på, så gi meg gjerne et hint hvis du husker.
Hjemreise: Det er selvsagt kaos når alt skal tilbake i bilen. Ungene flyr i veien, Yngst pakker ut alt jeg pakker inn, Eldst maser om å få hjelpe til, Mormor banner og sverter over alt hun ikke får plass til, og vi snakker om hvor deilig det hadde vært å hatt egen hytte der alt bare kunne blitt liggende. Samme greia, hver gang. Så forlater vi åstedet, etter å ha vrengt grillen for å få ut alt ungene brant oppi den i går kveld, og setter kurs mot Horten. Ja, for noen ganger tar man båten, må vite. Det er stas i vinden. Og de har knallgode smurte sveler. Så blir Mormor levert, vi andre kommer hjem til dritsure katter som har vært stengt ute et døgn, og jeg oppdager at det er akkurat like grisekaldt hjemme som da vi ankom hytta.
Og om to uker er vi i gang igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg litt.
tirsdag 4. mai 2010
Finni meg sjæl
Gjør man noen gang det? Finner seg selv? Og er det et kriterie at man faktisk har mista seg selv? Eller holder det å aldri helt ha følt at man er på plass? Jeg mister ting støtt, men jeg kan virkelig ikke sette fingeren på når jeg eventuelt mista meg selv. Allikevel tror jeg kanskje jeg leter litt.
Hvis du en gang hører en særs skramlende lyd, en sånn lyd som kommer fra en fullstappa kjerre på en skogsvei, da kan det være meg. Ikke for at jeg er spesielt mye på skogsveier. Og tro for all del ikke at jeg gidder dra på noe hvis jeg er på tur. Men det føles allikevel litt som om jeg skramler, for jeg drar med meg så sinnsvakt mye. Kjerra mi er full av folk, fe og gamle kjeler. Så av og til, når jeg lurer på hvem jeg egentlig er, så er jeg ikke lett å finne. Nedimellom alt skrammelet. Skrimmel skrammel. Mye lyder, mye rot. Jeg mister nok både folk, fe og en gammel kjele av og til. Noen ganger merker jeg det ikke. Andre ganger blir lasset betydelig lettere. Og en sjelden gang mister jeg noe som er virkelig verdifullt for meg, og da føles kjerra langt tyngre å dra.
Men dette handlet altså ikke om å miste verdifulle ting, men å prøve å finne seg sjæl. Ja, jeg liker jo å tro at jeg til en viss grad er verdifull, for all del, men hvem i himmelens navn er jeg? Vet folk sånt? Hvem de er, liksom? Og er de isåfall den de skal?
I kveld vrenger jeg kjerra inn til sida, og tar en kikk. Jeg prøver seriøst å finne meg sjøl, bak der. For jeg tror jeg har lett en stund nå. Problemet er vel at jeg leter hos andre, og ikke hos meg. Det er jo ganske innlysende, ikke sant, at hvis jeg vil finne meg sjøl kan jeg ikke fly å lete i andres kjerrer. Hva skulle jeg vel ha der å gjøre? Når jeg først snakker om det, så merker jeg jo at jeg håper jeg finnes på andres kjerrer også. At noen andre drar rundt på meg, fordi jeg er verdt det. Jeg vet sannelig om noen også, og er uendelig glad for at de gidder drasse på meg. Selv når jeg skrubber i utforbakkene, og ikke gidder dytte i motbakkene. Jeg er lat sånn.
Men tilbake til kjerra. Jeg snur og vender på ting. Rister, heller ut, plukker fra hverandre. Men jeg finner ikke meg av den grunn. Kanskje fordi jeg er summen av lasset? Eller kanskje MEG, sånn helt naken og inderlig, egentlig venter et annet sted? Jeg har leita litt andre steder også. Tråkka litt utenfor boksen. Snust etter spor på helt andre stier enn der jeg helst ville gått. Stort sett ender jeg bare opp med å kunne krysse av for "Nei, var ikke der heller." Lenge hadde jeg fokus på den jeg skulle bli. Dere vet, den slanke søte rike omsvermede skribenten. Ikke hørt om henne? Nei, jeg kom vel aldri dit da. Og jeg tror ikke man kommer dit heller, uten å finne seg selv her først. Nytter ikke om du ser en stor X på kartet, hvis du ikke aner hvor du befinner deg i øyeblikket. Så da bytta jeg fokus, og begynte å grave litt etter øyeblikkets meg. Men jeg er ikke lett å finne. Jeg kjenner meg selv så godt at for å bli enda bedre kjent, må jeg virkelig vrenge de sidene som helst skal holdes skjult. Så da smetter jeg unna.
Det kommer ikke noe poeng eller kortfattet konklusjon her. Akkurat i kveld var det riktig å tenke litt over hvor langt utenfor boksen jeg er villig til å gå. Og om jeg egentlig føler at det er verdt det. Det tror jeg det er, uansett. Så lenge jeg holder fast ved det sikre i meg selv, og fortsetter å lete etter resten.
Eller kanskje det ikke er mer? Kanskje...This is it.
Hvis du en gang hører en særs skramlende lyd, en sånn lyd som kommer fra en fullstappa kjerre på en skogsvei, da kan det være meg. Ikke for at jeg er spesielt mye på skogsveier. Og tro for all del ikke at jeg gidder dra på noe hvis jeg er på tur. Men det føles allikevel litt som om jeg skramler, for jeg drar med meg så sinnsvakt mye. Kjerra mi er full av folk, fe og gamle kjeler. Så av og til, når jeg lurer på hvem jeg egentlig er, så er jeg ikke lett å finne. Nedimellom alt skrammelet. Skrimmel skrammel. Mye lyder, mye rot. Jeg mister nok både folk, fe og en gammel kjele av og til. Noen ganger merker jeg det ikke. Andre ganger blir lasset betydelig lettere. Og en sjelden gang mister jeg noe som er virkelig verdifullt for meg, og da føles kjerra langt tyngre å dra.
Men dette handlet altså ikke om å miste verdifulle ting, men å prøve å finne seg sjæl. Ja, jeg liker jo å tro at jeg til en viss grad er verdifull, for all del, men hvem i himmelens navn er jeg? Vet folk sånt? Hvem de er, liksom? Og er de isåfall den de skal?
I kveld vrenger jeg kjerra inn til sida, og tar en kikk. Jeg prøver seriøst å finne meg sjøl, bak der. For jeg tror jeg har lett en stund nå. Problemet er vel at jeg leter hos andre, og ikke hos meg. Det er jo ganske innlysende, ikke sant, at hvis jeg vil finne meg sjøl kan jeg ikke fly å lete i andres kjerrer. Hva skulle jeg vel ha der å gjøre? Når jeg først snakker om det, så merker jeg jo at jeg håper jeg finnes på andres kjerrer også. At noen andre drar rundt på meg, fordi jeg er verdt det. Jeg vet sannelig om noen også, og er uendelig glad for at de gidder drasse på meg. Selv når jeg skrubber i utforbakkene, og ikke gidder dytte i motbakkene. Jeg er lat sånn.
Men tilbake til kjerra. Jeg snur og vender på ting. Rister, heller ut, plukker fra hverandre. Men jeg finner ikke meg av den grunn. Kanskje fordi jeg er summen av lasset? Eller kanskje MEG, sånn helt naken og inderlig, egentlig venter et annet sted? Jeg har leita litt andre steder også. Tråkka litt utenfor boksen. Snust etter spor på helt andre stier enn der jeg helst ville gått. Stort sett ender jeg bare opp med å kunne krysse av for "Nei, var ikke der heller." Lenge hadde jeg fokus på den jeg skulle bli. Dere vet, den slanke søte rike omsvermede skribenten. Ikke hørt om henne? Nei, jeg kom vel aldri dit da. Og jeg tror ikke man kommer dit heller, uten å finne seg selv her først. Nytter ikke om du ser en stor X på kartet, hvis du ikke aner hvor du befinner deg i øyeblikket. Så da bytta jeg fokus, og begynte å grave litt etter øyeblikkets meg. Men jeg er ikke lett å finne. Jeg kjenner meg selv så godt at for å bli enda bedre kjent, må jeg virkelig vrenge de sidene som helst skal holdes skjult. Så da smetter jeg unna.
Det kommer ikke noe poeng eller kortfattet konklusjon her. Akkurat i kveld var det riktig å tenke litt over hvor langt utenfor boksen jeg er villig til å gå. Og om jeg egentlig føler at det er verdt det. Det tror jeg det er, uansett. Så lenge jeg holder fast ved det sikre i meg selv, og fortsetter å lete etter resten.
Eller kanskje det ikke er mer? Kanskje...This is it.
lørdag 17. april 2010
Gamle spøkelser
Jeg fryser. Skjelver og rister. Hyler og bærer meg. Himmel, at det skal være så heftig da. Ta to Ibux og legg deg under dyna, tenker du kanskje. Men det er ikke så enkelt. Selvsagt er det ikke det. Det er jo meg. Da er det kaos.
Nesten litt om en avrusing dette, føler jeg. En prosess jeg må gjennom. En prosess jeg har gledet meg til å være ferdig med, i mange måneder nå. Og som jeg altså endelig har begynt på. Jeg kan når som helst slutte. Når som helst velge å stoppe prosessen. For den er jo min. Men jeg kommer ikke videre uten å takle dette, og det er videre jeg vil. Jeg vil bort dit. Jeg ser målet, rett der på andre siden.
Grenser. Grenser og sperrer. Grenser, sperrer og gamle spøkelser. Det er litt av hva dette handler om.
Jeg har grenser og sperrer. Ja, tro det eller ei, jeg har faktisk ganske mange av dem. De fleste er grenser jeg ønsker å ha. Sperrer jeg selv har bygd opp for å beskytte meg selv, og som jeg overhode ikke er interessert i at rives ned, eller tråkkes over. Men av og til handler det om grenser og sperrer jeg gjerne vil bli kvitt. Gamle spøkelser som hindrer meg i å være meg fullt ut. Og det er jo DE jeg så gjerne vil til livs nå. Nok er nok. Jeg vil ikke mer. Jeg vil realisere meg selv, uten å dra på gamle, dårlige erfaringer.
I kveld er alt kaos inni hodet mitt. Inni kroppen også. Jeg dras i alle retninger, og orker i grunnen ikke kjempe i mot noe av det. For det raknet litt da jeg innså at for å bli kvitt sperrene jeg ikke lenger vil ha, blir jeg nødt til å rive ned et par av de jeg så gjerne vil beholde. Jeg må la meg selv være fullstendig hudløs, for å kunne bygge opp igjen akkurat den huden jeg ønsker å omgi meg med. Jeg trodde jeg kunne få i både pose og sekk. Jeg trodde jeg kunne trampe ned sperringer uten å få sår på føttene. Og så tok jeg feil.
Det enkle er jo selvsagt bare å la grenser, sperrer og gamle spøkelser være som de er. Da kan jeg labbe videre i livet, og slippe å være hudløs. Jeg har ikke for vane å velge det enkle. Så jeg velger å skrelle av meg huden, bare i noen få timer, for så å kunne la den gro på igjen, vel vitende om at gammelt rusk og rask er borte. Jeg velger å bestemme selv. Ikke la meg hindre av opplevelser som ikke eksisterer lenger. Ikke la de komme i veien for de nye opplevelsene jeg så inderlig gjerne vil ha.
Disse realisere-seg-selv-valgene ender selvsagt sjelden som de skal. I kveld endte det med et høflig "takk for maten", fordi jeg måtte hjem og rydde i hodet mitt. Sjelden jeg sier akkurat det, altså. At jeg må hjem og rydde i hodet. Men det var det jeg skulle. Jeg var ikke til stede for fem øre, takket for meg, og gikk. Noen ganger bare må man. Så får kaoset rase i kropp og hode noen timer, mens jeg bestemmer meg for veien videre. Som nå altså er bestemt. Riv ned, bygg opp. Ikke la deg stoppe. Kult i teorien, dritskummelt i livet.
Nå håper jeg bare folk jeg omgir meg med, fortsatt er der når jeg endelig tør skrelle av meg huden. For akkurat dette spøkelset kan jeg ikke drepe alene. Det sa seg nesten selv. Alt man er redd for å gjøre alene, kan man bare la være å gjøre. Det er det man er redd for å gjøre sammen, det er viktig å ta tak i. For det er de opplevelsene man virkelig angrer på at man lar seg skremme til å droppe.
Noen av de som leser min blogg, er overbevist om at jeg ikke er som jeg skal. Det er jeg da vitterlig. Men jeg er kanskje ikke helt som du skal, og det er virkelig ikke målet mitt heller. For tenk. Mitt mål er å stå oppreist, med rak rygg og sterkt blikk, uten flere gamle spøkelser i ryggsekken enn at jeg synes den er grei å bære. Og dit er jeg på vei. Trur eg.
Nesten litt om en avrusing dette, føler jeg. En prosess jeg må gjennom. En prosess jeg har gledet meg til å være ferdig med, i mange måneder nå. Og som jeg altså endelig har begynt på. Jeg kan når som helst slutte. Når som helst velge å stoppe prosessen. For den er jo min. Men jeg kommer ikke videre uten å takle dette, og det er videre jeg vil. Jeg vil bort dit. Jeg ser målet, rett der på andre siden.
Grenser. Grenser og sperrer. Grenser, sperrer og gamle spøkelser. Det er litt av hva dette handler om.
Jeg har grenser og sperrer. Ja, tro det eller ei, jeg har faktisk ganske mange av dem. De fleste er grenser jeg ønsker å ha. Sperrer jeg selv har bygd opp for å beskytte meg selv, og som jeg overhode ikke er interessert i at rives ned, eller tråkkes over. Men av og til handler det om grenser og sperrer jeg gjerne vil bli kvitt. Gamle spøkelser som hindrer meg i å være meg fullt ut. Og det er jo DE jeg så gjerne vil til livs nå. Nok er nok. Jeg vil ikke mer. Jeg vil realisere meg selv, uten å dra på gamle, dårlige erfaringer.
I kveld er alt kaos inni hodet mitt. Inni kroppen også. Jeg dras i alle retninger, og orker i grunnen ikke kjempe i mot noe av det. For det raknet litt da jeg innså at for å bli kvitt sperrene jeg ikke lenger vil ha, blir jeg nødt til å rive ned et par av de jeg så gjerne vil beholde. Jeg må la meg selv være fullstendig hudløs, for å kunne bygge opp igjen akkurat den huden jeg ønsker å omgi meg med. Jeg trodde jeg kunne få i både pose og sekk. Jeg trodde jeg kunne trampe ned sperringer uten å få sår på føttene. Og så tok jeg feil.
Det enkle er jo selvsagt bare å la grenser, sperrer og gamle spøkelser være som de er. Da kan jeg labbe videre i livet, og slippe å være hudløs. Jeg har ikke for vane å velge det enkle. Så jeg velger å skrelle av meg huden, bare i noen få timer, for så å kunne la den gro på igjen, vel vitende om at gammelt rusk og rask er borte. Jeg velger å bestemme selv. Ikke la meg hindre av opplevelser som ikke eksisterer lenger. Ikke la de komme i veien for de nye opplevelsene jeg så inderlig gjerne vil ha.
Disse realisere-seg-selv-valgene ender selvsagt sjelden som de skal. I kveld endte det med et høflig "takk for maten", fordi jeg måtte hjem og rydde i hodet mitt. Sjelden jeg sier akkurat det, altså. At jeg må hjem og rydde i hodet. Men det var det jeg skulle. Jeg var ikke til stede for fem øre, takket for meg, og gikk. Noen ganger bare må man. Så får kaoset rase i kropp og hode noen timer, mens jeg bestemmer meg for veien videre. Som nå altså er bestemt. Riv ned, bygg opp. Ikke la deg stoppe. Kult i teorien, dritskummelt i livet.
Nå håper jeg bare folk jeg omgir meg med, fortsatt er der når jeg endelig tør skrelle av meg huden. For akkurat dette spøkelset kan jeg ikke drepe alene. Det sa seg nesten selv. Alt man er redd for å gjøre alene, kan man bare la være å gjøre. Det er det man er redd for å gjøre sammen, det er viktig å ta tak i. For det er de opplevelsene man virkelig angrer på at man lar seg skremme til å droppe.
Noen av de som leser min blogg, er overbevist om at jeg ikke er som jeg skal. Det er jeg da vitterlig. Men jeg er kanskje ikke helt som du skal, og det er virkelig ikke målet mitt heller. For tenk. Mitt mål er å stå oppreist, med rak rygg og sterkt blikk, uten flere gamle spøkelser i ryggsekken enn at jeg synes den er grei å bære. Og dit er jeg på vei. Trur eg.
tirsdag 2. mars 2010
Noen ord om brus..
Jeg har aldri vært noen stor brusdrikker. Ikke sånn egentlig. Brus har hørt helgen til. Man venter til freddan, liksom. Favoritten har i mange år vært Pepsi Max. Det bobler sånn passe, og jeg liker ettersmaken. Jeg er nok ingen stor utforsker på brusfronten, og har holdt meg til den jeg vet at funker.
Så dukket det opp reklame for en ny brus. Jeg tror det var i november i fjor. Og jeg skjønte umiddelbart at dette var en brus jeg fort kunne finne på å prøve. Større bobler, klarere farge, og friskere smak! Umulig å motstå, så jeg meldte meg på et nyhetsbrev. På mail og sms kunne jeg lese om denne nye brusen. Og jo mer jeg leste, jo mer fristende ble den. Jeg så bilder, leste beskrivelser, og kunne nesten kjenne smaken i munnen.
Dette var nok ikke en brus for fredagsbruk, nei. Dette var en brus jeg gjerne kunne smake på hver dag. Ikke tømme flaska nødvendigvis, men smake litt. Ta noen slurker uka gjennom, og så virkelig nyte en halvannenliter i helga. Helt annerledes enn de brusvanene jeg hadde hatt fram til nå.
Den nye brusen var ikke på markedet enda, så jeg holdt meg til Pepsi Max. I helga. Alt var som det pleide. Bare at hver gang jeg drakk Pepsi Max, drømte jeg om å smake på noe helt nytt. Så etterhvert ble det mindre og mindre brus. Det ga meg ingenting lenger. Det som før var en god greie, ble bare tamt og kjedelig. Og en konstant påminnelse om at det snart ville dukke opp noe bedre. Sugerør og isbiter var liksom ikke helt samme festen lenger, for det var ikke helt dette jeg hadde lyst på. Sitronskiva som hadde vært så god, ble i grunnen bare litt i veien.
Tida gikk, og den går jammen fortsatt. Nyhetsbrevene kommer ikke like ofte, og det er kanskje grenser for hvor lenge man kan promotere et produkt uten å kunne tilby den faktiske varen. Men jeg drar fram bildene og beskrivelsene med ujevne mellomrom, og gleder meg like hjertelig. Til noe så enkelt som en ny brus. Som jeg ikke engang kan vite om jeg liker smaken på.
I dag, en helt vanlig tirsdag, gjorde jeg en oppdagelse. Jeg fikk besøk på jobb. Som så mange ganger før. Av en som vet hva jeg liker. Så jeg fikk Melkerull og Pepsi Max. Eller, jeg fikk i alle fall tilbudet. Ja, for jeg takka nei. Til brusen. "Vet du, jeg tror heller jeg venter.." svarte jeg. Ingen i hele verden vet hva jeg venter på. Det vet jeg ikke selv engang. Men jeg tror på reklamen. Som lover meg større bobler og friskere smak. Så får det gå som det går. Ingen som har daua av noen uker uten brus.
Så hva har vi lært i dag? At man lett takker nei til melk, når det er champagne man har lyst på.
Så dukket det opp reklame for en ny brus. Jeg tror det var i november i fjor. Og jeg skjønte umiddelbart at dette var en brus jeg fort kunne finne på å prøve. Større bobler, klarere farge, og friskere smak! Umulig å motstå, så jeg meldte meg på et nyhetsbrev. På mail og sms kunne jeg lese om denne nye brusen. Og jo mer jeg leste, jo mer fristende ble den. Jeg så bilder, leste beskrivelser, og kunne nesten kjenne smaken i munnen.
Dette var nok ikke en brus for fredagsbruk, nei. Dette var en brus jeg gjerne kunne smake på hver dag. Ikke tømme flaska nødvendigvis, men smake litt. Ta noen slurker uka gjennom, og så virkelig nyte en halvannenliter i helga. Helt annerledes enn de brusvanene jeg hadde hatt fram til nå.
Den nye brusen var ikke på markedet enda, så jeg holdt meg til Pepsi Max. I helga. Alt var som det pleide. Bare at hver gang jeg drakk Pepsi Max, drømte jeg om å smake på noe helt nytt. Så etterhvert ble det mindre og mindre brus. Det ga meg ingenting lenger. Det som før var en god greie, ble bare tamt og kjedelig. Og en konstant påminnelse om at det snart ville dukke opp noe bedre. Sugerør og isbiter var liksom ikke helt samme festen lenger, for det var ikke helt dette jeg hadde lyst på. Sitronskiva som hadde vært så god, ble i grunnen bare litt i veien.
Tida gikk, og den går jammen fortsatt. Nyhetsbrevene kommer ikke like ofte, og det er kanskje grenser for hvor lenge man kan promotere et produkt uten å kunne tilby den faktiske varen. Men jeg drar fram bildene og beskrivelsene med ujevne mellomrom, og gleder meg like hjertelig. Til noe så enkelt som en ny brus. Som jeg ikke engang kan vite om jeg liker smaken på.
I dag, en helt vanlig tirsdag, gjorde jeg en oppdagelse. Jeg fikk besøk på jobb. Som så mange ganger før. Av en som vet hva jeg liker. Så jeg fikk Melkerull og Pepsi Max. Eller, jeg fikk i alle fall tilbudet. Ja, for jeg takka nei. Til brusen. "Vet du, jeg tror heller jeg venter.." svarte jeg. Ingen i hele verden vet hva jeg venter på. Det vet jeg ikke selv engang. Men jeg tror på reklamen. Som lover meg større bobler og friskere smak. Så får det gå som det går. Ingen som har daua av noen uker uten brus.
Så hva har vi lært i dag? At man lett takker nei til melk, når det er champagne man har lyst på.
fredag 5. februar 2010
Litt om deg..
Livet kryr av folk. Folk som ramler innom en stund, folk som alltid er der. Uten folk, blir det lite igjen av livet. Jeg ville ikke vært meg uten folk. De som har vært med på å forme meg. De som har gitt meg opplevelsene som gjør meg til den jeg er. I dag. For om et år, vil jeg være bittelitt annerledes. Farga av noen nye folk. Jeg vil fortsatt være meg, men i en litt annen fargetone. Kanskje en nyanse lysere? Eller en ørliten tanke dypere? Det blir en spennende ferd, uansett.
Men dette skulle jo ikke handle om folk, det skulle handle om deg. Det er noen måneder siden vi snubla inn i hverandres liv, og på underlig vis har vi liksom bare blitt der. Ingen vet at vi er der, og vi gjør ikke noen stor greie ut av det selv heller, men vi er der. Litt nå og da.
Du gjør meg livredd. Fordi du har nøklene til de rommene jeg låste for mange år siden. Jeg har ikke gitt deg dem, jeg har aldri fortalt deg om dem, men du har dem allikevel. Jeg skjønte det med en gang, at dette kom til å bære aldeles galt avsted for meg som helst holder låste dører låst. Så jeg satt på sikkerhetslenka, og ville ikke åpne. Jeg sa det ikke til deg, men jeg var fast bestemt på å ikke krysse en del grenser. Nå er jeg så langt over grensene at jeg ikke engang husker hva som var så viktig å holde fast ved. Og jeg elsker det.
Helt mot slutten av 2009, tok noen motet fra meg. Noen møtte meg, og snudde ryggen til. Noen som lovte at de ikke kom til å gjøre det. Noen som ikke engang tok seg bryet med å forklare, og dermed lot meg sitte igjen med go'følelsen av å være noens store skuffelse. Det tok noen runder med grubling, før jeg tok et valg. Jeg hatet følelsen av å ikke ha strukket til. Ikke å stått til forventningene. For det orker jeg ikke at skal skje med deg. Dette er noe helt annet, men jeg taklet ikke tanken på å nok en gang skulle ha skuffet. Ikke deg.
Så vi har aldri møttes. Kanskje møtes vi aldri heller. Kanskje tusler vi videre på stiene våre, og oppdager at de ikke lenger går i samme retning. At målene ikke lenger er de samme. Det ville være trist, men ingen undergang. For vi vet ikke om det ville være verdt det, å tråkke utenfor stien for å finne et felles punkt. Gjør vi det ikke, får vi heller aldri vite. Og det ville være trist. Men man kan ikke savne noe man aldri har hatt, så det ville være overkommelig.
Kanskje møtes vi. Og kanskje velger du å gi nøklene tilbake, før du har vridd de skikkelig om. Det er lov. Nøkler må ikke brukes selv om de passer. Jeg kjenner med hele meg at det ville vært en skuffelse. At jeg nok ville både grått og rast litt. For det handler om forventninger som ikke blir innfridd, og det svir alltid litt. Men du ville allikevel ha gitt meg noe ingen andre har klart på utrolig lenge; vissheten om at låsen ikke har rusta fast. Vissheten om at jeg er villig til å åpne. Og i tillegg føle glede når jeg gjør det.
Eller kanskje møtes vi, vrir om nøklene, og ser hvor det ender.
For å sitere en MGP-favoritt: Thought it couldn't happen to me, now I owe you, for the rest of my life, because you made me change my mind..
Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler ikke om livslange lovnader. Det handler om å gi litt faen. La seg rive meg. Ha det moro, selv om ikke alt er perfekt. At du viste meg veien dit, kommer jeg uansett alltid til å verdsette. Uansett hvilken vei vi velger å gå.
Men dette skulle jo ikke handle om folk, det skulle handle om deg. Det er noen måneder siden vi snubla inn i hverandres liv, og på underlig vis har vi liksom bare blitt der. Ingen vet at vi er der, og vi gjør ikke noen stor greie ut av det selv heller, men vi er der. Litt nå og da.
Du gjør meg livredd. Fordi du har nøklene til de rommene jeg låste for mange år siden. Jeg har ikke gitt deg dem, jeg har aldri fortalt deg om dem, men du har dem allikevel. Jeg skjønte det med en gang, at dette kom til å bære aldeles galt avsted for meg som helst holder låste dører låst. Så jeg satt på sikkerhetslenka, og ville ikke åpne. Jeg sa det ikke til deg, men jeg var fast bestemt på å ikke krysse en del grenser. Nå er jeg så langt over grensene at jeg ikke engang husker hva som var så viktig å holde fast ved. Og jeg elsker det.
Helt mot slutten av 2009, tok noen motet fra meg. Noen møtte meg, og snudde ryggen til. Noen som lovte at de ikke kom til å gjøre det. Noen som ikke engang tok seg bryet med å forklare, og dermed lot meg sitte igjen med go'følelsen av å være noens store skuffelse. Det tok noen runder med grubling, før jeg tok et valg. Jeg hatet følelsen av å ikke ha strukket til. Ikke å stått til forventningene. For det orker jeg ikke at skal skje med deg. Dette er noe helt annet, men jeg taklet ikke tanken på å nok en gang skulle ha skuffet. Ikke deg.
Så vi har aldri møttes. Kanskje møtes vi aldri heller. Kanskje tusler vi videre på stiene våre, og oppdager at de ikke lenger går i samme retning. At målene ikke lenger er de samme. Det ville være trist, men ingen undergang. For vi vet ikke om det ville være verdt det, å tråkke utenfor stien for å finne et felles punkt. Gjør vi det ikke, får vi heller aldri vite. Og det ville være trist. Men man kan ikke savne noe man aldri har hatt, så det ville være overkommelig.
Kanskje møtes vi. Og kanskje velger du å gi nøklene tilbake, før du har vridd de skikkelig om. Det er lov. Nøkler må ikke brukes selv om de passer. Jeg kjenner med hele meg at det ville vært en skuffelse. At jeg nok ville både grått og rast litt. For det handler om forventninger som ikke blir innfridd, og det svir alltid litt. Men du ville allikevel ha gitt meg noe ingen andre har klart på utrolig lenge; vissheten om at låsen ikke har rusta fast. Vissheten om at jeg er villig til å åpne. Og i tillegg føle glede når jeg gjør det.
Eller kanskje møtes vi, vrir om nøklene, og ser hvor det ender.
For å sitere en MGP-favoritt: Thought it couldn't happen to me, now I owe you, for the rest of my life, because you made me change my mind..
Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler ikke om livslange lovnader. Det handler om å gi litt faen. La seg rive meg. Ha det moro, selv om ikke alt er perfekt. At du viste meg veien dit, kommer jeg uansett alltid til å verdsette. Uansett hvilken vei vi velger å gå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)