Fornuft og følelser, frihet og forelskelse

Det hørtes ut som et salig kaos, tenker du? Ja, vet du, det ville være en helt grei beskrivelse. Hver for seg er jo disse begrepene gjerne kaotiske nok. Når man så samler alle inni et allerede kaotisk hode, og fortvilet prøver å skille dem fra hverandre, ja da blir det ikke prosessen veldig ryddig.

Jeg er mer kaos enn på lang tid. Jeg spinner disse fire begrepene rundt og rundt i hodet mitt hver eneste dag. Og mer enn en og annen natt. Jeg vet ikke hva jeg vil. Vet ikke hvor jeg vil. Vet ikke hva han vil. Hva vi vil. Jeg har det aller best i hele verden, samtidig som jeg så inderlig lengter etter noe mer. Eller noe mindre. Jeg vet ikke. Og da kan jeg strengt tatt ikke forvente at andre skal kunne vite heller, kan jeg vel? Allerede ramla av karusellen, sier du? La meg hjelpe deg på igjen, og se om jeg samtidig kan rydde litt i eget kaos. Vi tar det begrep for begrep. Kanskje kan det føre til en konklusjon, sannsynligvis ikke. Karusellen går.

Fornuft. Det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet. Det er den stemmen som gnåler om at man må kjenne hverandre bedre. Gi det tid. At jeg må snu ryggen til en stund, før jeg ikke lenger klarer snu meg. Fornuft er preget av tidligere erfaringer. Så den er gjerne todelt, fordi vi jo alle har flust av både gode og dårlige opplevelser i bagasjen. Fornuften roper til meg at jeg skal løpe mens jeg enda kan. Samtidig som den rolig og fattet forteller meg at dette er da ingenting å være redd for. At jeg er stor nok til å vite hva jeg gjør. At man av og til må tørre å slippe taket, for å kunne få tak i noe nytt. Fornuften forteller meg at seksåringen ikke lider noen nød på skolen, selv om han gråter sine modige tårer når jeg leverer ham. Jeg ville vel avgått med døden for lenge siden, hadde det ikke vært for fornuftens innsats. Fornuften er nok ikke den som holder meg våken om nettene, for den vet jo at man skal skru av tankene når hodet treffer puta, så man faktisk fungerer dagen etter.

Det tar ikke følelsene hensyn til. De skrur ikke av noe som helst. Følelser skaper sommerfugler det ene øyeblikket, og en gnagende klump det andre øyeblikket. Følelsene overser glatt fornuften. Den kan mer enn gjerne rope at en uskyldig flørt på byen ikke fører til noe mer. Følelsene ler av fornuften, og skaper en gnagende klump. Følelsene er ikke rasjonelle, og tar av for den minste ting. En søt sms, og følelsene bobler. En manglende sms, og følelsene gnager. Jeg er utvilsomt et følelsesmenneske. Jeg lar følelsene styre store deler av livet mitt. Det betyr mange nedturer, og mange mange oppturer. For folk rundt meg, byr det nødvendigvis på en del utfordringer. Ikke minst fordi jeg deler følelsene mine relativt lett. Jeg er ikke vanskelig å avsløre som trist. Og samtidig digger jeg den gode følelsen av å fortelle noen hva jeg føler. Savn, glede, forventning.. Det er ikke alle som takler å få sånt servert flere ganger om dagen. Og selv om fornuften sier at da er det lurt å holde igjen litt, så overstyrer følelsene fullstendig, og vips smetter det ut en "love you" på sms. Ufornuftig og følsomt. Følelsene holder meg våken en del netter. De gjør at jeg lever meg inn i andres smerte, og ikke klarer legge det vekk. Uansett om det er den nevnte seksåringens såre gråt, eller om det er den gode kompisen som sliter i forholdet.

Friheten da? Det er vel den jeg klamrer meg fast til når jeg er redd følelsene er i ferd med å drepe fornuften for godt. Jeg elsker friheten min. Og i kjærestesammenheng snakker jeg ikke nødvendigvis om å måtte oppgi friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil. Det er ikke det dette handler om. Den trangen forsvinner når man er med den rette, uansett. Nei, det handler mer om friheten til å kunne ligge på sofaen, nedlesset i eget rot, en hel helg. Friheten til å kunne bruke min egen tid akkurat sånn jeg helst vil bruke den. Det er veldig viktig for meg. Men i løpet av de siste ukene har nok viktigheten begynt å falme litt. Fornuften forteller meg at rette vedkommende aldri ville forsøkt å ta fra meg den friheten. Og følelsene overbeviser hvert øyeblikk om at den friheten jeg eventuelt ville gi slipp på, ville ble erstattet av så mye annet positivt at den aldri ville bli savnet.

Av de fire begrepene, gjenstår nå forelskelse. Er jeg forelsket? Nei. Tror jeg at jeg kan bli det? Absolutt. Er det mulig at jeg allerede har truffet han som vipper meg av pinnen en vakker dag? Utvilsomt. Jaha, så hvorfor i himmelens navn svever jeg ikke på rosa skyer da, spør du? Fordi det er ikke alltid det smeller umiddelbart. Noen ganger trenger man litt tid. Hun trenger tid, han trenger tid, de trenger tid. Det betyr ikke at det aldri vil smelle. Eller at det ikke allerede har bråka litt. Det kan jo faktisk være så enkelt som at de har funnet den perfekte balanse mellom fornuft og følelser? Eller kanskje det betyr at de aldri vil finne den. Ikke vet jeg. Forelsket er uansett en tilstand jeg aldri vil ha krefter til å kjempe i mot. Den dagen noen overbeviser meg om at jeg betyr så mye for dem, at de ikke lenger ønsker å miste meg, skal jeg omfavne forelskelsen uten å blunke. Kaste fornuft og frihet på dør, og bare føle. Tror jeg. Jeg er i grunnen tøffest litt på avstand.

Fornuft og følelser, frihet og forelskelse. Alle fire inni hodet mitt på en gang. Som en løpsk karusell, som man ikke kan bestemme seg for om burde stoppes eller bare få snurre til evig tid. Jeg snurrer jo støtt og stadig uansett, og tenker at det sikkert ville vært best om jeg bare brølte "stopp" og kom meg av. Men så skjer det noe. Og jeg hører stemmen som på blanding av svensk og bulgarsk roper "Vil ni åka mera?", mens jeg selv bare legger hodet bakover, hikster av latter, og svarer JAAAA!!