Gamle spøkelser

Jeg fryser. Skjelver og rister. Hyler og bærer meg. Himmel, at det skal være så heftig da. Ta to Ibux og legg deg under dyna, tenker du kanskje. Men det er ikke så enkelt. Selvsagt er det ikke det. Det er jo meg. Da er det kaos.

Nesten litt om en avrusing dette, føler jeg. En prosess jeg må gjennom. En prosess jeg har gledet meg til å være ferdig med, i mange måneder nå. Og som jeg altså endelig har begynt på. Jeg kan når som helst slutte. Når som helst velge å stoppe prosessen. For den er jo min. Men jeg kommer ikke videre uten å takle dette, og det er videre jeg vil. Jeg vil bort dit. Jeg ser målet, rett der på andre siden.

Grenser. Grenser og sperrer. Grenser, sperrer og gamle spøkelser. Det er litt av hva dette handler om.

Jeg har grenser og sperrer. Ja, tro det eller ei, jeg har faktisk ganske mange av dem. De fleste er grenser jeg ønsker å ha. Sperrer jeg selv har bygd opp for å beskytte meg selv, og som jeg overhode ikke er interessert i at rives ned, eller tråkkes over. Men av og til handler det om grenser og sperrer jeg gjerne vil bli kvitt. Gamle spøkelser som hindrer meg i å være meg fullt ut. Og det er jo DE jeg så gjerne vil til livs nå. Nok er nok. Jeg vil ikke mer. Jeg vil realisere meg selv, uten å dra på gamle, dårlige erfaringer.

I kveld er alt kaos inni hodet mitt. Inni kroppen også. Jeg dras i alle retninger, og orker i grunnen ikke kjempe i mot noe av det. For det raknet litt da jeg innså at for å bli kvitt sperrene jeg ikke lenger vil ha, blir jeg nødt til å rive ned et par av de jeg så gjerne vil beholde. Jeg må la meg selv være fullstendig hudløs, for å kunne bygge opp igjen akkurat den huden jeg ønsker å omgi meg med. Jeg trodde jeg kunne få i både pose og sekk. Jeg trodde jeg kunne trampe ned sperringer uten å få sår på føttene. Og så tok jeg feil.

Det enkle er jo selvsagt bare å la grenser, sperrer og gamle spøkelser være som de er. Da kan jeg labbe videre i livet, og slippe å være hudløs. Jeg har ikke for vane å velge det enkle. Så jeg velger å skrelle av meg huden, bare i noen få timer, for så å kunne la den gro på igjen, vel vitende om at gammelt rusk og rask er borte. Jeg velger å bestemme selv. Ikke la meg hindre av opplevelser som ikke eksisterer lenger. Ikke la de komme i veien for de nye opplevelsene jeg så inderlig gjerne vil ha.

Disse realisere-seg-selv-valgene ender selvsagt sjelden som de skal. I kveld endte det med et høflig "takk for maten", fordi jeg måtte hjem og rydde i hodet mitt. Sjelden jeg sier akkurat det, altså. At jeg må hjem og rydde i hodet. Men det var det jeg skulle. Jeg var ikke til stede for fem øre, takket for meg, og gikk. Noen ganger bare må man. Så får kaoset rase i kropp og hode noen timer, mens jeg bestemmer meg for veien videre. Som nå altså er bestemt. Riv ned, bygg opp. Ikke la deg stoppe. Kult i teorien, dritskummelt i livet.

Nå håper jeg bare folk jeg omgir meg med, fortsatt er der når jeg endelig tør skrelle av meg huden. For akkurat dette spøkelset kan jeg ikke drepe alene. Det sa seg nesten selv. Alt man er redd for å gjøre alene, kan man bare la være å gjøre. Det er det man er redd for å gjøre sammen, det er viktig å ta tak i. For det er de opplevelsene man virkelig angrer på at man lar seg skremme til å droppe.

Noen av de som leser min blogg, er overbevist om at jeg ikke er som jeg skal. Det er jeg da vitterlig. Men jeg er kanskje ikke helt som du skal, og det er virkelig ikke målet mitt heller. For tenk. Mitt mål er å stå oppreist, med rak rygg og sterkt blikk, uten flere gamle spøkelser i ryggsekken enn at jeg synes den er grei å bære. Og dit er jeg på vei. Trur eg.