Another brick in the wall..

Jeg har en vegg. En sånn murvegg, vet dere, som det skal litt til å komme gjennom. Den må i såfall plukkes ned, stein for stein. Høres kanskje litt stusselig ut, å leve bak en vegg, men det går virkelig helt fint. Jeg har bygget den selv, og er veldig glad i den, på sett og vis.

Det tar selvsagt tid å bygge seg en hel vegg. I noen perioder har byggingen stått helt stille, mens i andre perioder igjen har veggen vokst nesten fortere enn jeg har satt pris på. De fleste steinene består av skuffelser. Brutte løfter. Håp som svant. De sitter godt. Det er steinene man virkelig vet man kan stole på at blir der, på godt og vondt. Her og der sitter det litt småstein, som lett lar seg blåse vekk. Sånn må det være. En vegg kan ikke være lik hele livet, da ville jeg kjedet meg fryktelig på baksiden av den.

Det skal faktisk veldig lite til å rive ned store deler av veggen min. Enkelte ting er jeg svak for, og da sitter steinene løst. De raser nesten før jeg får tenkt meg om, og jeg kan nye litt frisk luft gjennom hullet de etterlater seg. Problemet med å miste mange steiner samtidig, er gjerne at de er tunge å sette på plass igjen. Det blir en stor jobb å skulle tette igjen et stort hull. Og for hver gang, sørger jeg for å feste steinene enda litt bedre. Men som sagt, enkelte ting er jeg svak for. Så de vil rase igjen. Og igjen.

Noen ganger ser jeg det komme. Raset, mener jeg. Da tror jeg selv at jeg er veldig smart, og så lar jeg de falle. Bare noen få, kanskje syv i slengen. Jeg lar dem ligge der litt, og så fester jeg 3-4 av dem igjen. Det gir en følelse av kontroll. En god følelse av å vite hva jeg driver med, som gir meg frisk luft og trygghet på samme tid.

Andre ganger vil jeg gjerne at steinene skal falle, og dytter på litt fra innsiden. Løsner kantene litt, og lar et par av de viktige steinene stå litt på skrå, sånn at verden vet hvor den skal angripe. Av og til fungerer det, og verden biter på. Men så har vi de gangene der det jo slett ikke fungerer i det hele tatt. Da rettes det opp, og mures det igjen, og så tar det lang lang tid før jeg prøver å rive veggen på egenhånd igjen.

Vi holdt på lenge, veggen og jeg. Og jeg kjenner at det tar enormt med energi å skulle holde styr på alle disse steinene. Jeg elsker den friske lufta som kommer inn gjennom hullene jeg lenge har latt være der. Like mye som jeg hater hvor sliten den gjør meg å skulle mure på plass en stein eller to til stadighet. Fordi motet svikter, og jeg vil ha det tettest mulig igjen. I perioder får veggen nesten alt fokus. Steiner ned, steiner opp. Løsne litt her, feste litt der. Nyte og slite. Det føles ikke helt rettferdig. Det er mange og mye som trenger mer fokus fra meg, enn den veggen. Virkelig.

Noen har tatt steiner fra veggen min i lang tid nå. Små steiner. En av gangen. På et underlig vis la jeg ikke merke til det. Tror jeg. Jeg gjorde i alle fall ingenting for å få de tilbake. Nå er det snart bare store steiner igjen, og jeg merker at jeg av og til mister grepet litt ved tanken på at de kanskje skal bli nødt til å falle. Uten at jeg kan mure de tilbake på plass. For ingen løsner en stein, for å la den ligge innenfor rekkevidde. Så for sikkerhets skyld har jeg festet de jeg trenger mest ekstra godt nå. Samtidig som jeg selvsagt har løsnet et par av de jeg gjerne skulle mistet.

En del av meg skulle ønske noen bare sprengte den satans veggen i fillebiter. Samtidig vet jeg at jeg ville dø av sjokk om det skjedde, så resten av meg håper jo inderlig at ingen noen gang gjør akkurat det. Så da håper jeg heller det velges riktig stein, hvis noen en dag bestemmer seg for å fjerne en av dem.