Hytteliv

Vi tilbringer en del helger på hytte i løpet av sommeren, og jeg lurer på om det ikke er på tide å skildre en av disse helgene for dere. Deltagerne er Yngst, Eldst, Mormor og meg. Og i helgen var vi på årets første hyttetur. Ungene langt mer entusiastiske enn de voksne, men det er nok fordi vi voksne er litt opptatt av vær og vind og sånn.

Hytta: Åstedet er en av firmahyttene til Mormor i Vestfold. Den ligger rett ved sjøen, og det er helt genialt å fiske krabber fra bryggene der. To små soverom med hver sin køyeseng, et ekkelt lite bad med do og dusj, kjøkken, sofa og tv. Da har vi i grunnen dekket det meste.

Avreise: Jeg stikker en time før fra jobb, plukker opp Yngst, drar hjem for å slippe inn kattene, plukker opp Eldst, og setter kurs for huset til Eksen. Der befinner nemlig spikkekniven til Yngst seg, og siden han er sjef for pinnebrød, må han ha den med. Han vil hente den selv, og jeg blir sittende i bilen og håpe at han ikke river ned alt som er der inne når han må klatre på stol for å rekke opp til hylla. Eksen er ikke hjemme, så det er fint om han lukker og låser døra etter seg også. Det blir sjelden god stemning av at leiligheter tømmes av tjuvpakk, tross alt. Så skal Mormor hentes i Oslo. Kø. Lang lang kø. Steikende sol, og Otto Monster på full guffe i bilen. Jeg kjenner at jeg burde ha spist noe. Lavt blodsukker er ikke hyggelig. Kombinert med unger er det verre. Kombinert med unger og Mormor er det fullt sammenbrudd waiting to happen. Mormor er heldigvis klar når vi kommer. Jeg får pakket henne inn i bil, og skal sette kurs mot helg. Endelig, tenker jeg, for det er nå to timer siden jeg dro fra jobben. Ti minutter senere må vi snu, for Mormor har glemt solbrillene sine. Jeg knurrer litt. Ganske høyt egentlig.

Ankomst: Etter et bedre måltid på McDonalds i Asker, og en kjøretur som gikk over all forventning, spinner vi opp bakken til hytta ved 20-tida. Kaldt! Iskaldt. Og tydelig er vi sesongens første gjester, for det lukter lett loftsbod av hele brakka. Mormor og jeg tar ansvar. Her skal det fyres, ja! Og jeg tenner så lekende lett opp i peisen at dere pokker ikke vil tro det. Det brenner og spraker. Og ryker. Veldig. Inn i hytta. Yngst står ute og roper at han ikke ser noe røyk fra pipa. Mormor henter astmasprayen sin. Jeg banner og lufter etter beste evne. Men det ga seg. Og det ble varmt. Gammal speider jeg, vøtt.

The garden gnom: Tre minutter etter ankomst, har ungene funnet seg til rette i hagen. Eldst truer med å knuse samtlige vinduer, mens hun trikser med diboloen sin. "Trikser". Hun er sin mors datter, og har vel ikke helt koordinasjonen i orden. Yngst har dratt ut alt av uteleker, og morer seg med å lage gigasåpebobler, som selvsagt seiler over til naboens terrasse. Og midt på plenen står han. Hagegnomen. Iført rød joggebukse, blå boblejakke, og har stirrende øyne. Han er 1.40 lang, 9 år, heter Rolf, og går på skole på Kringsjå. Han har ikke tenkt til å flytte seg. Ungene overser gnom. Jeg irriterer meg grenseløst over at han ikke tar hintet og går igjen. Mormor prøver å skremme ham vekk ved å hoppe hoppetau. Hun er tung, tauet er kort, det ser ikke bra ut. Gnomen står. Han rister oppgitt på hodet. Sukker og stønner. Tydelig lite imponert over Eldst og diaboloen. Så til slutt, spør hun jo om han vil prøve. Dermed har vi adoptert vår første hagegnom. Han ble til 22 den kvelden, og var på plass igjen 09.11 lørdag morgen. Rolf fra Kringsjå.

The good news and the bad news: Etter intens lek med sprettballer, finner endelig ungene roen. Gnom har forlatt oss. Vi voksne finner fram rødvin og potetgull. Hyttelivet er herlig. Bortsett fra at jeg bekymrer meg litt over å måtte sove i overkøya. Yngst har talt, han vil ikke. Jeg har langt fremskreden høydeskrekk, og er i overkant tung i hekken. Så mormor og jeg snakker om hvordan vi best skal få meg oppi. Stigen er bare å glemme, for den er ikke beregna på mine lange bein. Nattbordet er foreløpig det heteste tipset. Stå på nattbordet, og slenge meg oppi. Ja, jeg var nok litt mer enn brisen, for jeg trodde faktisk jeg var i stand til å slenge meg. Oppover. Jeg må ha vært i koma. Så hører jeg Yngst våkne. Mye rare lyder og høylydt mumling. Jeg går inn, finner ham sittende i senga med et vantro ansiktsuttrykk. The bad news: Yngst sover naken, og har for første gang i sitt liv bæsja i søvne. The good news: Han er så hard i magen at han sier "Mamma, det er kommet bæsj på sprettballen min!" Ikke så mye som en flekk på lakenet, og jeg lo vel et drøyt kvarter da han hadde sovna igjen.

Lørdag: Gnomen stiller tidlig, tar en pause mens vi spiser frokost, og blir med for å fiske krabber. Besserwisser av en annen verden, og det er virkelig et under at jeg ikke tuppa ham uti da jeg hadde sjansen. Men for all del, ungene koser seg, det er sol, og krabbene biter på snøret til Yngst. Det er viktig, for hvis han blir sur, er liksom dagen ødelagt. Det blåser forøvrig stiv kuling, så Mormor og jeg er vel ikke helt komfortable helt ytterst på bryggekanten. Etterhvert finner vi oss en lun plass, mens ungene leker på stranda, og livet er i grunnen helt greit. Helt til jeg skal dele ut kjeks. Svampebob-kjeks. Og jeg oppdager at jeg må gi gnomen den pakka som skulle vært til de voksne. Skuffelsen var enorm, gnomemisnøyen ble ikke mindre, og det tok ikke veldig lang tid før vi bestemte oss for å dra i butikken. For i butikken er det is, og siden jeg glemte å kjøpe grillkull, fikk jeg en tur til, og da fant jeg Kvikk Lunsj på tilbud. Alle vet jo at man ikke blir feit av ting som er billig, så jeg svelget ned to stykk på vei tilbake. Sjokolade smaker virkelig aller best når man spiser den i smug.

Lørdagskvelden: Jeg blir lett amper og hektisk når jeg må grille mat samtidig som jeg ser fotballkamp på tv. Er nok litt mann der, gitt. Mormor gir meg øl, noe som jo er et kjent triks for å få mannen blid. Men til syvende og sist blir det bra. Maten er god, Enga vant, godisen er på bordet, og ungene leker ivrig med grillen. Jada. For det er så moro å hive tørt gress på det som er igjen av glødende kull. Og for all del, så lenge de lar meg være i fred. Gnomen glimrer også med sitt fravær, så dette er virkelig ingen dårlig lørdag i kveldssola. Stappmette av pinnebrød slokner etterhvert ungene også, og vi voksne tar fra Jägeren for å ikke kjenne at det faktisk begynner å bli kaldt. Jeg var veldig fornøyd da jeg fant penalet til Eldst under sofaen, for det hadde vi jo garantert reist fra. Synd jeg måtte velte glasset med Jäger for å finne det, men jeg fant samtidig ut at gulvet var veldig dårlig vaska, så sånn alt i alt.. Litt seinere slapp jeg ølglasset mitt mens jeg satt i sofaen, og det var mye vanskeligere å se noe positivt med den glippen.

Sms: Det blir alltid sendt en haug med sms på disse turene. Jeg savner å være på nett, og må faktisk prate med andre enn min mor i løpet av 48 timer på hytte. De fleste sendes i edru tilstand, og mottaker er som regel bestevennen. Men så er det selvsagt også et pent antall som sendes i sjarmerende beruset tilstand. Det er gjerne en og samme som mottar flesteparten av dem. Og la oss bare innrømme det først som sist, det er ikke en av venninnene. Denne helgen gikk det nok hardest utover sesongens offer, men det ble nok litt slitsomt for den som fort kan bli neste sesongs offer også. Og mens jeg lå der, trygt plassert i overkøya, etter å ha stått på nattbordet og slått ihjel en feit edderkopp med en sko, begynte jeg å lure på hvem som var offeret sommeren'09. Det har jeg fortsatt ikke kommet på, så gi meg gjerne et hint hvis du husker.

Hjemreise: Det er selvsagt kaos når alt skal tilbake i bilen. Ungene flyr i veien, Yngst pakker ut alt jeg pakker inn, Eldst maser om å få hjelpe til, Mormor banner og sverter over alt hun ikke får plass til, og vi snakker om hvor deilig det hadde vært å hatt egen hytte der alt bare kunne blitt liggende. Samme greia, hver gang. Så forlater vi åstedet, etter å ha vrengt grillen for å få ut alt ungene brant oppi den i går kveld, og setter kurs mot Horten. Ja, for noen ganger tar man båten, må vite. Det er stas i vinden. Og de har knallgode smurte sveler. Så blir Mormor levert, vi andre kommer hjem til dritsure katter som har vært stengt ute et døgn, og jeg oppdager at det er akkurat like grisekaldt hjemme som da vi ankom hytta.

Og om to uker er vi i gang igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg litt.