Confessional song

Neida, jeg har ikke tenkt til å komme med de helt store tilståelsene. Men sangen til Elin Gausdal er umulig å høre uten å tenke tilbake, og nå har jeg nettopp hørt den. Så kanskje det hjelper å skrive det ned? Kanskje det får den natta ut av hodet mitt, selv om sangen av og til vil dukke opp? Når jeg tenker meg om, vil jeg vel egentlig ikke ha natta ut av hodet. Men jeg skriver allikevel. Det er gjerne sånn jeg hamler opp med både gode og dårlige opplevelser. Skriver dem ned, og setter dem i system. Og dette var jo langt fra noen dårlig opplevelse. Selv om jeg altså hørte samme sangen et utall ganger..

Jeg aner ikke hvilken radiokanal vi hørte på den natta. Eller, det er vel ikke riktig å si at vi hørte på, for du sov, men jeg hørte i alle fall. De spilte mye bra musikk. Tipper de hadde 20 sanger som gikk på repeat. Og jeg hørte hver eneste en av dem opptil flere ganger. Det var en sånn natt man ikke sover all verdens.

Det er litt kjipt å ikke sove, når man egentlig er utslitt. Men av og til er det umulig. Uansett hvor mye man prøver. Denne natta var alt ganske nytt og rart. Selv om det var trygt og kjent, var det faktisk litt rart allikevel. Noe var så nytt at jeg nok ikke hadde tatt tak i det enda. Ja, noe var så nytt at jeg fortsatt ikke har tatt tak i det, sikkert to måneder senere. Det var en så underlig følelse av å være hjemme, samtidig som man er på totalt fremmed jord. Og midt i alt, Confessional song.

Første gangen jeg hørte den, tenkte jeg i grunnen mest at det ville ta litt tid å sovne, fordi du snorka. Uvant snorking. Fortsatt ikke kjent nok til at man slenger ut et irritert spark. Fortsatt uvant nok til at man smiler litt, og tenker at hallandussen så godt han sover. Det var litt godt å være våken. Alene. Du merket ikke at jeg av og til bare måtte stryke deg over armen. At jeg la meg tett inntil ryggen din, og bare kjente på hvordan det var å faktisk sove der. Med deg. Endelig. Jeg husker at jeg var så takknemlig for å ha den tida for meg selv, fordi det var tusen ting som surret i hodet. Enkelt og ukomplisert, for all del, men litt kaos blir det.

Andre gangen låta dukket opp, var jeg litt forbi den sjarmerende første halvtimen. Jeg var oppriktig sliten, og skulle gjerne sovet. Jeg hadde oppdaget at senga di pokker ikke stod i vater. Da er i grunnen løpet litt kjørt. Alt jeg klarte tenke på, var hvordan jeg rullet ned mot deg, med mindre jeg la meg helt ytterst til høyre. Helt klin inntil veggen. Men man sovner ikke så lett, når man har følelsen av å være i fritt fall mot madrassens midtpunkt. Nei man gjør ikke det. Riktignok hadde du slutta å snorke, men det veide ikke opp for det som føltes som en madrass med trapptrinneffekt.

Når man for tredje gang, etter at medsover har sovnet, hører den samme sangen på radio, da vet man at morgenen etter ikke vil bli lystig. Ingen morgener i mitt selskap er videre lystig, det skal sies. Men etterhvert kommer virkelig den herlighet-nå-MÅ-jeg-bare-sovne-følelsen snikende. Og den er ikke lett å bli kvitt. Jeg tenkte at det var lurt å stå opp litt. Ta en Ibux for hvitvinshodepinen. Drikke litt vann. Se litt ut av vinduet. Suge inn litt frisk luft. Og hvis ikke alt var nytt og rart, ville jeg jo gjort det. Bare stått opp. Men jeg ville jo for all del ikke vekke deg, så jeg lå der en stund til. Og enda litt. Fem minutter til da. Så til slutt, som alltid, måtte jeg jo opp. Finne Ibux, ikke bråke på badet, drikke vann aldeles lydløst. Og så snike meg tilbake til senga. Klatre over deg. Innta plassen helt øverst til høyre. Ikke rulle ned igjen. Sovne.

"I don't know, if you know by now.." Jeg innser at jeg ikke klarer å klamre meg fast der oppe. Jeg innser at jeg ikke er skapt for å late som ingenting. Jeg innser at jeg ikke sier nei takk til kroppskontakt når muligheten byr seg. Så jeg ruller ned. Helt inntil deg. Dytter fjeset inn i ryggen din. Og sovner. Tvert. Midt i Elins tilståelse. Like etter at jeg rakk å lure på hvorfor jeg ikke rullet ned der med en gang.

Note to self: Skru av radioen før du legger deg.