Mot slutten av et døgn..

Det har vært vårt døgn dette, og nå er det snart over. Jeg liker døgnet vårt. Det føles merkelig godt å kunne kjenne på sorgen og savnet, og samtidig vite at du alltid vil gi meg styrke.

Ser du hvor sterk jeg har blitt, vennen min? Ser du hvor støtt jeg står? Hvor uredd jeg er? Jeg kan takke deg for så uendelig mye av det. Og det vet du. Jeg er ikke lenger redd for å miste deg. Det har jeg allerede gjort. Det kommer jeg aldri til å gjøre. Du er med meg i ett og alt. Det er det eneste riktige. Ditt korte innhopp mitt liv har satt så sterke spor at jeg aldri kunne drømt om å forsøke å hviske de bort. Jeg vil heller feire deg, minnes deg, og på et underlig vis være stolt av deg. Du overvant alle odds da du veltet livet mitt opp ned. Du kjempet til det var slutt.

Jeg kjenner mennesker som ikke forstår. De sier de ville glemt. Hvorfor skal jeg glemme? Og hvordan kan jeg? Jeg skylder deg å holde liv i minnene. Du var ikke forgjeves. Opplevelsene jeg hadde med deg knakk meg nesten. Jeg var klar til å gi opp. Men så dukket sjelen din opp igjen. Den ga meg livet tilbake. Hver dag takker jeg deg for styrken du gir meg. Og hver dag stryker jeg over merkene etter deg. Med sorg og takknemmelighet.

For nøyaktig et år siden satt jeg her og skrev til deg. Den gangen var sorgen tyngre og styrken mindre. Det har gjort underverker for meg å innse at jeg ønsker å ta deg med meg gjennom livet. Nå lar jeg deg være med. Jeg prøver ikke lenger å stenge deg ute. Jeg finner trøst hos deg, og jeg henter min styrke hos deg. Jeg skylder deg uendelig mye.

Du vet at jeg har hedret deg på den eneste måten jeg kunne. Jeg håper du føler at båndene stadig gror seg sterkere. Selv om tiden går, og avstanden øker.

Alltid. Uansett.




Makes me that much stronger
Makes me work a little bit harder
Makes me that much wiser
So thanks for making me a fighter
Made me learn a little bit faster
Made my skin a little bit thicker
Makes me that much smarter
So thanks for making me a fighter