Lukket avdeling

Jeg henger litt rundt på et av disse nettstedene. Et sånt et der småbarnsmødrene samles, og lufter stort og smått mens ungene går for lut og kaldt vann. Mitt er lukket for publikum. Lukket avdeling, kan vi forsåvidt gjerne kalle det.

På lukket avdeling finner du overskrifter som: "Trenger gavehjelp", "Hva er det med menn og klær", "Kirkeboka og "Fisk i form". Småbarnsmødrenes uskyldige pludring der, altså. Men er det egentlig sånn? Hva skjuler seg bak disse relativt dølle overskriftene? Er egentlig småbarnsmødre mest opptatt av mat og klær? Nei, vi er ikke det, vet dere.

Egentlig er vi mest opptatt av å skravle, sånn generelt. Hvis vi i tillegg kan bitche litt om mannfolka våre, er vi lykkelige. Noen av oss sliter med masete menn i senga, andre sliter med mangel på menn i senga. For eksempel. Og det geniale med lukket avdeling er jo at det er som en evigvarende psykologtime. Ja, for her brettes alt ut. Her holdes intet tilbake. Her er all sjenanse kastet over bord. Det blir sånn, når man ikke kjenner hverandre og ikke ser trynet på hverandre. At de fleste av oss har møttes haugevis med ganger, og at flere av oss nå er oppriktig venner på ordentlig, det tar vi ikke hensyn til. Neida, vi fortsetter å utlevere. Det er genialt.

Vi vet for eksempel hvem som sliter med størrelse og teknikk. Vi vet hvem som var utro sist helg. Hvem som kommer til å gå fra mannen sin snart. Da jeg gikk fra min, var det ingen på lukket avdeling som falt av stolen, for å si det sånn. Når noen oppdager noe rart med en pupp, så blir puppen diskutert. Vi har sett bilder av hverandres pupper, både med og uten ammende barn påkoplet. Ja, for hvis man har en rar flekk, så viser man den vel fram? Man er jo på lukket avdeling. Vi snakker også en del om hvordan underlivet har endret seg etter fødsel. Det tror jeg faktisk ingen av oss har vist fram. Enda.

La meg komme med et utmerket eksempel på hva som utspiller seg på lukket avdeling. Her en dag nevnte ei at hun bruker mooncup (www.mooncup.com) når hun har mensen. Dette er altså en silikonkopp som plasseres der den hører hjemme, og samler opp blod. Så tømmes den da, relativt jevnlig, og skylles godt. Jeg grøsser ved tanken. Mange av oss grøss/grøssa/grussi ved den tanken, faktisk. Så kommer de fram i lyset, moonerne. Ja, for de er flere. Og de kan berette, og gjør det så gjerne, om hvordan man må klippe til stilken. At den kan brukes i vann, og at man kan sove uten truse. Ja, vi kan sågar lese at man må klemme den litt sammen for å løsne vakumet når man skal tømme den. Og det er vel akkurat her de fleste av oss grøsser. For den må jo tømmes. Allikevel er det stadig flere som bestiller denne fantastiske koppen. Selv om den altså må tømmes. Må vi tømme den i dusjen? Neida, den kan tømmes hvor som helst. Javel, men det er kanskje ikke så kult å skylle den i vasken på McDonalds. Siste kommentar var fra ei som har bestilt, og som nå gleder seg til å få mensen. Og midt i denne gjengen finnes det jammen ei som bruker tøybind. Ja, tøybind ja! Det er jo ikke rart folk holder til på lukket avdeling. En ivrig koppbruker kunne forresten fortelle at den faktisk er så behagelig at hun helt glemmer at hun har mensen. Så får vi bare håpe mannen hennes husker det. Eller i det minste kommer på det før hun gulper opp koppen, eller han knekker på seg noe skummelt i svampelegemet.

Og sånn går nu dagan. Der inne på lukka avdeling. Vi griner og ler. Trøster og skravler. Og bare i løpet av en helt vanlig kveld er antallet moonere økt med sikkert 400%. Jeg tillater meg selv å dåne.

All makt til småbarnsmødrene.