Likestilling, my ass!

Det er faen ikke bare bare Bea, når man bare er Bea!

Jeg har aldri påstått at ikke menn er sterkere fysisk enn kvinner. Sånn i snitt. Jeg har heller aldri lagt skjul på at det er en del ting her i livet jeg, mer enn gjerne, overlater til en mann. Jeg snakker ikke om sex. Ikke akkurat nå. Skjønt, når vi først er inne på det.. Nei! Dette handler om en fredagskveld hvor jeg rett og slett kunne trengt en mann. Men altså ikke til sex. Ja, NÅ er det jo det jeg tenker på, men det var ikke derfor jeg skulle skrive her. Fokus Bea, fokus.

På planen for helgen: Rydde den lille stua, male den lille stua. Kjøpe inn maling til den lille stua, og kjøpe et vitrineskap til den samme lille stua. Montere vitrineskap skulle man også få gjort. Samt sitte barnevakt for egne barn fra lørdag ettermiddag til søndag formiddag. Henge opp gardiner i liten stue, og montere spottere i vitrineskapet. Nevnte jeg at jeg skulle kjøpt og hengt opp en rullgardin på soverommet?

Så kom snøen. Noe så inni helsikke som det snødde, faktisk. Jeg brukte uhorvelig lang tid på å grave meg vei til bilen. Da jeg omsider fant den bittelille blå legobilen min, under mengder av sykt tung snø, var jeg ganske enkelt gjennomvåt. Lille blå og jeg kom oss ut på veien, jeg sendte en varm takk til alle som faktisk tar seg bryet med å rydde vekk snø fra offentlig vei, og stoppet hos eksen for å hente en nøkkel. Der satt vi fast, lille blå og jeg. Eksen spadde, dytta, og banna. Jeg lo, for det er i grunnen ikke stort annet man kan gjøre. Iallfall ikke når man selv sitter varmt inni bilen, og ser eksen snø ned på utsiden.

Vi kom oss løs, og satte kursen mot malingssjappa. Den rakk vi bare akkurat, takket være et salig trafikkaos. I sånne butikker skulle man gjerne hatt med seg noen. Om ikke en mann, så iallfall en dame. Jeg føler meg virkelig så idiot. Ikke vet jeg hva ting heter, hvor mye jeg trenger, eller hvor bred rullen egentlig var. I kveld visste jeg at fargen het Sand. Den lett slentrende mannen bak disken, som ikke var så glad for å se et nedsnødd kvinnfolk fem på stengetid, kunne fortelle at det er 30 farger som heter Sand. Og så rulla han faen meg med øynene! Det gjør man ikke. Særlig ikke når jeg er klissvåt og stressa. Og det er fredag. Sulten var jeg også. Så han innrømmet fort at selv det er 30 som heter det, så er det jo egentlig bare den ene de bruker. Jeg fikk malingen min, betalte, og slurpeslafset meg ut i bilen igjen.

Neste stopp Ikea. Jeg skulle ha et vitrineskap. Det viste seg å veie 53 kilo, og være 2 meter langt. Omtrent det samme som lille blå legeobil, med andre ord. Skapet skal ut av lagerhylla, ned på tralla, trilles til kassa, betales for, trilles ut i slurpeslafset, og løftes inn i bilen. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk det til. men at folk lo, det er jeg helt sikker på. Så kjørte lille blå og jeg hjem igjen. Med vitrineskapet liggende over den stanga man girer med. Som om ikke turen er farlig nok, på glatt føre og med mine noe begrensede kjørekunnskaper.

Vel hjemme. Inn og spise. Så ut for å bære inn skap (haha!), og flytte bilen. Jeg rygger lille blå ut fra innkjørsel, for å kunne rygge inn til døra igjen. Der satt vi fast igjen. Og noe så veldig som det blåste, mens jeg fortvilet prøvde å grave fram hjulene. Bea graver, blå står bom fast. Gjenta til det kjedsommelige. Midt på tunet står lille blå legobil, uten å gjøre tegn til å ville røre seg. En ting er jo at en mann kunne dytta meg løs. Men i tillegg er det store muligheter for at han faktisk ville visst hva man gjør med sånt. Annet enn å grave. For det funka liksom ikke. Jeg henter til slutt varmt vann, og heller rundt alle fire hjulene. Vips, så er det sommerføre i tyve centimeter, og jeg får parkert lille blå ved garasjene. Jeg er i grunnen litt stolt av den ideen med det varme vannet. Jeg ser at det ville vært fryktelig flaut i morgen, om det ikke hadde fungert. For da måtte noen ha dytta meg løs, og jeg ville hatt merkelige isflekker ved hvert hjul. Jeg hadde selvsagt aldri innrømmet hvordan de oppstod. Jeg er faktisk rimelig sikker på at en god del uforklarlige ting i universet, egentlig er gjort av kvinner som ikke er villig til å innrømme sine feil.

Nå sitter jeg i stua og prøver å tine igjen. Det er temmelig midt på natta. Rullgardinen glemte jeg å kjøpe, malingen står i gangen, og det fordømte skapet ligger fortsatt i bilen. Som altså endelig står der den skal. Og det er et godt stykke fra døra mi, for å si det sånn. Og nå, det er jo nå jeg virkelig kunne trengt en mann. En som kunne si at "Kom nå, så legger vi oss. I morgen skal vi bære inn skapet, så kan jeg montere det mens du maler første strøket i den lille stua."

Så hadde han sannsynligvis sovna med ryggen til, og snorka som et lite helvete. Det er ikke helt feil å være bare Bea.