Noen ord om brus..

Jeg har aldri vært noen stor brusdrikker. Ikke sånn egentlig. Brus har hørt helgen til. Man venter til freddan, liksom. Favoritten har i mange år vært Pepsi Max. Det bobler sånn passe, og jeg liker ettersmaken. Jeg er nok ingen stor utforsker på brusfronten, og har holdt meg til den jeg vet at funker.

Så dukket det opp reklame for en ny brus. Jeg tror det var i november i fjor. Og jeg skjønte umiddelbart at dette var en brus jeg fort kunne finne på å prøve. Større bobler, klarere farge, og friskere smak! Umulig å motstå, så jeg meldte meg på et nyhetsbrev. På mail og sms kunne jeg lese om denne nye brusen. Og jo mer jeg leste, jo mer fristende ble den. Jeg så bilder, leste beskrivelser, og kunne nesten kjenne smaken i munnen.

Dette var nok ikke en brus for fredagsbruk, nei. Dette var en brus jeg gjerne kunne smake på hver dag. Ikke tømme flaska nødvendigvis, men smake litt. Ta noen slurker uka gjennom, og så virkelig nyte en halvannenliter i helga. Helt annerledes enn de brusvanene jeg hadde hatt fram til nå.

Den nye brusen var ikke på markedet enda, så jeg holdt meg til Pepsi Max. I helga. Alt var som det pleide. Bare at hver gang jeg drakk Pepsi Max, drømte jeg om å smake på noe helt nytt. Så etterhvert ble det mindre og mindre brus. Det ga meg ingenting lenger. Det som før var en god greie, ble bare tamt og kjedelig. Og en konstant påminnelse om at det snart ville dukke opp noe bedre. Sugerør og isbiter var liksom ikke helt samme festen lenger, for det var ikke helt dette jeg hadde lyst på. Sitronskiva som hadde vært så god, ble i grunnen bare litt i veien.

Tida gikk, og den går jammen fortsatt. Nyhetsbrevene kommer ikke like ofte, og det er kanskje grenser for hvor lenge man kan promotere et produkt uten å kunne tilby den faktiske varen. Men jeg drar fram bildene og beskrivelsene med ujevne mellomrom, og gleder meg like hjertelig. Til noe så enkelt som en ny brus. Som jeg ikke engang kan vite om jeg liker smaken på.

I dag, en helt vanlig tirsdag, gjorde jeg en oppdagelse. Jeg fikk besøk på jobb. Som så mange ganger før. Av en som vet hva jeg liker. Så jeg fikk Melkerull og Pepsi Max. Eller, jeg fikk i alle fall tilbudet. Ja, for jeg takka nei. Til brusen. "Vet du, jeg tror heller jeg venter.." svarte jeg. Ingen i hele verden vet hva jeg venter på. Det vet jeg ikke selv engang. Men jeg tror på reklamen. Som lover meg større bobler og friskere smak. Så får det gå som det går. Ingen som har daua av noen uker uten brus.

Så hva har vi lært i dag? At man lett takker nei til melk, når det er champagne man har lyst på.

Litt om deg..

Livet kryr av folk. Folk som ramler innom en stund, folk som alltid er der. Uten folk, blir det lite igjen av livet. Jeg ville ikke vært meg uten folk. De som har vært med på å forme meg. De som har gitt meg opplevelsene som gjør meg til den jeg er. I dag. For om et år, vil jeg være bittelitt annerledes. Farga av noen nye folk. Jeg vil fortsatt være meg, men i en litt annen fargetone. Kanskje en nyanse lysere? Eller en ørliten tanke dypere? Det blir en spennende ferd, uansett.

Men dette skulle jo ikke handle om folk, det skulle handle om deg. Det er noen måneder siden vi snubla inn i hverandres liv, og på underlig vis har vi liksom bare blitt der. Ingen vet at vi er der, og vi gjør ikke noen stor greie ut av det selv heller, men vi er der. Litt nå og da.

Du gjør meg livredd. Fordi du har nøklene til de rommene jeg låste for mange år siden. Jeg har ikke gitt deg dem, jeg har aldri fortalt deg om dem, men du har dem allikevel. Jeg skjønte det med en gang, at dette kom til å bære aldeles galt avsted for meg som helst holder låste dører låst. Så jeg satt på sikkerhetslenka, og ville ikke åpne. Jeg sa det ikke til deg, men jeg var fast bestemt på å ikke krysse en del grenser. Nå er jeg så langt over grensene at jeg ikke engang husker hva som var så viktig å holde fast ved. Og jeg elsker det.

Helt mot slutten av 2009, tok noen motet fra meg. Noen møtte meg, og snudde ryggen til. Noen som lovte at de ikke kom til å gjøre det. Noen som ikke engang tok seg bryet med å forklare, og dermed lot meg sitte igjen med go'følelsen av å være noens store skuffelse. Det tok noen runder med grubling, før jeg tok et valg. Jeg hatet følelsen av å ikke ha strukket til. Ikke å stått til forventningene. For det orker jeg ikke at skal skje med deg. Dette er noe helt annet, men jeg taklet ikke tanken på å nok en gang skulle ha skuffet. Ikke deg.

Så vi har aldri møttes. Kanskje møtes vi aldri heller. Kanskje tusler vi videre på stiene våre, og oppdager at de ikke lenger går i samme retning. At målene ikke lenger er de samme. Det ville være trist, men ingen undergang. For vi vet ikke om det ville være verdt det, å tråkke utenfor stien for å finne et felles punkt. Gjør vi det ikke, får vi heller aldri vite. Og det ville være trist. Men man kan ikke savne noe man aldri har hatt, så det ville være overkommelig.

Kanskje møtes vi. Og kanskje velger du å gi nøklene tilbake, før du har vridd de skikkelig om. Det er lov. Nøkler må ikke brukes selv om de passer. Jeg kjenner med hele meg at det ville vært en skuffelse. At jeg nok ville både grått og rast litt. For det handler om forventninger som ikke blir innfridd, og det svir alltid litt. Men du ville allikevel ha gitt meg noe ingen andre har klart på utrolig lenge; vissheten om at låsen ikke har rusta fast. Vissheten om at jeg er villig til å åpne. Og i tillegg føle glede når jeg gjør det.

Eller kanskje møtes vi, vrir om nøklene, og ser hvor det ender.

For å sitere en MGP-favoritt: Thought it couldn't happen to me, now I owe you, for the rest of my life, because you made me change my mind..

Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler ikke om livslange lovnader. Det handler om å gi litt faen. La seg rive meg. Ha det moro, selv om ikke alt er perfekt. At du viste meg veien dit, kommer jeg uansett alltid til å verdsette. Uansett hvilken vei vi velger å gå.

På kanten av stupet..

Jepp, der står jeg for tida. Stadig vekk, faktisk. Hopper gjør jeg også. Ikke alltid jeg lander på beina, men jeg klatrer jammen opp igjen, og venter på neste mulighet.

Jeg har lest litt i bloggen min, og kjenner at det er skikkelig sårt. Mange av innleggene er skrevet i dyp fortvilelse, og jeg tenker at jeg virkelig aldri skal tilbake til en slik tilstand. Noe handler jo om helt konkrete hendelser i livet. Sånne kan ikke unngås. Men den generelle oppgittheten. Å være sliten før man står opp. Følelsen av å ikke kjenne seg selv. Mangelen på håp. Milde himmel, i ettertid skjønner jeg ikke hva som holdt meg oppe.

Det har gått med en del energi til å beskytte seg mot nye angrep av denne tilstanden. Unngå opplevelser jeg vet kan ende med skadeskutt sjel. Svinge unna mennesker som kan finne på å løfte meg opp, for så å slippe meg ned igjen. Samtidig som jeg selvsagt sakte men sikkert har merket at livet er i ferd med å gå seg til. Bea er tilbake. Sulten på livet, og ikke lenger livredd. Du verden.

Ganske nøyaktig to år etter at jeg mistet en bit av meg selv, fant jeg en ny bit. Og nei, dette handler ikke om menn. Dette handler om å gjøre noe som man vet vil gnage i ryggmargen resten av livet. I fjor sommer fikk jeg min aller første tatovering. Det var begynnelsen på slutten for gnagingen. Og da 2009 nesten var slutt, da fant jeg sannelig igjen biten min. Ting fikk mening, og jeg innså at jeg gjorde rett. Og at jeg har gjort rett i ettertid, ved å ikke glemme. Jeg skal aldri glemme, og det er jeg stolt av. Jeg skal gå med hodet høyt hevet. Og jeg skal takke det lille mirakelet som fikk meg til å innse det.

Jeg har blitt flinkere til å rydde opp. Ikke dra med meg så mye kaos overalt. For all del, jeg skal ikke bli hverken samlet eller huslig, men jeg skal bli flinkere til å kutte ut folk som ikke gir meg noe tilbake. Og dermed frigjøre plass og energi til de jeg faktisk får utytte av å omgås. Så du, gifte mann som så gjerne skulle hatt litt action, glem det. Det holder ikke med søt oppmerksomhet. Jeg vet hva jeg trenger, og det er ikke deg. Og du, som jeg trodde var verdt å satse på. Som ga meg gode vibber helt til vi bikket starten av 2010. Deg jeg tydeligvis skuffet, og ikke engang klarte førstegangsintervjuet hos. Du kunne taklet det bedre. Taklet meg bedre. Men det gjorde du ikke, og det er virkelig ditt tap.

Så, hvordan føles det å ta sjanser igjen? Utrolig godt! Akkurat nå er jeg på kanten av et stup jeg ikke har sett på mange år. Kanskje jeg aldri har sett akkurat dette stupet i det hele tatt, faktisk. En del av livet som foreløpig har vært godt gjemt og begravd. Jeg vet ikke helt hvorfor denne delen får lov til å boble fram nå. Det er vel en kombinasjon av flere ting, og først og fremst fordi jeg har en viss balanse i livet ellers. Dermed er det lettere å slippe taket på områder man vanligvis unngår. Man kan selvsagt også undres hva som kom først av høna og egget. Er det folkene jeg omgås, som gir meg lyst til å åpne meg, eller er det den åpne meg som gjør at disse folkene ønsker å omgås meg? Jeg skal ikke engang prøve å finne svaret, men jeg gleder meg til hoppe. Lander jeg skjevt, for jeg håpe noen hjelper meg opp igjen.

Livet gir oss utfordringer hele veien. Gode og dårlige dager. Tunge stunder hånd i hånd med de herlige øyeblikkene. Nøkkelen er å stå støtt nok til å ikke vippe av pinnen for den minste lille motstand. Akkurat nå gjør jeg det. Tydeligvis. Bea lever livet.

Kong vinter meg midt i ræva!

Hørt sånn tull? Kong vinter, faktisk. Vinter er i beste fall en hoffnarr. Jada, jeg vet jeg klagde da det var høst også. Og tradisjonelt sett liker jeg vinter bedre enn høst. Men nå jobber kongen seg inn mot siste nervetråd her. Gi meg vår. Kong vår!

Det er kaldt. Sinnsvakt kaldt. Femogtjue minus kaldt. Smertegrensa til huset jeg bor i, går vel på rundt åtte. Min går på ni. Nå er det femogtjue. Jeg har sommerhus. Det er rett og slett ikke lagd for å tåle frost. Det blåser rett inn veggene, og kulda står fra alle vinduer. I går målte jeg 23,2 grader i bokhylla, og kunne ikke skjønne hvorfor jeg frøs sånn. Borte i sofaen min, der målte jeg 16,8. For der er det vinduer. For anledningen er de stappet med ulltepper, og det står pynteputer på rad og rekke, men det er liksom ikke det samme som isolasjon i veggene og vinduer nyere enn 1930-modellen.

I går var dagen da ingen biler startet. De stod overalt, gitt. Naboene banna, kollegaene kom for sent. Min bil startet så fint at. Deilig det. Når man først har brukt noen minutter på å kravle seg inn på passasjersiden, bli bestevenn med håndbrekket underveis, og trykket kneet inn i haka i et forsøk på å få beina ned forbi rattet. Men det gikk. Og bilen starta. Eneste skåret i gleden var vel da jeg oppdaget at jeg måtte skrape is. Ut igjen da, samme veien som jeg kom inn. Håndbrekket står der fortsatt, ja. Lyden på radion på full guffe i det vinterstøvlen passerer. Vel ute, er det bare å hakke av det verste, sånn at jeg har tid til å komme meg på plass igjen før jeg må dra. På'an igjen, med armer og bein, og vindusviskere som går som besatt, før jeg gjennomsvett treffer førersetet og kan sette kurs for jobb.

Jeg jobber inne. Og takke fanden og hans oldemor for det. Desverre har ikke vaktmesteren helt klart å få kontroll på varmen der inne, så i hjørnet vårt er det rimelig friskt. Kundene kan gjerne si at de synes det er deilig at det ikke er så varmt. Jada, jeg ser den. De har tross alt vinterjakker og ullhatt på seg. Men jeg kan fortelle at det skjer noe med arbeidsmoralen, i løpet åtte timer med konstante ståpupper. Og det gir en underlig trang til å snakke med dem. "Jeg lover at dere skal få ullgenser på i morgen. Og når vi kommer hjem skal vi ta en lang varm dusj, og så skal dere få på ny bh, som har varmet seg på ovnen. Ja det skal dere det!"

I går kveld frøs det jaggu et vannrør. Dermed forsvant kaldtvannet fra kjøkkenet. Ingen voldsom krise, ettersom jeg fortsatt hadde både varmt og kaldt på badet. Kaldtvannet mitt er vel mer for slush å regne nå, men man skal sette pris på det vannet man tross alt har. Det føles allikevel litt sært å ta med seg tekjelen i dusjen, for å fylle den opp. Jeg skjønner at det er samme vannet, men jeg innbilder meg allikevel at safta smaker bedre når vannet kommer fra kjøkkenkrana. Mulig det er meg. Dere kunne kanskje prøvd selv? Uansett har det altså frosset et rør, og nå er det varme her og varme der, i et forsøk på å få tint opp igjen. Vi er alle svært spent på hvor vannet spruter ut når det tiner. Vi heier på krana, vi frykter kjøkkengulvet. Akkurat nå er jeg på jobb, og frykter kjøkkengulvet mer enn noen gang.

En bitteliten kuriositet bare. Jeg kokte egg til kvelds i går. Og vanligvis, når de er ferdige, så hiver jeg jo på kaldtvannet ned i kjelen. Sånn at de skal slutte å koke, og etterhvert nå spisetemperatur. Jeg tok av kjelen, helte av vannet, og satt på krana. Nei, nettopp. Der er det jo ikke vann. Og jeg er for lat til å fly opp på badet. Så hva gjør jeg? Åpner utgangsdøra og slenger to egg ut i snøen. La jeg dem på trappa? Nei, jeg slang dem ut i snøen. To hvite glovarme egg ble slengt ut i den hvite snøhaugen utenfor. I stummende mørke. Så da ble det ikke egg til kvelds da for å si det sånn.

Jeg kan ikke begynne å beskrive hvor glad jeg er i han som ga meg det elektriske varmeteppet sitt i høst. Når isen ligger tjukk på innsiden av soveromsvinduet, tenker jeg på han. Og noen ganger på en annen da, men det er ikke det vi snakker om nå. Så da tenker jeg på han, og er tvers igjennom lykkelig for at ståpuppene får hvile noen timer før neste arbeidsdag.

Beas år i ord

2009 har vært et godt år. I juni, da jeg fylte 36, sa jeg at 36 skulle bli mitt år. Det holder jeg fast ved. Men 2009 har klart seg helt fint. Dette blir nok langt og bablende, og mest for min egen del, men hvem vet? Kanskje nettopp du får litt utbytte av å lese om nettopp mitt år?

2007 var et vondt år. Det vil alltid stå som et skrekkens eksempel for meg. 2008 var året jeg snublet flere ganger enn jeg satte pris på, men allikevel ikke gikk under. 2009? Det har vært et år med riktigere fokus, og bedre erfaringer. Ettersom 36 er mitt år, sier det seg vel selv at mye snudde i sommer, men hele året har i grunnen gitt meg mye bra.

I januar møtte jeg en person som har betydd mye for meg i år. Han (bombe..) var en spennende flørt, og er nå en venn jeg setter enormt stor pris på. Og akkurat der, er vi inne på noe av det viktigste som har skjedd meg i 2009. Jeg har klart å slippe taket. Jeg holder ikke lenger fast ved alt som er vondt. Jeg lar det være vondt, jobber meg gjennom, og tar med meg det gode videre. Før mistet jeg fotfestet av "vondt". Det gjør jeg ikke lenger.

Jeg har plukket opp mange gamle bekjentskaper dette året. Og det er jeg veldig glad for! Jeg føler at jeg er i ferd med å stable på beina et vennskap med en som var min viktigste støttespiller gjennom hele barne- og ungdomstida. I tillegg har jeg truffet mange jeg ikke har sett på 20 år, og funnet en ny og god tone med flere av dem. I 2008 ville jeg aldri gjort det, vet dere! Jeg ville aldri ha stilt opp på fest for å treffe folk jeg gikk på ungdomsskolen med. I år gjorde jeg det. Jeg kasta nesten opp ved tanken, men jeg gjorde det. Og jeg kommer aldri til å angre. Så mange fine folk - jeg burde skamme meg som vurderte å la være.

Dette er rart. Og sikkert uforståelig for mange, for jeg vil ikke si for mye om det. Men i 2009 ble det født en liten jente som endret livet mitt. Hun er ikke min. Hun er ikke engang noen som står meg nær sin. Men hun symboliserer så mye, og hun satte i gang så mange prosesser hos meg, denne lille jenta. Uten å noen gang ha truffet meg, lærte hun meg å gi seg hen til andres glede. Jeg gråt av glede da hun ble født. Til tross for at hun var en sterk påminnelse om noen av de verste opplevelsene jeg har hatt i livet. For meg vil denne jenta alltid bety noe helt spesielt. Takket være henne, fikk jeg se hvor rett engelene kan ha. Takket være henne, fikk jeg tilbake troen.

Jeg har snublet i 2009. Som alle foregående år, og alle kommende år. Jeg har snublet, falt, ligget en stund, og kravlet meg på beina igjen. Jeg begynner å bli ganske god nå, faktisk. Jeg vet temmelig godt hvor jeg står, og hvor langt fra utgangspunktet jeg er villig til å bevege meg. Dermed er det lettere å finne veien hjem etter å ha snublet. For jeg ønsker ikke å slutte med snublingen. Tro det eller ei. Selv om jeg fortsatt tviholder på mitt for ikke å slå meg, ønsker jeg ikke å miste spenningen ved å slippe taket litt.

Dette året avsluttet jeg i ikke helt oppreist tilstand. Ikke helt på trynet, men ikke helt stiv i beina heller. Jeg valgte å ta en sjanse, sette døra på gløtt, tro på håpet. Så smalt døra, håpet forsvant, og jeg vaklet i troen. Jeg synes ikke folk skal smelle med dører. Ingen stor fan. Jeg synes man kan fortelle at man ønsker å lukke den, og så bare gjør det. Lukke. Ikke smelle. Det er vondt når det smeller. Jeg satt igjen med en følelse av å være en total skuffelse. Og det kan jeg godt ha vært. Det er ikke min skyld. Jeg har ikke prøvd å utgi meg for noe annet enn det jeg er. Men jeg vil gjerne få en slags avslutning. Ikke bare et smell. For lyden av det smellet, gjør at jeg nå vurderer å droppe å slippe taket igjen. Jeg hadde tenkt til det, nemlig. Bare tiden var inne. Men hvis jeg skuffer så voldsomt at det må smelle, så tror jeg ikke jeg tør. Vi får se. Men du kunne sagt noe, og lukket pent inntil. Det vet du godt.

2009 har vært et fint år. Jeg har funnet mange små deler av meg selv. Jeg har skrevet mer enn i 2008, men langt fra så mye som jeg gjerne skulle gjort. Og jeg har omgitt meg med fine folk, hele veien. En av tingene som har gitt meg enormt mye moro, er at jeg endelig kunne unna meg å dra på jentetur. Vi dro til Dublin, og hadde en fantastisk bra helg. Jeg håper det blir en årlig greie, på lik linje med fullt hus i mars, for det finnes ikke maken til energibombe.

2010 ligger her nå. Åpnet og ubrukt. Jeg håper det skal gi meg anledning til å gjøre tre ting jeg ikke kan. Med en jeg foreløpig ikke kjenner så godt. Jeg håper også det skal gi meg muligheten til å dele skribleriene mine med flere. Og kanskje røre ved noen hjerter ved hjelp av mine egene erfaringer. Litt mer konkret, har jeg en interesse jeg sliter litt med å dyrke skikkelig. Fotball. Jeg elsker atmosfæren på kamp, men la oss bare innse at venninneflokken min aldri blir noen klansmedlemmer. Ei heller vil de ønske å legge årets jentetur til Anfield. Men jeg har fulgt Liverpool i 15 år snart, uten å en eneste gang ha satt beina mine i byen, så jeg kjenner at dette kanskje burde bli året det skjer. Først får jeg jobbe med å lokke noen med på Ullevål, det kan bli vanskelig nok.

Jeg har tro på 2010. Det er en del av 36. Og de samme dørene vil ikke smelle en gang til.

Et bittelite julemirakel..

Det er ingen tvil om at det er i overkant stressende å være butikksjef i desember. Jeg sprekker blodkar hver eneste dag, og så fort en medarbeider nyser får jeg nesten hjerteattak av frykt for fravær.

I dag var en sånn dag. Med noen ørsmå hjertestans allerede i god tid før lunsj. Som ble utsatt til etter barne-tv.

Av og til kommer disse små øyeblikkene, som gjør det verdt det. Når en kjempestressa kunde forlater butikken med et smil. Ser meg i øynene, og takker meg for god hjelp. Når en lett forvirra bestemor ikke finner bilen sin, og jeg kan fortelle henne at det finnes tre forskjellige p-hus. Når en jente på fem år roper "god jul", mens hun spretter fornøyd avgårde med en ballong i hånda. Da er det så godt å være meg! Det er utrolig deilig å vite at man er med på å gjøre noens dag litt bedre.

I dag hadde vi et lite julemirakel i butikken. Mor og datter kom inn, og datter løp med en gang bort til ei dokke vi har sittende i en hylle. "Mamma, denne er det jeg ønsker meg!" Mor får lett panikk. Så sier hun til meg: "Å herlighet, jeg hadde helt glemt at hun ønsket seg den. Og nå har vi allerede kjøpt noe annet." Jeg snakket med jenta om å spare penger, og kanskje hun kunne kjøpe den en annen dag. Hun gråt og gråt. For når den satt på hylla, så kunne jo ikke nissen ha kjøpt den, og da fikk hun den ikke. Jeg tror aldri jeg har sett en unge så bunnløst fortvilet. Så lyser moren opp! "Du! Jeg har jo fått penger fra oldemor, de kan jeg bruke! Kan du få pakket inn en sånn i smug for meg?"

Himmel, jeg ble så glad! Inn på lageret og hente en dokke, så jenta ikke skulle se at den forsvant fra hylla. Full fart med silkepapir, mens moren underholdt henne i et hjørne av butikken. Pakke den fint inn, og legge den i en nøytral pose, før moren betalte uten at jenta så det.

Jenta gråt da hun sa hade til dokka. Jeg gråt sannelig en skvett, jeg også. Tanken på hvor oppriktig lykkelig den lille jenta blir, når hun åpner gaven fra oldemor. Jeg skulle så inderlig gjerne ha sett henne. Kall meg gjerne gal, men det er så GODT å få være en del av sånt. En del av andre menneskers lykke. Være med på å gjøre julen litt magisk. For en nydelig liten jente med fletter og fregner.

I morgen trenger jeg et julemirakel selv. Er dere klar over hvor inni granskauen mye jobb det er å kjøpe juletre, eller?? Mulig det er meg, men skjeggete østeuropeere i campingvogn er ikke så tillitsvekende at det gjør noe. Så skal man velge busk. Stivfrossen busk. Det er umulig å vite om den har greiner rundt hele. Vi veit jo at den ikke har greiner rundt hele, men det handler om å begrense katastrofen. Stivfrossen busk blir puttet i nettingstrømpe. Og så forventes det at JEG sleper denne stikkete ekle saken bort til bilen. Og får den inni. OG får lukket igjen baggasjen. Mmm-hm.

Så kommer man hjem. Stivfrossen busk skal ut igjen av bilen, og slepes i retning stua. Nettingstrømpa skal av, og akkurat i det den faktisk slipper taket i tretoppen, innser jeg at jeg skulle ha sagd av litt nederst på stammen. Ja, man gjør det. For da trekker det vann, og holder lenger. Okay. Busk ut igjen. Denne gangen uten strømpe, og du verden så mye bredere! Sløv sag. Utrolig sløv sag, kombinert med et håndlag min far hadde nektet å vedkjenne seg. Jeg sager og sager. Snur litt på stammen. Ja, for kanskje det er lettere fra en annen kant? Liksom? Saaaageeee. Banneordene kommer som perler på en snor. Det er kvae og barnåler overalt. Det er Bea. Og saga. Du grønne glitrende meg midt i ræva!

Treet er i hus for andre gang. Nå skal treet i foten. Den utrolig enkle juletrefoten, som selv bestemor kan bruke. Javel. Ring bestemor da. En sånn julebusk er faktisk drittung. Og den skal løftes, mens jeg sikter, og dunker, og holder det rett, og fortvila prøver å sparke bort katta som henger fra grein fire.

Der står den. Julebuska. Den er i ferd med å tine. Den ser ut som en førtiåring som begynner å bli tynn i håret. Det mangler litt hist og her, kort oppsummert. I tillegg til at den selvsagt står urovekkende skjeivt. I den superenkle foten sin.

Puh. Endelig. Men neida, for tror dere ikke dette fandens verk skal ha lys?!

Jeg trenger et mirakel. Eller en mann. Noe som vel ville gå ut på det samme.

Bak lukkede dører..

...sometimes I get nervous when I see an open door
close your eyes, clear your heart
cut the cord..

Jeg friker ut av åpne dører. Noe sier meg at mange andre har det motsatt. At de ikke takler stengte dører. At de gyver løs for å få dem opp. Jeg skjønner tankegangen, og jeg skjønner hva som driver dem. De ønsker å komme videre. Kanskje jeg ikke er helt der? Enda.

Åpne dører betyr ukjent territorium. Åpne dører betyr upløyd mark. Nye bekjentskaper. Grenser som flyttes. Åpne dører betyr nye muligheter, og nye veier videre. Jeg elsker jo sånt!

Åpne dører betyr også en enorm utfordring. Tør jeg gå gjennom? Åpne dører er ikke åpne for alltid. De må brukes. Eller lukkes. Hvis ikke vil de, til syvende og sist lukke seg selv. Og dører som har stengt seg selv, de takler jeg ikke så godt.

Men tilbake til utgangspunktet; jeg friker av åpne dører. Her i mitt rom er det trygt. Det er kjent og behagelig. Alle som er her, er gransket og godkjent. Det er folk jeg ønsker å ha i rommet mitt. Utenfor rommets fire vegger, står det haugevis med andre folk. Noen banker på, noen vandrer hvileløst ved dørstokken. Enkelte passerer bare i full fart, mens noen ytterst få altså åpner døra.

Det trekker fra åpne dører. Lyder, lukter, og stemninger kommer inn med den nye lufta. Jeg elsker det.

Så hvorfor friker jeg? Fordi det er nytt. Og fordi det blir fristende å gå gjennom. Eller slippe noen inn. Åpne dører truer det kjente og trygge. Åpne dører krever at jeg gir av meg selv. Ingen vil entre rommet mitt, om jeg ikke fjerner forsvaret, og åpner meg. Det er fryktelig ubehagelig.

Stengte dører lar meg være i fred. De utfordrer meg ikke. De frister meg ikke til å åpne meg for andre. De lar meg leve i rommet mitt, uten å måtte rote rundt gamle følelser. Det er forutsigbart, og muligheten for å ende opp skadeskutt er minimal.

Jeg låste dørene mine svært godt. Allikevel er det av og til noen som får den ene litt på gløtt. Alle vet hvor kjedelig det vil være å tilbringe hele livet i det samme rommet. Så jeg er jo glad for at dørene noen ganger åpnes. Jeg er bare så livredd for den grusomme lyden den lager når den smelles igjen. Etter at jeg har begynt å like den nye lukta.

Pokker heller, kan du ikke i det minste love meg å lukke den forsiktig hvis du snur? Ikke smell. Vær så snill.