Beas år i ord

2009 har vært et godt år. I juni, da jeg fylte 36, sa jeg at 36 skulle bli mitt år. Det holder jeg fast ved. Men 2009 har klart seg helt fint. Dette blir nok langt og bablende, og mest for min egen del, men hvem vet? Kanskje nettopp du får litt utbytte av å lese om nettopp mitt år?

2007 var et vondt år. Det vil alltid stå som et skrekkens eksempel for meg. 2008 var året jeg snublet flere ganger enn jeg satte pris på, men allikevel ikke gikk under. 2009? Det har vært et år med riktigere fokus, og bedre erfaringer. Ettersom 36 er mitt år, sier det seg vel selv at mye snudde i sommer, men hele året har i grunnen gitt meg mye bra.

I januar møtte jeg en person som har betydd mye for meg i år. Han (bombe..) var en spennende flørt, og er nå en venn jeg setter enormt stor pris på. Og akkurat der, er vi inne på noe av det viktigste som har skjedd meg i 2009. Jeg har klart å slippe taket. Jeg holder ikke lenger fast ved alt som er vondt. Jeg lar det være vondt, jobber meg gjennom, og tar med meg det gode videre. Før mistet jeg fotfestet av "vondt". Det gjør jeg ikke lenger.

Jeg har plukket opp mange gamle bekjentskaper dette året. Og det er jeg veldig glad for! Jeg føler at jeg er i ferd med å stable på beina et vennskap med en som var min viktigste støttespiller gjennom hele barne- og ungdomstida. I tillegg har jeg truffet mange jeg ikke har sett på 20 år, og funnet en ny og god tone med flere av dem. I 2008 ville jeg aldri gjort det, vet dere! Jeg ville aldri ha stilt opp på fest for å treffe folk jeg gikk på ungdomsskolen med. I år gjorde jeg det. Jeg kasta nesten opp ved tanken, men jeg gjorde det. Og jeg kommer aldri til å angre. Så mange fine folk - jeg burde skamme meg som vurderte å la være.

Dette er rart. Og sikkert uforståelig for mange, for jeg vil ikke si for mye om det. Men i 2009 ble det født en liten jente som endret livet mitt. Hun er ikke min. Hun er ikke engang noen som står meg nær sin. Men hun symboliserer så mye, og hun satte i gang så mange prosesser hos meg, denne lille jenta. Uten å noen gang ha truffet meg, lærte hun meg å gi seg hen til andres glede. Jeg gråt av glede da hun ble født. Til tross for at hun var en sterk påminnelse om noen av de verste opplevelsene jeg har hatt i livet. For meg vil denne jenta alltid bety noe helt spesielt. Takket være henne, fikk jeg se hvor rett engelene kan ha. Takket være henne, fikk jeg tilbake troen.

Jeg har snublet i 2009. Som alle foregående år, og alle kommende år. Jeg har snublet, falt, ligget en stund, og kravlet meg på beina igjen. Jeg begynner å bli ganske god nå, faktisk. Jeg vet temmelig godt hvor jeg står, og hvor langt fra utgangspunktet jeg er villig til å bevege meg. Dermed er det lettere å finne veien hjem etter å ha snublet. For jeg ønsker ikke å slutte med snublingen. Tro det eller ei. Selv om jeg fortsatt tviholder på mitt for ikke å slå meg, ønsker jeg ikke å miste spenningen ved å slippe taket litt.

Dette året avsluttet jeg i ikke helt oppreist tilstand. Ikke helt på trynet, men ikke helt stiv i beina heller. Jeg valgte å ta en sjanse, sette døra på gløtt, tro på håpet. Så smalt døra, håpet forsvant, og jeg vaklet i troen. Jeg synes ikke folk skal smelle med dører. Ingen stor fan. Jeg synes man kan fortelle at man ønsker å lukke den, og så bare gjør det. Lukke. Ikke smelle. Det er vondt når det smeller. Jeg satt igjen med en følelse av å være en total skuffelse. Og det kan jeg godt ha vært. Det er ikke min skyld. Jeg har ikke prøvd å utgi meg for noe annet enn det jeg er. Men jeg vil gjerne få en slags avslutning. Ikke bare et smell. For lyden av det smellet, gjør at jeg nå vurderer å droppe å slippe taket igjen. Jeg hadde tenkt til det, nemlig. Bare tiden var inne. Men hvis jeg skuffer så voldsomt at det må smelle, så tror jeg ikke jeg tør. Vi får se. Men du kunne sagt noe, og lukket pent inntil. Det vet du godt.

2009 har vært et fint år. Jeg har funnet mange små deler av meg selv. Jeg har skrevet mer enn i 2008, men langt fra så mye som jeg gjerne skulle gjort. Og jeg har omgitt meg med fine folk, hele veien. En av tingene som har gitt meg enormt mye moro, er at jeg endelig kunne unna meg å dra på jentetur. Vi dro til Dublin, og hadde en fantastisk bra helg. Jeg håper det blir en årlig greie, på lik linje med fullt hus i mars, for det finnes ikke maken til energibombe.

2010 ligger her nå. Åpnet og ubrukt. Jeg håper det skal gi meg anledning til å gjøre tre ting jeg ikke kan. Med en jeg foreløpig ikke kjenner så godt. Jeg håper også det skal gi meg muligheten til å dele skribleriene mine med flere. Og kanskje røre ved noen hjerter ved hjelp av mine egene erfaringer. Litt mer konkret, har jeg en interesse jeg sliter litt med å dyrke skikkelig. Fotball. Jeg elsker atmosfæren på kamp, men la oss bare innse at venninneflokken min aldri blir noen klansmedlemmer. Ei heller vil de ønske å legge årets jentetur til Anfield. Men jeg har fulgt Liverpool i 15 år snart, uten å en eneste gang ha satt beina mine i byen, så jeg kjenner at dette kanskje burde bli året det skjer. Først får jeg jobbe med å lokke noen med på Ullevål, det kan bli vanskelig nok.

Jeg har tro på 2010. Det er en del av 36. Og de samme dørene vil ikke smelle en gang til.