På kanten av stupet..

Jepp, der står jeg for tida. Stadig vekk, faktisk. Hopper gjør jeg også. Ikke alltid jeg lander på beina, men jeg klatrer jammen opp igjen, og venter på neste mulighet.

Jeg har lest litt i bloggen min, og kjenner at det er skikkelig sårt. Mange av innleggene er skrevet i dyp fortvilelse, og jeg tenker at jeg virkelig aldri skal tilbake til en slik tilstand. Noe handler jo om helt konkrete hendelser i livet. Sånne kan ikke unngås. Men den generelle oppgittheten. Å være sliten før man står opp. Følelsen av å ikke kjenne seg selv. Mangelen på håp. Milde himmel, i ettertid skjønner jeg ikke hva som holdt meg oppe.

Det har gått med en del energi til å beskytte seg mot nye angrep av denne tilstanden. Unngå opplevelser jeg vet kan ende med skadeskutt sjel. Svinge unna mennesker som kan finne på å løfte meg opp, for så å slippe meg ned igjen. Samtidig som jeg selvsagt sakte men sikkert har merket at livet er i ferd med å gå seg til. Bea er tilbake. Sulten på livet, og ikke lenger livredd. Du verden.

Ganske nøyaktig to år etter at jeg mistet en bit av meg selv, fant jeg en ny bit. Og nei, dette handler ikke om menn. Dette handler om å gjøre noe som man vet vil gnage i ryggmargen resten av livet. I fjor sommer fikk jeg min aller første tatovering. Det var begynnelsen på slutten for gnagingen. Og da 2009 nesten var slutt, da fant jeg sannelig igjen biten min. Ting fikk mening, og jeg innså at jeg gjorde rett. Og at jeg har gjort rett i ettertid, ved å ikke glemme. Jeg skal aldri glemme, og det er jeg stolt av. Jeg skal gå med hodet høyt hevet. Og jeg skal takke det lille mirakelet som fikk meg til å innse det.

Jeg har blitt flinkere til å rydde opp. Ikke dra med meg så mye kaos overalt. For all del, jeg skal ikke bli hverken samlet eller huslig, men jeg skal bli flinkere til å kutte ut folk som ikke gir meg noe tilbake. Og dermed frigjøre plass og energi til de jeg faktisk får utytte av å omgås. Så du, gifte mann som så gjerne skulle hatt litt action, glem det. Det holder ikke med søt oppmerksomhet. Jeg vet hva jeg trenger, og det er ikke deg. Og du, som jeg trodde var verdt å satse på. Som ga meg gode vibber helt til vi bikket starten av 2010. Deg jeg tydeligvis skuffet, og ikke engang klarte førstegangsintervjuet hos. Du kunne taklet det bedre. Taklet meg bedre. Men det gjorde du ikke, og det er virkelig ditt tap.

Så, hvordan føles det å ta sjanser igjen? Utrolig godt! Akkurat nå er jeg på kanten av et stup jeg ikke har sett på mange år. Kanskje jeg aldri har sett akkurat dette stupet i det hele tatt, faktisk. En del av livet som foreløpig har vært godt gjemt og begravd. Jeg vet ikke helt hvorfor denne delen får lov til å boble fram nå. Det er vel en kombinasjon av flere ting, og først og fremst fordi jeg har en viss balanse i livet ellers. Dermed er det lettere å slippe taket på områder man vanligvis unngår. Man kan selvsagt også undres hva som kom først av høna og egget. Er det folkene jeg omgås, som gir meg lyst til å åpne meg, eller er det den åpne meg som gjør at disse folkene ønsker å omgås meg? Jeg skal ikke engang prøve å finne svaret, men jeg gleder meg til hoppe. Lander jeg skjevt, for jeg håpe noen hjelper meg opp igjen.

Livet gir oss utfordringer hele veien. Gode og dårlige dager. Tunge stunder hånd i hånd med de herlige øyeblikkene. Nøkkelen er å stå støtt nok til å ikke vippe av pinnen for den minste lille motstand. Akkurat nå gjør jeg det. Tydeligvis. Bea lever livet.