I hovedrollene: Bea, Bestevenn og to grå baller.
Mobiler piper. "Vil du være med å trene etterpå?" Herregud, allerede der burde jo overlevelsesinstinktet slå inn. Svaret er innlysende. "Nei, ellers tusen takk du. Jeg ønsker ikke å dø i dag." Men neida. Plutselig finner jeg det altså for godt å svare ja. Ja, for herlighet vi har jo snakket om å komme i gang. Hvorfor ikke bare ta en prøvetime et sted da, og få litt følelsen av hvor deilig det er å bruke kroppen sin? Ja, for enkelte av oss bruker den ikke til spesielt mye annet spenstig for tida, så dette blir jo knall!
Ball. Vi blir altså enige om å ta en time i sal, kalt "Ball 1". Jeg finner ut at det bare er en halvtime, så dette er jo perfekt. At ingen av oss er i besittelse av noe som engang likner balanse, det bryr vi oss tydeligvis ikke om. For to minutter senere kommer ny sms: "Nå har jeg meldt oss på ball. Må varme opp først." Bestevenn virker relativt positiv, jeg kjenner foreløpig ingen dødsangst. Men så er da også klokka bare 14, og vi skal ikke varme opp før 17.
Jeg har ikke treningsklær. De av dere som har sett meg uten alt for mye andre klær (nå høres det ut som det er veldig mange som har sett meg naken, men jeg tenkte altså mer i retning badetøy.. Dere som faktisk har sett meg naken, kan i grunnen bare ta på meg badetøy dere også) blir ikke veldig overrasket over det. For jeg har jo knapt trent i hele mitt liv. Jeg har bolledeigkropp, og gidder ikke engang prøve å late som noe annet. Jeg disser, for å si det sånn. Mye. Men altså, mens jeg prøver å vaske meg gjennom resten av arbeidsdagen, lurer jeg noe voldsomt på hva man har på seg når man trener. Bestevenn bedrev trening for bare et par år siden, så der mistenker jeg at det finnes ting i skapet som faktisk er egnet.
Arbeidsdag tar slutt, Bestevenn forteller meg at hun angrer, jeg kan ikke annet enn å si meg enig. For nå slår jo Elling inn i tillegg. Elling skal trene. Med ball. I en sal sammen med andre mennesker. Og med seg på laget har han Kjell-Bjarne. Hjem fra jobb, lete gjennom skap og skuffer, grave fram skoene som en gang ble inkjøpt til trening i sal. Ut i bilen, iført tightsen fra 17.mai og Vål'engatrøya. Sånn omtrent halvveis kommer jeg på at jeg ikke har spist på en evighet, så jeg må innom Kiwi. Sms fra Bestevenn forteller meg at hun må på apoteket og hente astmamedisin. Jada, det er såpass. Følelsen av Elling tiltar i styrke når jeg entrer Kiwi på jakt etter mat. Jeg er ikke komfortabel med antrekket, og drar febrilsk i trøya for å dekke til litt mer av rompa. Og så har jeg ikke med lommebok, og må tusle ut i bilen akkurat like sulten som da jeg gikk inn.
Treningssenter. Her er vi! Mot i brystet, svett i panna. Oppvarming på en tråkkemaskin vi ikke helt skjønner hvordan virker, men etterhvert blir det da jammen tungt nok. De første hundre meterne ler vi veldig av at jeg har en sånn maskin hjemme. Bak masse rot, så den brukes jo aldri. Og ettersom jeg fikk den av Bestevann, fordi hun aldri brukte den, er det jo litt komisk at vi nå står der og tråkker. Etter rundt en kilometer blir vi stille. Etter to renner vi nesten av maskinen. Og når den endelig stopper, er jeg salig glad det bare er en halvtime med ball. Satan så sliten!
Inn i sal med hver vår gigaball. Der inne er det tre andre, og instruktøren. "Nå kan dere finne balansen!" sier hun, og står på knærne på ballen. Har dere sett elefanter på ball? All respekt. Ja, for DE ruller da for pokker ikke av igjen! Jeg støtter meg overalt. Ser febrilsk på Bestevenn, som på sin side har funnet en fascinerende måte å faktisk holde seg fast i selve ballen på. Instruktøren holder meg, vet dere, og fortsatt er jeg som en rolling stone. Ubalanse er liksom bare forbokstaven. "Sånn skal det bli", tenker jeg. "Hele timen skal vi stå på knærne oppå her og gjøre øvelser. Også jeg som ikke kommer oppå engang!!" Jeg hører jo at Bestevenn tenker det samme rett bak meg. Hun er rødsprengt i fjeset, og tenker utvilsomt det samme. Vi må ut!
Men så skal vi ikke det. Vi får komme av, og gjøre øvelser på andre måter. Langsomt dør jeg innvendig. Viljen til å leve forsvinner i takt med push-ups, sit-ups, og hofteøvelser. Ballen skvetter unna. Jeg sklir til siden, ruller framover, og ser Bestevenn forsvinne ut til høyre. Ingen lager lyder der inne. Ingen andre enn oss to. Ikke nok med at vi ler oss halvt forderva, men vi utveksler jo erfaringer og banneord over en lav sko. Når vi ikke er opptatt med å stønne av smerte, for det skjer faktisk påfallende ofte kan jeg love dere. Mens vi ligger der, mellom to serier av bevegelser ut av selve helvete, stønner jeg noe om at dette blir et blogginnlegg. Og det føles jo litt godt å vite at det ikke var helt bortkasta, tross alt. At vi ikke ofret livet til ingen nytte. For nå har vi mulighet til å advare andre. Dette er ikke morsomt. Dette er ikke lett. Dette er ikke engang menneskelig. Og det er vel omtrent da, når vi er helt sikre på at døden endelig skal gi oss fred, at instruktøren sier "Bra, nå er dere halvveis!" Jeg ser på klokka. Vi har holdt på i 27 minutter. Jeg ser på Bestevenn. Hun hater meg intenst. Jeg sa det tok en halvtime. Jeg tok skikkelig feil. Oh, kill me. Kill me now.
Vi klarte det. Vi fikk stabla oss på beina, og kom oss ut i bilen. Utrolig nok. Akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke kommer til å kunne røre meg i morgen. Og samtidig kjenner jeg at dette må vi gjøre igjen. Gud hjelpe meg, jeg håper det går over!
onsdag 15. september 2010
mandag 13. september 2010
Av og til er en millimeter nok..
Noen ganger er jeg nøyaktig to centimeter stor. Virkelig. Noen ganger er jeg så liten at du vil ikke tro det. Liten, sår og fullstendig livredd. Dette er en sånn kveld. I tre samfulle timer har jeg prøvd å holde maska, blant bare ukjente mennesker, som i tillegg krever engasjementet mitt. To centimeter, blant fremmede mennesker på to meter. Da ser man mye i gulvet og håper det skal gå over.
Men jeg kom meg gjennom, og kunne gråte og hyle hele veien hjem i bilen. Ikke fordi de tre timene gjorde noen skade, men fordi det var på tide å slippe ut noe. Hva som helst, liksom. Noe måtte ut. Om det har skjedd noe i dag, som har gjort meg så liten? Neida, absolutt ikke. Jeg har egentlig hatt en fin dag. Sånn stort sett.
I morgen. Det er morgendagen som gjør meg så liten. Da skal jeg sette meg selv i en situasjon som vil gjøre meg enda mindre. I alle fall der og da. På sikt tror jeg det vil gjøre at jeg vokser, men akkurat i morgen vil jeg nesten forsvinne. Jeg skal innrømme mitt livs største nederlag. Innrømme mitt livs største feilgrep. Trygle om hjelp til å rette det opp, og håpe jeg ikke blir dømt før jeg får sjansen. Bare tanken gjør at jeg nesten kaster opp. Tårene sprenger, og jeg glemmer å puste. Men jeg skal allikevel. Det er på tide å rette ryggen, og stå for de valgene man har tatt. Eller som livet på sett og vis har tvunget meg til å ta. Men det var jo mitt liv, og dermed også mine valg. Kanskje.
Så i kveld gruer jeg meg altså så jeg nesten ikke orker mer. Jeg er bitteliten, og fullstendig hudløs. Hvis noen stryker meg forsiktig, gjør det inderlig vondt. Hvis noen stikker meg, vil jeg helst bare dø. Jeg griper i alle retninger, i håp om å finne noe å holde fast ved. Noe annet å fokusere på. Noe som kan gi meg troen på at jeg virkelig vil vokse. Bli meg selv igjen. Få tilbake huden, og klare å puste uten å måtte fokusere på det hele tiden. Jeg klamrer meg fast, og kjenner at jeg sklir allikevel. Og jeg vet jo at verden ikke kan takle dette for meg. Denne veien må jeg gå alene.
Jeg har den fineste flokken. Jeg vet hvor jeg skal gå hvis jeg ikke lenger klarer å puste selv om jeg fokuserer. Jeg vet at når jeg virkelig trenger redningsbøya, så kommer den. Allikevel er jeg helt alene i verden. Akkurat i kveld. Når jeg er to centimeter høy, får jeg et enormt behov for tilhørighet. Jeg skulle ønske, mer enn noen gang ellers, at sofaen min ikke var tom. At puta mi var erstattet med noens arm. Varme, stille forståelse og uforbeholden støtte. Styrke.
I morgen er det over. Første etappe av en lang lang vei. Da vil huden sakte, men sikkert komme tilbake. Jeg vil tørre å strekke meg ut igjen. Jeg vil finne fotfeste, og ikke lenger tro at jeg er alene. Det vil være helt greit å sove på puta, og jeg vil ikke lenger tenke over at jeg trenger å puste. Før det skal jeg ramle sammen i sofaen. Stappe i meg noen andres sjokoladekake. Jeg skal tenke litt over hvor godt det er å tross alt vite at jeg kommer meg på beina igjen. Så skal jeg tenke litt over hvor skremmende det kan være for andre, når jeg griper etter dem for å overleve. Og så skal jeg være ubegripelig takknemlig for alle dem som mer enn gjerne holder fast i meg, så jeg ikke synker.
For jeg synker ikke.
Men jeg kom meg gjennom, og kunne gråte og hyle hele veien hjem i bilen. Ikke fordi de tre timene gjorde noen skade, men fordi det var på tide å slippe ut noe. Hva som helst, liksom. Noe måtte ut. Om det har skjedd noe i dag, som har gjort meg så liten? Neida, absolutt ikke. Jeg har egentlig hatt en fin dag. Sånn stort sett.
I morgen. Det er morgendagen som gjør meg så liten. Da skal jeg sette meg selv i en situasjon som vil gjøre meg enda mindre. I alle fall der og da. På sikt tror jeg det vil gjøre at jeg vokser, men akkurat i morgen vil jeg nesten forsvinne. Jeg skal innrømme mitt livs største nederlag. Innrømme mitt livs største feilgrep. Trygle om hjelp til å rette det opp, og håpe jeg ikke blir dømt før jeg får sjansen. Bare tanken gjør at jeg nesten kaster opp. Tårene sprenger, og jeg glemmer å puste. Men jeg skal allikevel. Det er på tide å rette ryggen, og stå for de valgene man har tatt. Eller som livet på sett og vis har tvunget meg til å ta. Men det var jo mitt liv, og dermed også mine valg. Kanskje.
Så i kveld gruer jeg meg altså så jeg nesten ikke orker mer. Jeg er bitteliten, og fullstendig hudløs. Hvis noen stryker meg forsiktig, gjør det inderlig vondt. Hvis noen stikker meg, vil jeg helst bare dø. Jeg griper i alle retninger, i håp om å finne noe å holde fast ved. Noe annet å fokusere på. Noe som kan gi meg troen på at jeg virkelig vil vokse. Bli meg selv igjen. Få tilbake huden, og klare å puste uten å måtte fokusere på det hele tiden. Jeg klamrer meg fast, og kjenner at jeg sklir allikevel. Og jeg vet jo at verden ikke kan takle dette for meg. Denne veien må jeg gå alene.
Jeg har den fineste flokken. Jeg vet hvor jeg skal gå hvis jeg ikke lenger klarer å puste selv om jeg fokuserer. Jeg vet at når jeg virkelig trenger redningsbøya, så kommer den. Allikevel er jeg helt alene i verden. Akkurat i kveld. Når jeg er to centimeter høy, får jeg et enormt behov for tilhørighet. Jeg skulle ønske, mer enn noen gang ellers, at sofaen min ikke var tom. At puta mi var erstattet med noens arm. Varme, stille forståelse og uforbeholden støtte. Styrke.
I morgen er det over. Første etappe av en lang lang vei. Da vil huden sakte, men sikkert komme tilbake. Jeg vil tørre å strekke meg ut igjen. Jeg vil finne fotfeste, og ikke lenger tro at jeg er alene. Det vil være helt greit å sove på puta, og jeg vil ikke lenger tenke over at jeg trenger å puste. Før det skal jeg ramle sammen i sofaen. Stappe i meg noen andres sjokoladekake. Jeg skal tenke litt over hvor godt det er å tross alt vite at jeg kommer meg på beina igjen. Så skal jeg tenke litt over hvor skremmende det kan være for andre, når jeg griper etter dem for å overleve. Og så skal jeg være ubegripelig takknemlig for alle dem som mer enn gjerne holder fast i meg, så jeg ikke synker.
For jeg synker ikke.
søndag 5. september 2010
Fornuft og følelser, frihet og forelskelse
Det hørtes ut som et salig kaos, tenker du? Ja, vet du, det ville være en helt grei beskrivelse. Hver for seg er jo disse begrepene gjerne kaotiske nok. Når man så samler alle inni et allerede kaotisk hode, og fortvilet prøver å skille dem fra hverandre, ja da blir det ikke prosessen veldig ryddig.
Jeg er mer kaos enn på lang tid. Jeg spinner disse fire begrepene rundt og rundt i hodet mitt hver eneste dag. Og mer enn en og annen natt. Jeg vet ikke hva jeg vil. Vet ikke hvor jeg vil. Vet ikke hva han vil. Hva vi vil. Jeg har det aller best i hele verden, samtidig som jeg så inderlig lengter etter noe mer. Eller noe mindre. Jeg vet ikke. Og da kan jeg strengt tatt ikke forvente at andre skal kunne vite heller, kan jeg vel? Allerede ramla av karusellen, sier du? La meg hjelpe deg på igjen, og se om jeg samtidig kan rydde litt i eget kaos. Vi tar det begrep for begrep. Kanskje kan det føre til en konklusjon, sannsynligvis ikke. Karusellen går.
Fornuft. Det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet. Det er den stemmen som gnåler om at man må kjenne hverandre bedre. Gi det tid. At jeg må snu ryggen til en stund, før jeg ikke lenger klarer snu meg. Fornuft er preget av tidligere erfaringer. Så den er gjerne todelt, fordi vi jo alle har flust av både gode og dårlige opplevelser i bagasjen. Fornuften roper til meg at jeg skal løpe mens jeg enda kan. Samtidig som den rolig og fattet forteller meg at dette er da ingenting å være redd for. At jeg er stor nok til å vite hva jeg gjør. At man av og til må tørre å slippe taket, for å kunne få tak i noe nytt. Fornuften forteller meg at seksåringen ikke lider noen nød på skolen, selv om han gråter sine modige tårer når jeg leverer ham. Jeg ville vel avgått med døden for lenge siden, hadde det ikke vært for fornuftens innsats. Fornuften er nok ikke den som holder meg våken om nettene, for den vet jo at man skal skru av tankene når hodet treffer puta, så man faktisk fungerer dagen etter.
Det tar ikke følelsene hensyn til. De skrur ikke av noe som helst. Følelser skaper sommerfugler det ene øyeblikket, og en gnagende klump det andre øyeblikket. Følelsene overser glatt fornuften. Den kan mer enn gjerne rope at en uskyldig flørt på byen ikke fører til noe mer. Følelsene ler av fornuften, og skaper en gnagende klump. Følelsene er ikke rasjonelle, og tar av for den minste ting. En søt sms, og følelsene bobler. En manglende sms, og følelsene gnager. Jeg er utvilsomt et følelsesmenneske. Jeg lar følelsene styre store deler av livet mitt. Det betyr mange nedturer, og mange mange oppturer. For folk rundt meg, byr det nødvendigvis på en del utfordringer. Ikke minst fordi jeg deler følelsene mine relativt lett. Jeg er ikke vanskelig å avsløre som trist. Og samtidig digger jeg den gode følelsen av å fortelle noen hva jeg føler. Savn, glede, forventning.. Det er ikke alle som takler å få sånt servert flere ganger om dagen. Og selv om fornuften sier at da er det lurt å holde igjen litt, så overstyrer følelsene fullstendig, og vips smetter det ut en "love you" på sms. Ufornuftig og følsomt. Følelsene holder meg våken en del netter. De gjør at jeg lever meg inn i andres smerte, og ikke klarer legge det vekk. Uansett om det er den nevnte seksåringens såre gråt, eller om det er den gode kompisen som sliter i forholdet.
Friheten da? Det er vel den jeg klamrer meg fast til når jeg er redd følelsene er i ferd med å drepe fornuften for godt. Jeg elsker friheten min. Og i kjærestesammenheng snakker jeg ikke nødvendigvis om å måtte oppgi friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil. Det er ikke det dette handler om. Den trangen forsvinner når man er med den rette, uansett. Nei, det handler mer om friheten til å kunne ligge på sofaen, nedlesset i eget rot, en hel helg. Friheten til å kunne bruke min egen tid akkurat sånn jeg helst vil bruke den. Det er veldig viktig for meg. Men i løpet av de siste ukene har nok viktigheten begynt å falme litt. Fornuften forteller meg at rette vedkommende aldri ville forsøkt å ta fra meg den friheten. Og følelsene overbeviser hvert øyeblikk om at den friheten jeg eventuelt ville gi slipp på, ville ble erstattet av så mye annet positivt at den aldri ville bli savnet.
Av de fire begrepene, gjenstår nå forelskelse. Er jeg forelsket? Nei. Tror jeg at jeg kan bli det? Absolutt. Er det mulig at jeg allerede har truffet han som vipper meg av pinnen en vakker dag? Utvilsomt. Jaha, så hvorfor i himmelens navn svever jeg ikke på rosa skyer da, spør du? Fordi det er ikke alltid det smeller umiddelbart. Noen ganger trenger man litt tid. Hun trenger tid, han trenger tid, de trenger tid. Det betyr ikke at det aldri vil smelle. Eller at det ikke allerede har bråka litt. Det kan jo faktisk være så enkelt som at de har funnet den perfekte balanse mellom fornuft og følelser? Eller kanskje det betyr at de aldri vil finne den. Ikke vet jeg. Forelsket er uansett en tilstand jeg aldri vil ha krefter til å kjempe i mot. Den dagen noen overbeviser meg om at jeg betyr så mye for dem, at de ikke lenger ønsker å miste meg, skal jeg omfavne forelskelsen uten å blunke. Kaste fornuft og frihet på dør, og bare føle. Tror jeg. Jeg er i grunnen tøffest litt på avstand.
Fornuft og følelser, frihet og forelskelse. Alle fire inni hodet mitt på en gang. Som en løpsk karusell, som man ikke kan bestemme seg for om burde stoppes eller bare få snurre til evig tid. Jeg snurrer jo støtt og stadig uansett, og tenker at det sikkert ville vært best om jeg bare brølte "stopp" og kom meg av. Men så skjer det noe. Og jeg hører stemmen som på blanding av svensk og bulgarsk roper "Vil ni åka mera?", mens jeg selv bare legger hodet bakover, hikster av latter, og svarer JAAAA!!
Jeg er mer kaos enn på lang tid. Jeg spinner disse fire begrepene rundt og rundt i hodet mitt hver eneste dag. Og mer enn en og annen natt. Jeg vet ikke hva jeg vil. Vet ikke hvor jeg vil. Vet ikke hva han vil. Hva vi vil. Jeg har det aller best i hele verden, samtidig som jeg så inderlig lengter etter noe mer. Eller noe mindre. Jeg vet ikke. Og da kan jeg strengt tatt ikke forvente at andre skal kunne vite heller, kan jeg vel? Allerede ramla av karusellen, sier du? La meg hjelpe deg på igjen, og se om jeg samtidig kan rydde litt i eget kaos. Vi tar det begrep for begrep. Kanskje kan det føre til en konklusjon, sannsynligvis ikke. Karusellen går.
Fornuft. Det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet. Det er den stemmen som gnåler om at man må kjenne hverandre bedre. Gi det tid. At jeg må snu ryggen til en stund, før jeg ikke lenger klarer snu meg. Fornuft er preget av tidligere erfaringer. Så den er gjerne todelt, fordi vi jo alle har flust av både gode og dårlige opplevelser i bagasjen. Fornuften roper til meg at jeg skal løpe mens jeg enda kan. Samtidig som den rolig og fattet forteller meg at dette er da ingenting å være redd for. At jeg er stor nok til å vite hva jeg gjør. At man av og til må tørre å slippe taket, for å kunne få tak i noe nytt. Fornuften forteller meg at seksåringen ikke lider noen nød på skolen, selv om han gråter sine modige tårer når jeg leverer ham. Jeg ville vel avgått med døden for lenge siden, hadde det ikke vært for fornuftens innsats. Fornuften er nok ikke den som holder meg våken om nettene, for den vet jo at man skal skru av tankene når hodet treffer puta, så man faktisk fungerer dagen etter.
Det tar ikke følelsene hensyn til. De skrur ikke av noe som helst. Følelser skaper sommerfugler det ene øyeblikket, og en gnagende klump det andre øyeblikket. Følelsene overser glatt fornuften. Den kan mer enn gjerne rope at en uskyldig flørt på byen ikke fører til noe mer. Følelsene ler av fornuften, og skaper en gnagende klump. Følelsene er ikke rasjonelle, og tar av for den minste ting. En søt sms, og følelsene bobler. En manglende sms, og følelsene gnager. Jeg er utvilsomt et følelsesmenneske. Jeg lar følelsene styre store deler av livet mitt. Det betyr mange nedturer, og mange mange oppturer. For folk rundt meg, byr det nødvendigvis på en del utfordringer. Ikke minst fordi jeg deler følelsene mine relativt lett. Jeg er ikke vanskelig å avsløre som trist. Og samtidig digger jeg den gode følelsen av å fortelle noen hva jeg føler. Savn, glede, forventning.. Det er ikke alle som takler å få sånt servert flere ganger om dagen. Og selv om fornuften sier at da er det lurt å holde igjen litt, så overstyrer følelsene fullstendig, og vips smetter det ut en "love you" på sms. Ufornuftig og følsomt. Følelsene holder meg våken en del netter. De gjør at jeg lever meg inn i andres smerte, og ikke klarer legge det vekk. Uansett om det er den nevnte seksåringens såre gråt, eller om det er den gode kompisen som sliter i forholdet.
Friheten da? Det er vel den jeg klamrer meg fast til når jeg er redd følelsene er i ferd med å drepe fornuften for godt. Jeg elsker friheten min. Og i kjærestesammenheng snakker jeg ikke nødvendigvis om å måtte oppgi friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil. Det er ikke det dette handler om. Den trangen forsvinner når man er med den rette, uansett. Nei, det handler mer om friheten til å kunne ligge på sofaen, nedlesset i eget rot, en hel helg. Friheten til å kunne bruke min egen tid akkurat sånn jeg helst vil bruke den. Det er veldig viktig for meg. Men i løpet av de siste ukene har nok viktigheten begynt å falme litt. Fornuften forteller meg at rette vedkommende aldri ville forsøkt å ta fra meg den friheten. Og følelsene overbeviser hvert øyeblikk om at den friheten jeg eventuelt ville gi slipp på, ville ble erstattet av så mye annet positivt at den aldri ville bli savnet.
Av de fire begrepene, gjenstår nå forelskelse. Er jeg forelsket? Nei. Tror jeg at jeg kan bli det? Absolutt. Er det mulig at jeg allerede har truffet han som vipper meg av pinnen en vakker dag? Utvilsomt. Jaha, så hvorfor i himmelens navn svever jeg ikke på rosa skyer da, spør du? Fordi det er ikke alltid det smeller umiddelbart. Noen ganger trenger man litt tid. Hun trenger tid, han trenger tid, de trenger tid. Det betyr ikke at det aldri vil smelle. Eller at det ikke allerede har bråka litt. Det kan jo faktisk være så enkelt som at de har funnet den perfekte balanse mellom fornuft og følelser? Eller kanskje det betyr at de aldri vil finne den. Ikke vet jeg. Forelsket er uansett en tilstand jeg aldri vil ha krefter til å kjempe i mot. Den dagen noen overbeviser meg om at jeg betyr så mye for dem, at de ikke lenger ønsker å miste meg, skal jeg omfavne forelskelsen uten å blunke. Kaste fornuft og frihet på dør, og bare føle. Tror jeg. Jeg er i grunnen tøffest litt på avstand.
Fornuft og følelser, frihet og forelskelse. Alle fire inni hodet mitt på en gang. Som en løpsk karusell, som man ikke kan bestemme seg for om burde stoppes eller bare få snurre til evig tid. Jeg snurrer jo støtt og stadig uansett, og tenker at det sikkert ville vært best om jeg bare brølte "stopp" og kom meg av. Men så skjer det noe. Og jeg hører stemmen som på blanding av svensk og bulgarsk roper "Vil ni åka mera?", mens jeg selv bare legger hodet bakover, hikster av latter, og svarer JAAAA!!
lørdag 21. august 2010
Another brick in the wall..
Jeg har en vegg. En sånn murvegg, vet dere, som det skal litt til å komme gjennom. Den må i såfall plukkes ned, stein for stein. Høres kanskje litt stusselig ut, å leve bak en vegg, men det går virkelig helt fint. Jeg har bygget den selv, og er veldig glad i den, på sett og vis.
Det tar selvsagt tid å bygge seg en hel vegg. I noen perioder har byggingen stått helt stille, mens i andre perioder igjen har veggen vokst nesten fortere enn jeg har satt pris på. De fleste steinene består av skuffelser. Brutte løfter. Håp som svant. De sitter godt. Det er steinene man virkelig vet man kan stole på at blir der, på godt og vondt. Her og der sitter det litt småstein, som lett lar seg blåse vekk. Sånn må det være. En vegg kan ikke være lik hele livet, da ville jeg kjedet meg fryktelig på baksiden av den.
Det skal faktisk veldig lite til å rive ned store deler av veggen min. Enkelte ting er jeg svak for, og da sitter steinene løst. De raser nesten før jeg får tenkt meg om, og jeg kan nye litt frisk luft gjennom hullet de etterlater seg. Problemet med å miste mange steiner samtidig, er gjerne at de er tunge å sette på plass igjen. Det blir en stor jobb å skulle tette igjen et stort hull. Og for hver gang, sørger jeg for å feste steinene enda litt bedre. Men som sagt, enkelte ting er jeg svak for. Så de vil rase igjen. Og igjen.
Noen ganger ser jeg det komme. Raset, mener jeg. Da tror jeg selv at jeg er veldig smart, og så lar jeg de falle. Bare noen få, kanskje syv i slengen. Jeg lar dem ligge der litt, og så fester jeg 3-4 av dem igjen. Det gir en følelse av kontroll. En god følelse av å vite hva jeg driver med, som gir meg frisk luft og trygghet på samme tid.
Andre ganger vil jeg gjerne at steinene skal falle, og dytter på litt fra innsiden. Løsner kantene litt, og lar et par av de viktige steinene stå litt på skrå, sånn at verden vet hvor den skal angripe. Av og til fungerer det, og verden biter på. Men så har vi de gangene der det jo slett ikke fungerer i det hele tatt. Da rettes det opp, og mures det igjen, og så tar det lang lang tid før jeg prøver å rive veggen på egenhånd igjen.
Vi holdt på lenge, veggen og jeg. Og jeg kjenner at det tar enormt med energi å skulle holde styr på alle disse steinene. Jeg elsker den friske lufta som kommer inn gjennom hullene jeg lenge har latt være der. Like mye som jeg hater hvor sliten den gjør meg å skulle mure på plass en stein eller to til stadighet. Fordi motet svikter, og jeg vil ha det tettest mulig igjen. I perioder får veggen nesten alt fokus. Steiner ned, steiner opp. Løsne litt her, feste litt der. Nyte og slite. Det føles ikke helt rettferdig. Det er mange og mye som trenger mer fokus fra meg, enn den veggen. Virkelig.
Noen har tatt steiner fra veggen min i lang tid nå. Små steiner. En av gangen. På et underlig vis la jeg ikke merke til det. Tror jeg. Jeg gjorde i alle fall ingenting for å få de tilbake. Nå er det snart bare store steiner igjen, og jeg merker at jeg av og til mister grepet litt ved tanken på at de kanskje skal bli nødt til å falle. Uten at jeg kan mure de tilbake på plass. For ingen løsner en stein, for å la den ligge innenfor rekkevidde. Så for sikkerhets skyld har jeg festet de jeg trenger mest ekstra godt nå. Samtidig som jeg selvsagt har løsnet et par av de jeg gjerne skulle mistet.
En del av meg skulle ønske noen bare sprengte den satans veggen i fillebiter. Samtidig vet jeg at jeg ville dø av sjokk om det skjedde, så resten av meg håper jo inderlig at ingen noen gang gjør akkurat det. Så da håper jeg heller det velges riktig stein, hvis noen en dag bestemmer seg for å fjerne en av dem.
Det tar selvsagt tid å bygge seg en hel vegg. I noen perioder har byggingen stått helt stille, mens i andre perioder igjen har veggen vokst nesten fortere enn jeg har satt pris på. De fleste steinene består av skuffelser. Brutte løfter. Håp som svant. De sitter godt. Det er steinene man virkelig vet man kan stole på at blir der, på godt og vondt. Her og der sitter det litt småstein, som lett lar seg blåse vekk. Sånn må det være. En vegg kan ikke være lik hele livet, da ville jeg kjedet meg fryktelig på baksiden av den.
Det skal faktisk veldig lite til å rive ned store deler av veggen min. Enkelte ting er jeg svak for, og da sitter steinene løst. De raser nesten før jeg får tenkt meg om, og jeg kan nye litt frisk luft gjennom hullet de etterlater seg. Problemet med å miste mange steiner samtidig, er gjerne at de er tunge å sette på plass igjen. Det blir en stor jobb å skulle tette igjen et stort hull. Og for hver gang, sørger jeg for å feste steinene enda litt bedre. Men som sagt, enkelte ting er jeg svak for. Så de vil rase igjen. Og igjen.
Noen ganger ser jeg det komme. Raset, mener jeg. Da tror jeg selv at jeg er veldig smart, og så lar jeg de falle. Bare noen få, kanskje syv i slengen. Jeg lar dem ligge der litt, og så fester jeg 3-4 av dem igjen. Det gir en følelse av kontroll. En god følelse av å vite hva jeg driver med, som gir meg frisk luft og trygghet på samme tid.
Andre ganger vil jeg gjerne at steinene skal falle, og dytter på litt fra innsiden. Løsner kantene litt, og lar et par av de viktige steinene stå litt på skrå, sånn at verden vet hvor den skal angripe. Av og til fungerer det, og verden biter på. Men så har vi de gangene der det jo slett ikke fungerer i det hele tatt. Da rettes det opp, og mures det igjen, og så tar det lang lang tid før jeg prøver å rive veggen på egenhånd igjen.
Vi holdt på lenge, veggen og jeg. Og jeg kjenner at det tar enormt med energi å skulle holde styr på alle disse steinene. Jeg elsker den friske lufta som kommer inn gjennom hullene jeg lenge har latt være der. Like mye som jeg hater hvor sliten den gjør meg å skulle mure på plass en stein eller to til stadighet. Fordi motet svikter, og jeg vil ha det tettest mulig igjen. I perioder får veggen nesten alt fokus. Steiner ned, steiner opp. Løsne litt her, feste litt der. Nyte og slite. Det føles ikke helt rettferdig. Det er mange og mye som trenger mer fokus fra meg, enn den veggen. Virkelig.
Noen har tatt steiner fra veggen min i lang tid nå. Små steiner. En av gangen. På et underlig vis la jeg ikke merke til det. Tror jeg. Jeg gjorde i alle fall ingenting for å få de tilbake. Nå er det snart bare store steiner igjen, og jeg merker at jeg av og til mister grepet litt ved tanken på at de kanskje skal bli nødt til å falle. Uten at jeg kan mure de tilbake på plass. For ingen løsner en stein, for å la den ligge innenfor rekkevidde. Så for sikkerhets skyld har jeg festet de jeg trenger mest ekstra godt nå. Samtidig som jeg selvsagt har løsnet et par av de jeg gjerne skulle mistet.
En del av meg skulle ønske noen bare sprengte den satans veggen i fillebiter. Samtidig vet jeg at jeg ville dø av sjokk om det skjedde, så resten av meg håper jo inderlig at ingen noen gang gjør akkurat det. Så da håper jeg heller det velges riktig stein, hvis noen en dag bestemmer seg for å fjerne en av dem.
torsdag 15. juli 2010
Bea has a bad day
BLÆH!
Jeg hater dårlige dager. Virkelig. En ting er sånne dager der det har skjedd noe som slår lufta ut av meg. De er liksom ærlige nok, og føles greiere å hanskes med. Sånne som disse jeg har nå? Ingen stor fan.
For det har ikke skjedd noe spesielt. Jeg har ingen unnskyldning for å være sånn. Jeg er bare lat, sur, møkklei og bitchy. Ingen stor forskjell fra ellers, kanskje? Nei, men nå merker jeg det selv, og da er det ikke morsomt lenger. Jeg har bare feil fokus, og klarer ikke riste av meg dritten. Utrolig irriterende for en som egentlig liker å være blid. Tro det eller ei.
Jeg er så sykt lei av ikke ha penger. Og like sykt lei av å ikke finne et sted å bo som er i gangavstand til skolen, og faktisk mulig å få kjøpt for folk som ikke har en million på bok. Jeg er lei av å ha en jobb jeg ikke helt vet om er verdt å satse på, og jeg er lei av å forholde meg til folk jeg aldri helt vet hvor jeg har. See? Det er jo ikke noen big deal, sånn egentlig. Det er hverdagen. Kanskje er det den jeg er lei. Men det er jo altså bare helt vanlige greier, som alle sliter med i lengre eller kortere perioder i livet. Ingen grunn til å være så sur. Men jeg påberoper meg retten til å være grinete allikevel, for jeg liker ikke å ha det sånn.
Mulig jeg har abstinenser. De siste ukene har det skjedd en hel del. Ferie med knallfine folk, fotball-VM, ute med venninner, rødvin i sofaen, utepils med kompiser, sol og trivsel. Denne uka har det ikke skjedd det spøtt. Jeg liker egentlig å ha en uke hist og her, der det ikke skjer det spøtt, men jeg tror kanskje denne kom litt ubeleilig. Jeg var nok allerede litt småsur, og så havna jeg i en klassisk ond sirkel. Gidder ikke være sosial, må være sosial for å gidde.
Sånn, nå har jeg forhåpentligvis klaget av meg litt tungsinn, og det er på tide å sette fokus på hva som kan funke. Først og fremst må jeg snakke med folk. Folk er utrolig irriterende når jeg er sur, men jeg er ikke skapt for å holde kjeft. Og jeg vet jo det funker. Litt skravl med de rette folka, kan lett dytte meg på rett spor igjen. Og i stedet for å klage over at jeg ikke har råd til å spise ute, kan man faktisk ta med en Pepsi Max og ringe på døra til noen. Ja, sende en sms først da, herregud man har ikke sosial angst for ingenting.
Noe som garantert hjelper når jeg ikke har penger, er å bruke penger. Kjøpe nytt undertøy kjenner jeg på meg at fort kan bli en løsning her. Det er sånn passe bortkasta når man sannsynligvis ikke skal vise seg uten klær før den splitter nye bh'en er utvaska allikevel. Men der og da, funker det som bare det. Jeg er selvsagt avhengig at jeg klarer å snappe skikkelig ut av det før skyldfølelsen kommer. For på en god dag, fnyser vi jo av skyldfølelse. På en dårlig dag, kan den lett drive meg i retning E6. Til fots.
Jeg er en enkel sjel. No surprise der, liksom. Og ofte er det ørsmå ting som skal til før jeg er meg selv igjen. En helt uventa sms fra rette personen. En ekstra hyggelig kunde på jobb, som forteller meg at hun setter pris på servicen vår. Et kompliment fra en jeg ikke har sett på en stund. Noe å glede seg til. Oooh, der sa jeg det. Jeg trenger noe å glede meg til. Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne gledet meg til en uke i syden. Himmel, det skulle smakt! Uten barn. All ferien i år er lagt til ukene med barn, og jeg kjenner med hele meg at det hadde vært deilig med en uke på voksenferie. Bare tanken gjør meg jo enda surere, siden jeg (som tidligere sutra) er blakk, men jeg blir ørlite fornøyd også, for det kunne jo skjedd et mirakel et sted i verden som gjorde det mulig. Hvor viktig er det egentlig å skifte bremserør på bilen, tror vi? De pengene kunne gitt meg en aldeles fortreffelig uke, på en strand omtrent hundre mil lenger sør en Hvervenbukta.
Sånn er det altså, her hos meg. Bad day! Men det hjelper litt å bable om hvor lite som skal til for at den skal bli bedre. For dette er jo ikke snakk om den dype skumle sorgen man aldri kommer opp av. Dette er bare en bad day. Og skulle det mot formodning ikke hjelpe å kjøpe nytt undertøy, så kanskje det kan hjelpe å bruke det når jeg skal overtale noen til å bli med meg på ferien jeg ofrer bremsene mine for. Aldri så galt. Og aldri sur så lenge av gangen.
Jeg hater dårlige dager. Virkelig. En ting er sånne dager der det har skjedd noe som slår lufta ut av meg. De er liksom ærlige nok, og føles greiere å hanskes med. Sånne som disse jeg har nå? Ingen stor fan.
For det har ikke skjedd noe spesielt. Jeg har ingen unnskyldning for å være sånn. Jeg er bare lat, sur, møkklei og bitchy. Ingen stor forskjell fra ellers, kanskje? Nei, men nå merker jeg det selv, og da er det ikke morsomt lenger. Jeg har bare feil fokus, og klarer ikke riste av meg dritten. Utrolig irriterende for en som egentlig liker å være blid. Tro det eller ei.
Jeg er så sykt lei av ikke ha penger. Og like sykt lei av å ikke finne et sted å bo som er i gangavstand til skolen, og faktisk mulig å få kjøpt for folk som ikke har en million på bok. Jeg er lei av å ha en jobb jeg ikke helt vet om er verdt å satse på, og jeg er lei av å forholde meg til folk jeg aldri helt vet hvor jeg har. See? Det er jo ikke noen big deal, sånn egentlig. Det er hverdagen. Kanskje er det den jeg er lei. Men det er jo altså bare helt vanlige greier, som alle sliter med i lengre eller kortere perioder i livet. Ingen grunn til å være så sur. Men jeg påberoper meg retten til å være grinete allikevel, for jeg liker ikke å ha det sånn.
Mulig jeg har abstinenser. De siste ukene har det skjedd en hel del. Ferie med knallfine folk, fotball-VM, ute med venninner, rødvin i sofaen, utepils med kompiser, sol og trivsel. Denne uka har det ikke skjedd det spøtt. Jeg liker egentlig å ha en uke hist og her, der det ikke skjer det spøtt, men jeg tror kanskje denne kom litt ubeleilig. Jeg var nok allerede litt småsur, og så havna jeg i en klassisk ond sirkel. Gidder ikke være sosial, må være sosial for å gidde.
Sånn, nå har jeg forhåpentligvis klaget av meg litt tungsinn, og det er på tide å sette fokus på hva som kan funke. Først og fremst må jeg snakke med folk. Folk er utrolig irriterende når jeg er sur, men jeg er ikke skapt for å holde kjeft. Og jeg vet jo det funker. Litt skravl med de rette folka, kan lett dytte meg på rett spor igjen. Og i stedet for å klage over at jeg ikke har råd til å spise ute, kan man faktisk ta med en Pepsi Max og ringe på døra til noen. Ja, sende en sms først da, herregud man har ikke sosial angst for ingenting.
Noe som garantert hjelper når jeg ikke har penger, er å bruke penger. Kjøpe nytt undertøy kjenner jeg på meg at fort kan bli en løsning her. Det er sånn passe bortkasta når man sannsynligvis ikke skal vise seg uten klær før den splitter nye bh'en er utvaska allikevel. Men der og da, funker det som bare det. Jeg er selvsagt avhengig at jeg klarer å snappe skikkelig ut av det før skyldfølelsen kommer. For på en god dag, fnyser vi jo av skyldfølelse. På en dårlig dag, kan den lett drive meg i retning E6. Til fots.
Jeg er en enkel sjel. No surprise der, liksom. Og ofte er det ørsmå ting som skal til før jeg er meg selv igjen. En helt uventa sms fra rette personen. En ekstra hyggelig kunde på jobb, som forteller meg at hun setter pris på servicen vår. Et kompliment fra en jeg ikke har sett på en stund. Noe å glede seg til. Oooh, der sa jeg det. Jeg trenger noe å glede meg til. Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne gledet meg til en uke i syden. Himmel, det skulle smakt! Uten barn. All ferien i år er lagt til ukene med barn, og jeg kjenner med hele meg at det hadde vært deilig med en uke på voksenferie. Bare tanken gjør meg jo enda surere, siden jeg (som tidligere sutra) er blakk, men jeg blir ørlite fornøyd også, for det kunne jo skjedd et mirakel et sted i verden som gjorde det mulig. Hvor viktig er det egentlig å skifte bremserør på bilen, tror vi? De pengene kunne gitt meg en aldeles fortreffelig uke, på en strand omtrent hundre mil lenger sør en Hvervenbukta.
Sånn er det altså, her hos meg. Bad day! Men det hjelper litt å bable om hvor lite som skal til for at den skal bli bedre. For dette er jo ikke snakk om den dype skumle sorgen man aldri kommer opp av. Dette er bare en bad day. Og skulle det mot formodning ikke hjelpe å kjøpe nytt undertøy, så kanskje det kan hjelpe å bruke det når jeg skal overtale noen til å bli med meg på ferien jeg ofrer bremsene mine for. Aldri så galt. Og aldri sur så lenge av gangen.
mandag 12. juli 2010
Not in love..
Jeg husker så inderlig godt sist jeg forelska meg. Sånn på ordentlig. Når man er langt forbi å være litt betatt, eller håpe at ting kanskje utvikler seg etterhvert. Jeg var opp og avgjort 100% forelska, og hadde ikke sjanse til å stå i mot. Det gikk rett fra "han-er-jo-helt-utenfor-min-rekkevidde" til "herregud-HAN-vil-ha-MEG". Jeg var overhode ikke forberedt, og ramla som aldri før.
Første gangen han tok meg i hånda, tror jeg ærlig talt jeg hadde et bitte lite hjerteinfarkt. Og jeg rødma. Seriøst! Godt over tredve år, sittende på kafe, sprutrød i fjeset, kortpusta, og klam, mens jeg holdt et annet menneske i hånda. Jeg følte meg ikke så fjortis da jeg var fjorten år engang. Not even close. Jeg følte meg så sinnsykt levende, og fordi alt gikk så fort, tror jeg ikke jeg rakk å være redd. Ja, for det er jo skummelt. Himmel og hav, man skal plutselig dele alt med en man tross alt ikke kjenner SÅ godt.
Alt var fantastisk. Alt han sa var morsomt. Bare han så på meg, smelta jeg fullstendig. Og jeg var som sagt ikke redd. Enda det var hundre år siden sist. Tvert i mot var jeg veldig sikker. Sikker på at dette var riktig. At dette var meningen. Og at dette kom til å gå bra, selv om vi ikke akkurat hadde verdens beste utgangspunkt. Ja, bortsett fra forelskelsen da. En av grunnene til at jeg ikke var redd, og løp unna, var nok at han var så vanvittig god på å vise meg at han var der. For meg. Og at han ville ha meg. Sms'er av typen "Hva gjør du, søta?". Sånt man skriver når man ikke har noe å si, men ikke klarer la være å si noe. Jeg husker så inderlig godt at de varmet langt inn i ryggraden, og at jeg kunne smile en time etterpå. Bare for noe så lite og ubetydelig, i andres øyne. I mine øyne var det jo viktigst i verden. Og det var en god investering. Jeg slapp å bli usikker på om han virkelig ville ha meg, han slapp at jeg ble usikker på at han virkelig ville ha meg. Ja, for jeg er ikke noe særlig når jeg er usikker. La oss bare slå det fast, og tusle videre.
Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker sånn på dette akkurat i kveld. Mulig fordi det var juli den gangen også. Eller kanskje fordi jeg har snakka litt med den mannen i det siste. Ja, for det gikk jo åt skogen så det sang. Men vi er fortsatt venner. Han er en fin fyr, og jeg ville ikke vært opplevelsene med ham foruten. Enda mange av dem var grusomt vonde. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og den er jeg faktisk ganske fornøyd med. Jeg er så mye sterkere enn jeg var den gangen, og selv om ikke forelskelsen og dramatikken i etterkant kan ta æren for det, så starta prosessen utvilsomt der.
Noe i meg lurer på om jeg ville forelska meg i akkurat han om jeg hadde hatt tid til å tenke meg om. Hvis ting hadde gått sakte for seg, og jeg ikke var blitt slått i bakken før jeg egentlig helt skjønte hva som skjedde. Fornuft og følelser. De hører jo gjerne sammen. Eller, de kjemper vel kanskje gjerne mot hverandre. For man vil jo ofte ikke. Jeg føler det i alle fall gjerne sånn, at jeg ikke egentlig vil slippe taket. At jeg holder igjen, og kjemper imot for alt det er verdt, fordi jeg er så livredd for å ta feil. For å finne ut at følelsene jeg nettopp har lagt på bordet, aldri vil bli gjengjeldt. Når ting ikke går så fort, rekker man jo å tvile. Jeg har tid til å tenke at jeg burde holde igjen. Og da gjør jeg det gjerne. Tro om man går glipp av mange gode opplevelser på grunn av det? Jeg mener, hvis alle sitter og holder litt igjen, vil det jo bli fint lite "dønn forelska" igjen her i verden. Det ville være synd. Virkelig.
Noen ganger føles det helt topp å bare like noen. Ha den ene som får det til å krible litt ekstra, uten at man dåner helt og fullstendig. Vite at man trives sammen, uten å tenke at dette er på vei til noe langt mer alvorlig enn jeg egentlig er klar for. Men selv i den situasjonen, vil det av og til snike seg inn et spørsmål om hva hvis. Hva hvis jeg bare kasta alt nå, og gikk all in? Hva om jeg overbeviste han om å gjøre det samme? Jeg friker jo ut bare ved tanken. Jo, jeg gjør det. Så jeg er nok en av de som venter til den andre bestemmer seg for å hive på det han har av kull. Det er liksom tryggest sånn. Men jeg ser jo at man risikerer en del på den måten. Noen andre kan velge å satse før deg. Eller man kan bli sittende på hver sin kant, uten å oppleve det lille hjerteinfarktet man får når man skjønner at this is it.
Glemmer det aldri.
Første gangen han tok meg i hånda, tror jeg ærlig talt jeg hadde et bitte lite hjerteinfarkt. Og jeg rødma. Seriøst! Godt over tredve år, sittende på kafe, sprutrød i fjeset, kortpusta, og klam, mens jeg holdt et annet menneske i hånda. Jeg følte meg ikke så fjortis da jeg var fjorten år engang. Not even close. Jeg følte meg så sinnsykt levende, og fordi alt gikk så fort, tror jeg ikke jeg rakk å være redd. Ja, for det er jo skummelt. Himmel og hav, man skal plutselig dele alt med en man tross alt ikke kjenner SÅ godt.
Alt var fantastisk. Alt han sa var morsomt. Bare han så på meg, smelta jeg fullstendig. Og jeg var som sagt ikke redd. Enda det var hundre år siden sist. Tvert i mot var jeg veldig sikker. Sikker på at dette var riktig. At dette var meningen. Og at dette kom til å gå bra, selv om vi ikke akkurat hadde verdens beste utgangspunkt. Ja, bortsett fra forelskelsen da. En av grunnene til at jeg ikke var redd, og løp unna, var nok at han var så vanvittig god på å vise meg at han var der. For meg. Og at han ville ha meg. Sms'er av typen "Hva gjør du, søta?". Sånt man skriver når man ikke har noe å si, men ikke klarer la være å si noe. Jeg husker så inderlig godt at de varmet langt inn i ryggraden, og at jeg kunne smile en time etterpå. Bare for noe så lite og ubetydelig, i andres øyne. I mine øyne var det jo viktigst i verden. Og det var en god investering. Jeg slapp å bli usikker på om han virkelig ville ha meg, han slapp at jeg ble usikker på at han virkelig ville ha meg. Ja, for jeg er ikke noe særlig når jeg er usikker. La oss bare slå det fast, og tusle videre.
Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker sånn på dette akkurat i kveld. Mulig fordi det var juli den gangen også. Eller kanskje fordi jeg har snakka litt med den mannen i det siste. Ja, for det gikk jo åt skogen så det sang. Men vi er fortsatt venner. Han er en fin fyr, og jeg ville ikke vært opplevelsene med ham foruten. Enda mange av dem var grusomt vonde. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og den er jeg faktisk ganske fornøyd med. Jeg er så mye sterkere enn jeg var den gangen, og selv om ikke forelskelsen og dramatikken i etterkant kan ta æren for det, så starta prosessen utvilsomt der.
Noe i meg lurer på om jeg ville forelska meg i akkurat han om jeg hadde hatt tid til å tenke meg om. Hvis ting hadde gått sakte for seg, og jeg ikke var blitt slått i bakken før jeg egentlig helt skjønte hva som skjedde. Fornuft og følelser. De hører jo gjerne sammen. Eller, de kjemper vel kanskje gjerne mot hverandre. For man vil jo ofte ikke. Jeg føler det i alle fall gjerne sånn, at jeg ikke egentlig vil slippe taket. At jeg holder igjen, og kjemper imot for alt det er verdt, fordi jeg er så livredd for å ta feil. For å finne ut at følelsene jeg nettopp har lagt på bordet, aldri vil bli gjengjeldt. Når ting ikke går så fort, rekker man jo å tvile. Jeg har tid til å tenke at jeg burde holde igjen. Og da gjør jeg det gjerne. Tro om man går glipp av mange gode opplevelser på grunn av det? Jeg mener, hvis alle sitter og holder litt igjen, vil det jo bli fint lite "dønn forelska" igjen her i verden. Det ville være synd. Virkelig.
Noen ganger føles det helt topp å bare like noen. Ha den ene som får det til å krible litt ekstra, uten at man dåner helt og fullstendig. Vite at man trives sammen, uten å tenke at dette er på vei til noe langt mer alvorlig enn jeg egentlig er klar for. Men selv i den situasjonen, vil det av og til snike seg inn et spørsmål om hva hvis. Hva hvis jeg bare kasta alt nå, og gikk all in? Hva om jeg overbeviste han om å gjøre det samme? Jeg friker jo ut bare ved tanken. Jo, jeg gjør det. Så jeg er nok en av de som venter til den andre bestemmer seg for å hive på det han har av kull. Det er liksom tryggest sånn. Men jeg ser jo at man risikerer en del på den måten. Noen andre kan velge å satse før deg. Eller man kan bli sittende på hver sin kant, uten å oppleve det lille hjerteinfarktet man får når man skjønner at this is it.
Glemmer det aldri.
tirsdag 6. juli 2010
Confessional song
Neida, jeg har ikke tenkt til å komme med de helt store tilståelsene. Men sangen til Elin Gausdal er umulig å høre uten å tenke tilbake, og nå har jeg nettopp hørt den. Så kanskje det hjelper å skrive det ned? Kanskje det får den natta ut av hodet mitt, selv om sangen av og til vil dukke opp? Når jeg tenker meg om, vil jeg vel egentlig ikke ha natta ut av hodet. Men jeg skriver allikevel. Det er gjerne sånn jeg hamler opp med både gode og dårlige opplevelser. Skriver dem ned, og setter dem i system. Og dette var jo langt fra noen dårlig opplevelse. Selv om jeg altså hørte samme sangen et utall ganger..
Jeg aner ikke hvilken radiokanal vi hørte på den natta. Eller, det er vel ikke riktig å si at vi hørte på, for du sov, men jeg hørte i alle fall. De spilte mye bra musikk. Tipper de hadde 20 sanger som gikk på repeat. Og jeg hørte hver eneste en av dem opptil flere ganger. Det var en sånn natt man ikke sover all verdens.
Det er litt kjipt å ikke sove, når man egentlig er utslitt. Men av og til er det umulig. Uansett hvor mye man prøver. Denne natta var alt ganske nytt og rart. Selv om det var trygt og kjent, var det faktisk litt rart allikevel. Noe var så nytt at jeg nok ikke hadde tatt tak i det enda. Ja, noe var så nytt at jeg fortsatt ikke har tatt tak i det, sikkert to måneder senere. Det var en så underlig følelse av å være hjemme, samtidig som man er på totalt fremmed jord. Og midt i alt, Confessional song.
Første gangen jeg hørte den, tenkte jeg i grunnen mest at det ville ta litt tid å sovne, fordi du snorka. Uvant snorking. Fortsatt ikke kjent nok til at man slenger ut et irritert spark. Fortsatt uvant nok til at man smiler litt, og tenker at hallandussen så godt han sover. Det var litt godt å være våken. Alene. Du merket ikke at jeg av og til bare måtte stryke deg over armen. At jeg la meg tett inntil ryggen din, og bare kjente på hvordan det var å faktisk sove der. Med deg. Endelig. Jeg husker at jeg var så takknemlig for å ha den tida for meg selv, fordi det var tusen ting som surret i hodet. Enkelt og ukomplisert, for all del, men litt kaos blir det.
Andre gangen låta dukket opp, var jeg litt forbi den sjarmerende første halvtimen. Jeg var oppriktig sliten, og skulle gjerne sovet. Jeg hadde oppdaget at senga di pokker ikke stod i vater. Da er i grunnen løpet litt kjørt. Alt jeg klarte tenke på, var hvordan jeg rullet ned mot deg, med mindre jeg la meg helt ytterst til høyre. Helt klin inntil veggen. Men man sovner ikke så lett, når man har følelsen av å være i fritt fall mot madrassens midtpunkt. Nei man gjør ikke det. Riktignok hadde du slutta å snorke, men det veide ikke opp for det som føltes som en madrass med trapptrinneffekt.
Når man for tredje gang, etter at medsover har sovnet, hører den samme sangen på radio, da vet man at morgenen etter ikke vil bli lystig. Ingen morgener i mitt selskap er videre lystig, det skal sies. Men etterhvert kommer virkelig den herlighet-nå-MÅ-jeg-bare-sovne-følelsen snikende. Og den er ikke lett å bli kvitt. Jeg tenkte at det var lurt å stå opp litt. Ta en Ibux for hvitvinshodepinen. Drikke litt vann. Se litt ut av vinduet. Suge inn litt frisk luft. Og hvis ikke alt var nytt og rart, ville jeg jo gjort det. Bare stått opp. Men jeg ville jo for all del ikke vekke deg, så jeg lå der en stund til. Og enda litt. Fem minutter til da. Så til slutt, som alltid, måtte jeg jo opp. Finne Ibux, ikke bråke på badet, drikke vann aldeles lydløst. Og så snike meg tilbake til senga. Klatre over deg. Innta plassen helt øverst til høyre. Ikke rulle ned igjen. Sovne.
"I don't know, if you know by now.." Jeg innser at jeg ikke klarer å klamre meg fast der oppe. Jeg innser at jeg ikke er skapt for å late som ingenting. Jeg innser at jeg ikke sier nei takk til kroppskontakt når muligheten byr seg. Så jeg ruller ned. Helt inntil deg. Dytter fjeset inn i ryggen din. Og sovner. Tvert. Midt i Elins tilståelse. Like etter at jeg rakk å lure på hvorfor jeg ikke rullet ned der med en gang.
Note to self: Skru av radioen før du legger deg.
Jeg aner ikke hvilken radiokanal vi hørte på den natta. Eller, det er vel ikke riktig å si at vi hørte på, for du sov, men jeg hørte i alle fall. De spilte mye bra musikk. Tipper de hadde 20 sanger som gikk på repeat. Og jeg hørte hver eneste en av dem opptil flere ganger. Det var en sånn natt man ikke sover all verdens.
Det er litt kjipt å ikke sove, når man egentlig er utslitt. Men av og til er det umulig. Uansett hvor mye man prøver. Denne natta var alt ganske nytt og rart. Selv om det var trygt og kjent, var det faktisk litt rart allikevel. Noe var så nytt at jeg nok ikke hadde tatt tak i det enda. Ja, noe var så nytt at jeg fortsatt ikke har tatt tak i det, sikkert to måneder senere. Det var en så underlig følelse av å være hjemme, samtidig som man er på totalt fremmed jord. Og midt i alt, Confessional song.
Første gangen jeg hørte den, tenkte jeg i grunnen mest at det ville ta litt tid å sovne, fordi du snorka. Uvant snorking. Fortsatt ikke kjent nok til at man slenger ut et irritert spark. Fortsatt uvant nok til at man smiler litt, og tenker at hallandussen så godt han sover. Det var litt godt å være våken. Alene. Du merket ikke at jeg av og til bare måtte stryke deg over armen. At jeg la meg tett inntil ryggen din, og bare kjente på hvordan det var å faktisk sove der. Med deg. Endelig. Jeg husker at jeg var så takknemlig for å ha den tida for meg selv, fordi det var tusen ting som surret i hodet. Enkelt og ukomplisert, for all del, men litt kaos blir det.
Andre gangen låta dukket opp, var jeg litt forbi den sjarmerende første halvtimen. Jeg var oppriktig sliten, og skulle gjerne sovet. Jeg hadde oppdaget at senga di pokker ikke stod i vater. Da er i grunnen løpet litt kjørt. Alt jeg klarte tenke på, var hvordan jeg rullet ned mot deg, med mindre jeg la meg helt ytterst til høyre. Helt klin inntil veggen. Men man sovner ikke så lett, når man har følelsen av å være i fritt fall mot madrassens midtpunkt. Nei man gjør ikke det. Riktignok hadde du slutta å snorke, men det veide ikke opp for det som føltes som en madrass med trapptrinneffekt.
Når man for tredje gang, etter at medsover har sovnet, hører den samme sangen på radio, da vet man at morgenen etter ikke vil bli lystig. Ingen morgener i mitt selskap er videre lystig, det skal sies. Men etterhvert kommer virkelig den herlighet-nå-MÅ-jeg-bare-sovne-følelsen snikende. Og den er ikke lett å bli kvitt. Jeg tenkte at det var lurt å stå opp litt. Ta en Ibux for hvitvinshodepinen. Drikke litt vann. Se litt ut av vinduet. Suge inn litt frisk luft. Og hvis ikke alt var nytt og rart, ville jeg jo gjort det. Bare stått opp. Men jeg ville jo for all del ikke vekke deg, så jeg lå der en stund til. Og enda litt. Fem minutter til da. Så til slutt, som alltid, måtte jeg jo opp. Finne Ibux, ikke bråke på badet, drikke vann aldeles lydløst. Og så snike meg tilbake til senga. Klatre over deg. Innta plassen helt øverst til høyre. Ikke rulle ned igjen. Sovne.
"I don't know, if you know by now.." Jeg innser at jeg ikke klarer å klamre meg fast der oppe. Jeg innser at jeg ikke er skapt for å late som ingenting. Jeg innser at jeg ikke sier nei takk til kroppskontakt når muligheten byr seg. Så jeg ruller ned. Helt inntil deg. Dytter fjeset inn i ryggen din. Og sovner. Tvert. Midt i Elins tilståelse. Like etter at jeg rakk å lure på hvorfor jeg ikke rullet ned der med en gang.
Note to self: Skru av radioen før du legger deg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)