Fornuft og følelser, frihet og forelskelse

Det hørtes ut som et salig kaos, tenker du? Ja, vet du, det ville være en helt grei beskrivelse. Hver for seg er jo disse begrepene gjerne kaotiske nok. Når man så samler alle inni et allerede kaotisk hode, og fortvilet prøver å skille dem fra hverandre, ja da blir det ikke prosessen veldig ryddig.

Jeg er mer kaos enn på lang tid. Jeg spinner disse fire begrepene rundt og rundt i hodet mitt hver eneste dag. Og mer enn en og annen natt. Jeg vet ikke hva jeg vil. Vet ikke hvor jeg vil. Vet ikke hva han vil. Hva vi vil. Jeg har det aller best i hele verden, samtidig som jeg så inderlig lengter etter noe mer. Eller noe mindre. Jeg vet ikke. Og da kan jeg strengt tatt ikke forvente at andre skal kunne vite heller, kan jeg vel? Allerede ramla av karusellen, sier du? La meg hjelpe deg på igjen, og se om jeg samtidig kan rydde litt i eget kaos. Vi tar det begrep for begrep. Kanskje kan det føre til en konklusjon, sannsynligvis ikke. Karusellen går.

Fornuft. Det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet. Det er den stemmen som gnåler om at man må kjenne hverandre bedre. Gi det tid. At jeg må snu ryggen til en stund, før jeg ikke lenger klarer snu meg. Fornuft er preget av tidligere erfaringer. Så den er gjerne todelt, fordi vi jo alle har flust av både gode og dårlige opplevelser i bagasjen. Fornuften roper til meg at jeg skal løpe mens jeg enda kan. Samtidig som den rolig og fattet forteller meg at dette er da ingenting å være redd for. At jeg er stor nok til å vite hva jeg gjør. At man av og til må tørre å slippe taket, for å kunne få tak i noe nytt. Fornuften forteller meg at seksåringen ikke lider noen nød på skolen, selv om han gråter sine modige tårer når jeg leverer ham. Jeg ville vel avgått med døden for lenge siden, hadde det ikke vært for fornuftens innsats. Fornuften er nok ikke den som holder meg våken om nettene, for den vet jo at man skal skru av tankene når hodet treffer puta, så man faktisk fungerer dagen etter.

Det tar ikke følelsene hensyn til. De skrur ikke av noe som helst. Følelser skaper sommerfugler det ene øyeblikket, og en gnagende klump det andre øyeblikket. Følelsene overser glatt fornuften. Den kan mer enn gjerne rope at en uskyldig flørt på byen ikke fører til noe mer. Følelsene ler av fornuften, og skaper en gnagende klump. Følelsene er ikke rasjonelle, og tar av for den minste ting. En søt sms, og følelsene bobler. En manglende sms, og følelsene gnager. Jeg er utvilsomt et følelsesmenneske. Jeg lar følelsene styre store deler av livet mitt. Det betyr mange nedturer, og mange mange oppturer. For folk rundt meg, byr det nødvendigvis på en del utfordringer. Ikke minst fordi jeg deler følelsene mine relativt lett. Jeg er ikke vanskelig å avsløre som trist. Og samtidig digger jeg den gode følelsen av å fortelle noen hva jeg føler. Savn, glede, forventning.. Det er ikke alle som takler å få sånt servert flere ganger om dagen. Og selv om fornuften sier at da er det lurt å holde igjen litt, så overstyrer følelsene fullstendig, og vips smetter det ut en "love you" på sms. Ufornuftig og følsomt. Følelsene holder meg våken en del netter. De gjør at jeg lever meg inn i andres smerte, og ikke klarer legge det vekk. Uansett om det er den nevnte seksåringens såre gråt, eller om det er den gode kompisen som sliter i forholdet.

Friheten da? Det er vel den jeg klamrer meg fast til når jeg er redd følelsene er i ferd med å drepe fornuften for godt. Jeg elsker friheten min. Og i kjærestesammenheng snakker jeg ikke nødvendigvis om å måtte oppgi friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil. Det er ikke det dette handler om. Den trangen forsvinner når man er med den rette, uansett. Nei, det handler mer om friheten til å kunne ligge på sofaen, nedlesset i eget rot, en hel helg. Friheten til å kunne bruke min egen tid akkurat sånn jeg helst vil bruke den. Det er veldig viktig for meg. Men i løpet av de siste ukene har nok viktigheten begynt å falme litt. Fornuften forteller meg at rette vedkommende aldri ville forsøkt å ta fra meg den friheten. Og følelsene overbeviser hvert øyeblikk om at den friheten jeg eventuelt ville gi slipp på, ville ble erstattet av så mye annet positivt at den aldri ville bli savnet.

Av de fire begrepene, gjenstår nå forelskelse. Er jeg forelsket? Nei. Tror jeg at jeg kan bli det? Absolutt. Er det mulig at jeg allerede har truffet han som vipper meg av pinnen en vakker dag? Utvilsomt. Jaha, så hvorfor i himmelens navn svever jeg ikke på rosa skyer da, spør du? Fordi det er ikke alltid det smeller umiddelbart. Noen ganger trenger man litt tid. Hun trenger tid, han trenger tid, de trenger tid. Det betyr ikke at det aldri vil smelle. Eller at det ikke allerede har bråka litt. Det kan jo faktisk være så enkelt som at de har funnet den perfekte balanse mellom fornuft og følelser? Eller kanskje det betyr at de aldri vil finne den. Ikke vet jeg. Forelsket er uansett en tilstand jeg aldri vil ha krefter til å kjempe i mot. Den dagen noen overbeviser meg om at jeg betyr så mye for dem, at de ikke lenger ønsker å miste meg, skal jeg omfavne forelskelsen uten å blunke. Kaste fornuft og frihet på dør, og bare føle. Tror jeg. Jeg er i grunnen tøffest litt på avstand.

Fornuft og følelser, frihet og forelskelse. Alle fire inni hodet mitt på en gang. Som en løpsk karusell, som man ikke kan bestemme seg for om burde stoppes eller bare få snurre til evig tid. Jeg snurrer jo støtt og stadig uansett, og tenker at det sikkert ville vært best om jeg bare brølte "stopp" og kom meg av. Men så skjer det noe. Og jeg hører stemmen som på blanding av svensk og bulgarsk roper "Vil ni åka mera?", mens jeg selv bare legger hodet bakover, hikster av latter, og svarer JAAAA!!

Another brick in the wall..

Jeg har en vegg. En sånn murvegg, vet dere, som det skal litt til å komme gjennom. Den må i såfall plukkes ned, stein for stein. Høres kanskje litt stusselig ut, å leve bak en vegg, men det går virkelig helt fint. Jeg har bygget den selv, og er veldig glad i den, på sett og vis.

Det tar selvsagt tid å bygge seg en hel vegg. I noen perioder har byggingen stått helt stille, mens i andre perioder igjen har veggen vokst nesten fortere enn jeg har satt pris på. De fleste steinene består av skuffelser. Brutte løfter. Håp som svant. De sitter godt. Det er steinene man virkelig vet man kan stole på at blir der, på godt og vondt. Her og der sitter det litt småstein, som lett lar seg blåse vekk. Sånn må det være. En vegg kan ikke være lik hele livet, da ville jeg kjedet meg fryktelig på baksiden av den.

Det skal faktisk veldig lite til å rive ned store deler av veggen min. Enkelte ting er jeg svak for, og da sitter steinene løst. De raser nesten før jeg får tenkt meg om, og jeg kan nye litt frisk luft gjennom hullet de etterlater seg. Problemet med å miste mange steiner samtidig, er gjerne at de er tunge å sette på plass igjen. Det blir en stor jobb å skulle tette igjen et stort hull. Og for hver gang, sørger jeg for å feste steinene enda litt bedre. Men som sagt, enkelte ting er jeg svak for. Så de vil rase igjen. Og igjen.

Noen ganger ser jeg det komme. Raset, mener jeg. Da tror jeg selv at jeg er veldig smart, og så lar jeg de falle. Bare noen få, kanskje syv i slengen. Jeg lar dem ligge der litt, og så fester jeg 3-4 av dem igjen. Det gir en følelse av kontroll. En god følelse av å vite hva jeg driver med, som gir meg frisk luft og trygghet på samme tid.

Andre ganger vil jeg gjerne at steinene skal falle, og dytter på litt fra innsiden. Løsner kantene litt, og lar et par av de viktige steinene stå litt på skrå, sånn at verden vet hvor den skal angripe. Av og til fungerer det, og verden biter på. Men så har vi de gangene der det jo slett ikke fungerer i det hele tatt. Da rettes det opp, og mures det igjen, og så tar det lang lang tid før jeg prøver å rive veggen på egenhånd igjen.

Vi holdt på lenge, veggen og jeg. Og jeg kjenner at det tar enormt med energi å skulle holde styr på alle disse steinene. Jeg elsker den friske lufta som kommer inn gjennom hullene jeg lenge har latt være der. Like mye som jeg hater hvor sliten den gjør meg å skulle mure på plass en stein eller to til stadighet. Fordi motet svikter, og jeg vil ha det tettest mulig igjen. I perioder får veggen nesten alt fokus. Steiner ned, steiner opp. Løsne litt her, feste litt der. Nyte og slite. Det føles ikke helt rettferdig. Det er mange og mye som trenger mer fokus fra meg, enn den veggen. Virkelig.

Noen har tatt steiner fra veggen min i lang tid nå. Små steiner. En av gangen. På et underlig vis la jeg ikke merke til det. Tror jeg. Jeg gjorde i alle fall ingenting for å få de tilbake. Nå er det snart bare store steiner igjen, og jeg merker at jeg av og til mister grepet litt ved tanken på at de kanskje skal bli nødt til å falle. Uten at jeg kan mure de tilbake på plass. For ingen løsner en stein, for å la den ligge innenfor rekkevidde. Så for sikkerhets skyld har jeg festet de jeg trenger mest ekstra godt nå. Samtidig som jeg selvsagt har løsnet et par av de jeg gjerne skulle mistet.

En del av meg skulle ønske noen bare sprengte den satans veggen i fillebiter. Samtidig vet jeg at jeg ville dø av sjokk om det skjedde, så resten av meg håper jo inderlig at ingen noen gang gjør akkurat det. Så da håper jeg heller det velges riktig stein, hvis noen en dag bestemmer seg for å fjerne en av dem.

Bea has a bad day

BLÆH!

Jeg hater dårlige dager. Virkelig. En ting er sånne dager der det har skjedd noe som slår lufta ut av meg. De er liksom ærlige nok, og føles greiere å hanskes med. Sånne som disse jeg har nå? Ingen stor fan.

For det har ikke skjedd noe spesielt. Jeg har ingen unnskyldning for å være sånn. Jeg er bare lat, sur, møkklei og bitchy. Ingen stor forskjell fra ellers, kanskje? Nei, men nå merker jeg det selv, og da er det ikke morsomt lenger. Jeg har bare feil fokus, og klarer ikke riste av meg dritten. Utrolig irriterende for en som egentlig liker å være blid. Tro det eller ei.

Jeg er så sykt lei av ikke ha penger. Og like sykt lei av å ikke finne et sted å bo som er i gangavstand til skolen, og faktisk mulig å få kjøpt for folk som ikke har en million på bok. Jeg er lei av å ha en jobb jeg ikke helt vet om er verdt å satse på, og jeg er lei av å forholde meg til folk jeg aldri helt vet hvor jeg har. See? Det er jo ikke noen big deal, sånn egentlig. Det er hverdagen. Kanskje er det den jeg er lei. Men det er jo altså bare helt vanlige greier, som alle sliter med i lengre eller kortere perioder i livet. Ingen grunn til å være så sur. Men jeg påberoper meg retten til å være grinete allikevel, for jeg liker ikke å ha det sånn.

Mulig jeg har abstinenser. De siste ukene har det skjedd en hel del. Ferie med knallfine folk, fotball-VM, ute med venninner, rødvin i sofaen, utepils med kompiser, sol og trivsel. Denne uka har det ikke skjedd det spøtt. Jeg liker egentlig å ha en uke hist og her, der det ikke skjer det spøtt, men jeg tror kanskje denne kom litt ubeleilig. Jeg var nok allerede litt småsur, og så havna jeg i en klassisk ond sirkel. Gidder ikke være sosial, må være sosial for å gidde.

Sånn, nå har jeg forhåpentligvis klaget av meg litt tungsinn, og det er på tide å sette fokus på hva som kan funke. Først og fremst må jeg snakke med folk. Folk er utrolig irriterende når jeg er sur, men jeg er ikke skapt for å holde kjeft. Og jeg vet jo det funker. Litt skravl med de rette folka, kan lett dytte meg på rett spor igjen. Og i stedet for å klage over at jeg ikke har råd til å spise ute, kan man faktisk ta med en Pepsi Max og ringe på døra til noen. Ja, sende en sms først da, herregud man har ikke sosial angst for ingenting.

Noe som garantert hjelper når jeg ikke har penger, er å bruke penger. Kjøpe nytt undertøy kjenner jeg på meg at fort kan bli en løsning her. Det er sånn passe bortkasta når man sannsynligvis ikke skal vise seg uten klær før den splitter nye bh'en er utvaska allikevel. Men der og da, funker det som bare det. Jeg er selvsagt avhengig at jeg klarer å snappe skikkelig ut av det før skyldfølelsen kommer. For på en god dag, fnyser vi jo av skyldfølelse. På en dårlig dag, kan den lett drive meg i retning E6. Til fots.

Jeg er en enkel sjel. No surprise der, liksom. Og ofte er det ørsmå ting som skal til før jeg er meg selv igjen. En helt uventa sms fra rette personen. En ekstra hyggelig kunde på jobb, som forteller meg at hun setter pris på servicen vår. Et kompliment fra en jeg ikke har sett på en stund. Noe å glede seg til. Oooh, der sa jeg det. Jeg trenger noe å glede meg til. Akkurat nå skulle jeg veldig gjerne gledet meg til en uke i syden. Himmel, det skulle smakt! Uten barn. All ferien i år er lagt til ukene med barn, og jeg kjenner med hele meg at det hadde vært deilig med en uke på voksenferie. Bare tanken gjør meg jo enda surere, siden jeg (som tidligere sutra) er blakk, men jeg blir ørlite fornøyd også, for det kunne jo skjedd et mirakel et sted i verden som gjorde det mulig. Hvor viktig er det egentlig å skifte bremserør på bilen, tror vi? De pengene kunne gitt meg en aldeles fortreffelig uke, på en strand omtrent hundre mil lenger sør en Hvervenbukta.

Sånn er det altså, her hos meg. Bad day! Men det hjelper litt å bable om hvor lite som skal til for at den skal bli bedre. For dette er jo ikke snakk om den dype skumle sorgen man aldri kommer opp av. Dette er bare en bad day. Og skulle det mot formodning ikke hjelpe å kjøpe nytt undertøy, så kanskje det kan hjelpe å bruke det når jeg skal overtale noen til å bli med meg på ferien jeg ofrer bremsene mine for. Aldri så galt. Og aldri sur så lenge av gangen.

Not in love..

Jeg husker så inderlig godt sist jeg forelska meg. Sånn på ordentlig. Når man er langt forbi å være litt betatt, eller håpe at ting kanskje utvikler seg etterhvert. Jeg var opp og avgjort 100% forelska, og hadde ikke sjanse til å stå i mot. Det gikk rett fra "han-er-jo-helt-utenfor-min-rekkevidde" til "herregud-HAN-vil-ha-MEG". Jeg var overhode ikke forberedt, og ramla som aldri før.

Første gangen han tok meg i hånda, tror jeg ærlig talt jeg hadde et bitte lite hjerteinfarkt. Og jeg rødma. Seriøst! Godt over tredve år, sittende på kafe, sprutrød i fjeset, kortpusta, og klam, mens jeg holdt et annet menneske i hånda. Jeg følte meg ikke så fjortis da jeg var fjorten år engang. Not even close. Jeg følte meg så sinnsykt levende, og fordi alt gikk så fort, tror jeg ikke jeg rakk å være redd. Ja, for det er jo skummelt. Himmel og hav, man skal plutselig dele alt med en man tross alt ikke kjenner SÅ godt.

Alt var fantastisk. Alt han sa var morsomt. Bare han så på meg, smelta jeg fullstendig. Og jeg var som sagt ikke redd. Enda det var hundre år siden sist. Tvert i mot var jeg veldig sikker. Sikker på at dette var riktig. At dette var meningen. Og at dette kom til å gå bra, selv om vi ikke akkurat hadde verdens beste utgangspunkt. Ja, bortsett fra forelskelsen da. En av grunnene til at jeg ikke var redd, og løp unna, var nok at han var så vanvittig god på å vise meg at han var der. For meg. Og at han ville ha meg. Sms'er av typen "Hva gjør du, søta?". Sånt man skriver når man ikke har noe å si, men ikke klarer la være å si noe. Jeg husker så inderlig godt at de varmet langt inn i ryggraden, og at jeg kunne smile en time etterpå. Bare for noe så lite og ubetydelig, i andres øyne. I mine øyne var det jo viktigst i verden. Og det var en god investering. Jeg slapp å bli usikker på om han virkelig ville ha meg, han slapp at jeg ble usikker på at han virkelig ville ha meg. Ja, for jeg er ikke noe særlig når jeg er usikker. La oss bare slå det fast, og tusle videre.

Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker sånn på dette akkurat i kveld. Mulig fordi det var juli den gangen også. Eller kanskje fordi jeg har snakka litt med den mannen i det siste. Ja, for det gikk jo åt skogen så det sang. Men vi er fortsatt venner. Han er en fin fyr, og jeg ville ikke vært opplevelsene med ham foruten. Enda mange av dem var grusomt vonde. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og den er jeg faktisk ganske fornøyd med. Jeg er så mye sterkere enn jeg var den gangen, og selv om ikke forelskelsen og dramatikken i etterkant kan ta æren for det, så starta prosessen utvilsomt der.

Noe i meg lurer på om jeg ville forelska meg i akkurat han om jeg hadde hatt tid til å tenke meg om. Hvis ting hadde gått sakte for seg, og jeg ikke var blitt slått i bakken før jeg egentlig helt skjønte hva som skjedde. Fornuft og følelser. De hører jo gjerne sammen. Eller, de kjemper vel kanskje gjerne mot hverandre. For man vil jo ofte ikke. Jeg føler det i alle fall gjerne sånn, at jeg ikke egentlig vil slippe taket. At jeg holder igjen, og kjemper imot for alt det er verdt, fordi jeg er så livredd for å ta feil. For å finne ut at følelsene jeg nettopp har lagt på bordet, aldri vil bli gjengjeldt. Når ting ikke går så fort, rekker man jo å tvile. Jeg har tid til å tenke at jeg burde holde igjen. Og da gjør jeg det gjerne. Tro om man går glipp av mange gode opplevelser på grunn av det? Jeg mener, hvis alle sitter og holder litt igjen, vil det jo bli fint lite "dønn forelska" igjen her i verden. Det ville være synd. Virkelig.

Noen ganger føles det helt topp å bare like noen. Ha den ene som får det til å krible litt ekstra, uten at man dåner helt og fullstendig. Vite at man trives sammen, uten å tenke at dette er på vei til noe langt mer alvorlig enn jeg egentlig er klar for. Men selv i den situasjonen, vil det av og til snike seg inn et spørsmål om hva hvis. Hva hvis jeg bare kasta alt nå, og gikk all in? Hva om jeg overbeviste han om å gjøre det samme? Jeg friker jo ut bare ved tanken. Jo, jeg gjør det. Så jeg er nok en av de som venter til den andre bestemmer seg for å hive på det han har av kull. Det er liksom tryggest sånn. Men jeg ser jo at man risikerer en del på den måten. Noen andre kan velge å satse før deg. Eller man kan bli sittende på hver sin kant, uten å oppleve det lille hjerteinfarktet man får når man skjønner at this is it.

Glemmer det aldri.

Confessional song

Neida, jeg har ikke tenkt til å komme med de helt store tilståelsene. Men sangen til Elin Gausdal er umulig å høre uten å tenke tilbake, og nå har jeg nettopp hørt den. Så kanskje det hjelper å skrive det ned? Kanskje det får den natta ut av hodet mitt, selv om sangen av og til vil dukke opp? Når jeg tenker meg om, vil jeg vel egentlig ikke ha natta ut av hodet. Men jeg skriver allikevel. Det er gjerne sånn jeg hamler opp med både gode og dårlige opplevelser. Skriver dem ned, og setter dem i system. Og dette var jo langt fra noen dårlig opplevelse. Selv om jeg altså hørte samme sangen et utall ganger..

Jeg aner ikke hvilken radiokanal vi hørte på den natta. Eller, det er vel ikke riktig å si at vi hørte på, for du sov, men jeg hørte i alle fall. De spilte mye bra musikk. Tipper de hadde 20 sanger som gikk på repeat. Og jeg hørte hver eneste en av dem opptil flere ganger. Det var en sånn natt man ikke sover all verdens.

Det er litt kjipt å ikke sove, når man egentlig er utslitt. Men av og til er det umulig. Uansett hvor mye man prøver. Denne natta var alt ganske nytt og rart. Selv om det var trygt og kjent, var det faktisk litt rart allikevel. Noe var så nytt at jeg nok ikke hadde tatt tak i det enda. Ja, noe var så nytt at jeg fortsatt ikke har tatt tak i det, sikkert to måneder senere. Det var en så underlig følelse av å være hjemme, samtidig som man er på totalt fremmed jord. Og midt i alt, Confessional song.

Første gangen jeg hørte den, tenkte jeg i grunnen mest at det ville ta litt tid å sovne, fordi du snorka. Uvant snorking. Fortsatt ikke kjent nok til at man slenger ut et irritert spark. Fortsatt uvant nok til at man smiler litt, og tenker at hallandussen så godt han sover. Det var litt godt å være våken. Alene. Du merket ikke at jeg av og til bare måtte stryke deg over armen. At jeg la meg tett inntil ryggen din, og bare kjente på hvordan det var å faktisk sove der. Med deg. Endelig. Jeg husker at jeg var så takknemlig for å ha den tida for meg selv, fordi det var tusen ting som surret i hodet. Enkelt og ukomplisert, for all del, men litt kaos blir det.

Andre gangen låta dukket opp, var jeg litt forbi den sjarmerende første halvtimen. Jeg var oppriktig sliten, og skulle gjerne sovet. Jeg hadde oppdaget at senga di pokker ikke stod i vater. Da er i grunnen løpet litt kjørt. Alt jeg klarte tenke på, var hvordan jeg rullet ned mot deg, med mindre jeg la meg helt ytterst til høyre. Helt klin inntil veggen. Men man sovner ikke så lett, når man har følelsen av å være i fritt fall mot madrassens midtpunkt. Nei man gjør ikke det. Riktignok hadde du slutta å snorke, men det veide ikke opp for det som føltes som en madrass med trapptrinneffekt.

Når man for tredje gang, etter at medsover har sovnet, hører den samme sangen på radio, da vet man at morgenen etter ikke vil bli lystig. Ingen morgener i mitt selskap er videre lystig, det skal sies. Men etterhvert kommer virkelig den herlighet-nå-MÅ-jeg-bare-sovne-følelsen snikende. Og den er ikke lett å bli kvitt. Jeg tenkte at det var lurt å stå opp litt. Ta en Ibux for hvitvinshodepinen. Drikke litt vann. Se litt ut av vinduet. Suge inn litt frisk luft. Og hvis ikke alt var nytt og rart, ville jeg jo gjort det. Bare stått opp. Men jeg ville jo for all del ikke vekke deg, så jeg lå der en stund til. Og enda litt. Fem minutter til da. Så til slutt, som alltid, måtte jeg jo opp. Finne Ibux, ikke bråke på badet, drikke vann aldeles lydløst. Og så snike meg tilbake til senga. Klatre over deg. Innta plassen helt øverst til høyre. Ikke rulle ned igjen. Sovne.

"I don't know, if you know by now.." Jeg innser at jeg ikke klarer å klamre meg fast der oppe. Jeg innser at jeg ikke er skapt for å late som ingenting. Jeg innser at jeg ikke sier nei takk til kroppskontakt når muligheten byr seg. Så jeg ruller ned. Helt inntil deg. Dytter fjeset inn i ryggen din. Og sovner. Tvert. Midt i Elins tilståelse. Like etter at jeg rakk å lure på hvorfor jeg ikke rullet ned der med en gang.

Note to self: Skru av radioen før du legger deg.

Bea på bussen

Jeg er smått nevrotisk. Elling og jeg, liksom. Heldigvis kjenner jeg en Kjell-Bjarne som får meg gjennom livet. På vårt skakkjørte vis. Av og til må jeg klare meg uten Kjell-Bjarne, og det er gjerne da det går litt på tverke. Jeg er en sånn som ber noen møte meg utenfor restauranten, fordi jeg hater å gå inn på steder alene. Jeg kan seriøst ikke fordra å reise meg opp, på en full kafe, gå over gulvet, og finne fram til do. Nå skal det sies at jeg selvsagt har tusen sperrer for å benytte meg av den slags også, men jeg kunne altså fint trengt en valium før jeg starter den milelange turen fra stolen min til doen. Og akkurat nå kjenner jeg at det nok må bli et eget innlegg, akkurat dette om mer eller mindre offentlige doer. Det blir virkelig for spesielt interesserte.

Tilbake til bussen da. Av og til må jeg benytte meg av offentlig transport. Det er ikke det morsomste jeg gjør. Da jeg bodde i Oslo, hadde jeg dette helt inne. Jeg hadde sånn kort man stempler, så man ikke trenger ha kontanter til billett. Jeg visste hva som gikk når, hvor og hvordan. Nå har jeg bodd på landet ganske lenge, og her kjører jeg bil. Så hadde det seg sånn at bilen måtte overnatte på verksted, og siden min fysikk ikke akkurat skriker etter å gå seks kilometer, måtte jeg ta bussen.

Allerede ved ankomst jobben, begynner jeg å planlegge. Trafikanten er min venn. Litt lavere puls, når jeg vet hvilken buss som går når. Hadde ikke Kjell Bjarne vært på ferie, ville jeg selvsagt bedt om skyss, men nå måtte jeg faktisk klare meg selv. Ta bussen. Det er jo ikke noen big deal. Med mindre man er Elling. Etterhvert ankommer min kollega, som også er smått nevrotisk. Da må vi inn på Trafikanten for å dobbelsjekke. Ja, kunne dette stemme da? Joda. Stopper der, ja. Nummer 813. Fenstad Ekspress. Vi har trua. Kollega mener jeg må fordele matvarene mine i to poser, for det er tross alt 1100 meter å gå fra bussen og hjem. Ettersom posen består av pitabrød, skiva gulost og en melkerull, tar jeg sjansen. Jeg kliner til, og går for alt i samme posen. Kollega varsler fullt sammenbrudd, og jeg innser at jeg virkelig ikke ser særlig mye sprekere ut enn jeg føler meg.

Det er 4 minutter å gå fra sjappa mi til bussen. 16 minutter før avgang, blir jeg dytta ut døra av nevrotika. "Herregud, du skal jo gå hele veien bort der. Og finne riktig sted! Du må gå nå!" Jeg ankommer holdeplass 12 minutter før bussen skal komme. Det er så fint. For da har jeg litt tid til å frike ut. Det er da jeg ikke kan fatte at jeg slutta å røyke. Jeg sjekker tre ganger at 813 går derfra. Og at den går 17 over, selv om det er tirsdag. Og når klokka nærmer seg ankomst for bussen, begynner jeg å lure på om "Fenstad Ekspress" egentlig er bussen å ta når man ikke skal til Fenstad. Ekspress?! Herregud, kanskje den ikke stopper før vi er i Fenstad? Dit skal jeg da såvisst ikke. Svett, ja. Litt svett.

Så kommer bussen. Den gjør jo gjerne det. Først inn, full kontroll. Tar opp lommeboka, og sur sjåfør spør: Hvor skal du? Eh...hjem? HVILKEN HOLDEPLASS?? Og det vet jeg jo ikke. Men jeg skal ikke så langt, kan jeg fortelle. Han, på sin side, kan fortelle at man betaler lokalbillett hvis man ikke skal ut av sone sju. Sone sju, faktisk. Nå svetter jeg oppover. "Jeg skal sånn cirka til Algarheim.." Herregud 30 kroner, svarte den sure mannen. Heldigvis hadde jeg akkurat nok, for han hadde neppe gitt meg noe veksel.

Den grønne bussen, som altså heter Ekspress, stopper omtrent ved annenhver lyktestolpe. Milde, himmel, sånn tid det tar. Men jeg sitter rett ved døra, jeg har fri utsikt så jeg kan se hvor jeg skal gå av, og jeg sender en triumferende sms til en venninne i Oslo om at jeg klarer meg fint på busstur langt ute på landet. Bussen har til og med en fancy skjerm som viser hvilken holdeplass vi kommer til. Supert for folk som vet hva det heter der de bor. Vi andre, får jo bare følge ekstra godt med, og håpe at ikke ekspressen setter inn før vi kommer dit vi skal av.

Så går det galt. Ja, for noe måtte jo skjære seg. Denne gangen ringte mobilen min. Siden jeg har snev av telefonskrekk (les: svarer nesten aldri når den ringer) blir jeg überstressa av ringelyden fra lomma. Den ringer fryktelig høyt, så i ren iver etter å få bort lyden, trykker jeg på de grønne knappen. Den som betyr at man må snakke. Mens man sitter på bussen, faktisk! Det gikk jo som det måtte gå. Elling slår inn for fullt. Hvisker fram: Hei, det er Beathe? I andre enden høres: Hei, Henrik her! PLING. Så har Elling trykket på knappen. Bussen stopper. Elling går av. Og det var da for fanden ikke riktig stopp? Neida, det var et hakk for tidlig. Så da går jeg vel da, bortover mot neste holdeplass. Etter bussen. Mens jeg prøver å beholde roen i telefonen. Jeg tviler på om jeg overbeviste.

I kveld skal jeg til Oslo. Tog. Først tog til Oslo, så tog hjem. Eller i alle fall til Jessheim. Hvordan jeg skal komme meg derfra til gården min, tør jeg ikke tenke på engang. Enn så lenge velger jeg å tro at noen redder ass'en min, og henter meg på stasjonen. Skjønt, med Kjell-Bjarne på ferie, er det mye som tyder på at Elling bør ta på seg gode sko.

Nevnte jeg at jeg er nevrotisk?

Kjært barn har mange navn

I min verden har vel strengt tatt alle mange navn. Eller, som et minimum, et annet enn det de fikk av sitt opphav i sin tid. Men joda, det kan nok stemme at de jeg er mest glad i, har aller flest. Det blir bare sånn. Jeg lirer av meg et eller annet, og så henger det seg fast. Det kan være en variant av det faktiske navnet, eller noe som ikke har noen åpenbar forklaring i det hele tatt. Og bare for å ha sagt det; jeg har enda til gode å treffe Mr. Big, så de av dere som allerede nå håper på en avsløring der - den kommer ikke.

Jeg har klart å pådra meg en del navn etterhvert, jeg også. Og jeg regner ikke med jeg vet om halvparten av dem, noe jeg sikkert bare skal være glad for. Ja, for kjært barn har mange navn. Drittunger har sikkert enda flere.

Mange av de som kjenner meg best, kaller meg Mumre. Det er et navn jeg har blitt utrolig glad i etterhvert. Ganske enkelt fordi de som bruker det betyr så mye for meg. For en hel del andre, er jeg Bea. Mamma er flittig brukt, om enn ikke av så mange. Og av og til, har man vært så heldig å være kjæresten min, eller jenta mi for noen helt spesielle. Så gikk det over, og man ble seg selv igjen.

Mumre er småbarnsmor. Hun er til tider en frustrert sådann, men hun gjør så godt hun kan. Hun glemmer nesten alltid noe, og ungene er vant til kreative løsninger. De reagerer ikke nevneverdig på å måtte løpe etter bilen når Mumre forlater fotballtreninga uten dem. Mumre trodde jo treninga begynte da den egentlig slutta, så hvorfor skulle hun ikke bare dra? De synes heller ikke det er kjempeflaut at Mumre åpner bagasjen på bilen, lett stressa splitter en pølsepakke, hiver noen av dem i matboksen, sender ungen avgårde mens hun roper: Du får lomper av Isa!

Bea er litt annerledes. Hun skriver mye, og har tid til å engasjere seg i fotball. Hun er singel, liker å flørte, og er til tider relativt stor i kjeften. Hun har liksom funnet sin greie, og holder på med sitt. Hun har også barn, men de trekkes ikke fram like ofte som hos Mumre. Bea skulle gjerne gått ned noen kilo, men er alt for glad i sjokolade og rødvin til å få det til. Bea er nok ikke helt ulik Bridget Jones, når jeg tenker etter.

Mamma er Mumre, sett med barneøyne. Hun blir fort sint, er nok ikke så flink til å leke som hun helst burde vært, og har ikke akkurat en engels tålmodighet. Til gjengjeld tror jeg hun er ganske morsom og fantasifull, og jeg vet at hun slåss til siste dråpe blod for rettferdighet når det gjelder ungene hennes. Man kan tråkke på mange, men ikke på Mamma.

Kjæresten min og jenta mi, de kan jeg ikke helt huske hvordan funker. Jeg tror de er temmelig hengivne. Av sorten som ser på deg med stjerner i øynene, og mer enn gjerne forteller deg at du aldri må bli borte. Akkurat nå er de gjemt et sted der ingen kan finne dem. Der ligger de, mens Bea gjør sitt for å lokke dem fram, og Mumre roper med skingrestemme at dette kan vi faktisk ikke begynne å rote med for da mister vi jo helt kontrollen. Og da kom jeg på ett til! Snuppa. Det har en fascinerende effekt. For det minner både Bea og Mumre på at man fint kan være noe uten at det trenger bli så tungt og klamt. Det kan de faktisk leve med begge to, akkurat nå. Den ene får levd litt, den andre får lov til å beholde kontrollen.

Joda, vi lever da her i fred og fordragelighet, hele gjengen.

Akkurat i kveld, kjenner jeg med hele meg at jeg kunne vært noens noe. En eller annen "mi", liksom. Det er ikke så ofte, men av og til er alt jeg ønsker å bli dratt inn i noens armkrok, og høre at jeg tilhører der. At det siste jeg hører før jeg sovner er "sov godt, jenta mi", og lyden av jevn tung pust. Ikke minst fordi hverken Bea, Mamma, eller Mumre er spesielt gode på å komme seg i seng om kvelden, og enda mindre komme seg opp igjen om morgenen. Okay, ikke bare derfor da. Det hadde vært fint med noen som skjønte, så og hørte på. Akkurat i kveld. I morgen har jeg nok mest lyst på is igjen. Me myself and I.

Hvem sa jeg var gal?