Gjør man noen gang det? Finner seg selv? Og er det et kriterie at man faktisk har mista seg selv? Eller holder det å aldri helt ha følt at man er på plass? Jeg mister ting støtt, men jeg kan virkelig ikke sette fingeren på når jeg eventuelt mista meg selv. Allikevel tror jeg kanskje jeg leter litt.
Hvis du en gang hører en særs skramlende lyd, en sånn lyd som kommer fra en fullstappa kjerre på en skogsvei, da kan det være meg. Ikke for at jeg er spesielt mye på skogsveier. Og tro for all del ikke at jeg gidder dra på noe hvis jeg er på tur. Men det føles allikevel litt som om jeg skramler, for jeg drar med meg så sinnsvakt mye. Kjerra mi er full av folk, fe og gamle kjeler. Så av og til, når jeg lurer på hvem jeg egentlig er, så er jeg ikke lett å finne. Nedimellom alt skrammelet. Skrimmel skrammel. Mye lyder, mye rot. Jeg mister nok både folk, fe og en gammel kjele av og til. Noen ganger merker jeg det ikke. Andre ganger blir lasset betydelig lettere. Og en sjelden gang mister jeg noe som er virkelig verdifullt for meg, og da føles kjerra langt tyngre å dra.
Men dette handlet altså ikke om å miste verdifulle ting, men å prøve å finne seg sjæl. Ja, jeg liker jo å tro at jeg til en viss grad er verdifull, for all del, men hvem i himmelens navn er jeg? Vet folk sånt? Hvem de er, liksom? Og er de isåfall den de skal?
I kveld vrenger jeg kjerra inn til sida, og tar en kikk. Jeg prøver seriøst å finne meg sjøl, bak der. For jeg tror jeg har lett en stund nå. Problemet er vel at jeg leter hos andre, og ikke hos meg. Det er jo ganske innlysende, ikke sant, at hvis jeg vil finne meg sjøl kan jeg ikke fly å lete i andres kjerrer. Hva skulle jeg vel ha der å gjøre? Når jeg først snakker om det, så merker jeg jo at jeg håper jeg finnes på andres kjerrer også. At noen andre drar rundt på meg, fordi jeg er verdt det. Jeg vet sannelig om noen også, og er uendelig glad for at de gidder drasse på meg. Selv når jeg skrubber i utforbakkene, og ikke gidder dytte i motbakkene. Jeg er lat sånn.
Men tilbake til kjerra. Jeg snur og vender på ting. Rister, heller ut, plukker fra hverandre. Men jeg finner ikke meg av den grunn. Kanskje fordi jeg er summen av lasset? Eller kanskje MEG, sånn helt naken og inderlig, egentlig venter et annet sted? Jeg har leita litt andre steder også. Tråkka litt utenfor boksen. Snust etter spor på helt andre stier enn der jeg helst ville gått. Stort sett ender jeg bare opp med å kunne krysse av for "Nei, var ikke der heller." Lenge hadde jeg fokus på den jeg skulle bli. Dere vet, den slanke søte rike omsvermede skribenten. Ikke hørt om henne? Nei, jeg kom vel aldri dit da. Og jeg tror ikke man kommer dit heller, uten å finne seg selv her først. Nytter ikke om du ser en stor X på kartet, hvis du ikke aner hvor du befinner deg i øyeblikket. Så da bytta jeg fokus, og begynte å grave litt etter øyeblikkets meg. Men jeg er ikke lett å finne. Jeg kjenner meg selv så godt at for å bli enda bedre kjent, må jeg virkelig vrenge de sidene som helst skal holdes skjult. Så da smetter jeg unna.
Det kommer ikke noe poeng eller kortfattet konklusjon her. Akkurat i kveld var det riktig å tenke litt over hvor langt utenfor boksen jeg er villig til å gå. Og om jeg egentlig føler at det er verdt det. Det tror jeg det er, uansett. Så lenge jeg holder fast ved det sikre i meg selv, og fortsetter å lete etter resten.
Eller kanskje det ikke er mer? Kanskje...This is it.
tirsdag 4. mai 2010
lørdag 17. april 2010
Gamle spøkelser
Jeg fryser. Skjelver og rister. Hyler og bærer meg. Himmel, at det skal være så heftig da. Ta to Ibux og legg deg under dyna, tenker du kanskje. Men det er ikke så enkelt. Selvsagt er det ikke det. Det er jo meg. Da er det kaos.
Nesten litt om en avrusing dette, føler jeg. En prosess jeg må gjennom. En prosess jeg har gledet meg til å være ferdig med, i mange måneder nå. Og som jeg altså endelig har begynt på. Jeg kan når som helst slutte. Når som helst velge å stoppe prosessen. For den er jo min. Men jeg kommer ikke videre uten å takle dette, og det er videre jeg vil. Jeg vil bort dit. Jeg ser målet, rett der på andre siden.
Grenser. Grenser og sperrer. Grenser, sperrer og gamle spøkelser. Det er litt av hva dette handler om.
Jeg har grenser og sperrer. Ja, tro det eller ei, jeg har faktisk ganske mange av dem. De fleste er grenser jeg ønsker å ha. Sperrer jeg selv har bygd opp for å beskytte meg selv, og som jeg overhode ikke er interessert i at rives ned, eller tråkkes over. Men av og til handler det om grenser og sperrer jeg gjerne vil bli kvitt. Gamle spøkelser som hindrer meg i å være meg fullt ut. Og det er jo DE jeg så gjerne vil til livs nå. Nok er nok. Jeg vil ikke mer. Jeg vil realisere meg selv, uten å dra på gamle, dårlige erfaringer.
I kveld er alt kaos inni hodet mitt. Inni kroppen også. Jeg dras i alle retninger, og orker i grunnen ikke kjempe i mot noe av det. For det raknet litt da jeg innså at for å bli kvitt sperrene jeg ikke lenger vil ha, blir jeg nødt til å rive ned et par av de jeg så gjerne vil beholde. Jeg må la meg selv være fullstendig hudløs, for å kunne bygge opp igjen akkurat den huden jeg ønsker å omgi meg med. Jeg trodde jeg kunne få i både pose og sekk. Jeg trodde jeg kunne trampe ned sperringer uten å få sår på føttene. Og så tok jeg feil.
Det enkle er jo selvsagt bare å la grenser, sperrer og gamle spøkelser være som de er. Da kan jeg labbe videre i livet, og slippe å være hudløs. Jeg har ikke for vane å velge det enkle. Så jeg velger å skrelle av meg huden, bare i noen få timer, for så å kunne la den gro på igjen, vel vitende om at gammelt rusk og rask er borte. Jeg velger å bestemme selv. Ikke la meg hindre av opplevelser som ikke eksisterer lenger. Ikke la de komme i veien for de nye opplevelsene jeg så inderlig gjerne vil ha.
Disse realisere-seg-selv-valgene ender selvsagt sjelden som de skal. I kveld endte det med et høflig "takk for maten", fordi jeg måtte hjem og rydde i hodet mitt. Sjelden jeg sier akkurat det, altså. At jeg må hjem og rydde i hodet. Men det var det jeg skulle. Jeg var ikke til stede for fem øre, takket for meg, og gikk. Noen ganger bare må man. Så får kaoset rase i kropp og hode noen timer, mens jeg bestemmer meg for veien videre. Som nå altså er bestemt. Riv ned, bygg opp. Ikke la deg stoppe. Kult i teorien, dritskummelt i livet.
Nå håper jeg bare folk jeg omgir meg med, fortsatt er der når jeg endelig tør skrelle av meg huden. For akkurat dette spøkelset kan jeg ikke drepe alene. Det sa seg nesten selv. Alt man er redd for å gjøre alene, kan man bare la være å gjøre. Det er det man er redd for å gjøre sammen, det er viktig å ta tak i. For det er de opplevelsene man virkelig angrer på at man lar seg skremme til å droppe.
Noen av de som leser min blogg, er overbevist om at jeg ikke er som jeg skal. Det er jeg da vitterlig. Men jeg er kanskje ikke helt som du skal, og det er virkelig ikke målet mitt heller. For tenk. Mitt mål er å stå oppreist, med rak rygg og sterkt blikk, uten flere gamle spøkelser i ryggsekken enn at jeg synes den er grei å bære. Og dit er jeg på vei. Trur eg.
Nesten litt om en avrusing dette, føler jeg. En prosess jeg må gjennom. En prosess jeg har gledet meg til å være ferdig med, i mange måneder nå. Og som jeg altså endelig har begynt på. Jeg kan når som helst slutte. Når som helst velge å stoppe prosessen. For den er jo min. Men jeg kommer ikke videre uten å takle dette, og det er videre jeg vil. Jeg vil bort dit. Jeg ser målet, rett der på andre siden.
Grenser. Grenser og sperrer. Grenser, sperrer og gamle spøkelser. Det er litt av hva dette handler om.
Jeg har grenser og sperrer. Ja, tro det eller ei, jeg har faktisk ganske mange av dem. De fleste er grenser jeg ønsker å ha. Sperrer jeg selv har bygd opp for å beskytte meg selv, og som jeg overhode ikke er interessert i at rives ned, eller tråkkes over. Men av og til handler det om grenser og sperrer jeg gjerne vil bli kvitt. Gamle spøkelser som hindrer meg i å være meg fullt ut. Og det er jo DE jeg så gjerne vil til livs nå. Nok er nok. Jeg vil ikke mer. Jeg vil realisere meg selv, uten å dra på gamle, dårlige erfaringer.
I kveld er alt kaos inni hodet mitt. Inni kroppen også. Jeg dras i alle retninger, og orker i grunnen ikke kjempe i mot noe av det. For det raknet litt da jeg innså at for å bli kvitt sperrene jeg ikke lenger vil ha, blir jeg nødt til å rive ned et par av de jeg så gjerne vil beholde. Jeg må la meg selv være fullstendig hudløs, for å kunne bygge opp igjen akkurat den huden jeg ønsker å omgi meg med. Jeg trodde jeg kunne få i både pose og sekk. Jeg trodde jeg kunne trampe ned sperringer uten å få sår på føttene. Og så tok jeg feil.
Det enkle er jo selvsagt bare å la grenser, sperrer og gamle spøkelser være som de er. Da kan jeg labbe videre i livet, og slippe å være hudløs. Jeg har ikke for vane å velge det enkle. Så jeg velger å skrelle av meg huden, bare i noen få timer, for så å kunne la den gro på igjen, vel vitende om at gammelt rusk og rask er borte. Jeg velger å bestemme selv. Ikke la meg hindre av opplevelser som ikke eksisterer lenger. Ikke la de komme i veien for de nye opplevelsene jeg så inderlig gjerne vil ha.
Disse realisere-seg-selv-valgene ender selvsagt sjelden som de skal. I kveld endte det med et høflig "takk for maten", fordi jeg måtte hjem og rydde i hodet mitt. Sjelden jeg sier akkurat det, altså. At jeg må hjem og rydde i hodet. Men det var det jeg skulle. Jeg var ikke til stede for fem øre, takket for meg, og gikk. Noen ganger bare må man. Så får kaoset rase i kropp og hode noen timer, mens jeg bestemmer meg for veien videre. Som nå altså er bestemt. Riv ned, bygg opp. Ikke la deg stoppe. Kult i teorien, dritskummelt i livet.
Nå håper jeg bare folk jeg omgir meg med, fortsatt er der når jeg endelig tør skrelle av meg huden. For akkurat dette spøkelset kan jeg ikke drepe alene. Det sa seg nesten selv. Alt man er redd for å gjøre alene, kan man bare la være å gjøre. Det er det man er redd for å gjøre sammen, det er viktig å ta tak i. For det er de opplevelsene man virkelig angrer på at man lar seg skremme til å droppe.
Noen av de som leser min blogg, er overbevist om at jeg ikke er som jeg skal. Det er jeg da vitterlig. Men jeg er kanskje ikke helt som du skal, og det er virkelig ikke målet mitt heller. For tenk. Mitt mål er å stå oppreist, med rak rygg og sterkt blikk, uten flere gamle spøkelser i ryggsekken enn at jeg synes den er grei å bære. Og dit er jeg på vei. Trur eg.
tirsdag 2. mars 2010
Noen ord om brus..
Jeg har aldri vært noen stor brusdrikker. Ikke sånn egentlig. Brus har hørt helgen til. Man venter til freddan, liksom. Favoritten har i mange år vært Pepsi Max. Det bobler sånn passe, og jeg liker ettersmaken. Jeg er nok ingen stor utforsker på brusfronten, og har holdt meg til den jeg vet at funker.
Så dukket det opp reklame for en ny brus. Jeg tror det var i november i fjor. Og jeg skjønte umiddelbart at dette var en brus jeg fort kunne finne på å prøve. Større bobler, klarere farge, og friskere smak! Umulig å motstå, så jeg meldte meg på et nyhetsbrev. På mail og sms kunne jeg lese om denne nye brusen. Og jo mer jeg leste, jo mer fristende ble den. Jeg så bilder, leste beskrivelser, og kunne nesten kjenne smaken i munnen.
Dette var nok ikke en brus for fredagsbruk, nei. Dette var en brus jeg gjerne kunne smake på hver dag. Ikke tømme flaska nødvendigvis, men smake litt. Ta noen slurker uka gjennom, og så virkelig nyte en halvannenliter i helga. Helt annerledes enn de brusvanene jeg hadde hatt fram til nå.
Den nye brusen var ikke på markedet enda, så jeg holdt meg til Pepsi Max. I helga. Alt var som det pleide. Bare at hver gang jeg drakk Pepsi Max, drømte jeg om å smake på noe helt nytt. Så etterhvert ble det mindre og mindre brus. Det ga meg ingenting lenger. Det som før var en god greie, ble bare tamt og kjedelig. Og en konstant påminnelse om at det snart ville dukke opp noe bedre. Sugerør og isbiter var liksom ikke helt samme festen lenger, for det var ikke helt dette jeg hadde lyst på. Sitronskiva som hadde vært så god, ble i grunnen bare litt i veien.
Tida gikk, og den går jammen fortsatt. Nyhetsbrevene kommer ikke like ofte, og det er kanskje grenser for hvor lenge man kan promotere et produkt uten å kunne tilby den faktiske varen. Men jeg drar fram bildene og beskrivelsene med ujevne mellomrom, og gleder meg like hjertelig. Til noe så enkelt som en ny brus. Som jeg ikke engang kan vite om jeg liker smaken på.
I dag, en helt vanlig tirsdag, gjorde jeg en oppdagelse. Jeg fikk besøk på jobb. Som så mange ganger før. Av en som vet hva jeg liker. Så jeg fikk Melkerull og Pepsi Max. Eller, jeg fikk i alle fall tilbudet. Ja, for jeg takka nei. Til brusen. "Vet du, jeg tror heller jeg venter.." svarte jeg. Ingen i hele verden vet hva jeg venter på. Det vet jeg ikke selv engang. Men jeg tror på reklamen. Som lover meg større bobler og friskere smak. Så får det gå som det går. Ingen som har daua av noen uker uten brus.
Så hva har vi lært i dag? At man lett takker nei til melk, når det er champagne man har lyst på.
Så dukket det opp reklame for en ny brus. Jeg tror det var i november i fjor. Og jeg skjønte umiddelbart at dette var en brus jeg fort kunne finne på å prøve. Større bobler, klarere farge, og friskere smak! Umulig å motstå, så jeg meldte meg på et nyhetsbrev. På mail og sms kunne jeg lese om denne nye brusen. Og jo mer jeg leste, jo mer fristende ble den. Jeg så bilder, leste beskrivelser, og kunne nesten kjenne smaken i munnen.
Dette var nok ikke en brus for fredagsbruk, nei. Dette var en brus jeg gjerne kunne smake på hver dag. Ikke tømme flaska nødvendigvis, men smake litt. Ta noen slurker uka gjennom, og så virkelig nyte en halvannenliter i helga. Helt annerledes enn de brusvanene jeg hadde hatt fram til nå.
Den nye brusen var ikke på markedet enda, så jeg holdt meg til Pepsi Max. I helga. Alt var som det pleide. Bare at hver gang jeg drakk Pepsi Max, drømte jeg om å smake på noe helt nytt. Så etterhvert ble det mindre og mindre brus. Det ga meg ingenting lenger. Det som før var en god greie, ble bare tamt og kjedelig. Og en konstant påminnelse om at det snart ville dukke opp noe bedre. Sugerør og isbiter var liksom ikke helt samme festen lenger, for det var ikke helt dette jeg hadde lyst på. Sitronskiva som hadde vært så god, ble i grunnen bare litt i veien.
Tida gikk, og den går jammen fortsatt. Nyhetsbrevene kommer ikke like ofte, og det er kanskje grenser for hvor lenge man kan promotere et produkt uten å kunne tilby den faktiske varen. Men jeg drar fram bildene og beskrivelsene med ujevne mellomrom, og gleder meg like hjertelig. Til noe så enkelt som en ny brus. Som jeg ikke engang kan vite om jeg liker smaken på.
I dag, en helt vanlig tirsdag, gjorde jeg en oppdagelse. Jeg fikk besøk på jobb. Som så mange ganger før. Av en som vet hva jeg liker. Så jeg fikk Melkerull og Pepsi Max. Eller, jeg fikk i alle fall tilbudet. Ja, for jeg takka nei. Til brusen. "Vet du, jeg tror heller jeg venter.." svarte jeg. Ingen i hele verden vet hva jeg venter på. Det vet jeg ikke selv engang. Men jeg tror på reklamen. Som lover meg større bobler og friskere smak. Så får det gå som det går. Ingen som har daua av noen uker uten brus.
Så hva har vi lært i dag? At man lett takker nei til melk, når det er champagne man har lyst på.
fredag 5. februar 2010
Litt om deg..
Livet kryr av folk. Folk som ramler innom en stund, folk som alltid er der. Uten folk, blir det lite igjen av livet. Jeg ville ikke vært meg uten folk. De som har vært med på å forme meg. De som har gitt meg opplevelsene som gjør meg til den jeg er. I dag. For om et år, vil jeg være bittelitt annerledes. Farga av noen nye folk. Jeg vil fortsatt være meg, men i en litt annen fargetone. Kanskje en nyanse lysere? Eller en ørliten tanke dypere? Det blir en spennende ferd, uansett.
Men dette skulle jo ikke handle om folk, det skulle handle om deg. Det er noen måneder siden vi snubla inn i hverandres liv, og på underlig vis har vi liksom bare blitt der. Ingen vet at vi er der, og vi gjør ikke noen stor greie ut av det selv heller, men vi er der. Litt nå og da.
Du gjør meg livredd. Fordi du har nøklene til de rommene jeg låste for mange år siden. Jeg har ikke gitt deg dem, jeg har aldri fortalt deg om dem, men du har dem allikevel. Jeg skjønte det med en gang, at dette kom til å bære aldeles galt avsted for meg som helst holder låste dører låst. Så jeg satt på sikkerhetslenka, og ville ikke åpne. Jeg sa det ikke til deg, men jeg var fast bestemt på å ikke krysse en del grenser. Nå er jeg så langt over grensene at jeg ikke engang husker hva som var så viktig å holde fast ved. Og jeg elsker det.
Helt mot slutten av 2009, tok noen motet fra meg. Noen møtte meg, og snudde ryggen til. Noen som lovte at de ikke kom til å gjøre det. Noen som ikke engang tok seg bryet med å forklare, og dermed lot meg sitte igjen med go'følelsen av å være noens store skuffelse. Det tok noen runder med grubling, før jeg tok et valg. Jeg hatet følelsen av å ikke ha strukket til. Ikke å stått til forventningene. For det orker jeg ikke at skal skje med deg. Dette er noe helt annet, men jeg taklet ikke tanken på å nok en gang skulle ha skuffet. Ikke deg.
Så vi har aldri møttes. Kanskje møtes vi aldri heller. Kanskje tusler vi videre på stiene våre, og oppdager at de ikke lenger går i samme retning. At målene ikke lenger er de samme. Det ville være trist, men ingen undergang. For vi vet ikke om det ville være verdt det, å tråkke utenfor stien for å finne et felles punkt. Gjør vi det ikke, får vi heller aldri vite. Og det ville være trist. Men man kan ikke savne noe man aldri har hatt, så det ville være overkommelig.
Kanskje møtes vi. Og kanskje velger du å gi nøklene tilbake, før du har vridd de skikkelig om. Det er lov. Nøkler må ikke brukes selv om de passer. Jeg kjenner med hele meg at det ville vært en skuffelse. At jeg nok ville både grått og rast litt. For det handler om forventninger som ikke blir innfridd, og det svir alltid litt. Men du ville allikevel ha gitt meg noe ingen andre har klart på utrolig lenge; vissheten om at låsen ikke har rusta fast. Vissheten om at jeg er villig til å åpne. Og i tillegg føle glede når jeg gjør det.
Eller kanskje møtes vi, vrir om nøklene, og ser hvor det ender.
For å sitere en MGP-favoritt: Thought it couldn't happen to me, now I owe you, for the rest of my life, because you made me change my mind..
Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler ikke om livslange lovnader. Det handler om å gi litt faen. La seg rive meg. Ha det moro, selv om ikke alt er perfekt. At du viste meg veien dit, kommer jeg uansett alltid til å verdsette. Uansett hvilken vei vi velger å gå.
Men dette skulle jo ikke handle om folk, det skulle handle om deg. Det er noen måneder siden vi snubla inn i hverandres liv, og på underlig vis har vi liksom bare blitt der. Ingen vet at vi er der, og vi gjør ikke noen stor greie ut av det selv heller, men vi er der. Litt nå og da.
Du gjør meg livredd. Fordi du har nøklene til de rommene jeg låste for mange år siden. Jeg har ikke gitt deg dem, jeg har aldri fortalt deg om dem, men du har dem allikevel. Jeg skjønte det med en gang, at dette kom til å bære aldeles galt avsted for meg som helst holder låste dører låst. Så jeg satt på sikkerhetslenka, og ville ikke åpne. Jeg sa det ikke til deg, men jeg var fast bestemt på å ikke krysse en del grenser. Nå er jeg så langt over grensene at jeg ikke engang husker hva som var så viktig å holde fast ved. Og jeg elsker det.
Helt mot slutten av 2009, tok noen motet fra meg. Noen møtte meg, og snudde ryggen til. Noen som lovte at de ikke kom til å gjøre det. Noen som ikke engang tok seg bryet med å forklare, og dermed lot meg sitte igjen med go'følelsen av å være noens store skuffelse. Det tok noen runder med grubling, før jeg tok et valg. Jeg hatet følelsen av å ikke ha strukket til. Ikke å stått til forventningene. For det orker jeg ikke at skal skje med deg. Dette er noe helt annet, men jeg taklet ikke tanken på å nok en gang skulle ha skuffet. Ikke deg.
Så vi har aldri møttes. Kanskje møtes vi aldri heller. Kanskje tusler vi videre på stiene våre, og oppdager at de ikke lenger går i samme retning. At målene ikke lenger er de samme. Det ville være trist, men ingen undergang. For vi vet ikke om det ville være verdt det, å tråkke utenfor stien for å finne et felles punkt. Gjør vi det ikke, får vi heller aldri vite. Og det ville være trist. Men man kan ikke savne noe man aldri har hatt, så det ville være overkommelig.
Kanskje møtes vi. Og kanskje velger du å gi nøklene tilbake, før du har vridd de skikkelig om. Det er lov. Nøkler må ikke brukes selv om de passer. Jeg kjenner med hele meg at det ville vært en skuffelse. At jeg nok ville både grått og rast litt. For det handler om forventninger som ikke blir innfridd, og det svir alltid litt. Men du ville allikevel ha gitt meg noe ingen andre har klart på utrolig lenge; vissheten om at låsen ikke har rusta fast. Vissheten om at jeg er villig til å åpne. Og i tillegg føle glede når jeg gjør det.
Eller kanskje møtes vi, vrir om nøklene, og ser hvor det ender.
For å sitere en MGP-favoritt: Thought it couldn't happen to me, now I owe you, for the rest of my life, because you made me change my mind..
Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler ikke om livslange lovnader. Det handler om å gi litt faen. La seg rive meg. Ha det moro, selv om ikke alt er perfekt. At du viste meg veien dit, kommer jeg uansett alltid til å verdsette. Uansett hvilken vei vi velger å gå.
søndag 17. januar 2010
På kanten av stupet..
Jepp, der står jeg for tida. Stadig vekk, faktisk. Hopper gjør jeg også. Ikke alltid jeg lander på beina, men jeg klatrer jammen opp igjen, og venter på neste mulighet.
Jeg har lest litt i bloggen min, og kjenner at det er skikkelig sårt. Mange av innleggene er skrevet i dyp fortvilelse, og jeg tenker at jeg virkelig aldri skal tilbake til en slik tilstand. Noe handler jo om helt konkrete hendelser i livet. Sånne kan ikke unngås. Men den generelle oppgittheten. Å være sliten før man står opp. Følelsen av å ikke kjenne seg selv. Mangelen på håp. Milde himmel, i ettertid skjønner jeg ikke hva som holdt meg oppe.
Det har gått med en del energi til å beskytte seg mot nye angrep av denne tilstanden. Unngå opplevelser jeg vet kan ende med skadeskutt sjel. Svinge unna mennesker som kan finne på å løfte meg opp, for så å slippe meg ned igjen. Samtidig som jeg selvsagt sakte men sikkert har merket at livet er i ferd med å gå seg til. Bea er tilbake. Sulten på livet, og ikke lenger livredd. Du verden.
Ganske nøyaktig to år etter at jeg mistet en bit av meg selv, fant jeg en ny bit. Og nei, dette handler ikke om menn. Dette handler om å gjøre noe som man vet vil gnage i ryggmargen resten av livet. I fjor sommer fikk jeg min aller første tatovering. Det var begynnelsen på slutten for gnagingen. Og da 2009 nesten var slutt, da fant jeg sannelig igjen biten min. Ting fikk mening, og jeg innså at jeg gjorde rett. Og at jeg har gjort rett i ettertid, ved å ikke glemme. Jeg skal aldri glemme, og det er jeg stolt av. Jeg skal gå med hodet høyt hevet. Og jeg skal takke det lille mirakelet som fikk meg til å innse det.
Jeg har blitt flinkere til å rydde opp. Ikke dra med meg så mye kaos overalt. For all del, jeg skal ikke bli hverken samlet eller huslig, men jeg skal bli flinkere til å kutte ut folk som ikke gir meg noe tilbake. Og dermed frigjøre plass og energi til de jeg faktisk får utytte av å omgås. Så du, gifte mann som så gjerne skulle hatt litt action, glem det. Det holder ikke med søt oppmerksomhet. Jeg vet hva jeg trenger, og det er ikke deg. Og du, som jeg trodde var verdt å satse på. Som ga meg gode vibber helt til vi bikket starten av 2010. Deg jeg tydeligvis skuffet, og ikke engang klarte førstegangsintervjuet hos. Du kunne taklet det bedre. Taklet meg bedre. Men det gjorde du ikke, og det er virkelig ditt tap.
Så, hvordan føles det å ta sjanser igjen? Utrolig godt! Akkurat nå er jeg på kanten av et stup jeg ikke har sett på mange år. Kanskje jeg aldri har sett akkurat dette stupet i det hele tatt, faktisk. En del av livet som foreløpig har vært godt gjemt og begravd. Jeg vet ikke helt hvorfor denne delen får lov til å boble fram nå. Det er vel en kombinasjon av flere ting, og først og fremst fordi jeg har en viss balanse i livet ellers. Dermed er det lettere å slippe taket på områder man vanligvis unngår. Man kan selvsagt også undres hva som kom først av høna og egget. Er det folkene jeg omgås, som gir meg lyst til å åpne meg, eller er det den åpne meg som gjør at disse folkene ønsker å omgås meg? Jeg skal ikke engang prøve å finne svaret, men jeg gleder meg til hoppe. Lander jeg skjevt, for jeg håpe noen hjelper meg opp igjen.
Livet gir oss utfordringer hele veien. Gode og dårlige dager. Tunge stunder hånd i hånd med de herlige øyeblikkene. Nøkkelen er å stå støtt nok til å ikke vippe av pinnen for den minste lille motstand. Akkurat nå gjør jeg det. Tydeligvis. Bea lever livet.
Jeg har lest litt i bloggen min, og kjenner at det er skikkelig sårt. Mange av innleggene er skrevet i dyp fortvilelse, og jeg tenker at jeg virkelig aldri skal tilbake til en slik tilstand. Noe handler jo om helt konkrete hendelser i livet. Sånne kan ikke unngås. Men den generelle oppgittheten. Å være sliten før man står opp. Følelsen av å ikke kjenne seg selv. Mangelen på håp. Milde himmel, i ettertid skjønner jeg ikke hva som holdt meg oppe.
Det har gått med en del energi til å beskytte seg mot nye angrep av denne tilstanden. Unngå opplevelser jeg vet kan ende med skadeskutt sjel. Svinge unna mennesker som kan finne på å løfte meg opp, for så å slippe meg ned igjen. Samtidig som jeg selvsagt sakte men sikkert har merket at livet er i ferd med å gå seg til. Bea er tilbake. Sulten på livet, og ikke lenger livredd. Du verden.
Ganske nøyaktig to år etter at jeg mistet en bit av meg selv, fant jeg en ny bit. Og nei, dette handler ikke om menn. Dette handler om å gjøre noe som man vet vil gnage i ryggmargen resten av livet. I fjor sommer fikk jeg min aller første tatovering. Det var begynnelsen på slutten for gnagingen. Og da 2009 nesten var slutt, da fant jeg sannelig igjen biten min. Ting fikk mening, og jeg innså at jeg gjorde rett. Og at jeg har gjort rett i ettertid, ved å ikke glemme. Jeg skal aldri glemme, og det er jeg stolt av. Jeg skal gå med hodet høyt hevet. Og jeg skal takke det lille mirakelet som fikk meg til å innse det.
Jeg har blitt flinkere til å rydde opp. Ikke dra med meg så mye kaos overalt. For all del, jeg skal ikke bli hverken samlet eller huslig, men jeg skal bli flinkere til å kutte ut folk som ikke gir meg noe tilbake. Og dermed frigjøre plass og energi til de jeg faktisk får utytte av å omgås. Så du, gifte mann som så gjerne skulle hatt litt action, glem det. Det holder ikke med søt oppmerksomhet. Jeg vet hva jeg trenger, og det er ikke deg. Og du, som jeg trodde var verdt å satse på. Som ga meg gode vibber helt til vi bikket starten av 2010. Deg jeg tydeligvis skuffet, og ikke engang klarte førstegangsintervjuet hos. Du kunne taklet det bedre. Taklet meg bedre. Men det gjorde du ikke, og det er virkelig ditt tap.
Så, hvordan føles det å ta sjanser igjen? Utrolig godt! Akkurat nå er jeg på kanten av et stup jeg ikke har sett på mange år. Kanskje jeg aldri har sett akkurat dette stupet i det hele tatt, faktisk. En del av livet som foreløpig har vært godt gjemt og begravd. Jeg vet ikke helt hvorfor denne delen får lov til å boble fram nå. Det er vel en kombinasjon av flere ting, og først og fremst fordi jeg har en viss balanse i livet ellers. Dermed er det lettere å slippe taket på områder man vanligvis unngår. Man kan selvsagt også undres hva som kom først av høna og egget. Er det folkene jeg omgås, som gir meg lyst til å åpne meg, eller er det den åpne meg som gjør at disse folkene ønsker å omgås meg? Jeg skal ikke engang prøve å finne svaret, men jeg gleder meg til hoppe. Lander jeg skjevt, for jeg håpe noen hjelper meg opp igjen.
Livet gir oss utfordringer hele veien. Gode og dårlige dager. Tunge stunder hånd i hånd med de herlige øyeblikkene. Nøkkelen er å stå støtt nok til å ikke vippe av pinnen for den minste lille motstand. Akkurat nå gjør jeg det. Tydeligvis. Bea lever livet.
torsdag 7. januar 2010
Kong vinter meg midt i ræva!
Hørt sånn tull? Kong vinter, faktisk. Vinter er i beste fall en hoffnarr. Jada, jeg vet jeg klagde da det var høst også. Og tradisjonelt sett liker jeg vinter bedre enn høst. Men nå jobber kongen seg inn mot siste nervetråd her. Gi meg vår. Kong vår!
Det er kaldt. Sinnsvakt kaldt. Femogtjue minus kaldt. Smertegrensa til huset jeg bor i, går vel på rundt åtte. Min går på ni. Nå er det femogtjue. Jeg har sommerhus. Det er rett og slett ikke lagd for å tåle frost. Det blåser rett inn veggene, og kulda står fra alle vinduer. I går målte jeg 23,2 grader i bokhylla, og kunne ikke skjønne hvorfor jeg frøs sånn. Borte i sofaen min, der målte jeg 16,8. For der er det vinduer. For anledningen er de stappet med ulltepper, og det står pynteputer på rad og rekke, men det er liksom ikke det samme som isolasjon i veggene og vinduer nyere enn 1930-modellen.
I går var dagen da ingen biler startet. De stod overalt, gitt. Naboene banna, kollegaene kom for sent. Min bil startet så fint at. Deilig det. Når man først har brukt noen minutter på å kravle seg inn på passasjersiden, bli bestevenn med håndbrekket underveis, og trykket kneet inn i haka i et forsøk på å få beina ned forbi rattet. Men det gikk. Og bilen starta. Eneste skåret i gleden var vel da jeg oppdaget at jeg måtte skrape is. Ut igjen da, samme veien som jeg kom inn. Håndbrekket står der fortsatt, ja. Lyden på radion på full guffe i det vinterstøvlen passerer. Vel ute, er det bare å hakke av det verste, sånn at jeg har tid til å komme meg på plass igjen før jeg må dra. På'an igjen, med armer og bein, og vindusviskere som går som besatt, før jeg gjennomsvett treffer førersetet og kan sette kurs for jobb.
Jeg jobber inne. Og takke fanden og hans oldemor for det. Desverre har ikke vaktmesteren helt klart å få kontroll på varmen der inne, så i hjørnet vårt er det rimelig friskt. Kundene kan gjerne si at de synes det er deilig at det ikke er så varmt. Jada, jeg ser den. De har tross alt vinterjakker og ullhatt på seg. Men jeg kan fortelle at det skjer noe med arbeidsmoralen, i løpet åtte timer med konstante ståpupper. Og det gir en underlig trang til å snakke med dem. "Jeg lover at dere skal få ullgenser på i morgen. Og når vi kommer hjem skal vi ta en lang varm dusj, og så skal dere få på ny bh, som har varmet seg på ovnen. Ja det skal dere det!"
I går kveld frøs det jaggu et vannrør. Dermed forsvant kaldtvannet fra kjøkkenet. Ingen voldsom krise, ettersom jeg fortsatt hadde både varmt og kaldt på badet. Kaldtvannet mitt er vel mer for slush å regne nå, men man skal sette pris på det vannet man tross alt har. Det føles allikevel litt sært å ta med seg tekjelen i dusjen, for å fylle den opp. Jeg skjønner at det er samme vannet, men jeg innbilder meg allikevel at safta smaker bedre når vannet kommer fra kjøkkenkrana. Mulig det er meg. Dere kunne kanskje prøvd selv? Uansett har det altså frosset et rør, og nå er det varme her og varme der, i et forsøk på å få tint opp igjen. Vi er alle svært spent på hvor vannet spruter ut når det tiner. Vi heier på krana, vi frykter kjøkkengulvet. Akkurat nå er jeg på jobb, og frykter kjøkkengulvet mer enn noen gang.
En bitteliten kuriositet bare. Jeg kokte egg til kvelds i går. Og vanligvis, når de er ferdige, så hiver jeg jo på kaldtvannet ned i kjelen. Sånn at de skal slutte å koke, og etterhvert nå spisetemperatur. Jeg tok av kjelen, helte av vannet, og satt på krana. Nei, nettopp. Der er det jo ikke vann. Og jeg er for lat til å fly opp på badet. Så hva gjør jeg? Åpner utgangsdøra og slenger to egg ut i snøen. La jeg dem på trappa? Nei, jeg slang dem ut i snøen. To hvite glovarme egg ble slengt ut i den hvite snøhaugen utenfor. I stummende mørke. Så da ble det ikke egg til kvelds da for å si det sånn.
Jeg kan ikke begynne å beskrive hvor glad jeg er i han som ga meg det elektriske varmeteppet sitt i høst. Når isen ligger tjukk på innsiden av soveromsvinduet, tenker jeg på han. Og noen ganger på en annen da, men det er ikke det vi snakker om nå. Så da tenker jeg på han, og er tvers igjennom lykkelig for at ståpuppene får hvile noen timer før neste arbeidsdag.
Det er kaldt. Sinnsvakt kaldt. Femogtjue minus kaldt. Smertegrensa til huset jeg bor i, går vel på rundt åtte. Min går på ni. Nå er det femogtjue. Jeg har sommerhus. Det er rett og slett ikke lagd for å tåle frost. Det blåser rett inn veggene, og kulda står fra alle vinduer. I går målte jeg 23,2 grader i bokhylla, og kunne ikke skjønne hvorfor jeg frøs sånn. Borte i sofaen min, der målte jeg 16,8. For der er det vinduer. For anledningen er de stappet med ulltepper, og det står pynteputer på rad og rekke, men det er liksom ikke det samme som isolasjon i veggene og vinduer nyere enn 1930-modellen.
I går var dagen da ingen biler startet. De stod overalt, gitt. Naboene banna, kollegaene kom for sent. Min bil startet så fint at. Deilig det. Når man først har brukt noen minutter på å kravle seg inn på passasjersiden, bli bestevenn med håndbrekket underveis, og trykket kneet inn i haka i et forsøk på å få beina ned forbi rattet. Men det gikk. Og bilen starta. Eneste skåret i gleden var vel da jeg oppdaget at jeg måtte skrape is. Ut igjen da, samme veien som jeg kom inn. Håndbrekket står der fortsatt, ja. Lyden på radion på full guffe i det vinterstøvlen passerer. Vel ute, er det bare å hakke av det verste, sånn at jeg har tid til å komme meg på plass igjen før jeg må dra. På'an igjen, med armer og bein, og vindusviskere som går som besatt, før jeg gjennomsvett treffer førersetet og kan sette kurs for jobb.
Jeg jobber inne. Og takke fanden og hans oldemor for det. Desverre har ikke vaktmesteren helt klart å få kontroll på varmen der inne, så i hjørnet vårt er det rimelig friskt. Kundene kan gjerne si at de synes det er deilig at det ikke er så varmt. Jada, jeg ser den. De har tross alt vinterjakker og ullhatt på seg. Men jeg kan fortelle at det skjer noe med arbeidsmoralen, i løpet åtte timer med konstante ståpupper. Og det gir en underlig trang til å snakke med dem. "Jeg lover at dere skal få ullgenser på i morgen. Og når vi kommer hjem skal vi ta en lang varm dusj, og så skal dere få på ny bh, som har varmet seg på ovnen. Ja det skal dere det!"
I går kveld frøs det jaggu et vannrør. Dermed forsvant kaldtvannet fra kjøkkenet. Ingen voldsom krise, ettersom jeg fortsatt hadde både varmt og kaldt på badet. Kaldtvannet mitt er vel mer for slush å regne nå, men man skal sette pris på det vannet man tross alt har. Det føles allikevel litt sært å ta med seg tekjelen i dusjen, for å fylle den opp. Jeg skjønner at det er samme vannet, men jeg innbilder meg allikevel at safta smaker bedre når vannet kommer fra kjøkkenkrana. Mulig det er meg. Dere kunne kanskje prøvd selv? Uansett har det altså frosset et rør, og nå er det varme her og varme der, i et forsøk på å få tint opp igjen. Vi er alle svært spent på hvor vannet spruter ut når det tiner. Vi heier på krana, vi frykter kjøkkengulvet. Akkurat nå er jeg på jobb, og frykter kjøkkengulvet mer enn noen gang.
En bitteliten kuriositet bare. Jeg kokte egg til kvelds i går. Og vanligvis, når de er ferdige, så hiver jeg jo på kaldtvannet ned i kjelen. Sånn at de skal slutte å koke, og etterhvert nå spisetemperatur. Jeg tok av kjelen, helte av vannet, og satt på krana. Nei, nettopp. Der er det jo ikke vann. Og jeg er for lat til å fly opp på badet. Så hva gjør jeg? Åpner utgangsdøra og slenger to egg ut i snøen. La jeg dem på trappa? Nei, jeg slang dem ut i snøen. To hvite glovarme egg ble slengt ut i den hvite snøhaugen utenfor. I stummende mørke. Så da ble det ikke egg til kvelds da for å si det sånn.
Jeg kan ikke begynne å beskrive hvor glad jeg er i han som ga meg det elektriske varmeteppet sitt i høst. Når isen ligger tjukk på innsiden av soveromsvinduet, tenker jeg på han. Og noen ganger på en annen da, men det er ikke det vi snakker om nå. Så da tenker jeg på han, og er tvers igjennom lykkelig for at ståpuppene får hvile noen timer før neste arbeidsdag.
søndag 3. januar 2010
Beas år i ord
2009 har vært et godt år. I juni, da jeg fylte 36, sa jeg at 36 skulle bli mitt år. Det holder jeg fast ved. Men 2009 har klart seg helt fint. Dette blir nok langt og bablende, og mest for min egen del, men hvem vet? Kanskje nettopp du får litt utbytte av å lese om nettopp mitt år?
2007 var et vondt år. Det vil alltid stå som et skrekkens eksempel for meg. 2008 var året jeg snublet flere ganger enn jeg satte pris på, men allikevel ikke gikk under. 2009? Det har vært et år med riktigere fokus, og bedre erfaringer. Ettersom 36 er mitt år, sier det seg vel selv at mye snudde i sommer, men hele året har i grunnen gitt meg mye bra.
I januar møtte jeg en person som har betydd mye for meg i år. Han (bombe..) var en spennende flørt, og er nå en venn jeg setter enormt stor pris på. Og akkurat der, er vi inne på noe av det viktigste som har skjedd meg i 2009. Jeg har klart å slippe taket. Jeg holder ikke lenger fast ved alt som er vondt. Jeg lar det være vondt, jobber meg gjennom, og tar med meg det gode videre. Før mistet jeg fotfestet av "vondt". Det gjør jeg ikke lenger.
Jeg har plukket opp mange gamle bekjentskaper dette året. Og det er jeg veldig glad for! Jeg føler at jeg er i ferd med å stable på beina et vennskap med en som var min viktigste støttespiller gjennom hele barne- og ungdomstida. I tillegg har jeg truffet mange jeg ikke har sett på 20 år, og funnet en ny og god tone med flere av dem. I 2008 ville jeg aldri gjort det, vet dere! Jeg ville aldri ha stilt opp på fest for å treffe folk jeg gikk på ungdomsskolen med. I år gjorde jeg det. Jeg kasta nesten opp ved tanken, men jeg gjorde det. Og jeg kommer aldri til å angre. Så mange fine folk - jeg burde skamme meg som vurderte å la være.
Dette er rart. Og sikkert uforståelig for mange, for jeg vil ikke si for mye om det. Men i 2009 ble det født en liten jente som endret livet mitt. Hun er ikke min. Hun er ikke engang noen som står meg nær sin. Men hun symboliserer så mye, og hun satte i gang så mange prosesser hos meg, denne lille jenta. Uten å noen gang ha truffet meg, lærte hun meg å gi seg hen til andres glede. Jeg gråt av glede da hun ble født. Til tross for at hun var en sterk påminnelse om noen av de verste opplevelsene jeg har hatt i livet. For meg vil denne jenta alltid bety noe helt spesielt. Takket være henne, fikk jeg se hvor rett engelene kan ha. Takket være henne, fikk jeg tilbake troen.
Jeg har snublet i 2009. Som alle foregående år, og alle kommende år. Jeg har snublet, falt, ligget en stund, og kravlet meg på beina igjen. Jeg begynner å bli ganske god nå, faktisk. Jeg vet temmelig godt hvor jeg står, og hvor langt fra utgangspunktet jeg er villig til å bevege meg. Dermed er det lettere å finne veien hjem etter å ha snublet. For jeg ønsker ikke å slutte med snublingen. Tro det eller ei. Selv om jeg fortsatt tviholder på mitt for ikke å slå meg, ønsker jeg ikke å miste spenningen ved å slippe taket litt.
Dette året avsluttet jeg i ikke helt oppreist tilstand. Ikke helt på trynet, men ikke helt stiv i beina heller. Jeg valgte å ta en sjanse, sette døra på gløtt, tro på håpet. Så smalt døra, håpet forsvant, og jeg vaklet i troen. Jeg synes ikke folk skal smelle med dører. Ingen stor fan. Jeg synes man kan fortelle at man ønsker å lukke den, og så bare gjør det. Lukke. Ikke smelle. Det er vondt når det smeller. Jeg satt igjen med en følelse av å være en total skuffelse. Og det kan jeg godt ha vært. Det er ikke min skyld. Jeg har ikke prøvd å utgi meg for noe annet enn det jeg er. Men jeg vil gjerne få en slags avslutning. Ikke bare et smell. For lyden av det smellet, gjør at jeg nå vurderer å droppe å slippe taket igjen. Jeg hadde tenkt til det, nemlig. Bare tiden var inne. Men hvis jeg skuffer så voldsomt at det må smelle, så tror jeg ikke jeg tør. Vi får se. Men du kunne sagt noe, og lukket pent inntil. Det vet du godt.
2009 har vært et fint år. Jeg har funnet mange små deler av meg selv. Jeg har skrevet mer enn i 2008, men langt fra så mye som jeg gjerne skulle gjort. Og jeg har omgitt meg med fine folk, hele veien. En av tingene som har gitt meg enormt mye moro, er at jeg endelig kunne unna meg å dra på jentetur. Vi dro til Dublin, og hadde en fantastisk bra helg. Jeg håper det blir en årlig greie, på lik linje med fullt hus i mars, for det finnes ikke maken til energibombe.
2010 ligger her nå. Åpnet og ubrukt. Jeg håper det skal gi meg anledning til å gjøre tre ting jeg ikke kan. Med en jeg foreløpig ikke kjenner så godt. Jeg håper også det skal gi meg muligheten til å dele skribleriene mine med flere. Og kanskje røre ved noen hjerter ved hjelp av mine egene erfaringer. Litt mer konkret, har jeg en interesse jeg sliter litt med å dyrke skikkelig. Fotball. Jeg elsker atmosfæren på kamp, men la oss bare innse at venninneflokken min aldri blir noen klansmedlemmer. Ei heller vil de ønske å legge årets jentetur til Anfield. Men jeg har fulgt Liverpool i 15 år snart, uten å en eneste gang ha satt beina mine i byen, så jeg kjenner at dette kanskje burde bli året det skjer. Først får jeg jobbe med å lokke noen med på Ullevål, det kan bli vanskelig nok.
Jeg har tro på 2010. Det er en del av 36. Og de samme dørene vil ikke smelle en gang til.
2007 var et vondt år. Det vil alltid stå som et skrekkens eksempel for meg. 2008 var året jeg snublet flere ganger enn jeg satte pris på, men allikevel ikke gikk under. 2009? Det har vært et år med riktigere fokus, og bedre erfaringer. Ettersom 36 er mitt år, sier det seg vel selv at mye snudde i sommer, men hele året har i grunnen gitt meg mye bra.
I januar møtte jeg en person som har betydd mye for meg i år. Han (bombe..) var en spennende flørt, og er nå en venn jeg setter enormt stor pris på. Og akkurat der, er vi inne på noe av det viktigste som har skjedd meg i 2009. Jeg har klart å slippe taket. Jeg holder ikke lenger fast ved alt som er vondt. Jeg lar det være vondt, jobber meg gjennom, og tar med meg det gode videre. Før mistet jeg fotfestet av "vondt". Det gjør jeg ikke lenger.
Jeg har plukket opp mange gamle bekjentskaper dette året. Og det er jeg veldig glad for! Jeg føler at jeg er i ferd med å stable på beina et vennskap med en som var min viktigste støttespiller gjennom hele barne- og ungdomstida. I tillegg har jeg truffet mange jeg ikke har sett på 20 år, og funnet en ny og god tone med flere av dem. I 2008 ville jeg aldri gjort det, vet dere! Jeg ville aldri ha stilt opp på fest for å treffe folk jeg gikk på ungdomsskolen med. I år gjorde jeg det. Jeg kasta nesten opp ved tanken, men jeg gjorde det. Og jeg kommer aldri til å angre. Så mange fine folk - jeg burde skamme meg som vurderte å la være.
Dette er rart. Og sikkert uforståelig for mange, for jeg vil ikke si for mye om det. Men i 2009 ble det født en liten jente som endret livet mitt. Hun er ikke min. Hun er ikke engang noen som står meg nær sin. Men hun symboliserer så mye, og hun satte i gang så mange prosesser hos meg, denne lille jenta. Uten å noen gang ha truffet meg, lærte hun meg å gi seg hen til andres glede. Jeg gråt av glede da hun ble født. Til tross for at hun var en sterk påminnelse om noen av de verste opplevelsene jeg har hatt i livet. For meg vil denne jenta alltid bety noe helt spesielt. Takket være henne, fikk jeg se hvor rett engelene kan ha. Takket være henne, fikk jeg tilbake troen.
Jeg har snublet i 2009. Som alle foregående år, og alle kommende år. Jeg har snublet, falt, ligget en stund, og kravlet meg på beina igjen. Jeg begynner å bli ganske god nå, faktisk. Jeg vet temmelig godt hvor jeg står, og hvor langt fra utgangspunktet jeg er villig til å bevege meg. Dermed er det lettere å finne veien hjem etter å ha snublet. For jeg ønsker ikke å slutte med snublingen. Tro det eller ei. Selv om jeg fortsatt tviholder på mitt for ikke å slå meg, ønsker jeg ikke å miste spenningen ved å slippe taket litt.
Dette året avsluttet jeg i ikke helt oppreist tilstand. Ikke helt på trynet, men ikke helt stiv i beina heller. Jeg valgte å ta en sjanse, sette døra på gløtt, tro på håpet. Så smalt døra, håpet forsvant, og jeg vaklet i troen. Jeg synes ikke folk skal smelle med dører. Ingen stor fan. Jeg synes man kan fortelle at man ønsker å lukke den, og så bare gjør det. Lukke. Ikke smelle. Det er vondt når det smeller. Jeg satt igjen med en følelse av å være en total skuffelse. Og det kan jeg godt ha vært. Det er ikke min skyld. Jeg har ikke prøvd å utgi meg for noe annet enn det jeg er. Men jeg vil gjerne få en slags avslutning. Ikke bare et smell. For lyden av det smellet, gjør at jeg nå vurderer å droppe å slippe taket igjen. Jeg hadde tenkt til det, nemlig. Bare tiden var inne. Men hvis jeg skuffer så voldsomt at det må smelle, så tror jeg ikke jeg tør. Vi får se. Men du kunne sagt noe, og lukket pent inntil. Det vet du godt.
2009 har vært et fint år. Jeg har funnet mange små deler av meg selv. Jeg har skrevet mer enn i 2008, men langt fra så mye som jeg gjerne skulle gjort. Og jeg har omgitt meg med fine folk, hele veien. En av tingene som har gitt meg enormt mye moro, er at jeg endelig kunne unna meg å dra på jentetur. Vi dro til Dublin, og hadde en fantastisk bra helg. Jeg håper det blir en årlig greie, på lik linje med fullt hus i mars, for det finnes ikke maken til energibombe.
2010 ligger her nå. Åpnet og ubrukt. Jeg håper det skal gi meg anledning til å gjøre tre ting jeg ikke kan. Med en jeg foreløpig ikke kjenner så godt. Jeg håper også det skal gi meg muligheten til å dele skribleriene mine med flere. Og kanskje røre ved noen hjerter ved hjelp av mine egene erfaringer. Litt mer konkret, har jeg en interesse jeg sliter litt med å dyrke skikkelig. Fotball. Jeg elsker atmosfæren på kamp, men la oss bare innse at venninneflokken min aldri blir noen klansmedlemmer. Ei heller vil de ønske å legge årets jentetur til Anfield. Men jeg har fulgt Liverpool i 15 år snart, uten å en eneste gang ha satt beina mine i byen, så jeg kjenner at dette kanskje burde bli året det skjer. Først får jeg jobbe med å lokke noen med på Ullevål, det kan bli vanskelig nok.
Jeg har tro på 2010. Det er en del av 36. Og de samme dørene vil ikke smelle en gang til.
Abonner på:
Innlegg (Atom)