Mot slutten av et døgn..

Det har vært vårt døgn dette, og nå er det snart over. Jeg liker døgnet vårt. Det føles merkelig godt å kunne kjenne på sorgen og savnet, og samtidig vite at du alltid vil gi meg styrke.

Ser du hvor sterk jeg har blitt, vennen min? Ser du hvor støtt jeg står? Hvor uredd jeg er? Jeg kan takke deg for så uendelig mye av det. Og det vet du. Jeg er ikke lenger redd for å miste deg. Det har jeg allerede gjort. Det kommer jeg aldri til å gjøre. Du er med meg i ett og alt. Det er det eneste riktige. Ditt korte innhopp mitt liv har satt så sterke spor at jeg aldri kunne drømt om å forsøke å hviske de bort. Jeg vil heller feire deg, minnes deg, og på et underlig vis være stolt av deg. Du overvant alle odds da du veltet livet mitt opp ned. Du kjempet til det var slutt.

Jeg kjenner mennesker som ikke forstår. De sier de ville glemt. Hvorfor skal jeg glemme? Og hvordan kan jeg? Jeg skylder deg å holde liv i minnene. Du var ikke forgjeves. Opplevelsene jeg hadde med deg knakk meg nesten. Jeg var klar til å gi opp. Men så dukket sjelen din opp igjen. Den ga meg livet tilbake. Hver dag takker jeg deg for styrken du gir meg. Og hver dag stryker jeg over merkene etter deg. Med sorg og takknemmelighet.

For nøyaktig et år siden satt jeg her og skrev til deg. Den gangen var sorgen tyngre og styrken mindre. Det har gjort underverker for meg å innse at jeg ønsker å ta deg med meg gjennom livet. Nå lar jeg deg være med. Jeg prøver ikke lenger å stenge deg ute. Jeg finner trøst hos deg, og jeg henter min styrke hos deg. Jeg skylder deg uendelig mye.

Du vet at jeg har hedret deg på den eneste måten jeg kunne. Jeg håper du føler at båndene stadig gror seg sterkere. Selv om tiden går, og avstanden øker.

Alltid. Uansett.




Makes me that much stronger
Makes me work a little bit harder
Makes me that much wiser
So thanks for making me a fighter
Made me learn a little bit faster
Made my skin a little bit thicker
Makes me that much smarter
So thanks for making me a fighter

Smell the coffee, Tornerose!

Vi husker eventyret, sant? Tornerose slukna på fest, og noen planta en hekk rundt henne. Og siden Tornerose hadde gått på en skikkelig smell denne helga, sov hun jaggu i hundrevis av år. Hekken vokste kjempehøy! Så kommer det altså en dude, utstyrt med hekkesaks, og kjemper seg vei inn. Tornerose merker jo ingenting, hun bare snorker på, helt til duden kysser henne. Da, vet dere, da blir'e liv i torna vår!

Og så levde de lykkelig alle sine dager.

Neida, de gjorde ikke det, vøtt. Hallo?! Har dere blitt med over i 2009 dere, eller? Det er ikke sånn å være singel i dag. Det holder ikke at noen klipper hekken din, og småkliner litt. Ingen som lever lykkelig av den grunn.

I dag funker det mer sånn: Duden med saksa lusker utenfor hekken. Innenfor sitter det ei torne som er særs skeptisk til denne luskinga. Så fort saksa klipper av ei grein, er torna der med gjødsel, lim og teip. Greina festes på fort som fy, og torna dupper av litt igjen. Men duden gir seg ikke, vøtt. Dytter litt med saksa hver dag, og til slutt gidder ikke torna mer. "Dette må det jo være hold i" tenker hun, og lar duden klippe ned hele hekken.

Duden tråkker over hekkerestene, går helt bort til torna, og sier: Å, er det DEG? Sorry, jeg har klipt feil.

Hvis Tornerose hadde hatt snev av virkelighetstouch, ville hun selvsagt aldri latt seg sjarmere av hekkesaks og småklin. Hun ville brølt: SE TIL HELVETE Å BYGGE OPP HEKKEN MIN IGJEN! Så ville hun snudd ryggen til, og satt pris på roen der inne i hekkehula si.

Denne torna lar hekken gro nå. I ordets alle mulige betydninger. Kom pokker ikke her med noen hekkesaks. Så enkel er jeg ikke.

Hushovd og Bea

Puh, vi har jammen gjort litt av en innsats i dag, Hushovd og jeg. Du verden som vi har slitt! Nå følger nok kanskje ikke Hushovd like spent med på meg som jeg gjør på han, men bortsett fra det er likheten slående. Okay, mens jeg skriver, innser jeg at det kanskje er en forskjell eller to til. Men det er minor details, altså. Ingenting stort. For det er Hushovd og Bea. Ingen tvil om det! For syns skyld kan jeg godt gå gjennom noen av forskjellene. Bare husk at det ikke er der fokuset ligger.

Sykkel: Hushovd har en.
Kondis: Hushovd har en.
Følgebil: Bea burde hatt en.
Servicemann: Mmm-hm!
Grønn trøye: Hushovd har, Bea har turkis.
Dagens etappe: Hushovd har en versting klatreetappe, Bea skal gå 5 km. I full fart.

Jeg skal komme i form. Om det så er det siste jeg gjør. Helst skulle jeg trent på ordentlig. Sånn inne, vet dere. Med apparater og folk som roper høyre-venstre-tre-fir! Foreløpig er det ikke sånn, så jeg skal gå i full fart. 5 kilometer. Er dere klar over hvor sykt langt det er, eller?? Ikke det, nei. La meg beskrive dagens etappe for dere.

0-700 meter: Bea langer ut nå. Kommer godt i gang, synger og gauler. Det er svak utforbakke, og humøret stiger. Deilig å komme seg ut litt!

700-1000 meter: Hvor ble det av veikrysset? Det var da ikke så langt i går?

1000-1500 meter: Veikrysset er passert. Springsteen synger Born in the USA, Bea holder godt tempo og unngår en hundebæsj.

1500-2500 meter: Det gjør underlig vondt i en ankel. Tenner må bites sammen for å ikke roe ned tempoet. Queen synger Radio Gaga, og vokalen virker provoserende på utøveren.

2500 meter: SNU!

2500-3200 meter: Bea dagdrømmer. Om han hun gjerne skulle gått tur med. Som kanskje kunne tatt henne i hånda og dratt henne med når hun saknet farten. Bea dagdrømmer om følgebil med smågodt. Og om servicemannen som kan yte ekstraservice i dusjen når hun endelig er ferdig. Det kan da ikke være SÅ slitsomt å gå en tur?

3200-3600 meter: Bea skrur opp tempoet igjen. Unngår ikke hundebæsj.

3900-4000 meter: Helvete da, kan ikke veikrysset holde seg i ro??

4000-5000 meter: Det regner. Svak stigning gjør at blodsmaken nærmer seg ganen. Regnet skjuler ikke lenger bare svetten, men også tre tårer. Man prøver fortvila å dagdrømme om ekstraservice, og er glad regnet vasker vekk siklet som sildrer nedover haka. 4 non blondes synger What's going on, og Bea skjønner dem godt.

5000 meter: Dusj.

Neida, så det er Hushovd og meg. Det ser jo alle.

Servicemann søkes. Billmrk. Trenger trening.

Feig eller fornuftig?

Ja, det lurer jeg på i natt. Kan man være begge deler, eller blir det bare enda feigere? Ikke vet jeg. La oss drudle.

Dette handler selvsagt om menn. Mann. Kanskje menn. Om kjærlighet, flørting og følelser. Jeg digger å flørte. Ganske enkelt. Det trenger ikke føre til noe som helst, men jeg digger den litt kriblende følelsen det gir meg i magen. Fleipe litt, blunke litt, og kjenne litt på håpet og boblene.

Desverre fyker jeg inn igjen i skallet mitt så fort denne flørtingen kan se ut til å lede til mer håndfaste greier. Da får jeg litt panikk, og tør ikke følge opp. Så sitter jeg der, og er superfrustrert fordi en god flørt forsvant, mens jeg altså innerst inne vet at det er jeg som feiget ut. Eller gjorde jeg det? Er det feigt å ikke ville involvere seg? Eller er det fornuftig?

Gode venner mener det er feigt. Og at jeg egentlig er lei meg for at jeg ikke tør å ta sjansen. Gode venner mener også det er fornuftig, siden jeg helt klart ikke er klar for å slippe noen innpå meg igjen. Jeg er enig med dem alle. Det er nok kanskje feigt å alltid backe ut, men jeg gjør det vel neppe uten grunn.

Så er det deg. Du har sneket deg inn i livet mitt. Jeg tror ikke du vet det selv, det har bare blitt sånn. Og ettersom ukene har gått, har du blitt ganske viktig for meg. Vi har nok småflørta litt, og på et tidspunkt strakte du ut hånda. Og dermed dro jeg til meg min. Så angret jeg, men nå er hånda di borte. Jeg sitter klar, og er villig til å gripe fatt så fort du strekker den ut igjen. Men er jeg fortsatt villig den dagen det faktisk skjer? Tør jeg virkelig det?

Fornuften sier meg at dersom det virkelig skulle blitt oss to, så hadde jeg ikke tvilt. Da hadde jeg hatt vissheten. Vi hadde hatt vissheten. Er det meningen, vil hendene våre møtes. Eller kan man ikke kreve så mye av skjebnen? Må man kanskje være villig til å ofre litt? Kan man virkelig tro på gevinst, uten å yte en innsats? Det blir jo litt som å vinne i lotto uten å ha levert kupongen. Det skjer faktisk ikke.

Men dette er ikke Norsk Tipping. Dette er Bea. Med følelser, hud og hår. Og siden jeg ikke er klar for å åpne meg helt, men allikevel savner noen, så må jeg faktisk bare tro på at jeg åpner meg den dagen det er meningen å gjøre det. Så da lar jeg deg seile videre, uten å rope etter deg, mens jeg egentlig er litt trist. Fordi jeg håpet jo. Et kort øyeblikk.

Fornuft og følelser. Det er ikke rart man blir feig.

Bea bare gjorde det

I to år har jeg hatt lyst til å tatovere meg. Hele tiden har det vært soleklart at det ikke skal være noe hva som helst. Jeg ville vise verden hva som var viktig for meg, og jeg ville ha en tatovering jeg visste ville bety like mye for meg om 50 år som den gjør i dag. Mange har tilbudt seg å hjelpe. Finne motiver, holde meg i hånda, gjøre avtale i et studio. Men neida, jeg har holdt igjen og holdt igjen. For det var ikke riktig. Det var ikke perfekt. Til slutt ble det en god venninne, en av de aller beste, og en svær bamse av en mann kalt Flipp, som dytta meg over kanten. Dette blogginnlegget blir skrevet for å vise dere smykket mitt, og forklare litt om bakgrunnen.

Fargene måtte bli som de ble. Det var ingen alternativer. Lillafargen har blitt enormt viktig for meg, og er den fargen jeg er aller mest komfortabel med. Grønnfargen sa seg selv, for trekløvere er nå engang grønne. Jeg har aldri vært glad i svart, så jeg kunne ikke hatt en svart tatovering heller. Enkelt og greit.

Så hvorfor trekløver? Fordi trekløveret er verdt å kjempe for. Trekløveret er for mange ikke så verdifullt som firkløver. For meg er det alt. Det er ungene mine. Det er meg. Det er oss for alltid. At bladene er hjerteformet er selvsagt ikke tilfeldig. Det handler om kjærlighet. Den eneste kjærligheten jeg noen gang kan stole fullt og helt på. Kjærligheten til ungene mine.

Dragen kom til meg ved en tilfeldighet. Den viser at trekløveret beskyttes. At jeg står oppreist for å ta igjen, uten å måtte sprute ild. Hodet er hevet, men det er ingen grunn til å skremme. Bokstavene M og S vises også i dragen. Det er ungenes forbokstaver. De er med på å forme meg, og bygge meg opp. Uten ungene er jeg ikke. Jeg kunne ikke hatt en stor og skummel drage. Jeg orker ikke kjempe på den måten lenger. Jeg vil stå støtt, sterkt og samtidig ydmykt. Det blir veien å gå.

Jeg har brukt mye tid og energi på feil ting og i feil retning de siste årene. Tatoveringen minner meg på at jeg har rett fokus nå. Jeg vet hva som er viktig og varig i livet, og hva som er verdt å reise seg for. Mange løse tråder er knyttet stramt igjen den siste tiden. Allikevel viser tatoveringen en tråd som henger i luften. For man kan faktisk ikke knyte igjen alt. Man må være åpen for forandring, så lenge man er sterk nok til å fortsatt holde fokus.

En skjult betydning finnes selvsagt også her, men den er bare min. En dag kanskje jeg deler. Med den som er spesiell nok. For det er en viktig del av meg. Det vil følge meg og påvirke valgene mine. Men akkurat nå er det ikke nødvendig å si noe. Til noen. De som trenger å vite, vet allerede. Og man trenger ikke se tatoveringen for å føle betydningen av den..

Det handler om håp

Ja, gjør det ikke gjerne det da, dere? Handler om håp? Jeg tror det. Selv er jeg en person som bobler over av følelser. Alltid. Er jeg glad, roper jeg det ut i alle retninger. Er jeg sint, bitcher jeg til alt som rører seg. Og triste Bea er ikke av typen som lider i stillhet. Men dette handler om håp. Eller mangelen på håp. Håpløshet, kanskje? La meg tegne et bilde for dere:

I flere måneder nå har jeg hatt et flaxlodd. Loddet har gitt meg masse spenning og glede gjennom vinteren, og jeg har blitt veldig glad i det. Det har blitt skrapet med ujevne mellomrom, og helt siden tidlig vår har det bare gjenstått et uskrapet felt. Ingen av de symbolene som er skrapet fram, har matchet. Det siste feltet har altså ikke vært av betydning, for jeg kunne jo ikke vinne. Man må ha tre like, og når man ikke har mer enn en av hver, kan man ikke vinne selv om man skraper det siste feltet.

Men selv om man vet det, så vet man jo ikke. Tenk om det stod "Gratulerer, nå vant du alt du noen gang har drømt om!"? Jeg vet da vel godt at det ikke pleier å stå det på Flaxlodd, men så lenge jeg ikke hadde skrapet, så visste jeg ikke. Ikke helt sikkert. Det kunne jo hende. Dessuten hadde jeg altså blitt veldig glad i dette Flaxloddet, og var ikke klar for å gi det fra meg. Ja, for man kaster jo Flaxlodd uten gevinst, man går ikke rundt med dem i lomma. Jeg ville ikke ta loddet mitt ut av lomma, helt enkelt. Og hvorfor ikke det? Fordi det ga meg håp.

Så, en dag i mai, kommer det altså et vilt fremmed kvinnemenneske inn fra høyre, og skraper loddet. Hun skraper MITT Flaxlodd. "Ingen gevinst" stod det der. Jeg visste vel det. Men hvem ga henne retten til å skrape mitt lodd? Kunne jeg ikke bare få beholde håpet? Nå satt jeg jo igjen med et komplett ubrukelig lodd. Søppel. Uten håp om gevinst. Håpløst.

Dagene gikk, og jeg lot Flaxloddet ligge på bordet. Der det lå da hun skrapte det. Jeg orket da ikke bry meg med det teite loddet. Og jeg hadde mista håpet, så jeg orket i grunnen ikke bry meg om noe særlig annet heller. Så måtte bordet ryddes, og loddet fjernes. Jeg gikk mot søpla, men ombestemte meg og putta det i lomma. Der ligger det fortsatt. Godt plassert. Jeg tenker på det hver dag, og kjenner litt på den gamle spenningen. Fra tiden før jeg visste det jeg hadde visst hele tiden. Flaxloddet ble et symbol på håp. Et symbol på knust håp. På håpløshet. Men mest av alt et symbol på at av og til er ikke livet så verst, selv om noen velger å fjerne illusjonene dine. Fordi man får et klarere syn, og en bedre hverdag. Man lever i livet og ikke i håpet. Det er ikke så verst. Det er faktisk det beste jeg har opplevd på lenge.

Så da handler kanskje ikke alt om håp allikevel da? Eller?

Det innerste rommet

Livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg tror på dette. Det har gitt meg styrke i mange tunge perioder. Og for hver periode jeg jobber meg gjennom, vet jeg at jeg stiller litt sterkere. For neste gang kan livet velge å gi meg enda litt mer, og da gjelder det å stå oppreist. Igjen.

De siste ukene har jeg hatt det så godt. Jeg har ryddet opp i gammelt rot, jeg har funnet igjen gamle juveler. Og jeg har klart å sette pris på de mange gode vennskapene min lille verden består av. Jeg har nappet hodet opp fra egen navle, og har hatt overskudd til å være der for andre. Som faktisk har hatt behov for meg, satt pris på meg, og vist at de er glad jeg er der. Det har gitt meg enormt med overskudd, og sirkelen jeg vandret i var god.

Så valgte livet å gi meg en ny utfordring. Denne gangen gikk skjebnen rett inn i det innerste rommet hos meg, og romsterte der. Du vet, det rommet jeg ikke viser noen. Rommet der jeg har hemmeligheten. En liten sjel ingen andre enn jeg kjenner. En sjel jeg så inderlig ønsker at skal få være i fred. Så valgte altså livet, i løpet av sekunder, og tvinge døra åpen. Livet ga meg ingen andre muligheter enn å gå inn i det innerste rommet, og bli der. Lenge. Litt for lenge. Lenger enn jeg selv setter pris på.

Jeg ønsker ikke å forstyrre den lille sjelen. Men dette måtte vi gjennom, den og jeg. Så jeg trakk pusten, og rensket stemmen. Jeg forklarte, mens tårene sprutet og panikken tok meg, at dette ikke hadde med den lille sjelen å gjøre. At dette ikke skal påvirke roen i det innerste rommet. At dette er annerledes, og ingenting vi skal la rokke ved vår tro. Hvem av oss som er mest sår. Mest sint. Gråter flest tårer. Jeg aner ikke. Det føles som om et sår som nesten er grodd, blir revet opp med rå makt. Det føles som om noen truer det innerste rommet. Det er lov å kjenne på frykten da. Sorgen også.

Men livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg skal takle dette. Jeg skal beskytte veggene i det innerste rommet, og jeg skal aldri svikte den lille sjelen.

Du vet det, sant? At jeg beskytter deg bestandig. Deg. Dere. Oss. Alltid.

Det er en mening med alt. Vær så snill å tro meg.