tirsdag 4. mai 2010

Finni meg sjæl

Gjør man noen gang det? Finner seg selv? Og er det et kriterie at man faktisk har mista seg selv? Eller holder det å aldri helt ha følt at man er på plass? Jeg mister ting støtt, men jeg kan virkelig ikke sette fingeren på når jeg eventuelt mista meg selv. Allikevel tror jeg kanskje jeg leter litt.

Hvis du en gang hører en særs skramlende lyd, en sånn lyd som kommer fra en fullstappa kjerre på en skogsvei, da kan det være meg. Ikke for at jeg er spesielt mye på skogsveier. Og tro for all del ikke at jeg gidder dra på noe hvis jeg er på tur. Men det føles allikevel litt som om jeg skramler, for jeg drar med meg så sinnsvakt mye. Kjerra mi er full av folk, fe og gamle kjeler. Så av og til, når jeg lurer på hvem jeg egentlig er, så er jeg ikke lett å finne. Nedimellom alt skrammelet. Skrimmel skrammel. Mye lyder, mye rot. Jeg mister nok både folk, fe og en gammel kjele av og til. Noen ganger merker jeg det ikke. Andre ganger blir lasset betydelig lettere. Og en sjelden gang mister jeg noe som er virkelig verdifullt for meg, og da føles kjerra langt tyngre å dra.

Men dette handlet altså ikke om å miste verdifulle ting, men å prøve å finne seg sjæl. Ja, jeg liker jo å tro at jeg til en viss grad er verdifull, for all del, men hvem i himmelens navn er jeg? Vet folk sånt? Hvem de er, liksom? Og er de isåfall den de skal?

I kveld vrenger jeg kjerra inn til sida, og tar en kikk. Jeg prøver seriøst å finne meg sjøl, bak der. For jeg tror jeg har lett en stund nå. Problemet er vel at jeg leter hos andre, og ikke hos meg. Det er jo ganske innlysende, ikke sant, at hvis jeg vil finne meg sjøl kan jeg ikke fly å lete i andres kjerrer. Hva skulle jeg vel ha der å gjøre? Når jeg først snakker om det, så merker jeg jo at jeg håper jeg finnes på andres kjerrer også. At noen andre drar rundt på meg, fordi jeg er verdt det. Jeg vet sannelig om noen også, og er uendelig glad for at de gidder drasse på meg. Selv når jeg skrubber i utforbakkene, og ikke gidder dytte i motbakkene. Jeg er lat sånn.

Men tilbake til kjerra. Jeg snur og vender på ting. Rister, heller ut, plukker fra hverandre. Men jeg finner ikke meg av den grunn. Kanskje fordi jeg er summen av lasset? Eller kanskje MEG, sånn helt naken og inderlig, egentlig venter et annet sted? Jeg har leita litt andre steder også. Tråkka litt utenfor boksen. Snust etter spor på helt andre stier enn der jeg helst ville gått. Stort sett ender jeg bare opp med å kunne krysse av for "Nei, var ikke der heller." Lenge hadde jeg fokus på den jeg skulle bli. Dere vet, den slanke søte rike omsvermede skribenten. Ikke hørt om henne? Nei, jeg kom vel aldri dit da. Og jeg tror ikke man kommer dit heller, uten å finne seg selv her først. Nytter ikke om du ser en stor X på kartet, hvis du ikke aner hvor du befinner deg i øyeblikket. Så da bytta jeg fokus, og begynte å grave litt etter øyeblikkets meg. Men jeg er ikke lett å finne. Jeg kjenner meg selv så godt at for å bli enda bedre kjent, må jeg virkelig vrenge de sidene som helst skal holdes skjult. Så da smetter jeg unna.

Det kommer ikke noe poeng eller kortfattet konklusjon her. Akkurat i kveld var det riktig å tenke litt over hvor langt utenfor boksen jeg er villig til å gå. Og om jeg egentlig føler at det er verdt det. Det tror jeg det er, uansett. Så lenge jeg holder fast ved det sikre i meg selv, og fortsetter å lete etter resten.

Eller kanskje det ikke er mer? Kanskje...This is it.

7 kommentarer:

sofen sa...

Jammen, skjønner du ikke? Det er du som er SELVE KJERRA! Alt skrimmel-skrammelet OPPI kjerra er bare fyllstoffet som skraper deg opp, lager hakk og slitemerker, som er med å forme DEG, kjerra som bærer det hele!

;)

Hege sa...

ojojoj... dette var analyserende og ikke minst søvnavskrekkende... Får du i det hele tatt sove noen gang, når hjernen jobber på den frekvensen her?

Vi har alle ryggsekker eller kjerrer...og noen av oss får tyngre utdelt last enn andre. Og vi leter og ser i andre igjennom livet om ikke annet av ren høflighet ;-)

Men jeg har sagt det før og sier det igjen. Du bør vurdere Roger Holm. Han er en j'''' på å ta av ryggsekker og seletøy og få deg til å sveve videre med ro iform av at du har funnet deg selv når det kun er deg og ikke kjerre eller ryggsekk som klebrer seg fast i deg lenger ;-)

Klem

Beathe sa...

Jeg trives godt med kjerra mi, jeg. Og vil i grunnen ha det aller meste av det som befinner seg på lasset. Menn som får meg til å sveve er hjertelig velkommen, men fram til jeg vinner i Lotto, må de gjøre det gratis..;)

Flode sa...

Tenk deg, da, når vi ankommer Eurovisionen med hver vår skramlende kjerre. Klabb og Babb. Skrålende, syngende og moraliserende om hverandre. Det æ'kke rart publikum sitter klistra!

Turid sa...

En klok fyr fortalte en gang en historie om dette. Han fortalte at han hadde mistet nøkkelen sin inne i et mørkt hus der strømmen hadde gått. Han var jo ikke helt dum heller, så han innså at det ville bli for vanskelig å lete i mørket etter den nøkkelen. Så han gikk heller ut der det var lyst og fortsatte å lete der. Det er både enklere og kan til forveksling synes smartere.

But alas. Du ser greia. Jeg ville ikke satset på noen Roger, nei. Da heller noen netter med sjelevrenging og analyser. Det har jeg faktisk litt tro på, spesielt når det er deg vi snakker om.

Den kjerra er fin, den. Men ørlite decluttering og en spesialsnekret reol eller to. Jo, det hadde gjort seg. Da har alt en plass og du slipper å tenke på at du mister det i neste hump, liksom.

Beathe sa...

Noen ganger trenger man ikke finne seg sjæl. For noen ganger finner man noen som er helt lik. Da kan man tilbringe en hel lørdag med homser i rosa fjærboa, og la kjerra skrangle.

Jeg tror kanskje jeg trenger et par reoler, ja. Bokser med merkelapper på, som faktisk passer i hyllene. Sånn at ikke ALT er kaos. Noe kan få skrangle løst, men det finnes småting som bør i system. Peniser bør for eksempel definitivt i boks. Sånt er jeg ikke tjent med at dingler løst.

Akkurat nå tenker jeg at hvis jeg noen gang skulle finne på å røyke hasj, så blir det med deg, Turid. Det er godt ment.

Turid sa...

Kumbaja! Dypt rørt!
Hilsen hasj-jomfruen som har majoriteten av peniser ryddig indexert i tupperwarebokser. Et par av dem er litt vanskelige å få satt i bås, men jeg jobber halvhjertet med saken iblant.

Oj, nå fikk jeg kontroll-ordet "loonali". Fantastisk!