True colors

And I'll see your true colors
Shining through
I see your true colors
And that's why I love you
So don't be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful,
Like a rainbow

Det sies at du sitter på gjerdet. At du avventer. Gransker meg. Og at du leter etter det sanne jeg. Selvsagt gjør du det. Det gjør vi vel alle. Du vil ikke vise din sårbarhet, før du har visshet om at sjelen min er ekte. Selvsagt vil du ikke det. Det vil vel ingen.

Men av og til, kjære du. Av og til må man faktisk tørre å komme ned fra gjerdet. Eller iallfall si fra at man sitter der. For du vet hvem jeg er. Du vet hva jeg står for. Du vet hvor du har meg. Hvis du bare tør å trå i gresset mitt. Men da må du ned fra gjerdet. Du må ta av deg skoene, sokkene, og tørre å tråkke ned. Du må tillate deg selv å kjenne at det faktisk er behagelig å trå der.

Du kan ikke vente at jeg skal kle meg naken for deg, mens du beholder yttertøyet på. Du kan ikke vente at jeg skal blotte min sjel, når du ikke engang vil vise meg ditt smil. Du kan ikke vente å få den vissheten du søker, dersom du ikke våger å stille spørsmålene.

Det forvirrer deg at jeg ikke er den samme nå som jeg var da. Og du har helt rett. Jeg er ikke den samme. Nå står jeg støtt på to bein. Mine bein. Ikke dine. Nå er jeg i stand til å klare meg selv. Sånn at jeg kan være likestilt deg, og andre. Jeg er ikke lenger avhengig av dine ord for å føle meg verdifull. Men det betyr ikke at jeg ikke av og til skulle hatt deg å lene meg på. At jeg ikke av og til skulle hørt de ordene. Det betyr ikke at jeg ikke av og til er liten og redd. Jeg er meg. Hele meg. Sammensatt og kompleks. Jeg er sterk, men svak. Morsom, men alvorlig. Jeg er elsket og elskende. Jeg er akkurat det samme som før, men blandingsforholdet er endret. Jeg er meg. Hele meg. Alltid.

Du har satt meg på vent, sies det. Mens du selv sitter på gjerdet og gransker. Hvem gir deg retten til det? Hvem er du som kan overlate dette til meg? Gi meg ansvaret for å bevise at jeg er ren nok. Når du selv ikke vil gi noe av deg selv. Det var ikke jeg som gikk. Ikke da, ikke nå. Det var du. Det var du som valgte meg bort. Det var du som mente jeg ikke var bra nok. At vi ikke var bra nok. For deg.

Så hvorfor sitter du da der og gransker meg? Hvorfor er du da så redd for å være sår? For å vise meg den sårheten? Husker du ikke at jeg allerede har sett langt langt inn i deg? Og elsket det jeg fant der? Husker du ikke lykken som skinte fra øynene mine da du sa du var min? Tror du ikke den kom fra sjelen? Den sjelen du nå ikke vet om er ren nok.

All fornuft sier at jeg må la deg gå. At jeg må rive gjerdet du sitter på. Lukke døren, velge en ny vei, og ikke se meg tilbake.
Verden rundt meg forventer det samme. Men de har ikke sett deg. De har ikke kjent på varmen du gir. De har ikke sett dine "true colors".

Det har jeg. Husker du?