Kvinnen i vinduet

Hver kveld ser jeg henne, kvinnen i vinduet. Hun sitter i stuen sin, og kikker ut i mørket. Hun er ikke gammel, men jeg tror hun ser eldre ut enn hun egentlig er. Hun er ikke utslitt, men hun ser utrolig sliten ut.

Kvinnens øyne er matte. Jeg tviler ikke på at de engang har lyst og gnistret, men nå er de matte og livløse. Huden hennes er gusten, kinnene er ikke lenger friske og røde. Munnen har et slitent drag over seg, og jeg har vondt for å forestille meg at den kan smile. Allikevel føler jeg meg sikker på at den engang har sluppet ut masse hjertelig latter. Men nå er den stille og lukket. Hun har et litt oppgitt ansiktsuttrykk. Ikke sint, ikke trist, bare matt og sliten.

Hun sitter alene, denne kvinnen, og jeg tar meg selv i å undres om hun savner noen. Kanskje er hun ikke ensom, selv om hun er alene? Men jeg tror hun savner noen allikevel. Tro om hun har en spesiell hun savner? En som engang fyllte øynene hennes med stjerner? En som lokket fram latteren i henne, og lot henne være glad og sorgløs? Kanskje hun hadde en som ga kinnene hennes farge, og stemmen håp? Og kanskje er det denne personen hun tenker på, når hun sitter og ser ut i mørket? Jeg tror ikke hun venter på noen. Jeg håper bare ikke hun har gitt opp. Man må aldri gi opp.

Kveld etter kveld ser jeg kvinnen i vinduet. Kveld etter kveld gir hun meg tanker jeg tar med meg inn i natten. Litt vanskelige og såre tanker, som ofte gjør at jeg feller noen tårer. Hun går inn på meg, kvinnen i vinduet. For hun har noe spesielt ved seg. Noe jeg tror hun ønsker å dele. Jeg undres om hun vet hvem hun ønsker å dele det med.

Så en vinternatt ser jeg henne igjen. Øynene hennes er ikke like slitne denne natten. Munnen hennes begir seg ut i et forsiktig smil. Jeg vet ikke hvem hun smiler til. Jeg vet ikke hvem hun tenker på, som gir øynene hennes liv igjen. Men jeg føler langt langt inne i hjertet, at hun virkelig fortjener å komme seg ut av tungsinnet en stund. For meg representerer hun ikke lenger sorg og savn, men styrke og mot. Tro om hun selv har hentet det fram, eller om noen har vist henne veien?

En kveld håper jeg å se henne, uten at hun ser meg. En kveld håper jeg hun har blikket vendt mot noe annet enn mørket utenfor. Kanskje jeg kan høre latteren hennes? Kanskje jeg kan få et glimt av den som gir henne sånn glede? Kanskje er den personen sterk nok til å la henne vise seg svak? Kanskje kan hun gi andre styrke, bare ved å være seg selv. Jeg tror hun er på vei, men det er nok et stykke å gå. Jeg velger å tro at hun nå har funnet sitt jeg, er trygg på det, og snart får andre ting å se på enn mørket og natten.

For kvinnen i vinduet er identisk med mitt eget speilbilde, og det orker ikke gråte mer.