Ikke helt ferdig

Mitt hus er stort, hvitt og gammelt. Det er et hus som omgir seg med trygghet og sjel. Et hus som ønsker alle velkommen inn. Allerede når jeg går opp mot huset mitt, ser jeg at noe mangler. Vinduene er mørke, og de burde ha lyst. Men allikevel er det ikke lyset jeg savner, men vissheten om at du venter der inne. Lyset kan jeg tenne selv.

Ute snør det tett, og jeg blir stående og tenke. På hvordan du skulle satt spor i den snøen. På samme måte som du satt spor i meg. På hvordan jeg skulle sett på deg fra vinduet, mens du energisk fjernet den fra innkjørselen. På det iskalde kysset du skulle gitt meg da du kom inn igjen. Det er dèt jeg savner. Måke vekk snøen, det klarer jeg fint selv.

På trappa mi står et askebeger for besøkende. Det er fryktelig fullt, og burde vært tømt. Hver gang jeg passerer det, tenker jeg at neste gang skal jeg jammen ha med noe å tømme det oppi. Men det er jo ikke det fulle askebegeret som får det til å knyte seg litt i magen, men vissheten om at du ikke kommer til å fylle det igjen. Ta vare på askebegeret, det kan jeg klare selv.

I gangen min ligger det en sak som man skulle hengt jakka si på. Den passer ikke der jeg hadde tenkt til å henge den, og ligger der i påvente av en god idè. Jeg, og alle som kjenner meg, vet at dersom den gode ideen faktisk kommer en dag, så har jeg allikevel ikke mulighet til å henge den opp. Jeg er ikke veldig praktisk anlagt. Så er det da heller ikke noen hast. For din jakke kommer aldri til å henge der. Å henge opp min egen jakke, det klarer jeg fint.

På kjøkkenet mitt mangler det en skapdør. Skjønt, den mangler ikke, men den må monteres. Enn så lenge står den bare der. Du ville satt den på plass for lenge siden. Du ville ikke klart å se den stå der. Det ville tatt deg tre minutter, og så hadde du sett på meg med ertende blikk etterpå, som for å si "Så enkelt var det. For meg med litt peiling." Jeg kunne fint montert den, men det blir liksom ikke gjort. Og det blir ikke det samme å se sitt eget blikk i speilet når jeg er ferdig.

Innenfor stua har jeg et ubrukt rom som skal males. Når det er malt og ryddet, skal dørene få være åpne, og rommet skal få liv. Det er vondt å tenke på at det ikke er latteren din som skal fylle det. Kanskje er det derfor jeg aldri har malt det? Vil jeg savne deg mer da? Vil det være enda et rom som mangler deg? For å male et rom, det klarer jeg fint. Å fylle det med smilet ditt, det kan jeg ikke.

På soverrommet mitt mangler jeg en gardin. Det irriterer meg litt på late morgener, når lyset treffer meg i høyre tinning. Allikevel er det ikke gardinen jeg savner, det er å sove i armkroken din. Ingen gardin vil skape den stemningen du skapte. Ingen gardin vil gi meg den tryggheten du ga. Forhåpentligvis vil heller ingen gardin snorke like høyt..

Jeg elsker huset mitt. Jeg ville elsket deg mer.