Puh, vi har jammen gjort litt av en innsats i dag, Hushovd og jeg. Du verden som vi har slitt! Nå følger nok kanskje ikke Hushovd like spent med på meg som jeg gjør på han, men bortsett fra det er likheten slående. Okay, mens jeg skriver, innser jeg at det kanskje er en forskjell eller to til. Men det er minor details, altså. Ingenting stort. For det er Hushovd og Bea. Ingen tvil om det! For syns skyld kan jeg godt gå gjennom noen av forskjellene. Bare husk at det ikke er der fokuset ligger.
Sykkel: Hushovd har en.
Kondis: Hushovd har en.
Følgebil: Bea burde hatt en.
Servicemann: Mmm-hm!
Grønn trøye: Hushovd har, Bea har turkis.
Dagens etappe: Hushovd har en versting klatreetappe, Bea skal gå 5 km. I full fart.
Jeg skal komme i form. Om det så er det siste jeg gjør. Helst skulle jeg trent på ordentlig. Sånn inne, vet dere. Med apparater og folk som roper høyre-venstre-tre-fir! Foreløpig er det ikke sånn, så jeg skal gå i full fart. 5 kilometer. Er dere klar over hvor sykt langt det er, eller?? Ikke det, nei. La meg beskrive dagens etappe for dere.
0-700 meter: Bea langer ut nå. Kommer godt i gang, synger og gauler. Det er svak utforbakke, og humøret stiger. Deilig å komme seg ut litt!
700-1000 meter: Hvor ble det av veikrysset? Det var da ikke så langt i går?
1000-1500 meter: Veikrysset er passert. Springsteen synger Born in the USA, Bea holder godt tempo og unngår en hundebæsj.
1500-2500 meter: Det gjør underlig vondt i en ankel. Tenner må bites sammen for å ikke roe ned tempoet. Queen synger Radio Gaga, og vokalen virker provoserende på utøveren.
2500 meter: SNU!
2500-3200 meter: Bea dagdrømmer. Om han hun gjerne skulle gått tur med. Som kanskje kunne tatt henne i hånda og dratt henne med når hun saknet farten. Bea dagdrømmer om følgebil med smågodt. Og om servicemannen som kan yte ekstraservice i dusjen når hun endelig er ferdig. Det kan da ikke være SÅ slitsomt å gå en tur?
3200-3600 meter: Bea skrur opp tempoet igjen. Unngår ikke hundebæsj.
3900-4000 meter: Helvete da, kan ikke veikrysset holde seg i ro??
4000-5000 meter: Det regner. Svak stigning gjør at blodsmaken nærmer seg ganen. Regnet skjuler ikke lenger bare svetten, men også tre tårer. Man prøver fortvila å dagdrømme om ekstraservice, og er glad regnet vasker vekk siklet som sildrer nedover haka. 4 non blondes synger What's going on, og Bea skjønner dem godt.
5000 meter: Dusj.
Neida, så det er Hushovd og meg. Det ser jo alle.
Servicemann søkes. Billmrk. Trenger trening.
onsdag 22. juli 2009
Feig eller fornuftig?
Ja, det lurer jeg på i natt. Kan man være begge deler, eller blir det bare enda feigere? Ikke vet jeg. La oss drudle.
Dette handler selvsagt om menn. Mann. Kanskje menn. Om kjærlighet, flørting og følelser. Jeg digger å flørte. Ganske enkelt. Det trenger ikke føre til noe som helst, men jeg digger den litt kriblende følelsen det gir meg i magen. Fleipe litt, blunke litt, og kjenne litt på håpet og boblene.
Desverre fyker jeg inn igjen i skallet mitt så fort denne flørtingen kan se ut til å lede til mer håndfaste greier. Da får jeg litt panikk, og tør ikke følge opp. Så sitter jeg der, og er superfrustrert fordi en god flørt forsvant, mens jeg altså innerst inne vet at det er jeg som feiget ut. Eller gjorde jeg det? Er det feigt å ikke ville involvere seg? Eller er det fornuftig?
Gode venner mener det er feigt. Og at jeg egentlig er lei meg for at jeg ikke tør å ta sjansen. Gode venner mener også det er fornuftig, siden jeg helt klart ikke er klar for å slippe noen innpå meg igjen. Jeg er enig med dem alle. Det er nok kanskje feigt å alltid backe ut, men jeg gjør det vel neppe uten grunn.
Så er det deg. Du har sneket deg inn i livet mitt. Jeg tror ikke du vet det selv, det har bare blitt sånn. Og ettersom ukene har gått, har du blitt ganske viktig for meg. Vi har nok småflørta litt, og på et tidspunkt strakte du ut hånda. Og dermed dro jeg til meg min. Så angret jeg, men nå er hånda di borte. Jeg sitter klar, og er villig til å gripe fatt så fort du strekker den ut igjen. Men er jeg fortsatt villig den dagen det faktisk skjer? Tør jeg virkelig det?
Fornuften sier meg at dersom det virkelig skulle blitt oss to, så hadde jeg ikke tvilt. Da hadde jeg hatt vissheten. Vi hadde hatt vissheten. Er det meningen, vil hendene våre møtes. Eller kan man ikke kreve så mye av skjebnen? Må man kanskje være villig til å ofre litt? Kan man virkelig tro på gevinst, uten å yte en innsats? Det blir jo litt som å vinne i lotto uten å ha levert kupongen. Det skjer faktisk ikke.
Men dette er ikke Norsk Tipping. Dette er Bea. Med følelser, hud og hår. Og siden jeg ikke er klar for å åpne meg helt, men allikevel savner noen, så må jeg faktisk bare tro på at jeg åpner meg den dagen det er meningen å gjøre det. Så da lar jeg deg seile videre, uten å rope etter deg, mens jeg egentlig er litt trist. Fordi jeg håpet jo. Et kort øyeblikk.
Fornuft og følelser. Det er ikke rart man blir feig.
Dette handler selvsagt om menn. Mann. Kanskje menn. Om kjærlighet, flørting og følelser. Jeg digger å flørte. Ganske enkelt. Det trenger ikke føre til noe som helst, men jeg digger den litt kriblende følelsen det gir meg i magen. Fleipe litt, blunke litt, og kjenne litt på håpet og boblene.
Desverre fyker jeg inn igjen i skallet mitt så fort denne flørtingen kan se ut til å lede til mer håndfaste greier. Da får jeg litt panikk, og tør ikke følge opp. Så sitter jeg der, og er superfrustrert fordi en god flørt forsvant, mens jeg altså innerst inne vet at det er jeg som feiget ut. Eller gjorde jeg det? Er det feigt å ikke ville involvere seg? Eller er det fornuftig?
Gode venner mener det er feigt. Og at jeg egentlig er lei meg for at jeg ikke tør å ta sjansen. Gode venner mener også det er fornuftig, siden jeg helt klart ikke er klar for å slippe noen innpå meg igjen. Jeg er enig med dem alle. Det er nok kanskje feigt å alltid backe ut, men jeg gjør det vel neppe uten grunn.
Så er det deg. Du har sneket deg inn i livet mitt. Jeg tror ikke du vet det selv, det har bare blitt sånn. Og ettersom ukene har gått, har du blitt ganske viktig for meg. Vi har nok småflørta litt, og på et tidspunkt strakte du ut hånda. Og dermed dro jeg til meg min. Så angret jeg, men nå er hånda di borte. Jeg sitter klar, og er villig til å gripe fatt så fort du strekker den ut igjen. Men er jeg fortsatt villig den dagen det faktisk skjer? Tør jeg virkelig det?
Fornuften sier meg at dersom det virkelig skulle blitt oss to, så hadde jeg ikke tvilt. Da hadde jeg hatt vissheten. Vi hadde hatt vissheten. Er det meningen, vil hendene våre møtes. Eller kan man ikke kreve så mye av skjebnen? Må man kanskje være villig til å ofre litt? Kan man virkelig tro på gevinst, uten å yte en innsats? Det blir jo litt som å vinne i lotto uten å ha levert kupongen. Det skjer faktisk ikke.
Men dette er ikke Norsk Tipping. Dette er Bea. Med følelser, hud og hår. Og siden jeg ikke er klar for å åpne meg helt, men allikevel savner noen, så må jeg faktisk bare tro på at jeg åpner meg den dagen det er meningen å gjøre det. Så da lar jeg deg seile videre, uten å rope etter deg, mens jeg egentlig er litt trist. Fordi jeg håpet jo. Et kort øyeblikk.
Fornuft og følelser. Det er ikke rart man blir feig.
tirsdag 21. juli 2009
Bea bare gjorde det
I to år har jeg hatt lyst til å tatovere meg. Hele tiden har det vært soleklart at det ikke skal være noe hva som helst. Jeg ville vise verden hva som var viktig for meg, og jeg ville ha en tatovering jeg visste ville bety like mye for meg om 50 år som den gjør i dag. Mange har tilbudt seg å hjelpe. Finne motiver, holde meg i hånda, gjøre avtale i et studio. Men neida, jeg har holdt igjen og holdt igjen. For det var ikke riktig. Det var ikke perfekt. Til slutt ble det en god venninne, en av de aller beste, og en svær bamse av en mann kalt Flipp, som dytta meg over kanten. Dette blogginnlegget blir skrevet for å vise dere smykket mitt, og forklare litt om bakgrunnen.
Fargene måtte bli som de ble. Det var ingen alternativer. Lillafargen har blitt enormt viktig for meg, og er den fargen jeg er aller mest komfortabel med. Grønnfargen sa seg selv, for trekløvere er nå engang grønne. Jeg har aldri vært glad i svart, så jeg kunne ikke hatt en svart tatovering heller. Enkelt og greit.
Så hvorfor trekløver? Fordi trekløveret er verdt å kjempe for. Trekløveret er for mange ikke så verdifullt som firkløver. For meg er det alt. Det er ungene mine. Det er meg. Det er oss for alltid. At bladene er hjerteformet er selvsagt ikke tilfeldig. Det handler om kjærlighet. Den eneste kjærligheten jeg noen gang kan stole fullt og helt på. Kjærligheten til ungene mine.
Dragen kom til meg ved en tilfeldighet. Den viser at trekløveret beskyttes. At jeg står oppreist for å ta igjen, uten å måtte sprute ild. Hodet er hevet, men det er ingen grunn til å skremme. Bokstavene M og S vises også i dragen. Det er ungenes forbokstaver. De er med på å forme meg, og bygge meg opp. Uten ungene er jeg ikke. Jeg kunne ikke hatt en stor og skummel drage. Jeg orker ikke kjempe på den måten lenger. Jeg vil stå støtt, sterkt og samtidig ydmykt. Det blir veien å gå.
Jeg har brukt mye tid og energi på feil ting og i feil retning de siste årene. Tatoveringen minner meg på at jeg har rett fokus nå. Jeg vet hva som er viktig og varig i livet, og hva som er verdt å reise seg for. Mange løse tråder er knyttet stramt igjen den siste tiden. Allikevel viser tatoveringen en tråd som henger i luften. For man kan faktisk ikke knyte igjen alt. Man må være åpen for forandring, så lenge man er sterk nok til å fortsatt holde fokus.
En skjult betydning finnes selvsagt også her, men den er bare min. En dag kanskje jeg deler. Med den som er spesiell nok. For det er en viktig del av meg. Det vil følge meg og påvirke valgene mine. Men akkurat nå er det ikke nødvendig å si noe. Til noen. De som trenger å vite, vet allerede. Og man trenger ikke se tatoveringen for å føle betydningen av den..
mandag 8. juni 2009
Det handler om håp
Ja, gjør det ikke gjerne det da, dere? Handler om håp? Jeg tror det. Selv er jeg en person som bobler over av følelser. Alltid. Er jeg glad, roper jeg det ut i alle retninger. Er jeg sint, bitcher jeg til alt som rører seg. Og triste Bea er ikke av typen som lider i stillhet. Men dette handler om håp. Eller mangelen på håp. Håpløshet, kanskje? La meg tegne et bilde for dere:
I flere måneder nå har jeg hatt et flaxlodd. Loddet har gitt meg masse spenning og glede gjennom vinteren, og jeg har blitt veldig glad i det. Det har blitt skrapet med ujevne mellomrom, og helt siden tidlig vår har det bare gjenstått et uskrapet felt. Ingen av de symbolene som er skrapet fram, har matchet. Det siste feltet har altså ikke vært av betydning, for jeg kunne jo ikke vinne. Man må ha tre like, og når man ikke har mer enn en av hver, kan man ikke vinne selv om man skraper det siste feltet.
Men selv om man vet det, så vet man jo ikke. Tenk om det stod "Gratulerer, nå vant du alt du noen gang har drømt om!"? Jeg vet da vel godt at det ikke pleier å stå det på Flaxlodd, men så lenge jeg ikke hadde skrapet, så visste jeg ikke. Ikke helt sikkert. Det kunne jo hende. Dessuten hadde jeg altså blitt veldig glad i dette Flaxloddet, og var ikke klar for å gi det fra meg. Ja, for man kaster jo Flaxlodd uten gevinst, man går ikke rundt med dem i lomma. Jeg ville ikke ta loddet mitt ut av lomma, helt enkelt. Og hvorfor ikke det? Fordi det ga meg håp.
Så, en dag i mai, kommer det altså et vilt fremmed kvinnemenneske inn fra høyre, og skraper loddet. Hun skraper MITT Flaxlodd. "Ingen gevinst" stod det der. Jeg visste vel det. Men hvem ga henne retten til å skrape mitt lodd? Kunne jeg ikke bare få beholde håpet? Nå satt jeg jo igjen med et komplett ubrukelig lodd. Søppel. Uten håp om gevinst. Håpløst.
Dagene gikk, og jeg lot Flaxloddet ligge på bordet. Der det lå da hun skrapte det. Jeg orket da ikke bry meg med det teite loddet. Og jeg hadde mista håpet, så jeg orket i grunnen ikke bry meg om noe særlig annet heller. Så måtte bordet ryddes, og loddet fjernes. Jeg gikk mot søpla, men ombestemte meg og putta det i lomma. Der ligger det fortsatt. Godt plassert. Jeg tenker på det hver dag, og kjenner litt på den gamle spenningen. Fra tiden før jeg visste det jeg hadde visst hele tiden. Flaxloddet ble et symbol på håp. Et symbol på knust håp. På håpløshet. Men mest av alt et symbol på at av og til er ikke livet så verst, selv om noen velger å fjerne illusjonene dine. Fordi man får et klarere syn, og en bedre hverdag. Man lever i livet og ikke i håpet. Det er ikke så verst. Det er faktisk det beste jeg har opplevd på lenge.
Så da handler kanskje ikke alt om håp allikevel da? Eller?
I flere måneder nå har jeg hatt et flaxlodd. Loddet har gitt meg masse spenning og glede gjennom vinteren, og jeg har blitt veldig glad i det. Det har blitt skrapet med ujevne mellomrom, og helt siden tidlig vår har det bare gjenstått et uskrapet felt. Ingen av de symbolene som er skrapet fram, har matchet. Det siste feltet har altså ikke vært av betydning, for jeg kunne jo ikke vinne. Man må ha tre like, og når man ikke har mer enn en av hver, kan man ikke vinne selv om man skraper det siste feltet.
Men selv om man vet det, så vet man jo ikke. Tenk om det stod "Gratulerer, nå vant du alt du noen gang har drømt om!"? Jeg vet da vel godt at det ikke pleier å stå det på Flaxlodd, men så lenge jeg ikke hadde skrapet, så visste jeg ikke. Ikke helt sikkert. Det kunne jo hende. Dessuten hadde jeg altså blitt veldig glad i dette Flaxloddet, og var ikke klar for å gi det fra meg. Ja, for man kaster jo Flaxlodd uten gevinst, man går ikke rundt med dem i lomma. Jeg ville ikke ta loddet mitt ut av lomma, helt enkelt. Og hvorfor ikke det? Fordi det ga meg håp.
Så, en dag i mai, kommer det altså et vilt fremmed kvinnemenneske inn fra høyre, og skraper loddet. Hun skraper MITT Flaxlodd. "Ingen gevinst" stod det der. Jeg visste vel det. Men hvem ga henne retten til å skrape mitt lodd? Kunne jeg ikke bare få beholde håpet? Nå satt jeg jo igjen med et komplett ubrukelig lodd. Søppel. Uten håp om gevinst. Håpløst.
Dagene gikk, og jeg lot Flaxloddet ligge på bordet. Der det lå da hun skrapte det. Jeg orket da ikke bry meg med det teite loddet. Og jeg hadde mista håpet, så jeg orket i grunnen ikke bry meg om noe særlig annet heller. Så måtte bordet ryddes, og loddet fjernes. Jeg gikk mot søpla, men ombestemte meg og putta det i lomma. Der ligger det fortsatt. Godt plassert. Jeg tenker på det hver dag, og kjenner litt på den gamle spenningen. Fra tiden før jeg visste det jeg hadde visst hele tiden. Flaxloddet ble et symbol på håp. Et symbol på knust håp. På håpløshet. Men mest av alt et symbol på at av og til er ikke livet så verst, selv om noen velger å fjerne illusjonene dine. Fordi man får et klarere syn, og en bedre hverdag. Man lever i livet og ikke i håpet. Det er ikke så verst. Det er faktisk det beste jeg har opplevd på lenge.
Så da handler kanskje ikke alt om håp allikevel da? Eller?
Det innerste rommet
Livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg tror på dette. Det har gitt meg styrke i mange tunge perioder. Og for hver periode jeg jobber meg gjennom, vet jeg at jeg stiller litt sterkere. For neste gang kan livet velge å gi meg enda litt mer, og da gjelder det å stå oppreist. Igjen.
De siste ukene har jeg hatt det så godt. Jeg har ryddet opp i gammelt rot, jeg har funnet igjen gamle juveler. Og jeg har klart å sette pris på de mange gode vennskapene min lille verden består av. Jeg har nappet hodet opp fra egen navle, og har hatt overskudd til å være der for andre. Som faktisk har hatt behov for meg, satt pris på meg, og vist at de er glad jeg er der. Det har gitt meg enormt med overskudd, og sirkelen jeg vandret i var god.
Så valgte livet å gi meg en ny utfordring. Denne gangen gikk skjebnen rett inn i det innerste rommet hos meg, og romsterte der. Du vet, det rommet jeg ikke viser noen. Rommet der jeg har hemmeligheten. En liten sjel ingen andre enn jeg kjenner. En sjel jeg så inderlig ønsker at skal få være i fred. Så valgte altså livet, i løpet av sekunder, og tvinge døra åpen. Livet ga meg ingen andre muligheter enn å gå inn i det innerste rommet, og bli der. Lenge. Litt for lenge. Lenger enn jeg selv setter pris på.
Jeg ønsker ikke å forstyrre den lille sjelen. Men dette måtte vi gjennom, den og jeg. Så jeg trakk pusten, og rensket stemmen. Jeg forklarte, mens tårene sprutet og panikken tok meg, at dette ikke hadde med den lille sjelen å gjøre. At dette ikke skal påvirke roen i det innerste rommet. At dette er annerledes, og ingenting vi skal la rokke ved vår tro. Hvem av oss som er mest sår. Mest sint. Gråter flest tårer. Jeg aner ikke. Det føles som om et sår som nesten er grodd, blir revet opp med rå makt. Det føles som om noen truer det innerste rommet. Det er lov å kjenne på frykten da. Sorgen også.
Men livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg skal takle dette. Jeg skal beskytte veggene i det innerste rommet, og jeg skal aldri svikte den lille sjelen.
Du vet det, sant? At jeg beskytter deg bestandig. Deg. Dere. Oss. Alltid.
Det er en mening med alt. Vær så snill å tro meg.
De siste ukene har jeg hatt det så godt. Jeg har ryddet opp i gammelt rot, jeg har funnet igjen gamle juveler. Og jeg har klart å sette pris på de mange gode vennskapene min lille verden består av. Jeg har nappet hodet opp fra egen navle, og har hatt overskudd til å være der for andre. Som faktisk har hatt behov for meg, satt pris på meg, og vist at de er glad jeg er der. Det har gitt meg enormt med overskudd, og sirkelen jeg vandret i var god.
Så valgte livet å gi meg en ny utfordring. Denne gangen gikk skjebnen rett inn i det innerste rommet hos meg, og romsterte der. Du vet, det rommet jeg ikke viser noen. Rommet der jeg har hemmeligheten. En liten sjel ingen andre enn jeg kjenner. En sjel jeg så inderlig ønsker at skal få være i fred. Så valgte altså livet, i løpet av sekunder, og tvinge døra åpen. Livet ga meg ingen andre muligheter enn å gå inn i det innerste rommet, og bli der. Lenge. Litt for lenge. Lenger enn jeg selv setter pris på.
Jeg ønsker ikke å forstyrre den lille sjelen. Men dette måtte vi gjennom, den og jeg. Så jeg trakk pusten, og rensket stemmen. Jeg forklarte, mens tårene sprutet og panikken tok meg, at dette ikke hadde med den lille sjelen å gjøre. At dette ikke skal påvirke roen i det innerste rommet. At dette er annerledes, og ingenting vi skal la rokke ved vår tro. Hvem av oss som er mest sår. Mest sint. Gråter flest tårer. Jeg aner ikke. Det føles som om et sår som nesten er grodd, blir revet opp med rå makt. Det føles som om noen truer det innerste rommet. Det er lov å kjenne på frykten da. Sorgen også.
Men livet gir meg ikke mer enn jeg kan takle. Jeg skal takle dette. Jeg skal beskytte veggene i det innerste rommet, og jeg skal aldri svikte den lille sjelen.
Du vet det, sant? At jeg beskytter deg bestandig. Deg. Dere. Oss. Alltid.
Det er en mening med alt. Vær så snill å tro meg.
mandag 5. januar 2009
Bea prøver noe nytt..
Neida, det er jo ikke nytt. Jeg prøvde det i fjor også. Forskjellen er at i år skal jeg gjennomføre.
Nytt år, nye muligheter. Det er en stund siden en jeg kjenner sa dette til meg. I kveld minnet han meg på det, og jeg tenkte at det er egentlig et veldig godt utgangspunkt. Hvorfor ikke tenke litt på akkurat det? Ikke at man skal bli så sunn og slank og rik, men at dette året er helt nytt og inneholder faktisk en hel del nye muligheter. Jeg skal jammen bli flinkere til å benytte meg av dem.
Jeg er alt for glad i det trygge hjemmet mitt. Dette året må jeg ut. Ja, ikke at jeg blir husløs, men jeg må bli flinkere til å benytte de mulighetene som er utenfor husets fire vegger. Annenhver helg er jeg alene hjemme, og det er de helgene som nå skal utnyttes bedre. Hver måned bør en av de barnefrie helgene inneholde noe annet enn jobb, sofa og bestevenninne.
Først ut er en tur til Bergen. Der har jeg flere gode venner, en virkelig god gammel venn, og en splitter ny venn. Alle disse skal oppsøkes i løpet av den helgen, og det i seg selv gir jo enda flere nye muligheter. Gamle vennskap pleies, og helt nye vennskap vil forhåpentligvis gro sterkere. At enkelte ikke er så glad i å treffe nye mennesker, og dermed vurderer å avbestille flybilletten tre ganger i døgnet, det skal ikke stoppe meg. For det er jo et helt nytt år. Fullt av nye muligheter. Hvis vi bare oppsøker dem.
Neste prosjekt er en sosial greie med jobben, som jeg har hoppet bukk over i de årene jeg har jobbet der. Vel, i år blir jeg med! Og ikke nok med det, jeg har jammen tenkt til å ha det morro mens jeg er der.
Vinterferie med familien i varme strøk vil, om ikke annet, gi meg muligheten til å gå barbeint i sanda. Høre bølger, og kjenne lukta av saltvannet som kommer med ettermiddagsbrisen. Jeg gleder meg.
Heldigvis har jeg venninner som ikke er som de skal. Derfor er neste post på programmet å grave fram nedoverskiene igjen. Etter åtte år. Og la meg understreke at jeg var ufattelig dårlig for åtte år siden også. Men jeg hiver meg med, og så får jeg heller dø i forsøket. "Turid og Bea på slalom skulle stå, så ramla de av heisen - ingen veit hvor de er nå.."
Når det nesten er vår, og jeg virkelig er møkklei vinteren, da kommer de. Hele bøtteballetten fra Lukket Avdeling. Da skal det drikkes, skravles, og skumsoppes langt ut i de små timer. De er en sånn flokk man kan be selv om man vet at man ikke har stoler nok. De bryr seg ikke om sånt, de ler og klemmer uansett. Fine flokken min.
Ser du? Ser du hvordan jeg griper tak i de nye mulighetene dette året bærer med seg? Jeg vet at det er mange flere helger å fylle, men jeg garaterer at minst EN av de helgene jeg har planlagt så langt, vil åpne muligheten for en fin helg senere i år. Det gjelder bare å gripe den. Hva har jeg å tape?
En ting vet jeg om 2009. Når dette året er slutt, skal jeg ikke lure på hvor det ble av. Og jeg skal ikke måtte leve med vissheten om at det som kunne blitt, aldri ble. Fordi jeg ikke grep muligheten.
Nytt år, nye muligheter. Det er en stund siden en jeg kjenner sa dette til meg. I kveld minnet han meg på det, og jeg tenkte at det er egentlig et veldig godt utgangspunkt. Hvorfor ikke tenke litt på akkurat det? Ikke at man skal bli så sunn og slank og rik, men at dette året er helt nytt og inneholder faktisk en hel del nye muligheter. Jeg skal jammen bli flinkere til å benytte meg av dem.
Jeg er alt for glad i det trygge hjemmet mitt. Dette året må jeg ut. Ja, ikke at jeg blir husløs, men jeg må bli flinkere til å benytte de mulighetene som er utenfor husets fire vegger. Annenhver helg er jeg alene hjemme, og det er de helgene som nå skal utnyttes bedre. Hver måned bør en av de barnefrie helgene inneholde noe annet enn jobb, sofa og bestevenninne.
Først ut er en tur til Bergen. Der har jeg flere gode venner, en virkelig god gammel venn, og en splitter ny venn. Alle disse skal oppsøkes i løpet av den helgen, og det i seg selv gir jo enda flere nye muligheter. Gamle vennskap pleies, og helt nye vennskap vil forhåpentligvis gro sterkere. At enkelte ikke er så glad i å treffe nye mennesker, og dermed vurderer å avbestille flybilletten tre ganger i døgnet, det skal ikke stoppe meg. For det er jo et helt nytt år. Fullt av nye muligheter. Hvis vi bare oppsøker dem.
Neste prosjekt er en sosial greie med jobben, som jeg har hoppet bukk over i de årene jeg har jobbet der. Vel, i år blir jeg med! Og ikke nok med det, jeg har jammen tenkt til å ha det morro mens jeg er der.
Vinterferie med familien i varme strøk vil, om ikke annet, gi meg muligheten til å gå barbeint i sanda. Høre bølger, og kjenne lukta av saltvannet som kommer med ettermiddagsbrisen. Jeg gleder meg.
Heldigvis har jeg venninner som ikke er som de skal. Derfor er neste post på programmet å grave fram nedoverskiene igjen. Etter åtte år. Og la meg understreke at jeg var ufattelig dårlig for åtte år siden også. Men jeg hiver meg med, og så får jeg heller dø i forsøket. "Turid og Bea på slalom skulle stå, så ramla de av heisen - ingen veit hvor de er nå.."
Når det nesten er vår, og jeg virkelig er møkklei vinteren, da kommer de. Hele bøtteballetten fra Lukket Avdeling. Da skal det drikkes, skravles, og skumsoppes langt ut i de små timer. De er en sånn flokk man kan be selv om man vet at man ikke har stoler nok. De bryr seg ikke om sånt, de ler og klemmer uansett. Fine flokken min.
Ser du? Ser du hvordan jeg griper tak i de nye mulighetene dette året bærer med seg? Jeg vet at det er mange flere helger å fylle, men jeg garaterer at minst EN av de helgene jeg har planlagt så langt, vil åpne muligheten for en fin helg senere i år. Det gjelder bare å gripe den. Hva har jeg å tape?
En ting vet jeg om 2009. Når dette året er slutt, skal jeg ikke lure på hvor det ble av. Og jeg skal ikke måtte leve med vissheten om at det som kunne blitt, aldri ble. Fordi jeg ikke grep muligheten.
fredag 10. oktober 2008
365
Tre hundre og sekstifem. Tre hundre og sekstifem dager. Ett år. Bare ett eneste år, av et langt liv. Samtidig en så stor del av livet, at det er vanskelig å fatte.
For ett år siden i dag, valgte jeg å avvise deg. Jeg viste deg, med ord og handling, veien ut av livet mitt. For godt. Du hadde ikke bedt om det, du hadde ikke fortjent det, men allikevel valgte jeg å snu ryggen til deg. Uten mulighet for å snu meg tilbake. For da ville du ikke være der mer.
Jeg trodde ærlig talt det skulle være enklere. Jeg trodde at ved å avvise deg fysisk, ville du også forsvinne fra mitt indre. Der tok jeg feil. Ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på deg. På mulighetene jeg tok fra deg. Tok fra oss. Og alle som omgir oss. Jeg kunne gitt hva som helst for å kjenne lukten av deg. Føle huden din. Høre stemmen din. Men den muligheten får jeg aldri. Fordi jeg valgte annerledes.
Jeg prøver å finne styrke i deg. Jeg prøver å tro at du følger meg av godhet, ikke av hat. Jeg prøver å tro at du har tilgitt. Kunne jeg bare forklart deg. Kunne jeg bare fått en mulighet til å gi deg forståelsen av dette. Til å forstå selv. Men det blir ikke sånn. I stedet må jeg prøve å snu dette vonde til noe positivt. For ikke å gå under selv. Jeg må stole på at du skjønner at jeg aldri ville deg noe vondt. Jeg må stole på at du engang kjente varmen jeg så gjerne skulle gitt deg.
Akkurat i kveld, er det troen på engler og gode sjeler som holder meg oppe. Jeg beklager så inderlig at jeg aldri ga deg sjansen til å tro det samme selv.
For ett år siden i dag, valgte jeg å avvise deg. Jeg viste deg, med ord og handling, veien ut av livet mitt. For godt. Du hadde ikke bedt om det, du hadde ikke fortjent det, men allikevel valgte jeg å snu ryggen til deg. Uten mulighet for å snu meg tilbake. For da ville du ikke være der mer.
Jeg trodde ærlig talt det skulle være enklere. Jeg trodde at ved å avvise deg fysisk, ville du også forsvinne fra mitt indre. Der tok jeg feil. Ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på deg. På mulighetene jeg tok fra deg. Tok fra oss. Og alle som omgir oss. Jeg kunne gitt hva som helst for å kjenne lukten av deg. Føle huden din. Høre stemmen din. Men den muligheten får jeg aldri. Fordi jeg valgte annerledes.
Jeg prøver å finne styrke i deg. Jeg prøver å tro at du følger meg av godhet, ikke av hat. Jeg prøver å tro at du har tilgitt. Kunne jeg bare forklart deg. Kunne jeg bare fått en mulighet til å gi deg forståelsen av dette. Til å forstå selv. Men det blir ikke sånn. I stedet må jeg prøve å snu dette vonde til noe positivt. For ikke å gå under selv. Jeg må stole på at du skjønner at jeg aldri ville deg noe vondt. Jeg må stole på at du engang kjente varmen jeg så gjerne skulle gitt deg.
Akkurat i kveld, er det troen på engler og gode sjeler som holder meg oppe. Jeg beklager så inderlig at jeg aldri ga deg sjansen til å tro det samme selv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)