Litt usikker på hvor den overskriften kom fra, men jeg stod nå her og tenkte på blomster. Og så har vi jo den planta fra "Little shop of horrors" som er så sulten. Jeg føler meg litt som den av og til. Som en skrubbsulten plante som hveser "Feeeeeed me" til han som uheldigvis føler han må ta vare på den. Seymour, het han ikke det da?
Ting som ikke pleies, blir ødelagt. Det var vel egentlig tema her, tror jeg. For sånn er det. Se på bilen min, for eksempel. Aldri blitt pleiet av meg i alle fall, og nå er den straks tilkoblet respirator. Tror ikke engang det er håp om å kunne bruke den til organdonasjon. Triste saker. Men någet selvforskyldt, ettersom jeg altså aldri klarer å ta den gamle bilens behov på alvor.
Gamle vennskap har også tatt kvelden grunnet min manglende omsorg. En del var vel kanskje nødt til å dø, for man kan faktisk ikke dra med seg alle man møter videre her i livet. Men noen mennesker skulle jeg ønske jeg hadde tatt bedre vare på. De hadde utvilsomt tilført livet mitt positive sider. Så kan vi tenke at da er det bare å starte på nytt. Oppsøke, finne igjen tonen, og pleie til det blomstrer. Men er det så enkelt? Er det så enkelt å endre seg? Endre meg? For jeg er ikke noe god på sånt, jeg. Uansett om det er bil, folk eller penger det er snakk om - sunne forhold har aldri vært min sterke side. Så da bør man kanskje konsentre seg om å ta vare på de man fortsatt har igjen, heller enn å riste liv i noe annet.
Hjemme hos meg er det ikke en eneste potteplante. De har jeg gitt opp for lengst. Jeg glemmer å vanne, eller jeg vanner for mye. Jeg gidder ikke knipe av, plukke bort, og røske opp. Så nei, ingen planter hos meg. Det funker fint, både for meg og dem. Derimot har jeg en menneskerelasjon som gir meg klare potteplanteassosiasjoner. Det føles som om akkurat denne planta er i ferd med å dø. Det vil jeg ikke. Og jeg tror egentlig ikke planta har lyst til å gi opp heller. Men det er så sykt vanskelig å vite hvordan jeg kan riste den grønne dvaske veksten til liv igjen. Planter må gjødsel regelmessig. Vannes jevnlig. Generelt stelles med da, for ikke å visne. I perioder kan jeg nok gi denne planta i overkant med vann. Jeg tror ikke den i utgangspunktet står i fare for å drukne, for jeg tror den trives i fuktig klima. Samtidig er det nå engang sånn, at planter som har begynt å tørke inn, de drukner mye lettere enn friske planter. Så hvordan vite når det er nok? Jeg kan helle et glass vann ned i potta, og se om den blomstrer igjen. Gjør den det, er jo saken grei. da får den et glass, sånn nå og da. Men hvis den ikke blomstrer, hva da? Skal jeg fortsette å helle på vann, og stole på at den vil blomstre før eller siden? Eller vil alt vannet gjør vondt verre, og sørge for at jeg aldri ser de fine fargene igjen? Kan hende den trenger en periode uten vann, og at jeg bare må slippe taket i frykten for at den skal tørke inn?
Det virker kanskje som mye styr dette, for er det ikke bare å se an da? Dør den, så dør den. Da hadde den kanskje ikke så mye mer i tilføre? Joda, selvsagt kan jeg slippe taket, men jeg vil jo helst at den blomstrer igjen da. Sånn av og til. Den er ganske fantastisk når den først gjør det, så det er verdt å legge ned litt arbeid her. Dessuten liker jeg å pusle med den, jeg gjør jo det. jeg synes det er koselig, rett og slett. Det handler litt om å finne balansen. Mellom trivsel og styr. Det er neimen ikke alltid like lett. Planter kan ikke love at de skal blomstre. Det avhenger av levevilkårene. Dermed må jeg være villig til å jobbe litt for dette, uten noen garanti for resultatet. Og det er jeg. Jeg skulle bare ønske jeg hadde visst om jeg jobbet i riktig retning. Kjipt å overøse en potteplante med vann, hvis alt den trenger er fjorten dagers tørke, og litt hønsemøkk.
Sånn sett liker jeg den planta i "Little shop of horror". Den brøler når den er sulten. Den spytter ut alt den ikke liker, og krever riktig mat. Blir sikkert fryktelig slitsomt i lengden det også, jeg ser den. Så man burde kanskje beklage til de man har utsatt for den slags opp gjennom.. Men jeg spiste ingen av dem!
Nei, sunne forhold er som sagt ikke helt min greie. Kanskje jeg bare skal kjøpe meg en kaktus? Men hvor er kosen i DET, liksom?
fredag 12. november 2010
tirsdag 12. oktober 2010
Ikke bare bare, Bambi
Bambi er på glattisen. Nok en gang. Fordi hun ikke har evnen til å holde seg unna. Det er et fint vann, med en smal gangvei rundt. Gangveien er bred nok, men føles litt kjedelig. Dermed er det langt mer spennende å gå over vannet, på isen. Nå har Bambi valset rundt på denne isen i et helt år. Kanskje på tide å komme seg over vannet?
Det er jo ikke morsomt å gå rundt og rundt vannet, på den trygge gangveien. Så da Bambi hadde gått der en stund, bestemte hun seg for å teste isen. I begynnelsen holdt hun seg helt inntil kanten, sånn at det bare var å hoppe på land hvis isen skulle svikte. Den sviktet ikke. Bambi var fryktelig ustø, men hadde selskap av Trampe der ute, og kom seg på beina hver gang hun falt. Og det var jo morsomt! Det er ikke farlig å falle, når man ikke er alene. Da spretter man opp igjen, stabler beina i riktig rekkefølge, og prøver en bit til.
Ukene gikk, og Bambi ble tøffere. Nå befinner hun seg så langt ute på isen at det ikke lenger bare er å hoppe i trygghet på land. Og nå oppdager hun at det å falle ikke er den største utfordringen. Isen er tynn enkelte steder, og hun må trå uhyre varsomt for ikke å gå gjennom. Trampe leker med henne fremdeles, og hjelper henne når hun snubler, men Trampe vil ikke kunne få henne opp om hun faller i vannet. For å være helt sikker på at Bambi forstår, har Trampe satt opp skilt. "Tynn is!" står det. Bambi ser advarslene, men Trampe selv kan jo leke der ute, så hvorfor skal ikke hun kunne gjøre det samme? Hun kan da ta vare på seg selv. Eller kan hun det?
Midt i vannet er det slush. Noen middels store isflak kan man fortsatt holde seg flytende på, men stort sett er det bare iskaldt vann. Trampe spretter lekent rundt på isflakene, mens Bambi holder seg i ro. Hun kjeder seg. Ser inn mot gangveien på land, og lurer på om det kanskje hadde vært like greit å tusle videre langs den. Kjenner en lengsel etter det trygge og forutsigbare, og merker at hun er fryktelig sliten etter så lang tid uten fast grunn under føttene. Det tapper henne for krefter å hele tiden skulle se hvor hun setter foten. Bambi snur, og ser etter en enkel vei inn på den faste isen. "Kom da!" roper Trampe. Kaninen er tilbake fra slushen, og vil leke på isen igjen. "Prøv å ta meg!" Bambi ler henrykt, og snubler mot Trampe på de lange bena sine. Hun gleder seg allerede til de skal skli sammen bortover, og se hvem som klarer de kuleste svingene. Men før hun kommer fram, har Trampe funnet veien ut i det mest usikre igjen. Der hvor Bambi ikke våger å gå.
Nå orker ikke Bambi mer. Hun er lei av å jage noe hun aldri får tak i, og bestemmer seg for å snuble seg innover mot land igjen. Det er vondt å avslutte noe som har vært så moro så lenge, men hun ser ingen annen utvei. Tårene triller. Så skjønner hun at det ville være urettferdig mot Trampe å bare gå. At hun burde forklare hvorfor. Hun snur seg, tørker tårene, og roper ut mot midten av vannet. Så sier hun det høyt. For første gang til noen andre enn seg selv. Hun sier at hun ikke vet om hun kan fortsette livet på isen, når hun tilbringer så mye tid alene. Der inne på gangveien treffer man stadig på noen å leke med, men her ute på isen er det bare de to. Hun forklarer at det der og da føles som om de aldri skal finne en is som holder dem begge i mer enn noen minutter av gangen. Trampe forstår. Og sier at de kanskje kan lete litt mer etter den isen? Om en stund? For først skal Trampe ut i slushen, men det betyr jo ikke at han alltid vil være der. Ikke sant? Og det er sant. Bambi nikker ivrig, mister fotfeste og går rett i isen. Trampe får henne lattermild på beina, og Bambi husker at det er sånn det er. Det er sånn stemningen egentlig er, når hun ikke er tynget av usikkerhet.
Og nå da Bambi, forsetter du å leke på isen? Bambi tusler mot gangveien, og har bestemt seg. Endelig er hun i stand til å velge. Og det er kanskje det som har slitt henne sånn ut, at hun har følt seg ute av stand til å velge. Det er ikke et reellt valg, når 50% av isen ikke holder henne. Da er hun jo nødt til å holde seg på de trygge partiene, og bare håpe at hun ikke kjeder livet av seg i påvente av selskap. Så nå er Bambi på vei mot gangveien. Der er det andre rådyr, og hun kan allerede høre latter og leven der borte. Hun gleder seg.
Når Trampe har fast nok is under føttene, til at den kan holde dem begge, håper hun han roper. Da skal hun sprette ut på isen igjen, og gå langt nok ut til at han får tak i henne. Hun gleder seg.
Det handler om å ta sjansen. Sammen. Om å strekke seg litt begge to, i samme retning, for å nå et felles mål. Det lar seg ikke gjøre, med mindre man vet hva målet er, og føler seg sikker på at den andre jobber for det samme. Mister man målet av syne, mister man også motivasjonen til å strekke seg. Ingenting er som å oppdage at man ønsker det samme. Og er man villig til å gi litt for det, og tar vare på hverandre underveis, er mulighetene absolutt til stede for at man kommer dit. En dag.
Jeg gleder meg.
Det er jo ikke morsomt å gå rundt og rundt vannet, på den trygge gangveien. Så da Bambi hadde gått der en stund, bestemte hun seg for å teste isen. I begynnelsen holdt hun seg helt inntil kanten, sånn at det bare var å hoppe på land hvis isen skulle svikte. Den sviktet ikke. Bambi var fryktelig ustø, men hadde selskap av Trampe der ute, og kom seg på beina hver gang hun falt. Og det var jo morsomt! Det er ikke farlig å falle, når man ikke er alene. Da spretter man opp igjen, stabler beina i riktig rekkefølge, og prøver en bit til.
Ukene gikk, og Bambi ble tøffere. Nå befinner hun seg så langt ute på isen at det ikke lenger bare er å hoppe i trygghet på land. Og nå oppdager hun at det å falle ikke er den største utfordringen. Isen er tynn enkelte steder, og hun må trå uhyre varsomt for ikke å gå gjennom. Trampe leker med henne fremdeles, og hjelper henne når hun snubler, men Trampe vil ikke kunne få henne opp om hun faller i vannet. For å være helt sikker på at Bambi forstår, har Trampe satt opp skilt. "Tynn is!" står det. Bambi ser advarslene, men Trampe selv kan jo leke der ute, så hvorfor skal ikke hun kunne gjøre det samme? Hun kan da ta vare på seg selv. Eller kan hun det?
Midt i vannet er det slush. Noen middels store isflak kan man fortsatt holde seg flytende på, men stort sett er det bare iskaldt vann. Trampe spretter lekent rundt på isflakene, mens Bambi holder seg i ro. Hun kjeder seg. Ser inn mot gangveien på land, og lurer på om det kanskje hadde vært like greit å tusle videre langs den. Kjenner en lengsel etter det trygge og forutsigbare, og merker at hun er fryktelig sliten etter så lang tid uten fast grunn under føttene. Det tapper henne for krefter å hele tiden skulle se hvor hun setter foten. Bambi snur, og ser etter en enkel vei inn på den faste isen. "Kom da!" roper Trampe. Kaninen er tilbake fra slushen, og vil leke på isen igjen. "Prøv å ta meg!" Bambi ler henrykt, og snubler mot Trampe på de lange bena sine. Hun gleder seg allerede til de skal skli sammen bortover, og se hvem som klarer de kuleste svingene. Men før hun kommer fram, har Trampe funnet veien ut i det mest usikre igjen. Der hvor Bambi ikke våger å gå.
Nå orker ikke Bambi mer. Hun er lei av å jage noe hun aldri får tak i, og bestemmer seg for å snuble seg innover mot land igjen. Det er vondt å avslutte noe som har vært så moro så lenge, men hun ser ingen annen utvei. Tårene triller. Så skjønner hun at det ville være urettferdig mot Trampe å bare gå. At hun burde forklare hvorfor. Hun snur seg, tørker tårene, og roper ut mot midten av vannet. Så sier hun det høyt. For første gang til noen andre enn seg selv. Hun sier at hun ikke vet om hun kan fortsette livet på isen, når hun tilbringer så mye tid alene. Der inne på gangveien treffer man stadig på noen å leke med, men her ute på isen er det bare de to. Hun forklarer at det der og da føles som om de aldri skal finne en is som holder dem begge i mer enn noen minutter av gangen. Trampe forstår. Og sier at de kanskje kan lete litt mer etter den isen? Om en stund? For først skal Trampe ut i slushen, men det betyr jo ikke at han alltid vil være der. Ikke sant? Og det er sant. Bambi nikker ivrig, mister fotfeste og går rett i isen. Trampe får henne lattermild på beina, og Bambi husker at det er sånn det er. Det er sånn stemningen egentlig er, når hun ikke er tynget av usikkerhet.
Og nå da Bambi, forsetter du å leke på isen? Bambi tusler mot gangveien, og har bestemt seg. Endelig er hun i stand til å velge. Og det er kanskje det som har slitt henne sånn ut, at hun har følt seg ute av stand til å velge. Det er ikke et reellt valg, når 50% av isen ikke holder henne. Da er hun jo nødt til å holde seg på de trygge partiene, og bare håpe at hun ikke kjeder livet av seg i påvente av selskap. Så nå er Bambi på vei mot gangveien. Der er det andre rådyr, og hun kan allerede høre latter og leven der borte. Hun gleder seg.
Når Trampe har fast nok is under føttene, til at den kan holde dem begge, håper hun han roper. Da skal hun sprette ut på isen igjen, og gå langt nok ut til at han får tak i henne. Hun gleder seg.
Det handler om å ta sjansen. Sammen. Om å strekke seg litt begge to, i samme retning, for å nå et felles mål. Det lar seg ikke gjøre, med mindre man vet hva målet er, og føler seg sikker på at den andre jobber for det samme. Mister man målet av syne, mister man også motivasjonen til å strekke seg. Ingenting er som å oppdage at man ønsker det samme. Og er man villig til å gi litt for det, og tar vare på hverandre underveis, er mulighetene absolutt til stede for at man kommer dit. En dag.
Jeg gleder meg.
søndag 10. oktober 2010
Lille speil på veggen der
Det er gjerne en hårfin balanse mellom å dyrke en sorg, og å pleie den. Mange sliter med å finne den balansen, mens andre klarer å trippe på streken uten å falle. Samtidig er det en hårfin balanse mellom det å skulle stå opp for seg selv, og sine valg, og det å ikke skulle såre andre. Før du leser videre, er det viktig at du vet at jeg har stor respekt for mennesker. Også de som mener det som ble gjort var utilgivelig.
To store tekopper på bordet. Behagelig atmosfære i et koselig hus. Hun ser ut som en hvilken som helst annen kvinne på hennes alder. Har sterkt blikk som ikke viker, og holder koppen med stødige hender.
Du har lys på trappa i kveld, er det tilfeldig?
-Både og, egentlig. Jeg har stadig lys på trappa, men alltid tiende oktober. Det er jo dette det handler om, at jeg ikke ønsker å glemme. Og at jeg påberoper meg retten til å sørge. Så nei, det er vel ikke tilfeldig. Men at det er rosa, det er tilfeldig. Så opptatt av brystkreftaksjonen er jeg faktisk ikke.
Øynene lyser, og hele rommet fylles med humor. Det må være godt å kunne snakke om dette uten å være tynget av sorg?
- Ja. Hadde jeg vært tynget av sorg, hadde jeg nok ikke snakket om det. Jeg har et enormt behov for å fortelle min historie. Om igjen og om igjen. Fordi det er det eneste som hjelper. Dessverre oppstod behovet etter at verden hadde mistet interessen, og folk flest mente jeg burde ha kommet over det. Ja, for mange mener nok at jeg ikke skal klamre meg fast i dette. At jeg skal slippe taket, og at det ikke er sunt å snakke om savn og sorg. Jeg hørte på dem en stund, men skjønte ganske fort at det ville spist meg opp fra innsiden om jeg ikke lot følelsene herje fritt.
Skal vi ta det fra begynnelsen?
- Jeg ble gravid. Det er vel gjerne sånn det begynner. Ettersom jeg brukte prevensjon, tok det lang tid før jeg forstod det. Jeg var dårlig, uten å finne årsaken, men tanken på graviditet slo meg overhode ikke. Ikke før jeg kom ut fra Kiwi en lørdag formiddag med sjokolademelk, mandariner på boks, ananas på boks, røkelaks og Solo. Jeg satt meg i bilen, og tenkte at herlighet jeg er jo gravid! Tok en test, fikk det bekrefta, og så raste den siste delen av grunn bort under føttene mine. Allerede der ble valget tatt. Jeg kunne ikke bære fram dette barnet. Jeg hadde ingen krefter igjen etter en tøff høst, jeg hadde allerede barn som trengte en mamma som fungerte, og "pappa'n" her ville ikke ha barn. Allikevel hylte det jo i meg, for dette ville jeg ikke gjøre. Tanken på abort splitta meg på innsiden. JA, det var det eneste reelle valget. NEI, det er jo fullt mulig å komme seg gjennom et svangerskap til, selv om man er alene. En periode vurderte jeg adopsjon, men jeg hadde rett og slett ikke krefter til å takle alle spørsmålene og debattene en sånn avgjørelse ville føre til. Så da jeg satt hos legen, og hun spurte om jeg ville fortsette, kom svaret rimelig kontant. Nei, dette klarer jeg ikke. Og der begynte helvetet, for da hadde jeg sagt det høyt. Jeg hadde forkastet enhver annen løsning, og bestemt meg for å nekte et lite menneske livets rett, til tross for at jeg hadde vært med på å skape det. Kan du tenke deg? Det er jo helt absurd at man skal kunne leke gud på den måten.
Allikevel er det mange som gjør nettopp det..?
- Uten tvil, alt for mange! Da jeg satt på sykehuset gikk det et ungt par forbi meg og snakket om hvor lett det ville være å gjøre samme valget om igjen. "Det gikk jo skikkli kjapt da! Ha'kke vondt engang nå liksom!" Det er jo sånne som gjør at de som jobber med dette må ta på seg rustningen før de går på vakt. At de ikke kan ta innover seg skjebnene som gjemmer seg bak hvert eneste av disse valgene. Jeg var til samtale og undersøkelse to dager før selv aborten. Jeg dro alene, for jeg trodde virkelig ikke jeg kom til å trenge noen der. Det var den største feilen jeg gjorde i hele denne prosessen. Jeg ble tatt imot av en kjølig avmålt lege, som knapt så meg i øynene. Sykepleieren som kom inn etterhvert, hilste ikke på meg, henvendte seg bare til legen, og jeg husker så inderlig godt følelsen av å være verdt ingenting. Ultralyden ble gjort uten at det ble sagt et ord til meg. Jeg lå på ryggen mens tårene trillet, de gjorde ingenting for å hjelpe meg. Jeg ble bedt om å kle på meg igjen, og så satt jeg meg på stolen mens legen skrev det hun trengte å skrive. "Har du noen spørsmål?" Jeg hadde ikke det. Men jeg hadde et enormt behov for å bli sett. Hørt. Spurt! Men de bare fortsatte rutinene sine, og så ikke på meg som annet enn en jobb. Som sagt, jeg forstår at de opplever mye vanskelig, men alle er ikke der av samme grunn. Noen blir voldtatt. Noen har grått i ukevis. Noen bryr seg faktisk om det lille livet. Men det så de ikke der. Etterpå ramlet jeg sammen på gangen. Jeg gråt og gråt. To ansatte gikk forbi meg uten å snakke til meg. Så kom legen ut av kontoret sitt, så meg, hentet papir og kom tilbake. Så la hun hånda på skulderen min og sa at det kom til å gå bra. Så gikk hun. Det betydde enormt mye for meg at hun faktisk tok på meg. Jeg kjente varmen fra hånda hennes i lang tid etterpå. Jeg burde jo aldri ha vært der alene, men hva visste vel jeg.
Det er stille i stua. Tanken flyr vel litt mens teen varmer på innsiden. Det er ikke så fristende å kreve at noen skal grave dypere ned i noe som åpenbart er fryktelig sårt, men samtidig er det hele poenget. Hvordan var de to dagene du måtte vente?
- Det gikk egentlig veldig greit. Jeg var helt utkjørt etter det første møte med sykehuset, men jeg visste at jeg ikke ville være alene neste gang, og det holdt meg oppe. Jeg tenkte mye på at vi burde vært to. Vi var to om å skape dette livet, vi burde være to om å avslutte det. Men sånn kunne det ikke bli. Jeg har aldri vært bitter for det, faktisk. Det tok kort tid før jeg forstod at han hadde det vondt, han også. Enda en grunn til at vi burde vært to, men sånn kunne det ikke bli. Natta før jeg skulle inn igjen var fryktelig. Jeg lå med hendene på magen, og jeg gråt og gråt. Time etter time. "Unnskyld. Unnskyld, bitte lille venn. Dette skulle aldri ha skjedd, og jeg er så lei meg. Unnskyld." Jeg ropte ut i natta, og var i perioder litt redd for å miste grepet. Men samtidig viste jeg at om bare noen få timer kom hun som skulle få meg gjennom dette. Og jeg visste at hun ville klare det.
Jeg kjenner at tårene presser på litt, for det er en utrolig sterke fornemmelse av sorg i rommet. Allikevel er det liten grunn til å stoppe nå, så jeg nikker i grunnen bare historien videre..
- Jeg møtte styggtidlig, husker jeg. Og styggsulten. Fastende er liksom ikke min beste tilstand. Når jeg er gravid, kaster jeg fort opp når jeg er sulten, så det var en viss spenning knytta til kjøreturen. Denne gangen var jeg forberedt på samlebåndkulturen. Jeg forventet ingenting av de rundt meg, og fikk da heller ikke mer enn forventet. Jeg ble bedt om å skifte inne i noe som mest minnet om et bøttekott. Det var ikke mulig å låse døra, og jeg husker hvor ukomfortabel jeg var der inne. Ute igjen ble jeg stående alene, mens jeg skalv av frost og redsel. Da jeg endelig fikk en seng, ble jeg så takknemlig at jeg nesten gråt. Det var en helt uvirkelig opplevelse. Jeg understreker at jeg formidler hvordan det føltes. Jeg skjønner at det for nøytrale objektive mennesker, nok fortonet seg noe annerledes. Så lå jeg i senga, bak et forheng, mens de som jobbet der gjorde sine greier. Samme greiene med oss alle sammen. Navnebånd på, fylle ut skjema, trenger du noe å lese på? Jeg fikk beroligende og smertestillende. Munnen og halsen var knusktørr, og jeg fikk bare to slurker med vann. Himmel, jeg trodde aldri de tablettene skulle skli ned i tide, altså. Jeg gjorde virkelig en heroisk innsats for å få svelget dem unna. Så kom det en og spurte om jeg hadde fått narkose før, hvilket jeg ikke hadde, og forklarte litt om hvordan jeg ville ha det når jeg våknet igjen. Ingen øyekontakt å spore der heller, gitt. Og helt monotont stemmeleie. Jeg ventet og ventet. Så var det min tur, og jeg ble trillet bortover gangen. Jeg klemte meg hardt på magen, mens jeg prøvde å ikke gråte. Inn på operasjonsstua, der ingen så på meg. Igjen. Alle var opptatt med sitt. Da gråt jeg. En engel av en sykepleier så opp på meg, og spurte om jeg var redd. Jeg nikket så tårene spratt. "Jeg ser det, men dette kommer til å gå helt fint". Så tok hun hånda mi, og så sovnet jeg. Jeg skulle gjerne ha fortalt henne hva hun betydde for meg den dagen.
Teen er kald, og jeg legger merke til hvor mye mørkere det har blitt. Vil du stoppe litt?
_- Nei. Da jeg våknet igjen var jeg i fin form, og på plass bak forhenget mitt igjen.
Jeg fikk noe å drikke, tror jeg. Nei, jeg husker virkelig ikke. Jeg ville i grunnen bare ut igjen. Det tok sin tid før jeg fikk lov til å stå opp, og det er ganske latterlig å sende folk inn på bøttekottet alene. Jeg trodde aldri beina skulle bære meg hele veien, men jeg fikk da snubla på meg klærne igjen. Så ble jeg stående en stund, for ingen hadde sagt jeg kunne dra. Til slutt spurte jeg en dame der, om hun kunne følge meg ut. "Bare gå du, du er jo ferdig her". Javel, så da gikk jeg alene. Heldigvis satt venninna mi rett utenfor, så jeg ble fanget opp ganske kjapt. Og da var det bare å dra hjem. Med smertestillende både inni og i lomma, og en sinnsvak apetitt. Så er man plutselig hjemme igjen, og verden går jo videre. Det er vanskelig å ta innover seg i den situasjonen, for man har et enormt behov for at den skal stoppe opp litt. Jeg var på foreldremøte den kvelden. Neddopa og skjelven, jeg fatter ikke hvorfor jeg dro. De neste to dagene lå jeg på sofaen, før jeg omsider tok fatt på livet mitt igjen. Gå på jobb, være mamma, prøve å ta litt interesse i andres skjebner enn ens egen. For man har hodet ganske godt inn i navlen en periode, det har man virkelig.
Tidligere sa du at en del nok mener du burde være ferdig med dette. Har du lyst til å utdype de tankene?
- Nei, egentlig ikke. Jeg tror vel at det vanligste er at man legger lokk på dette. En mors følelser rundt en abort er nok i mange tilfeller ikke så viktige, fordi de er litt forbudte. Jeg gjorde det jo, sant. Det var mitt valg. Og jeg står for det valget jeg tok. Jeg har aldri angret, fordi jeg vet at det var det eneste riktige. For meg. For andre ville det være annerledes. Dette er min historie, mine tanker, mine følelser. Jeg ønsker ikke å framstille meg selv som en martyr, som ofret en del av seg selv. Jeg tar ansvar for handlingene mine, men jeg ønsker samtidig å rett litt lys mot menneskeskjebnene som skjuler seg bak abortstatistikken her i landet. Rufse litt opp i det faktum at mange som jobber med dette til daglig, tar en voldsom avstand fra nettopp skjebnene. For å beskytte seg selv, ganske sikkert, men de er med på å påføre folk skam. Det skal ikke være nødvendig. Jeg følte skam nok for oss alle, tro meg! Det betydde enormt mye for meg at en av dem så at jeg var redd, og tok meg i hånda. Det hindret fullt sammenbrudd der og da, noe som ville gjort selve aborten langt mer traumatisk for meg. Jeg er henne evig takknemlig. Min måte å takle dette på, har vært å ta den lille sjelen med meg videre i livet. Å aldri glemme, men tillate meg selv å sørge. Tenne lys, fordi jeg trenger det. Snakke med h*n som aldri ble, fordi det hjelper meg. At andre mener jeg er gal, er meg revnende likegyldig. Jeg fikk fred inni meg den dagen jeg forstod at det ville være feil for meg å "glemme". Glemme gjør man uansett ikke. Og jeg har ikke tenkt til å skamme meg, når jeg om 40 år tenner et lys den 10. oktober. For den lille sjelen som har endret så mye i livet mitt. Den lille sjelen som dessverre aldri ble født. Men som allikevel er en viktig del av den jeg er i dag.
To store tekopper på bordet. Behagelig atmosfære i et koselig hus. Hun ser ut som en hvilken som helst annen kvinne på hennes alder. Har sterkt blikk som ikke viker, og holder koppen med stødige hender.
Du har lys på trappa i kveld, er det tilfeldig?
-Både og, egentlig. Jeg har stadig lys på trappa, men alltid tiende oktober. Det er jo dette det handler om, at jeg ikke ønsker å glemme. Og at jeg påberoper meg retten til å sørge. Så nei, det er vel ikke tilfeldig. Men at det er rosa, det er tilfeldig. Så opptatt av brystkreftaksjonen er jeg faktisk ikke.
Øynene lyser, og hele rommet fylles med humor. Det må være godt å kunne snakke om dette uten å være tynget av sorg?
- Ja. Hadde jeg vært tynget av sorg, hadde jeg nok ikke snakket om det. Jeg har et enormt behov for å fortelle min historie. Om igjen og om igjen. Fordi det er det eneste som hjelper. Dessverre oppstod behovet etter at verden hadde mistet interessen, og folk flest mente jeg burde ha kommet over det. Ja, for mange mener nok at jeg ikke skal klamre meg fast i dette. At jeg skal slippe taket, og at det ikke er sunt å snakke om savn og sorg. Jeg hørte på dem en stund, men skjønte ganske fort at det ville spist meg opp fra innsiden om jeg ikke lot følelsene herje fritt.
Skal vi ta det fra begynnelsen?
- Jeg ble gravid. Det er vel gjerne sånn det begynner. Ettersom jeg brukte prevensjon, tok det lang tid før jeg forstod det. Jeg var dårlig, uten å finne årsaken, men tanken på graviditet slo meg overhode ikke. Ikke før jeg kom ut fra Kiwi en lørdag formiddag med sjokolademelk, mandariner på boks, ananas på boks, røkelaks og Solo. Jeg satt meg i bilen, og tenkte at herlighet jeg er jo gravid! Tok en test, fikk det bekrefta, og så raste den siste delen av grunn bort under føttene mine. Allerede der ble valget tatt. Jeg kunne ikke bære fram dette barnet. Jeg hadde ingen krefter igjen etter en tøff høst, jeg hadde allerede barn som trengte en mamma som fungerte, og "pappa'n" her ville ikke ha barn. Allikevel hylte det jo i meg, for dette ville jeg ikke gjøre. Tanken på abort splitta meg på innsiden. JA, det var det eneste reelle valget. NEI, det er jo fullt mulig å komme seg gjennom et svangerskap til, selv om man er alene. En periode vurderte jeg adopsjon, men jeg hadde rett og slett ikke krefter til å takle alle spørsmålene og debattene en sånn avgjørelse ville føre til. Så da jeg satt hos legen, og hun spurte om jeg ville fortsette, kom svaret rimelig kontant. Nei, dette klarer jeg ikke. Og der begynte helvetet, for da hadde jeg sagt det høyt. Jeg hadde forkastet enhver annen løsning, og bestemt meg for å nekte et lite menneske livets rett, til tross for at jeg hadde vært med på å skape det. Kan du tenke deg? Det er jo helt absurd at man skal kunne leke gud på den måten.
Allikevel er det mange som gjør nettopp det..?
- Uten tvil, alt for mange! Da jeg satt på sykehuset gikk det et ungt par forbi meg og snakket om hvor lett det ville være å gjøre samme valget om igjen. "Det gikk jo skikkli kjapt da! Ha'kke vondt engang nå liksom!" Det er jo sånne som gjør at de som jobber med dette må ta på seg rustningen før de går på vakt. At de ikke kan ta innover seg skjebnene som gjemmer seg bak hvert eneste av disse valgene. Jeg var til samtale og undersøkelse to dager før selv aborten. Jeg dro alene, for jeg trodde virkelig ikke jeg kom til å trenge noen der. Det var den største feilen jeg gjorde i hele denne prosessen. Jeg ble tatt imot av en kjølig avmålt lege, som knapt så meg i øynene. Sykepleieren som kom inn etterhvert, hilste ikke på meg, henvendte seg bare til legen, og jeg husker så inderlig godt følelsen av å være verdt ingenting. Ultralyden ble gjort uten at det ble sagt et ord til meg. Jeg lå på ryggen mens tårene trillet, de gjorde ingenting for å hjelpe meg. Jeg ble bedt om å kle på meg igjen, og så satt jeg meg på stolen mens legen skrev det hun trengte å skrive. "Har du noen spørsmål?" Jeg hadde ikke det. Men jeg hadde et enormt behov for å bli sett. Hørt. Spurt! Men de bare fortsatte rutinene sine, og så ikke på meg som annet enn en jobb. Som sagt, jeg forstår at de opplever mye vanskelig, men alle er ikke der av samme grunn. Noen blir voldtatt. Noen har grått i ukevis. Noen bryr seg faktisk om det lille livet. Men det så de ikke der. Etterpå ramlet jeg sammen på gangen. Jeg gråt og gråt. To ansatte gikk forbi meg uten å snakke til meg. Så kom legen ut av kontoret sitt, så meg, hentet papir og kom tilbake. Så la hun hånda på skulderen min og sa at det kom til å gå bra. Så gikk hun. Det betydde enormt mye for meg at hun faktisk tok på meg. Jeg kjente varmen fra hånda hennes i lang tid etterpå. Jeg burde jo aldri ha vært der alene, men hva visste vel jeg.
Det er stille i stua. Tanken flyr vel litt mens teen varmer på innsiden. Det er ikke så fristende å kreve at noen skal grave dypere ned i noe som åpenbart er fryktelig sårt, men samtidig er det hele poenget. Hvordan var de to dagene du måtte vente?
- Det gikk egentlig veldig greit. Jeg var helt utkjørt etter det første møte med sykehuset, men jeg visste at jeg ikke ville være alene neste gang, og det holdt meg oppe. Jeg tenkte mye på at vi burde vært to. Vi var to om å skape dette livet, vi burde være to om å avslutte det. Men sånn kunne det ikke bli. Jeg har aldri vært bitter for det, faktisk. Det tok kort tid før jeg forstod at han hadde det vondt, han også. Enda en grunn til at vi burde vært to, men sånn kunne det ikke bli. Natta før jeg skulle inn igjen var fryktelig. Jeg lå med hendene på magen, og jeg gråt og gråt. Time etter time. "Unnskyld. Unnskyld, bitte lille venn. Dette skulle aldri ha skjedd, og jeg er så lei meg. Unnskyld." Jeg ropte ut i natta, og var i perioder litt redd for å miste grepet. Men samtidig viste jeg at om bare noen få timer kom hun som skulle få meg gjennom dette. Og jeg visste at hun ville klare det.
Jeg kjenner at tårene presser på litt, for det er en utrolig sterke fornemmelse av sorg i rommet. Allikevel er det liten grunn til å stoppe nå, så jeg nikker i grunnen bare historien videre..
- Jeg møtte styggtidlig, husker jeg. Og styggsulten. Fastende er liksom ikke min beste tilstand. Når jeg er gravid, kaster jeg fort opp når jeg er sulten, så det var en viss spenning knytta til kjøreturen. Denne gangen var jeg forberedt på samlebåndkulturen. Jeg forventet ingenting av de rundt meg, og fikk da heller ikke mer enn forventet. Jeg ble bedt om å skifte inne i noe som mest minnet om et bøttekott. Det var ikke mulig å låse døra, og jeg husker hvor ukomfortabel jeg var der inne. Ute igjen ble jeg stående alene, mens jeg skalv av frost og redsel. Da jeg endelig fikk en seng, ble jeg så takknemlig at jeg nesten gråt. Det var en helt uvirkelig opplevelse. Jeg understreker at jeg formidler hvordan det føltes. Jeg skjønner at det for nøytrale objektive mennesker, nok fortonet seg noe annerledes. Så lå jeg i senga, bak et forheng, mens de som jobbet der gjorde sine greier. Samme greiene med oss alle sammen. Navnebånd på, fylle ut skjema, trenger du noe å lese på? Jeg fikk beroligende og smertestillende. Munnen og halsen var knusktørr, og jeg fikk bare to slurker med vann. Himmel, jeg trodde aldri de tablettene skulle skli ned i tide, altså. Jeg gjorde virkelig en heroisk innsats for å få svelget dem unna. Så kom det en og spurte om jeg hadde fått narkose før, hvilket jeg ikke hadde, og forklarte litt om hvordan jeg ville ha det når jeg våknet igjen. Ingen øyekontakt å spore der heller, gitt. Og helt monotont stemmeleie. Jeg ventet og ventet. Så var det min tur, og jeg ble trillet bortover gangen. Jeg klemte meg hardt på magen, mens jeg prøvde å ikke gråte. Inn på operasjonsstua, der ingen så på meg. Igjen. Alle var opptatt med sitt. Da gråt jeg. En engel av en sykepleier så opp på meg, og spurte om jeg var redd. Jeg nikket så tårene spratt. "Jeg ser det, men dette kommer til å gå helt fint". Så tok hun hånda mi, og så sovnet jeg. Jeg skulle gjerne ha fortalt henne hva hun betydde for meg den dagen.
Teen er kald, og jeg legger merke til hvor mye mørkere det har blitt. Vil du stoppe litt?
_- Nei. Da jeg våknet igjen var jeg i fin form, og på plass bak forhenget mitt igjen.
Jeg fikk noe å drikke, tror jeg. Nei, jeg husker virkelig ikke. Jeg ville i grunnen bare ut igjen. Det tok sin tid før jeg fikk lov til å stå opp, og det er ganske latterlig å sende folk inn på bøttekottet alene. Jeg trodde aldri beina skulle bære meg hele veien, men jeg fikk da snubla på meg klærne igjen. Så ble jeg stående en stund, for ingen hadde sagt jeg kunne dra. Til slutt spurte jeg en dame der, om hun kunne følge meg ut. "Bare gå du, du er jo ferdig her". Javel, så da gikk jeg alene. Heldigvis satt venninna mi rett utenfor, så jeg ble fanget opp ganske kjapt. Og da var det bare å dra hjem. Med smertestillende både inni og i lomma, og en sinnsvak apetitt. Så er man plutselig hjemme igjen, og verden går jo videre. Det er vanskelig å ta innover seg i den situasjonen, for man har et enormt behov for at den skal stoppe opp litt. Jeg var på foreldremøte den kvelden. Neddopa og skjelven, jeg fatter ikke hvorfor jeg dro. De neste to dagene lå jeg på sofaen, før jeg omsider tok fatt på livet mitt igjen. Gå på jobb, være mamma, prøve å ta litt interesse i andres skjebner enn ens egen. For man har hodet ganske godt inn i navlen en periode, det har man virkelig.
Tidligere sa du at en del nok mener du burde være ferdig med dette. Har du lyst til å utdype de tankene?
- Nei, egentlig ikke. Jeg tror vel at det vanligste er at man legger lokk på dette. En mors følelser rundt en abort er nok i mange tilfeller ikke så viktige, fordi de er litt forbudte. Jeg gjorde det jo, sant. Det var mitt valg. Og jeg står for det valget jeg tok. Jeg har aldri angret, fordi jeg vet at det var det eneste riktige. For meg. For andre ville det være annerledes. Dette er min historie, mine tanker, mine følelser. Jeg ønsker ikke å framstille meg selv som en martyr, som ofret en del av seg selv. Jeg tar ansvar for handlingene mine, men jeg ønsker samtidig å rett litt lys mot menneskeskjebnene som skjuler seg bak abortstatistikken her i landet. Rufse litt opp i det faktum at mange som jobber med dette til daglig, tar en voldsom avstand fra nettopp skjebnene. For å beskytte seg selv, ganske sikkert, men de er med på å påføre folk skam. Det skal ikke være nødvendig. Jeg følte skam nok for oss alle, tro meg! Det betydde enormt mye for meg at en av dem så at jeg var redd, og tok meg i hånda. Det hindret fullt sammenbrudd der og da, noe som ville gjort selve aborten langt mer traumatisk for meg. Jeg er henne evig takknemlig. Min måte å takle dette på, har vært å ta den lille sjelen med meg videre i livet. Å aldri glemme, men tillate meg selv å sørge. Tenne lys, fordi jeg trenger det. Snakke med h*n som aldri ble, fordi det hjelper meg. At andre mener jeg er gal, er meg revnende likegyldig. Jeg fikk fred inni meg den dagen jeg forstod at det ville være feil for meg å "glemme". Glemme gjør man uansett ikke. Og jeg har ikke tenkt til å skamme meg, når jeg om 40 år tenner et lys den 10. oktober. For den lille sjelen som har endret så mye i livet mitt. Den lille sjelen som dessverre aldri ble født. Men som allikevel er en viktig del av den jeg er i dag.
onsdag 15. september 2010
Best uten ball
I hovedrollene: Bea, Bestevenn og to grå baller.
Mobiler piper. "Vil du være med å trene etterpå?" Herregud, allerede der burde jo overlevelsesinstinktet slå inn. Svaret er innlysende. "Nei, ellers tusen takk du. Jeg ønsker ikke å dø i dag." Men neida. Plutselig finner jeg det altså for godt å svare ja. Ja, for herlighet vi har jo snakket om å komme i gang. Hvorfor ikke bare ta en prøvetime et sted da, og få litt følelsen av hvor deilig det er å bruke kroppen sin? Ja, for enkelte av oss bruker den ikke til spesielt mye annet spenstig for tida, så dette blir jo knall!
Ball. Vi blir altså enige om å ta en time i sal, kalt "Ball 1". Jeg finner ut at det bare er en halvtime, så dette er jo perfekt. At ingen av oss er i besittelse av noe som engang likner balanse, det bryr vi oss tydeligvis ikke om. For to minutter senere kommer ny sms: "Nå har jeg meldt oss på ball. Må varme opp først." Bestevenn virker relativt positiv, jeg kjenner foreløpig ingen dødsangst. Men så er da også klokka bare 14, og vi skal ikke varme opp før 17.
Jeg har ikke treningsklær. De av dere som har sett meg uten alt for mye andre klær (nå høres det ut som det er veldig mange som har sett meg naken, men jeg tenkte altså mer i retning badetøy.. Dere som faktisk har sett meg naken, kan i grunnen bare ta på meg badetøy dere også) blir ikke veldig overrasket over det. For jeg har jo knapt trent i hele mitt liv. Jeg har bolledeigkropp, og gidder ikke engang prøve å late som noe annet. Jeg disser, for å si det sånn. Mye. Men altså, mens jeg prøver å vaske meg gjennom resten av arbeidsdagen, lurer jeg noe voldsomt på hva man har på seg når man trener. Bestevenn bedrev trening for bare et par år siden, så der mistenker jeg at det finnes ting i skapet som faktisk er egnet.
Arbeidsdag tar slutt, Bestevenn forteller meg at hun angrer, jeg kan ikke annet enn å si meg enig. For nå slår jo Elling inn i tillegg. Elling skal trene. Med ball. I en sal sammen med andre mennesker. Og med seg på laget har han Kjell-Bjarne. Hjem fra jobb, lete gjennom skap og skuffer, grave fram skoene som en gang ble inkjøpt til trening i sal. Ut i bilen, iført tightsen fra 17.mai og Vål'engatrøya. Sånn omtrent halvveis kommer jeg på at jeg ikke har spist på en evighet, så jeg må innom Kiwi. Sms fra Bestevenn forteller meg at hun må på apoteket og hente astmamedisin. Jada, det er såpass. Følelsen av Elling tiltar i styrke når jeg entrer Kiwi på jakt etter mat. Jeg er ikke komfortabel med antrekket, og drar febrilsk i trøya for å dekke til litt mer av rompa. Og så har jeg ikke med lommebok, og må tusle ut i bilen akkurat like sulten som da jeg gikk inn.
Treningssenter. Her er vi! Mot i brystet, svett i panna. Oppvarming på en tråkkemaskin vi ikke helt skjønner hvordan virker, men etterhvert blir det da jammen tungt nok. De første hundre meterne ler vi veldig av at jeg har en sånn maskin hjemme. Bak masse rot, så den brukes jo aldri. Og ettersom jeg fikk den av Bestevann, fordi hun aldri brukte den, er det jo litt komisk at vi nå står der og tråkker. Etter rundt en kilometer blir vi stille. Etter to renner vi nesten av maskinen. Og når den endelig stopper, er jeg salig glad det bare er en halvtime med ball. Satan så sliten!
Inn i sal med hver vår gigaball. Der inne er det tre andre, og instruktøren. "Nå kan dere finne balansen!" sier hun, og står på knærne på ballen. Har dere sett elefanter på ball? All respekt. Ja, for DE ruller da for pokker ikke av igjen! Jeg støtter meg overalt. Ser febrilsk på Bestevenn, som på sin side har funnet en fascinerende måte å faktisk holde seg fast i selve ballen på. Instruktøren holder meg, vet dere, og fortsatt er jeg som en rolling stone. Ubalanse er liksom bare forbokstaven. "Sånn skal det bli", tenker jeg. "Hele timen skal vi stå på knærne oppå her og gjøre øvelser. Også jeg som ikke kommer oppå engang!!" Jeg hører jo at Bestevenn tenker det samme rett bak meg. Hun er rødsprengt i fjeset, og tenker utvilsomt det samme. Vi må ut!
Men så skal vi ikke det. Vi får komme av, og gjøre øvelser på andre måter. Langsomt dør jeg innvendig. Viljen til å leve forsvinner i takt med push-ups, sit-ups, og hofteøvelser. Ballen skvetter unna. Jeg sklir til siden, ruller framover, og ser Bestevenn forsvinne ut til høyre. Ingen lager lyder der inne. Ingen andre enn oss to. Ikke nok med at vi ler oss halvt forderva, men vi utveksler jo erfaringer og banneord over en lav sko. Når vi ikke er opptatt med å stønne av smerte, for det skjer faktisk påfallende ofte kan jeg love dere. Mens vi ligger der, mellom to serier av bevegelser ut av selve helvete, stønner jeg noe om at dette blir et blogginnlegg. Og det føles jo litt godt å vite at det ikke var helt bortkasta, tross alt. At vi ikke ofret livet til ingen nytte. For nå har vi mulighet til å advare andre. Dette er ikke morsomt. Dette er ikke lett. Dette er ikke engang menneskelig. Og det er vel omtrent da, når vi er helt sikre på at døden endelig skal gi oss fred, at instruktøren sier "Bra, nå er dere halvveis!" Jeg ser på klokka. Vi har holdt på i 27 minutter. Jeg ser på Bestevenn. Hun hater meg intenst. Jeg sa det tok en halvtime. Jeg tok skikkelig feil. Oh, kill me. Kill me now.
Vi klarte det. Vi fikk stabla oss på beina, og kom oss ut i bilen. Utrolig nok. Akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke kommer til å kunne røre meg i morgen. Og samtidig kjenner jeg at dette må vi gjøre igjen. Gud hjelpe meg, jeg håper det går over!
Mobiler piper. "Vil du være med å trene etterpå?" Herregud, allerede der burde jo overlevelsesinstinktet slå inn. Svaret er innlysende. "Nei, ellers tusen takk du. Jeg ønsker ikke å dø i dag." Men neida. Plutselig finner jeg det altså for godt å svare ja. Ja, for herlighet vi har jo snakket om å komme i gang. Hvorfor ikke bare ta en prøvetime et sted da, og få litt følelsen av hvor deilig det er å bruke kroppen sin? Ja, for enkelte av oss bruker den ikke til spesielt mye annet spenstig for tida, så dette blir jo knall!
Ball. Vi blir altså enige om å ta en time i sal, kalt "Ball 1". Jeg finner ut at det bare er en halvtime, så dette er jo perfekt. At ingen av oss er i besittelse av noe som engang likner balanse, det bryr vi oss tydeligvis ikke om. For to minutter senere kommer ny sms: "Nå har jeg meldt oss på ball. Må varme opp først." Bestevenn virker relativt positiv, jeg kjenner foreløpig ingen dødsangst. Men så er da også klokka bare 14, og vi skal ikke varme opp før 17.
Jeg har ikke treningsklær. De av dere som har sett meg uten alt for mye andre klær (nå høres det ut som det er veldig mange som har sett meg naken, men jeg tenkte altså mer i retning badetøy.. Dere som faktisk har sett meg naken, kan i grunnen bare ta på meg badetøy dere også) blir ikke veldig overrasket over det. For jeg har jo knapt trent i hele mitt liv. Jeg har bolledeigkropp, og gidder ikke engang prøve å late som noe annet. Jeg disser, for å si det sånn. Mye. Men altså, mens jeg prøver å vaske meg gjennom resten av arbeidsdagen, lurer jeg noe voldsomt på hva man har på seg når man trener. Bestevenn bedrev trening for bare et par år siden, så der mistenker jeg at det finnes ting i skapet som faktisk er egnet.
Arbeidsdag tar slutt, Bestevenn forteller meg at hun angrer, jeg kan ikke annet enn å si meg enig. For nå slår jo Elling inn i tillegg. Elling skal trene. Med ball. I en sal sammen med andre mennesker. Og med seg på laget har han Kjell-Bjarne. Hjem fra jobb, lete gjennom skap og skuffer, grave fram skoene som en gang ble inkjøpt til trening i sal. Ut i bilen, iført tightsen fra 17.mai og Vål'engatrøya. Sånn omtrent halvveis kommer jeg på at jeg ikke har spist på en evighet, så jeg må innom Kiwi. Sms fra Bestevenn forteller meg at hun må på apoteket og hente astmamedisin. Jada, det er såpass. Følelsen av Elling tiltar i styrke når jeg entrer Kiwi på jakt etter mat. Jeg er ikke komfortabel med antrekket, og drar febrilsk i trøya for å dekke til litt mer av rompa. Og så har jeg ikke med lommebok, og må tusle ut i bilen akkurat like sulten som da jeg gikk inn.
Treningssenter. Her er vi! Mot i brystet, svett i panna. Oppvarming på en tråkkemaskin vi ikke helt skjønner hvordan virker, men etterhvert blir det da jammen tungt nok. De første hundre meterne ler vi veldig av at jeg har en sånn maskin hjemme. Bak masse rot, så den brukes jo aldri. Og ettersom jeg fikk den av Bestevann, fordi hun aldri brukte den, er det jo litt komisk at vi nå står der og tråkker. Etter rundt en kilometer blir vi stille. Etter to renner vi nesten av maskinen. Og når den endelig stopper, er jeg salig glad det bare er en halvtime med ball. Satan så sliten!
Inn i sal med hver vår gigaball. Der inne er det tre andre, og instruktøren. "Nå kan dere finne balansen!" sier hun, og står på knærne på ballen. Har dere sett elefanter på ball? All respekt. Ja, for DE ruller da for pokker ikke av igjen! Jeg støtter meg overalt. Ser febrilsk på Bestevenn, som på sin side har funnet en fascinerende måte å faktisk holde seg fast i selve ballen på. Instruktøren holder meg, vet dere, og fortsatt er jeg som en rolling stone. Ubalanse er liksom bare forbokstaven. "Sånn skal det bli", tenker jeg. "Hele timen skal vi stå på knærne oppå her og gjøre øvelser. Også jeg som ikke kommer oppå engang!!" Jeg hører jo at Bestevenn tenker det samme rett bak meg. Hun er rødsprengt i fjeset, og tenker utvilsomt det samme. Vi må ut!
Men så skal vi ikke det. Vi får komme av, og gjøre øvelser på andre måter. Langsomt dør jeg innvendig. Viljen til å leve forsvinner i takt med push-ups, sit-ups, og hofteøvelser. Ballen skvetter unna. Jeg sklir til siden, ruller framover, og ser Bestevenn forsvinne ut til høyre. Ingen lager lyder der inne. Ingen andre enn oss to. Ikke nok med at vi ler oss halvt forderva, men vi utveksler jo erfaringer og banneord over en lav sko. Når vi ikke er opptatt med å stønne av smerte, for det skjer faktisk påfallende ofte kan jeg love dere. Mens vi ligger der, mellom to serier av bevegelser ut av selve helvete, stønner jeg noe om at dette blir et blogginnlegg. Og det føles jo litt godt å vite at det ikke var helt bortkasta, tross alt. At vi ikke ofret livet til ingen nytte. For nå har vi mulighet til å advare andre. Dette er ikke morsomt. Dette er ikke lett. Dette er ikke engang menneskelig. Og det er vel omtrent da, når vi er helt sikre på at døden endelig skal gi oss fred, at instruktøren sier "Bra, nå er dere halvveis!" Jeg ser på klokka. Vi har holdt på i 27 minutter. Jeg ser på Bestevenn. Hun hater meg intenst. Jeg sa det tok en halvtime. Jeg tok skikkelig feil. Oh, kill me. Kill me now.
Vi klarte det. Vi fikk stabla oss på beina, og kom oss ut i bilen. Utrolig nok. Akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke kommer til å kunne røre meg i morgen. Og samtidig kjenner jeg at dette må vi gjøre igjen. Gud hjelpe meg, jeg håper det går over!
mandag 13. september 2010
Av og til er en millimeter nok..
Noen ganger er jeg nøyaktig to centimeter stor. Virkelig. Noen ganger er jeg så liten at du vil ikke tro det. Liten, sår og fullstendig livredd. Dette er en sånn kveld. I tre samfulle timer har jeg prøvd å holde maska, blant bare ukjente mennesker, som i tillegg krever engasjementet mitt. To centimeter, blant fremmede mennesker på to meter. Da ser man mye i gulvet og håper det skal gå over.
Men jeg kom meg gjennom, og kunne gråte og hyle hele veien hjem i bilen. Ikke fordi de tre timene gjorde noen skade, men fordi det var på tide å slippe ut noe. Hva som helst, liksom. Noe måtte ut. Om det har skjedd noe i dag, som har gjort meg så liten? Neida, absolutt ikke. Jeg har egentlig hatt en fin dag. Sånn stort sett.
I morgen. Det er morgendagen som gjør meg så liten. Da skal jeg sette meg selv i en situasjon som vil gjøre meg enda mindre. I alle fall der og da. På sikt tror jeg det vil gjøre at jeg vokser, men akkurat i morgen vil jeg nesten forsvinne. Jeg skal innrømme mitt livs største nederlag. Innrømme mitt livs største feilgrep. Trygle om hjelp til å rette det opp, og håpe jeg ikke blir dømt før jeg får sjansen. Bare tanken gjør at jeg nesten kaster opp. Tårene sprenger, og jeg glemmer å puste. Men jeg skal allikevel. Det er på tide å rette ryggen, og stå for de valgene man har tatt. Eller som livet på sett og vis har tvunget meg til å ta. Men det var jo mitt liv, og dermed også mine valg. Kanskje.
Så i kveld gruer jeg meg altså så jeg nesten ikke orker mer. Jeg er bitteliten, og fullstendig hudløs. Hvis noen stryker meg forsiktig, gjør det inderlig vondt. Hvis noen stikker meg, vil jeg helst bare dø. Jeg griper i alle retninger, i håp om å finne noe å holde fast ved. Noe annet å fokusere på. Noe som kan gi meg troen på at jeg virkelig vil vokse. Bli meg selv igjen. Få tilbake huden, og klare å puste uten å måtte fokusere på det hele tiden. Jeg klamrer meg fast, og kjenner at jeg sklir allikevel. Og jeg vet jo at verden ikke kan takle dette for meg. Denne veien må jeg gå alene.
Jeg har den fineste flokken. Jeg vet hvor jeg skal gå hvis jeg ikke lenger klarer å puste selv om jeg fokuserer. Jeg vet at når jeg virkelig trenger redningsbøya, så kommer den. Allikevel er jeg helt alene i verden. Akkurat i kveld. Når jeg er to centimeter høy, får jeg et enormt behov for tilhørighet. Jeg skulle ønske, mer enn noen gang ellers, at sofaen min ikke var tom. At puta mi var erstattet med noens arm. Varme, stille forståelse og uforbeholden støtte. Styrke.
I morgen er det over. Første etappe av en lang lang vei. Da vil huden sakte, men sikkert komme tilbake. Jeg vil tørre å strekke meg ut igjen. Jeg vil finne fotfeste, og ikke lenger tro at jeg er alene. Det vil være helt greit å sove på puta, og jeg vil ikke lenger tenke over at jeg trenger å puste. Før det skal jeg ramle sammen i sofaen. Stappe i meg noen andres sjokoladekake. Jeg skal tenke litt over hvor godt det er å tross alt vite at jeg kommer meg på beina igjen. Så skal jeg tenke litt over hvor skremmende det kan være for andre, når jeg griper etter dem for å overleve. Og så skal jeg være ubegripelig takknemlig for alle dem som mer enn gjerne holder fast i meg, så jeg ikke synker.
For jeg synker ikke.
Men jeg kom meg gjennom, og kunne gråte og hyle hele veien hjem i bilen. Ikke fordi de tre timene gjorde noen skade, men fordi det var på tide å slippe ut noe. Hva som helst, liksom. Noe måtte ut. Om det har skjedd noe i dag, som har gjort meg så liten? Neida, absolutt ikke. Jeg har egentlig hatt en fin dag. Sånn stort sett.
I morgen. Det er morgendagen som gjør meg så liten. Da skal jeg sette meg selv i en situasjon som vil gjøre meg enda mindre. I alle fall der og da. På sikt tror jeg det vil gjøre at jeg vokser, men akkurat i morgen vil jeg nesten forsvinne. Jeg skal innrømme mitt livs største nederlag. Innrømme mitt livs største feilgrep. Trygle om hjelp til å rette det opp, og håpe jeg ikke blir dømt før jeg får sjansen. Bare tanken gjør at jeg nesten kaster opp. Tårene sprenger, og jeg glemmer å puste. Men jeg skal allikevel. Det er på tide å rette ryggen, og stå for de valgene man har tatt. Eller som livet på sett og vis har tvunget meg til å ta. Men det var jo mitt liv, og dermed også mine valg. Kanskje.
Så i kveld gruer jeg meg altså så jeg nesten ikke orker mer. Jeg er bitteliten, og fullstendig hudløs. Hvis noen stryker meg forsiktig, gjør det inderlig vondt. Hvis noen stikker meg, vil jeg helst bare dø. Jeg griper i alle retninger, i håp om å finne noe å holde fast ved. Noe annet å fokusere på. Noe som kan gi meg troen på at jeg virkelig vil vokse. Bli meg selv igjen. Få tilbake huden, og klare å puste uten å måtte fokusere på det hele tiden. Jeg klamrer meg fast, og kjenner at jeg sklir allikevel. Og jeg vet jo at verden ikke kan takle dette for meg. Denne veien må jeg gå alene.
Jeg har den fineste flokken. Jeg vet hvor jeg skal gå hvis jeg ikke lenger klarer å puste selv om jeg fokuserer. Jeg vet at når jeg virkelig trenger redningsbøya, så kommer den. Allikevel er jeg helt alene i verden. Akkurat i kveld. Når jeg er to centimeter høy, får jeg et enormt behov for tilhørighet. Jeg skulle ønske, mer enn noen gang ellers, at sofaen min ikke var tom. At puta mi var erstattet med noens arm. Varme, stille forståelse og uforbeholden støtte. Styrke.
I morgen er det over. Første etappe av en lang lang vei. Da vil huden sakte, men sikkert komme tilbake. Jeg vil tørre å strekke meg ut igjen. Jeg vil finne fotfeste, og ikke lenger tro at jeg er alene. Det vil være helt greit å sove på puta, og jeg vil ikke lenger tenke over at jeg trenger å puste. Før det skal jeg ramle sammen i sofaen. Stappe i meg noen andres sjokoladekake. Jeg skal tenke litt over hvor godt det er å tross alt vite at jeg kommer meg på beina igjen. Så skal jeg tenke litt over hvor skremmende det kan være for andre, når jeg griper etter dem for å overleve. Og så skal jeg være ubegripelig takknemlig for alle dem som mer enn gjerne holder fast i meg, så jeg ikke synker.
For jeg synker ikke.
søndag 5. september 2010
Fornuft og følelser, frihet og forelskelse
Det hørtes ut som et salig kaos, tenker du? Ja, vet du, det ville være en helt grei beskrivelse. Hver for seg er jo disse begrepene gjerne kaotiske nok. Når man så samler alle inni et allerede kaotisk hode, og fortvilet prøver å skille dem fra hverandre, ja da blir det ikke prosessen veldig ryddig.
Jeg er mer kaos enn på lang tid. Jeg spinner disse fire begrepene rundt og rundt i hodet mitt hver eneste dag. Og mer enn en og annen natt. Jeg vet ikke hva jeg vil. Vet ikke hvor jeg vil. Vet ikke hva han vil. Hva vi vil. Jeg har det aller best i hele verden, samtidig som jeg så inderlig lengter etter noe mer. Eller noe mindre. Jeg vet ikke. Og da kan jeg strengt tatt ikke forvente at andre skal kunne vite heller, kan jeg vel? Allerede ramla av karusellen, sier du? La meg hjelpe deg på igjen, og se om jeg samtidig kan rydde litt i eget kaos. Vi tar det begrep for begrep. Kanskje kan det føre til en konklusjon, sannsynligvis ikke. Karusellen går.
Fornuft. Det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet. Det er den stemmen som gnåler om at man må kjenne hverandre bedre. Gi det tid. At jeg må snu ryggen til en stund, før jeg ikke lenger klarer snu meg. Fornuft er preget av tidligere erfaringer. Så den er gjerne todelt, fordi vi jo alle har flust av både gode og dårlige opplevelser i bagasjen. Fornuften roper til meg at jeg skal løpe mens jeg enda kan. Samtidig som den rolig og fattet forteller meg at dette er da ingenting å være redd for. At jeg er stor nok til å vite hva jeg gjør. At man av og til må tørre å slippe taket, for å kunne få tak i noe nytt. Fornuften forteller meg at seksåringen ikke lider noen nød på skolen, selv om han gråter sine modige tårer når jeg leverer ham. Jeg ville vel avgått med døden for lenge siden, hadde det ikke vært for fornuftens innsats. Fornuften er nok ikke den som holder meg våken om nettene, for den vet jo at man skal skru av tankene når hodet treffer puta, så man faktisk fungerer dagen etter.
Det tar ikke følelsene hensyn til. De skrur ikke av noe som helst. Følelser skaper sommerfugler det ene øyeblikket, og en gnagende klump det andre øyeblikket. Følelsene overser glatt fornuften. Den kan mer enn gjerne rope at en uskyldig flørt på byen ikke fører til noe mer. Følelsene ler av fornuften, og skaper en gnagende klump. Følelsene er ikke rasjonelle, og tar av for den minste ting. En søt sms, og følelsene bobler. En manglende sms, og følelsene gnager. Jeg er utvilsomt et følelsesmenneske. Jeg lar følelsene styre store deler av livet mitt. Det betyr mange nedturer, og mange mange oppturer. For folk rundt meg, byr det nødvendigvis på en del utfordringer. Ikke minst fordi jeg deler følelsene mine relativt lett. Jeg er ikke vanskelig å avsløre som trist. Og samtidig digger jeg den gode følelsen av å fortelle noen hva jeg føler. Savn, glede, forventning.. Det er ikke alle som takler å få sånt servert flere ganger om dagen. Og selv om fornuften sier at da er det lurt å holde igjen litt, så overstyrer følelsene fullstendig, og vips smetter det ut en "love you" på sms. Ufornuftig og følsomt. Følelsene holder meg våken en del netter. De gjør at jeg lever meg inn i andres smerte, og ikke klarer legge det vekk. Uansett om det er den nevnte seksåringens såre gråt, eller om det er den gode kompisen som sliter i forholdet.
Friheten da? Det er vel den jeg klamrer meg fast til når jeg er redd følelsene er i ferd med å drepe fornuften for godt. Jeg elsker friheten min. Og i kjærestesammenheng snakker jeg ikke nødvendigvis om å måtte oppgi friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil. Det er ikke det dette handler om. Den trangen forsvinner når man er med den rette, uansett. Nei, det handler mer om friheten til å kunne ligge på sofaen, nedlesset i eget rot, en hel helg. Friheten til å kunne bruke min egen tid akkurat sånn jeg helst vil bruke den. Det er veldig viktig for meg. Men i løpet av de siste ukene har nok viktigheten begynt å falme litt. Fornuften forteller meg at rette vedkommende aldri ville forsøkt å ta fra meg den friheten. Og følelsene overbeviser hvert øyeblikk om at den friheten jeg eventuelt ville gi slipp på, ville ble erstattet av så mye annet positivt at den aldri ville bli savnet.
Av de fire begrepene, gjenstår nå forelskelse. Er jeg forelsket? Nei. Tror jeg at jeg kan bli det? Absolutt. Er det mulig at jeg allerede har truffet han som vipper meg av pinnen en vakker dag? Utvilsomt. Jaha, så hvorfor i himmelens navn svever jeg ikke på rosa skyer da, spør du? Fordi det er ikke alltid det smeller umiddelbart. Noen ganger trenger man litt tid. Hun trenger tid, han trenger tid, de trenger tid. Det betyr ikke at det aldri vil smelle. Eller at det ikke allerede har bråka litt. Det kan jo faktisk være så enkelt som at de har funnet den perfekte balanse mellom fornuft og følelser? Eller kanskje det betyr at de aldri vil finne den. Ikke vet jeg. Forelsket er uansett en tilstand jeg aldri vil ha krefter til å kjempe i mot. Den dagen noen overbeviser meg om at jeg betyr så mye for dem, at de ikke lenger ønsker å miste meg, skal jeg omfavne forelskelsen uten å blunke. Kaste fornuft og frihet på dør, og bare føle. Tror jeg. Jeg er i grunnen tøffest litt på avstand.
Fornuft og følelser, frihet og forelskelse. Alle fire inni hodet mitt på en gang. Som en løpsk karusell, som man ikke kan bestemme seg for om burde stoppes eller bare få snurre til evig tid. Jeg snurrer jo støtt og stadig uansett, og tenker at det sikkert ville vært best om jeg bare brølte "stopp" og kom meg av. Men så skjer det noe. Og jeg hører stemmen som på blanding av svensk og bulgarsk roper "Vil ni åka mera?", mens jeg selv bare legger hodet bakover, hikster av latter, og svarer JAAAA!!
Jeg er mer kaos enn på lang tid. Jeg spinner disse fire begrepene rundt og rundt i hodet mitt hver eneste dag. Og mer enn en og annen natt. Jeg vet ikke hva jeg vil. Vet ikke hvor jeg vil. Vet ikke hva han vil. Hva vi vil. Jeg har det aller best i hele verden, samtidig som jeg så inderlig lengter etter noe mer. Eller noe mindre. Jeg vet ikke. Og da kan jeg strengt tatt ikke forvente at andre skal kunne vite heller, kan jeg vel? Allerede ramla av karusellen, sier du? La meg hjelpe deg på igjen, og se om jeg samtidig kan rydde litt i eget kaos. Vi tar det begrep for begrep. Kanskje kan det føre til en konklusjon, sannsynligvis ikke. Karusellen går.
Fornuft. Det er virkelig noe av det kjedeligste jeg vet. Det er den stemmen som gnåler om at man må kjenne hverandre bedre. Gi det tid. At jeg må snu ryggen til en stund, før jeg ikke lenger klarer snu meg. Fornuft er preget av tidligere erfaringer. Så den er gjerne todelt, fordi vi jo alle har flust av både gode og dårlige opplevelser i bagasjen. Fornuften roper til meg at jeg skal løpe mens jeg enda kan. Samtidig som den rolig og fattet forteller meg at dette er da ingenting å være redd for. At jeg er stor nok til å vite hva jeg gjør. At man av og til må tørre å slippe taket, for å kunne få tak i noe nytt. Fornuften forteller meg at seksåringen ikke lider noen nød på skolen, selv om han gråter sine modige tårer når jeg leverer ham. Jeg ville vel avgått med døden for lenge siden, hadde det ikke vært for fornuftens innsats. Fornuften er nok ikke den som holder meg våken om nettene, for den vet jo at man skal skru av tankene når hodet treffer puta, så man faktisk fungerer dagen etter.
Det tar ikke følelsene hensyn til. De skrur ikke av noe som helst. Følelser skaper sommerfugler det ene øyeblikket, og en gnagende klump det andre øyeblikket. Følelsene overser glatt fornuften. Den kan mer enn gjerne rope at en uskyldig flørt på byen ikke fører til noe mer. Følelsene ler av fornuften, og skaper en gnagende klump. Følelsene er ikke rasjonelle, og tar av for den minste ting. En søt sms, og følelsene bobler. En manglende sms, og følelsene gnager. Jeg er utvilsomt et følelsesmenneske. Jeg lar følelsene styre store deler av livet mitt. Det betyr mange nedturer, og mange mange oppturer. For folk rundt meg, byr det nødvendigvis på en del utfordringer. Ikke minst fordi jeg deler følelsene mine relativt lett. Jeg er ikke vanskelig å avsløre som trist. Og samtidig digger jeg den gode følelsen av å fortelle noen hva jeg føler. Savn, glede, forventning.. Det er ikke alle som takler å få sånt servert flere ganger om dagen. Og selv om fornuften sier at da er det lurt å holde igjen litt, så overstyrer følelsene fullstendig, og vips smetter det ut en "love you" på sms. Ufornuftig og følsomt. Følelsene holder meg våken en del netter. De gjør at jeg lever meg inn i andres smerte, og ikke klarer legge det vekk. Uansett om det er den nevnte seksåringens såre gråt, eller om det er den gode kompisen som sliter i forholdet.
Friheten da? Det er vel den jeg klamrer meg fast til når jeg er redd følelsene er i ferd med å drepe fornuften for godt. Jeg elsker friheten min. Og i kjærestesammenheng snakker jeg ikke nødvendigvis om å måtte oppgi friheten til å gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil. Det er ikke det dette handler om. Den trangen forsvinner når man er med den rette, uansett. Nei, det handler mer om friheten til å kunne ligge på sofaen, nedlesset i eget rot, en hel helg. Friheten til å kunne bruke min egen tid akkurat sånn jeg helst vil bruke den. Det er veldig viktig for meg. Men i løpet av de siste ukene har nok viktigheten begynt å falme litt. Fornuften forteller meg at rette vedkommende aldri ville forsøkt å ta fra meg den friheten. Og følelsene overbeviser hvert øyeblikk om at den friheten jeg eventuelt ville gi slipp på, ville ble erstattet av så mye annet positivt at den aldri ville bli savnet.
Av de fire begrepene, gjenstår nå forelskelse. Er jeg forelsket? Nei. Tror jeg at jeg kan bli det? Absolutt. Er det mulig at jeg allerede har truffet han som vipper meg av pinnen en vakker dag? Utvilsomt. Jaha, så hvorfor i himmelens navn svever jeg ikke på rosa skyer da, spør du? Fordi det er ikke alltid det smeller umiddelbart. Noen ganger trenger man litt tid. Hun trenger tid, han trenger tid, de trenger tid. Det betyr ikke at det aldri vil smelle. Eller at det ikke allerede har bråka litt. Det kan jo faktisk være så enkelt som at de har funnet den perfekte balanse mellom fornuft og følelser? Eller kanskje det betyr at de aldri vil finne den. Ikke vet jeg. Forelsket er uansett en tilstand jeg aldri vil ha krefter til å kjempe i mot. Den dagen noen overbeviser meg om at jeg betyr så mye for dem, at de ikke lenger ønsker å miste meg, skal jeg omfavne forelskelsen uten å blunke. Kaste fornuft og frihet på dør, og bare føle. Tror jeg. Jeg er i grunnen tøffest litt på avstand.
Fornuft og følelser, frihet og forelskelse. Alle fire inni hodet mitt på en gang. Som en løpsk karusell, som man ikke kan bestemme seg for om burde stoppes eller bare få snurre til evig tid. Jeg snurrer jo støtt og stadig uansett, og tenker at det sikkert ville vært best om jeg bare brølte "stopp" og kom meg av. Men så skjer det noe. Og jeg hører stemmen som på blanding av svensk og bulgarsk roper "Vil ni åka mera?", mens jeg selv bare legger hodet bakover, hikster av latter, og svarer JAAAA!!
lørdag 21. august 2010
Another brick in the wall..
Jeg har en vegg. En sånn murvegg, vet dere, som det skal litt til å komme gjennom. Den må i såfall plukkes ned, stein for stein. Høres kanskje litt stusselig ut, å leve bak en vegg, men det går virkelig helt fint. Jeg har bygget den selv, og er veldig glad i den, på sett og vis.
Det tar selvsagt tid å bygge seg en hel vegg. I noen perioder har byggingen stått helt stille, mens i andre perioder igjen har veggen vokst nesten fortere enn jeg har satt pris på. De fleste steinene består av skuffelser. Brutte løfter. Håp som svant. De sitter godt. Det er steinene man virkelig vet man kan stole på at blir der, på godt og vondt. Her og der sitter det litt småstein, som lett lar seg blåse vekk. Sånn må det være. En vegg kan ikke være lik hele livet, da ville jeg kjedet meg fryktelig på baksiden av den.
Det skal faktisk veldig lite til å rive ned store deler av veggen min. Enkelte ting er jeg svak for, og da sitter steinene løst. De raser nesten før jeg får tenkt meg om, og jeg kan nye litt frisk luft gjennom hullet de etterlater seg. Problemet med å miste mange steiner samtidig, er gjerne at de er tunge å sette på plass igjen. Det blir en stor jobb å skulle tette igjen et stort hull. Og for hver gang, sørger jeg for å feste steinene enda litt bedre. Men som sagt, enkelte ting er jeg svak for. Så de vil rase igjen. Og igjen.
Noen ganger ser jeg det komme. Raset, mener jeg. Da tror jeg selv at jeg er veldig smart, og så lar jeg de falle. Bare noen få, kanskje syv i slengen. Jeg lar dem ligge der litt, og så fester jeg 3-4 av dem igjen. Det gir en følelse av kontroll. En god følelse av å vite hva jeg driver med, som gir meg frisk luft og trygghet på samme tid.
Andre ganger vil jeg gjerne at steinene skal falle, og dytter på litt fra innsiden. Løsner kantene litt, og lar et par av de viktige steinene stå litt på skrå, sånn at verden vet hvor den skal angripe. Av og til fungerer det, og verden biter på. Men så har vi de gangene der det jo slett ikke fungerer i det hele tatt. Da rettes det opp, og mures det igjen, og så tar det lang lang tid før jeg prøver å rive veggen på egenhånd igjen.
Vi holdt på lenge, veggen og jeg. Og jeg kjenner at det tar enormt med energi å skulle holde styr på alle disse steinene. Jeg elsker den friske lufta som kommer inn gjennom hullene jeg lenge har latt være der. Like mye som jeg hater hvor sliten den gjør meg å skulle mure på plass en stein eller to til stadighet. Fordi motet svikter, og jeg vil ha det tettest mulig igjen. I perioder får veggen nesten alt fokus. Steiner ned, steiner opp. Løsne litt her, feste litt der. Nyte og slite. Det føles ikke helt rettferdig. Det er mange og mye som trenger mer fokus fra meg, enn den veggen. Virkelig.
Noen har tatt steiner fra veggen min i lang tid nå. Små steiner. En av gangen. På et underlig vis la jeg ikke merke til det. Tror jeg. Jeg gjorde i alle fall ingenting for å få de tilbake. Nå er det snart bare store steiner igjen, og jeg merker at jeg av og til mister grepet litt ved tanken på at de kanskje skal bli nødt til å falle. Uten at jeg kan mure de tilbake på plass. For ingen løsner en stein, for å la den ligge innenfor rekkevidde. Så for sikkerhets skyld har jeg festet de jeg trenger mest ekstra godt nå. Samtidig som jeg selvsagt har løsnet et par av de jeg gjerne skulle mistet.
En del av meg skulle ønske noen bare sprengte den satans veggen i fillebiter. Samtidig vet jeg at jeg ville dø av sjokk om det skjedde, så resten av meg håper jo inderlig at ingen noen gang gjør akkurat det. Så da håper jeg heller det velges riktig stein, hvis noen en dag bestemmer seg for å fjerne en av dem.
Det tar selvsagt tid å bygge seg en hel vegg. I noen perioder har byggingen stått helt stille, mens i andre perioder igjen har veggen vokst nesten fortere enn jeg har satt pris på. De fleste steinene består av skuffelser. Brutte løfter. Håp som svant. De sitter godt. Det er steinene man virkelig vet man kan stole på at blir der, på godt og vondt. Her og der sitter det litt småstein, som lett lar seg blåse vekk. Sånn må det være. En vegg kan ikke være lik hele livet, da ville jeg kjedet meg fryktelig på baksiden av den.
Det skal faktisk veldig lite til å rive ned store deler av veggen min. Enkelte ting er jeg svak for, og da sitter steinene løst. De raser nesten før jeg får tenkt meg om, og jeg kan nye litt frisk luft gjennom hullet de etterlater seg. Problemet med å miste mange steiner samtidig, er gjerne at de er tunge å sette på plass igjen. Det blir en stor jobb å skulle tette igjen et stort hull. Og for hver gang, sørger jeg for å feste steinene enda litt bedre. Men som sagt, enkelte ting er jeg svak for. Så de vil rase igjen. Og igjen.
Noen ganger ser jeg det komme. Raset, mener jeg. Da tror jeg selv at jeg er veldig smart, og så lar jeg de falle. Bare noen få, kanskje syv i slengen. Jeg lar dem ligge der litt, og så fester jeg 3-4 av dem igjen. Det gir en følelse av kontroll. En god følelse av å vite hva jeg driver med, som gir meg frisk luft og trygghet på samme tid.
Andre ganger vil jeg gjerne at steinene skal falle, og dytter på litt fra innsiden. Løsner kantene litt, og lar et par av de viktige steinene stå litt på skrå, sånn at verden vet hvor den skal angripe. Av og til fungerer det, og verden biter på. Men så har vi de gangene der det jo slett ikke fungerer i det hele tatt. Da rettes det opp, og mures det igjen, og så tar det lang lang tid før jeg prøver å rive veggen på egenhånd igjen.
Vi holdt på lenge, veggen og jeg. Og jeg kjenner at det tar enormt med energi å skulle holde styr på alle disse steinene. Jeg elsker den friske lufta som kommer inn gjennom hullene jeg lenge har latt være der. Like mye som jeg hater hvor sliten den gjør meg å skulle mure på plass en stein eller to til stadighet. Fordi motet svikter, og jeg vil ha det tettest mulig igjen. I perioder får veggen nesten alt fokus. Steiner ned, steiner opp. Løsne litt her, feste litt der. Nyte og slite. Det føles ikke helt rettferdig. Det er mange og mye som trenger mer fokus fra meg, enn den veggen. Virkelig.
Noen har tatt steiner fra veggen min i lang tid nå. Små steiner. En av gangen. På et underlig vis la jeg ikke merke til det. Tror jeg. Jeg gjorde i alle fall ingenting for å få de tilbake. Nå er det snart bare store steiner igjen, og jeg merker at jeg av og til mister grepet litt ved tanken på at de kanskje skal bli nødt til å falle. Uten at jeg kan mure de tilbake på plass. For ingen løsner en stein, for å la den ligge innenfor rekkevidde. Så for sikkerhets skyld har jeg festet de jeg trenger mest ekstra godt nå. Samtidig som jeg selvsagt har løsnet et par av de jeg gjerne skulle mistet.
En del av meg skulle ønske noen bare sprengte den satans veggen i fillebiter. Samtidig vet jeg at jeg ville dø av sjokk om det skjedde, så resten av meg håper jo inderlig at ingen noen gang gjør akkurat det. Så da håper jeg heller det velges riktig stein, hvis noen en dag bestemmer seg for å fjerne en av dem.
Abonner på:
Innlegg (Atom)