Brev er faktisk det eneste som funker for deg akkurat nå, så da blir det sånn. Printa ut, putta i konvolutt, sendt avgårde med frimerke og alt. Er ikke det kjærlighet, så vet ikke jeg.
Da du kom inn i livet mitt, fylte du et tomrom jeg ikke visste jeg hadde. Jeg fikk en lillebror. Vi likte ikke stesøsken husker jeg, så vi var søsken på ordentlig. Du, jeg og hun i midten. Du var bare åtte år, hadde tidenes oppstopper, og lespa grunnet manglende fortenner. Jeg synes selvsagt du var den søsteste skapningen ever. Kanskje ikke da du dro inn noen av kompisene i Høybråtenveien for å vise at du snakket sant da du sa du hadde en storesøster som kjørte moped. Jeg overnatta på sofaen, og våknet av "Se da! Hun ligger der! Det er dattera til Cato!" Men på mer generelt grunnlag var du jo helt skjønn.
I flere år var vi rimelig close. Jeg husker fortsatt hvor glad du var i Andy. Og hvor stolt jeg var over at det var jeg som hadde gitt ham til deg. Det var alltid latter og moro da vi møttes, om det var til middag, eller vi var på farten. Dramatikken lå alltid på lur, enten det var du som lå "død" i skibakken, eller vi andre som hoppet av stolheisen i fart. Husker du da Kjelsen stappa en hel forbanna grein av et grantre inn vinduet da du fortalte spøkelseshistorier på hytta? Aldri sett noen så raskt ned av en køyeseng noen gang. Og da samme idioten la ut en "slange" mellom hytta og utedoen? Du var helt klart ferdig med å tisse innen du kom ned fjellskrenten. Det var den samme hytteturen vi døpte deg til Baker'n, og tegna hitlerbart på deg med sot fra peisen da du sovna i stua.
Så forsvant vi ut i hver vår retning, og møttes mer og mer sjelden. Din retning var dessverre ikke den beste, og det har selvsagt bidratt til at avstanden nå er gedigen. Men jeg savner deg, og nå som ungene vokser til skulle jeg ønske de kunne bli skikkelig kjent med onkel. Du har alltid vært flink med unger, og særlig yngstemann hadde nok digget å få litt tid med deg. Spille fotball i hagen, kappseile med trebiter på vannet, og sprute ned uskyldige ofre med vannslangen. Dere hadde garantert ikke kjeda dere. Det har aldri jeg gjort i ditt selskap, og jeg vil at ungene skal kunne oppleve det samme.
Veien dit er lang, det vet vi begge to. Akkurat nå er situasjonen helt låst, men det vet vi vil endre seg etterhvert. Da håper jeg vi kan begynne å lappe sammen "oss" igjen. Du skremte meg mer enn noen annen en kveld for mange måneder siden. Etter det har jeg ikke sett deg. Jeg tror ikke du har hatt så lyst til å se meg i øynene, og lenge ville jeg helst at du holdt deg unna. Sånn er det ikke lenger, og jeg håper vi får muligheten til å skape litt drama på gården igjen. Du har fått din straff. Den tok du med rak rygg. Når du har gjort opp for deg, skal jeg dytte deg uti fra brygga, så er vi skuls igjen. Ja, for du skremmer ikke livet av meg ustraffa, det veit du.
Akkurat nå er det litt godt å vite hvor du er. Uansett om det er ran, blind vold, eller hva jeg måtte lese om av tragedier i avisa, så er jeg ikke lenger redd for at du er innblandet. I kveld ble noen knivstukket i Oslo, og jeg trengte ikke kaste meg over nyheten, for å finne ut alder og nasjonalitet. Jeg visste at det ikke var deg.
Sist vi traff hverandre sa du at du kunne trenge meg på høyreving den kvelden. Jeg er alltid på høyreving, uansett.
tirsdag 18. mai 2010
mandag 17. mai 2010
Kom mai du skjønne milde..
Det er mildt. Faktisk. Ikke kvelende varmt nei, men mildt nok til at jeg kan blogge ute. Med rødvin, pledd og laptop. På trappa mi. Ja, dere vet jo hvor glad jeg er i den.
Planen var å skrive litt om det å ha det helt greit. Det er jo stadig noen som tror jeg er på selvmordets rand her, fordi jeg unner meg fem minutter i selvmedlidenhetens tegn. Så nå understreker jeg at jeg har det helt fint. Synes dere det er vanskelig å tro? Når man er blakk, skilt, trenger et nytt sted å bo, fortsatt er blakk, og i tillegg er o'store skrekk SINGEL? Det er fullt mulig. Jeg lover. Jeg har gode venner. De er maksimalt forsømt, de fleste av dem, men de henger med meg allikevel. Jeg elsker å bo her, og har tenkt til å nyte det til det smeller. Jeg har et godt forhold til eksen. Jeg hater å være blakk, men får ikke gjort noe med det. Jeg har to kule unger, kommer aldri aldri til å ville bo sammen med noen igjen, og jeg har ingen åpenbare fiender jeg må bruke energi på. Jeg har det fint. Virkelig.
Akkurat nå kom det en sms: Jeg synes det er kjipt at du har det kjipt. Rop hvis jeg kan gjøre noe, så gjør jeg det.
Ser dere? Jeg har det fint. Ja, litt kjipt akkurat nå, men hvor lenge varer det da, når det finnes sånne i flokken? Og det er dette som er litt av greia bak denne bloggen. Jeg skriver gjerne om kjipe ting. Da får jeg dem ut av systemet. Men det betyr jo ikke at dette er noe jeg ruller meg i syv dager i uka. Jeg bruker ca ti minutter på å skrive et innlegg her. Hvis jeg pirker borti et sårt tema, griner jeg gjerne så tårene spruter mens jeg skriver. Så har jeg det fint. Jeg tenker ikke på elendigheta i timesvis, selv om jeg finner plass til det her inne. Jeg lover.
Well, you lift me up into the sky
I felt like I could fly
Never gonna die
& I almost made it but not quite
Now you're flyin' out of sight
& you know I can't come with you
I'll always be scared of heights
always be scared of heights
Jeg hørte Espen Lind på radioen tidligere i kveld. Ingen stor fan av den låta egentlig, men akkurat i kveld passet teksten godt. Ja, for jeg har også høydeskrekk. Relativt kraftig angrepet vil jeg påstå jeg er. Trodde aldri aldri jeg skulle fly. Så kom det noen som, sakte men sikkert, fikk meg til å lette. Himmel så skummelt! Og så uendelig deilig. Når man har flydd der oppe en stund, blir man tøffere. Jeg fikk lyst til å gjøre noen ekstra sprell. En loop, om du vil. For å klare en loop, måtte jeg ha en viss høyde. Og siden jeg altså ikke var i stand til å fly på egenhånd, ble det litt opp til andre om høyden stemte. Akkurat i det jeg tok sats, dalte jeg. Vi. Jeg ble på en måte fulgt nedover. Behagelig og helt uten dramatikk. Men ujevne mellomrom blåste jeg heftig under egne vinger, men jeg dalte allikevel. Det brennende ønsket om å faktisk gjøre en loop var der fremdeles. Jeg innså at høyden på langt nær var stor nok, men jeg sluttet ikke å håpe. Så ble jeg sluppet. Rett ned med et brak. Jeg var innstilt på å fulgt hele veien ned. Da kan man treffes for en øl langs landeveien en annen gang. Så ble jeg altså bare sluppet rett ned, den siste biten. Folk blir igjen der oppe, og lar meg falle. Derfor er det kjipt akkurat nå. Akkurat i kveld. Fordi jeg trodde turen ikke var over før vi var nede. Nå er jeg nede litt før enn jeg strengt tatt hadde tenkt. Og jeg er her alene.
Wish I never knew how great it feels up in the air
Wish I never got to feel the wind blow through my hair
Well in my dreams you'll always be
flyin' high along with me
& in my dreams I'll always feel like I can let go
Her er vi uenige, Espen og jeg. For selv om det er kjipt å vite hva man går glipp av der oppe, er det jo deilig å vite at man faktisk kan fly. Kanskje ikke høyt nok for den forbaskade loopen, men dersom jeg kan klamre meg fast i noen, overvinner jeg høydeskrekken og flyr. Ikke kommer jeg til å ta denne flyturen med meg i drømmene mine heller. For jeg orker ikke ha folk på kjerra som bare slipper meg i bakken. Uansett hvor kule de er, og uansett hvor sikker jeg er på at de komme funka som venner i lang tid framover. For jeg kan ikke stole på en som ikke følger meg helt ned igjen. "Sopass kan du vel gjera, gjer da no."
Har jeg det kjipt akkurat nå? Jepp.
Så ser jeg meg rundt på gården. Snuser inn deilig kveldsluft fra selveste mai. Svarer på sms'en. Og vips, så har jeg det helt fint.
Jeg lover.
Planen var å skrive litt om det å ha det helt greit. Det er jo stadig noen som tror jeg er på selvmordets rand her, fordi jeg unner meg fem minutter i selvmedlidenhetens tegn. Så nå understreker jeg at jeg har det helt fint. Synes dere det er vanskelig å tro? Når man er blakk, skilt, trenger et nytt sted å bo, fortsatt er blakk, og i tillegg er o'store skrekk SINGEL? Det er fullt mulig. Jeg lover. Jeg har gode venner. De er maksimalt forsømt, de fleste av dem, men de henger med meg allikevel. Jeg elsker å bo her, og har tenkt til å nyte det til det smeller. Jeg har et godt forhold til eksen. Jeg hater å være blakk, men får ikke gjort noe med det. Jeg har to kule unger, kommer aldri aldri til å ville bo sammen med noen igjen, og jeg har ingen åpenbare fiender jeg må bruke energi på. Jeg har det fint. Virkelig.
Akkurat nå kom det en sms: Jeg synes det er kjipt at du har det kjipt. Rop hvis jeg kan gjøre noe, så gjør jeg det.
Ser dere? Jeg har det fint. Ja, litt kjipt akkurat nå, men hvor lenge varer det da, når det finnes sånne i flokken? Og det er dette som er litt av greia bak denne bloggen. Jeg skriver gjerne om kjipe ting. Da får jeg dem ut av systemet. Men det betyr jo ikke at dette er noe jeg ruller meg i syv dager i uka. Jeg bruker ca ti minutter på å skrive et innlegg her. Hvis jeg pirker borti et sårt tema, griner jeg gjerne så tårene spruter mens jeg skriver. Så har jeg det fint. Jeg tenker ikke på elendigheta i timesvis, selv om jeg finner plass til det her inne. Jeg lover.
Well, you lift me up into the sky
I felt like I could fly
Never gonna die
& I almost made it but not quite
Now you're flyin' out of sight
& you know I can't come with you
I'll always be scared of heights
always be scared of heights
Jeg hørte Espen Lind på radioen tidligere i kveld. Ingen stor fan av den låta egentlig, men akkurat i kveld passet teksten godt. Ja, for jeg har også høydeskrekk. Relativt kraftig angrepet vil jeg påstå jeg er. Trodde aldri aldri jeg skulle fly. Så kom det noen som, sakte men sikkert, fikk meg til å lette. Himmel så skummelt! Og så uendelig deilig. Når man har flydd der oppe en stund, blir man tøffere. Jeg fikk lyst til å gjøre noen ekstra sprell. En loop, om du vil. For å klare en loop, måtte jeg ha en viss høyde. Og siden jeg altså ikke var i stand til å fly på egenhånd, ble det litt opp til andre om høyden stemte. Akkurat i det jeg tok sats, dalte jeg. Vi. Jeg ble på en måte fulgt nedover. Behagelig og helt uten dramatikk. Men ujevne mellomrom blåste jeg heftig under egne vinger, men jeg dalte allikevel. Det brennende ønsket om å faktisk gjøre en loop var der fremdeles. Jeg innså at høyden på langt nær var stor nok, men jeg sluttet ikke å håpe. Så ble jeg sluppet. Rett ned med et brak. Jeg var innstilt på å fulgt hele veien ned. Da kan man treffes for en øl langs landeveien en annen gang. Så ble jeg altså bare sluppet rett ned, den siste biten. Folk blir igjen der oppe, og lar meg falle. Derfor er det kjipt akkurat nå. Akkurat i kveld. Fordi jeg trodde turen ikke var over før vi var nede. Nå er jeg nede litt før enn jeg strengt tatt hadde tenkt. Og jeg er her alene.
Wish I never knew how great it feels up in the air
Wish I never got to feel the wind blow through my hair
Well in my dreams you'll always be
flyin' high along with me
& in my dreams I'll always feel like I can let go
Her er vi uenige, Espen og jeg. For selv om det er kjipt å vite hva man går glipp av der oppe, er det jo deilig å vite at man faktisk kan fly. Kanskje ikke høyt nok for den forbaskade loopen, men dersom jeg kan klamre meg fast i noen, overvinner jeg høydeskrekken og flyr. Ikke kommer jeg til å ta denne flyturen med meg i drømmene mine heller. For jeg orker ikke ha folk på kjerra som bare slipper meg i bakken. Uansett hvor kule de er, og uansett hvor sikker jeg er på at de komme funka som venner i lang tid framover. For jeg kan ikke stole på en som ikke følger meg helt ned igjen. "Sopass kan du vel gjera, gjer da no."
Har jeg det kjipt akkurat nå? Jepp.
Så ser jeg meg rundt på gården. Snuser inn deilig kveldsluft fra selveste mai. Svarer på sms'en. Og vips, så har jeg det helt fint.
Jeg lover.
mandag 10. mai 2010
Hytteliv
Vi tilbringer en del helger på hytte i løpet av sommeren, og jeg lurer på om det ikke er på tide å skildre en av disse helgene for dere. Deltagerne er Yngst, Eldst, Mormor og meg. Og i helgen var vi på årets første hyttetur. Ungene langt mer entusiastiske enn de voksne, men det er nok fordi vi voksne er litt opptatt av vær og vind og sånn.
Hytta: Åstedet er en av firmahyttene til Mormor i Vestfold. Den ligger rett ved sjøen, og det er helt genialt å fiske krabber fra bryggene der. To små soverom med hver sin køyeseng, et ekkelt lite bad med do og dusj, kjøkken, sofa og tv. Da har vi i grunnen dekket det meste.
Avreise: Jeg stikker en time før fra jobb, plukker opp Yngst, drar hjem for å slippe inn kattene, plukker opp Eldst, og setter kurs for huset til Eksen. Der befinner nemlig spikkekniven til Yngst seg, og siden han er sjef for pinnebrød, må han ha den med. Han vil hente den selv, og jeg blir sittende i bilen og håpe at han ikke river ned alt som er der inne når han må klatre på stol for å rekke opp til hylla. Eksen er ikke hjemme, så det er fint om han lukker og låser døra etter seg også. Det blir sjelden god stemning av at leiligheter tømmes av tjuvpakk, tross alt. Så skal Mormor hentes i Oslo. Kø. Lang lang kø. Steikende sol, og Otto Monster på full guffe i bilen. Jeg kjenner at jeg burde ha spist noe. Lavt blodsukker er ikke hyggelig. Kombinert med unger er det verre. Kombinert med unger og Mormor er det fullt sammenbrudd waiting to happen. Mormor er heldigvis klar når vi kommer. Jeg får pakket henne inn i bil, og skal sette kurs mot helg. Endelig, tenker jeg, for det er nå to timer siden jeg dro fra jobben. Ti minutter senere må vi snu, for Mormor har glemt solbrillene sine. Jeg knurrer litt. Ganske høyt egentlig.
Ankomst: Etter et bedre måltid på McDonalds i Asker, og en kjøretur som gikk over all forventning, spinner vi opp bakken til hytta ved 20-tida. Kaldt! Iskaldt. Og tydelig er vi sesongens første gjester, for det lukter lett loftsbod av hele brakka. Mormor og jeg tar ansvar. Her skal det fyres, ja! Og jeg tenner så lekende lett opp i peisen at dere pokker ikke vil tro det. Det brenner og spraker. Og ryker. Veldig. Inn i hytta. Yngst står ute og roper at han ikke ser noe røyk fra pipa. Mormor henter astmasprayen sin. Jeg banner og lufter etter beste evne. Men det ga seg. Og det ble varmt. Gammal speider jeg, vøtt.
The garden gnom: Tre minutter etter ankomst, har ungene funnet seg til rette i hagen. Eldst truer med å knuse samtlige vinduer, mens hun trikser med diboloen sin. "Trikser". Hun er sin mors datter, og har vel ikke helt koordinasjonen i orden. Yngst har dratt ut alt av uteleker, og morer seg med å lage gigasåpebobler, som selvsagt seiler over til naboens terrasse. Og midt på plenen står han. Hagegnomen. Iført rød joggebukse, blå boblejakke, og har stirrende øyne. Han er 1.40 lang, 9 år, heter Rolf, og går på skole på Kringsjå. Han har ikke tenkt til å flytte seg. Ungene overser gnom. Jeg irriterer meg grenseløst over at han ikke tar hintet og går igjen. Mormor prøver å skremme ham vekk ved å hoppe hoppetau. Hun er tung, tauet er kort, det ser ikke bra ut. Gnomen står. Han rister oppgitt på hodet. Sukker og stønner. Tydelig lite imponert over Eldst og diaboloen. Så til slutt, spør hun jo om han vil prøve. Dermed har vi adoptert vår første hagegnom. Han ble til 22 den kvelden, og var på plass igjen 09.11 lørdag morgen. Rolf fra Kringsjå.
The good news and the bad news: Etter intens lek med sprettballer, finner endelig ungene roen. Gnom har forlatt oss. Vi voksne finner fram rødvin og potetgull. Hyttelivet er herlig. Bortsett fra at jeg bekymrer meg litt over å måtte sove i overkøya. Yngst har talt, han vil ikke. Jeg har langt fremskreden høydeskrekk, og er i overkant tung i hekken. Så mormor og jeg snakker om hvordan vi best skal få meg oppi. Stigen er bare å glemme, for den er ikke beregna på mine lange bein. Nattbordet er foreløpig det heteste tipset. Stå på nattbordet, og slenge meg oppi. Ja, jeg var nok litt mer enn brisen, for jeg trodde faktisk jeg var i stand til å slenge meg. Oppover. Jeg må ha vært i koma. Så hører jeg Yngst våkne. Mye rare lyder og høylydt mumling. Jeg går inn, finner ham sittende i senga med et vantro ansiktsuttrykk. The bad news: Yngst sover naken, og har for første gang i sitt liv bæsja i søvne. The good news: Han er så hard i magen at han sier "Mamma, det er kommet bæsj på sprettballen min!" Ikke så mye som en flekk på lakenet, og jeg lo vel et drøyt kvarter da han hadde sovna igjen.
Lørdag: Gnomen stiller tidlig, tar en pause mens vi spiser frokost, og blir med for å fiske krabber. Besserwisser av en annen verden, og det er virkelig et under at jeg ikke tuppa ham uti da jeg hadde sjansen. Men for all del, ungene koser seg, det er sol, og krabbene biter på snøret til Yngst. Det er viktig, for hvis han blir sur, er liksom dagen ødelagt. Det blåser forøvrig stiv kuling, så Mormor og jeg er vel ikke helt komfortable helt ytterst på bryggekanten. Etterhvert finner vi oss en lun plass, mens ungene leker på stranda, og livet er i grunnen helt greit. Helt til jeg skal dele ut kjeks. Svampebob-kjeks. Og jeg oppdager at jeg må gi gnomen den pakka som skulle vært til de voksne. Skuffelsen var enorm, gnomemisnøyen ble ikke mindre, og det tok ikke veldig lang tid før vi bestemte oss for å dra i butikken. For i butikken er det is, og siden jeg glemte å kjøpe grillkull, fikk jeg en tur til, og da fant jeg Kvikk Lunsj på tilbud. Alle vet jo at man ikke blir feit av ting som er billig, så jeg svelget ned to stykk på vei tilbake. Sjokolade smaker virkelig aller best når man spiser den i smug.
Lørdagskvelden: Jeg blir lett amper og hektisk når jeg må grille mat samtidig som jeg ser fotballkamp på tv. Er nok litt mann der, gitt. Mormor gir meg øl, noe som jo er et kjent triks for å få mannen blid. Men til syvende og sist blir det bra. Maten er god, Enga vant, godisen er på bordet, og ungene leker ivrig med grillen. Jada. For det er så moro å hive tørt gress på det som er igjen av glødende kull. Og for all del, så lenge de lar meg være i fred. Gnomen glimrer også med sitt fravær, så dette er virkelig ingen dårlig lørdag i kveldssola. Stappmette av pinnebrød slokner etterhvert ungene også, og vi voksne tar fra Jägeren for å ikke kjenne at det faktisk begynner å bli kaldt. Jeg var veldig fornøyd da jeg fant penalet til Eldst under sofaen, for det hadde vi jo garantert reist fra. Synd jeg måtte velte glasset med Jäger for å finne det, men jeg fant samtidig ut at gulvet var veldig dårlig vaska, så sånn alt i alt.. Litt seinere slapp jeg ølglasset mitt mens jeg satt i sofaen, og det var mye vanskeligere å se noe positivt med den glippen.
Sms: Det blir alltid sendt en haug med sms på disse turene. Jeg savner å være på nett, og må faktisk prate med andre enn min mor i løpet av 48 timer på hytte. De fleste sendes i edru tilstand, og mottaker er som regel bestevennen. Men så er det selvsagt også et pent antall som sendes i sjarmerende beruset tilstand. Det er gjerne en og samme som mottar flesteparten av dem. Og la oss bare innrømme det først som sist, det er ikke en av venninnene. Denne helgen gikk det nok hardest utover sesongens offer, men det ble nok litt slitsomt for den som fort kan bli neste sesongs offer også. Og mens jeg lå der, trygt plassert i overkøya, etter å ha stått på nattbordet og slått ihjel en feit edderkopp med en sko, begynte jeg å lure på hvem som var offeret sommeren'09. Det har jeg fortsatt ikke kommet på, så gi meg gjerne et hint hvis du husker.
Hjemreise: Det er selvsagt kaos når alt skal tilbake i bilen. Ungene flyr i veien, Yngst pakker ut alt jeg pakker inn, Eldst maser om å få hjelpe til, Mormor banner og sverter over alt hun ikke får plass til, og vi snakker om hvor deilig det hadde vært å hatt egen hytte der alt bare kunne blitt liggende. Samme greia, hver gang. Så forlater vi åstedet, etter å ha vrengt grillen for å få ut alt ungene brant oppi den i går kveld, og setter kurs mot Horten. Ja, for noen ganger tar man båten, må vite. Det er stas i vinden. Og de har knallgode smurte sveler. Så blir Mormor levert, vi andre kommer hjem til dritsure katter som har vært stengt ute et døgn, og jeg oppdager at det er akkurat like grisekaldt hjemme som da vi ankom hytta.
Og om to uker er vi i gang igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg litt.
Hytta: Åstedet er en av firmahyttene til Mormor i Vestfold. Den ligger rett ved sjøen, og det er helt genialt å fiske krabber fra bryggene der. To små soverom med hver sin køyeseng, et ekkelt lite bad med do og dusj, kjøkken, sofa og tv. Da har vi i grunnen dekket det meste.
Avreise: Jeg stikker en time før fra jobb, plukker opp Yngst, drar hjem for å slippe inn kattene, plukker opp Eldst, og setter kurs for huset til Eksen. Der befinner nemlig spikkekniven til Yngst seg, og siden han er sjef for pinnebrød, må han ha den med. Han vil hente den selv, og jeg blir sittende i bilen og håpe at han ikke river ned alt som er der inne når han må klatre på stol for å rekke opp til hylla. Eksen er ikke hjemme, så det er fint om han lukker og låser døra etter seg også. Det blir sjelden god stemning av at leiligheter tømmes av tjuvpakk, tross alt. Så skal Mormor hentes i Oslo. Kø. Lang lang kø. Steikende sol, og Otto Monster på full guffe i bilen. Jeg kjenner at jeg burde ha spist noe. Lavt blodsukker er ikke hyggelig. Kombinert med unger er det verre. Kombinert med unger og Mormor er det fullt sammenbrudd waiting to happen. Mormor er heldigvis klar når vi kommer. Jeg får pakket henne inn i bil, og skal sette kurs mot helg. Endelig, tenker jeg, for det er nå to timer siden jeg dro fra jobben. Ti minutter senere må vi snu, for Mormor har glemt solbrillene sine. Jeg knurrer litt. Ganske høyt egentlig.
Ankomst: Etter et bedre måltid på McDonalds i Asker, og en kjøretur som gikk over all forventning, spinner vi opp bakken til hytta ved 20-tida. Kaldt! Iskaldt. Og tydelig er vi sesongens første gjester, for det lukter lett loftsbod av hele brakka. Mormor og jeg tar ansvar. Her skal det fyres, ja! Og jeg tenner så lekende lett opp i peisen at dere pokker ikke vil tro det. Det brenner og spraker. Og ryker. Veldig. Inn i hytta. Yngst står ute og roper at han ikke ser noe røyk fra pipa. Mormor henter astmasprayen sin. Jeg banner og lufter etter beste evne. Men det ga seg. Og det ble varmt. Gammal speider jeg, vøtt.
The garden gnom: Tre minutter etter ankomst, har ungene funnet seg til rette i hagen. Eldst truer med å knuse samtlige vinduer, mens hun trikser med diboloen sin. "Trikser". Hun er sin mors datter, og har vel ikke helt koordinasjonen i orden. Yngst har dratt ut alt av uteleker, og morer seg med å lage gigasåpebobler, som selvsagt seiler over til naboens terrasse. Og midt på plenen står han. Hagegnomen. Iført rød joggebukse, blå boblejakke, og har stirrende øyne. Han er 1.40 lang, 9 år, heter Rolf, og går på skole på Kringsjå. Han har ikke tenkt til å flytte seg. Ungene overser gnom. Jeg irriterer meg grenseløst over at han ikke tar hintet og går igjen. Mormor prøver å skremme ham vekk ved å hoppe hoppetau. Hun er tung, tauet er kort, det ser ikke bra ut. Gnomen står. Han rister oppgitt på hodet. Sukker og stønner. Tydelig lite imponert over Eldst og diaboloen. Så til slutt, spør hun jo om han vil prøve. Dermed har vi adoptert vår første hagegnom. Han ble til 22 den kvelden, og var på plass igjen 09.11 lørdag morgen. Rolf fra Kringsjå.
The good news and the bad news: Etter intens lek med sprettballer, finner endelig ungene roen. Gnom har forlatt oss. Vi voksne finner fram rødvin og potetgull. Hyttelivet er herlig. Bortsett fra at jeg bekymrer meg litt over å måtte sove i overkøya. Yngst har talt, han vil ikke. Jeg har langt fremskreden høydeskrekk, og er i overkant tung i hekken. Så mormor og jeg snakker om hvordan vi best skal få meg oppi. Stigen er bare å glemme, for den er ikke beregna på mine lange bein. Nattbordet er foreløpig det heteste tipset. Stå på nattbordet, og slenge meg oppi. Ja, jeg var nok litt mer enn brisen, for jeg trodde faktisk jeg var i stand til å slenge meg. Oppover. Jeg må ha vært i koma. Så hører jeg Yngst våkne. Mye rare lyder og høylydt mumling. Jeg går inn, finner ham sittende i senga med et vantro ansiktsuttrykk. The bad news: Yngst sover naken, og har for første gang i sitt liv bæsja i søvne. The good news: Han er så hard i magen at han sier "Mamma, det er kommet bæsj på sprettballen min!" Ikke så mye som en flekk på lakenet, og jeg lo vel et drøyt kvarter da han hadde sovna igjen.
Lørdag: Gnomen stiller tidlig, tar en pause mens vi spiser frokost, og blir med for å fiske krabber. Besserwisser av en annen verden, og det er virkelig et under at jeg ikke tuppa ham uti da jeg hadde sjansen. Men for all del, ungene koser seg, det er sol, og krabbene biter på snøret til Yngst. Det er viktig, for hvis han blir sur, er liksom dagen ødelagt. Det blåser forøvrig stiv kuling, så Mormor og jeg er vel ikke helt komfortable helt ytterst på bryggekanten. Etterhvert finner vi oss en lun plass, mens ungene leker på stranda, og livet er i grunnen helt greit. Helt til jeg skal dele ut kjeks. Svampebob-kjeks. Og jeg oppdager at jeg må gi gnomen den pakka som skulle vært til de voksne. Skuffelsen var enorm, gnomemisnøyen ble ikke mindre, og det tok ikke veldig lang tid før vi bestemte oss for å dra i butikken. For i butikken er det is, og siden jeg glemte å kjøpe grillkull, fikk jeg en tur til, og da fant jeg Kvikk Lunsj på tilbud. Alle vet jo at man ikke blir feit av ting som er billig, så jeg svelget ned to stykk på vei tilbake. Sjokolade smaker virkelig aller best når man spiser den i smug.
Lørdagskvelden: Jeg blir lett amper og hektisk når jeg må grille mat samtidig som jeg ser fotballkamp på tv. Er nok litt mann der, gitt. Mormor gir meg øl, noe som jo er et kjent triks for å få mannen blid. Men til syvende og sist blir det bra. Maten er god, Enga vant, godisen er på bordet, og ungene leker ivrig med grillen. Jada. For det er så moro å hive tørt gress på det som er igjen av glødende kull. Og for all del, så lenge de lar meg være i fred. Gnomen glimrer også med sitt fravær, så dette er virkelig ingen dårlig lørdag i kveldssola. Stappmette av pinnebrød slokner etterhvert ungene også, og vi voksne tar fra Jägeren for å ikke kjenne at det faktisk begynner å bli kaldt. Jeg var veldig fornøyd da jeg fant penalet til Eldst under sofaen, for det hadde vi jo garantert reist fra. Synd jeg måtte velte glasset med Jäger for å finne det, men jeg fant samtidig ut at gulvet var veldig dårlig vaska, så sånn alt i alt.. Litt seinere slapp jeg ølglasset mitt mens jeg satt i sofaen, og det var mye vanskeligere å se noe positivt med den glippen.
Sms: Det blir alltid sendt en haug med sms på disse turene. Jeg savner å være på nett, og må faktisk prate med andre enn min mor i løpet av 48 timer på hytte. De fleste sendes i edru tilstand, og mottaker er som regel bestevennen. Men så er det selvsagt også et pent antall som sendes i sjarmerende beruset tilstand. Det er gjerne en og samme som mottar flesteparten av dem. Og la oss bare innrømme det først som sist, det er ikke en av venninnene. Denne helgen gikk det nok hardest utover sesongens offer, men det ble nok litt slitsomt for den som fort kan bli neste sesongs offer også. Og mens jeg lå der, trygt plassert i overkøya, etter å ha stått på nattbordet og slått ihjel en feit edderkopp med en sko, begynte jeg å lure på hvem som var offeret sommeren'09. Det har jeg fortsatt ikke kommet på, så gi meg gjerne et hint hvis du husker.
Hjemreise: Det er selvsagt kaos når alt skal tilbake i bilen. Ungene flyr i veien, Yngst pakker ut alt jeg pakker inn, Eldst maser om å få hjelpe til, Mormor banner og sverter over alt hun ikke får plass til, og vi snakker om hvor deilig det hadde vært å hatt egen hytte der alt bare kunne blitt liggende. Samme greia, hver gang. Så forlater vi åstedet, etter å ha vrengt grillen for å få ut alt ungene brant oppi den i går kveld, og setter kurs mot Horten. Ja, for noen ganger tar man båten, må vite. Det er stas i vinden. Og de har knallgode smurte sveler. Så blir Mormor levert, vi andre kommer hjem til dritsure katter som har vært stengt ute et døgn, og jeg oppdager at det er akkurat like grisekaldt hjemme som da vi ankom hytta.
Og om to uker er vi i gang igjen. Jeg kjenner at jeg gleder meg litt.
tirsdag 4. mai 2010
Finni meg sjæl
Gjør man noen gang det? Finner seg selv? Og er det et kriterie at man faktisk har mista seg selv? Eller holder det å aldri helt ha følt at man er på plass? Jeg mister ting støtt, men jeg kan virkelig ikke sette fingeren på når jeg eventuelt mista meg selv. Allikevel tror jeg kanskje jeg leter litt.
Hvis du en gang hører en særs skramlende lyd, en sånn lyd som kommer fra en fullstappa kjerre på en skogsvei, da kan det være meg. Ikke for at jeg er spesielt mye på skogsveier. Og tro for all del ikke at jeg gidder dra på noe hvis jeg er på tur. Men det føles allikevel litt som om jeg skramler, for jeg drar med meg så sinnsvakt mye. Kjerra mi er full av folk, fe og gamle kjeler. Så av og til, når jeg lurer på hvem jeg egentlig er, så er jeg ikke lett å finne. Nedimellom alt skrammelet. Skrimmel skrammel. Mye lyder, mye rot. Jeg mister nok både folk, fe og en gammel kjele av og til. Noen ganger merker jeg det ikke. Andre ganger blir lasset betydelig lettere. Og en sjelden gang mister jeg noe som er virkelig verdifullt for meg, og da føles kjerra langt tyngre å dra.
Men dette handlet altså ikke om å miste verdifulle ting, men å prøve å finne seg sjæl. Ja, jeg liker jo å tro at jeg til en viss grad er verdifull, for all del, men hvem i himmelens navn er jeg? Vet folk sånt? Hvem de er, liksom? Og er de isåfall den de skal?
I kveld vrenger jeg kjerra inn til sida, og tar en kikk. Jeg prøver seriøst å finne meg sjøl, bak der. For jeg tror jeg har lett en stund nå. Problemet er vel at jeg leter hos andre, og ikke hos meg. Det er jo ganske innlysende, ikke sant, at hvis jeg vil finne meg sjøl kan jeg ikke fly å lete i andres kjerrer. Hva skulle jeg vel ha der å gjøre? Når jeg først snakker om det, så merker jeg jo at jeg håper jeg finnes på andres kjerrer også. At noen andre drar rundt på meg, fordi jeg er verdt det. Jeg vet sannelig om noen også, og er uendelig glad for at de gidder drasse på meg. Selv når jeg skrubber i utforbakkene, og ikke gidder dytte i motbakkene. Jeg er lat sånn.
Men tilbake til kjerra. Jeg snur og vender på ting. Rister, heller ut, plukker fra hverandre. Men jeg finner ikke meg av den grunn. Kanskje fordi jeg er summen av lasset? Eller kanskje MEG, sånn helt naken og inderlig, egentlig venter et annet sted? Jeg har leita litt andre steder også. Tråkka litt utenfor boksen. Snust etter spor på helt andre stier enn der jeg helst ville gått. Stort sett ender jeg bare opp med å kunne krysse av for "Nei, var ikke der heller." Lenge hadde jeg fokus på den jeg skulle bli. Dere vet, den slanke søte rike omsvermede skribenten. Ikke hørt om henne? Nei, jeg kom vel aldri dit da. Og jeg tror ikke man kommer dit heller, uten å finne seg selv her først. Nytter ikke om du ser en stor X på kartet, hvis du ikke aner hvor du befinner deg i øyeblikket. Så da bytta jeg fokus, og begynte å grave litt etter øyeblikkets meg. Men jeg er ikke lett å finne. Jeg kjenner meg selv så godt at for å bli enda bedre kjent, må jeg virkelig vrenge de sidene som helst skal holdes skjult. Så da smetter jeg unna.
Det kommer ikke noe poeng eller kortfattet konklusjon her. Akkurat i kveld var det riktig å tenke litt over hvor langt utenfor boksen jeg er villig til å gå. Og om jeg egentlig føler at det er verdt det. Det tror jeg det er, uansett. Så lenge jeg holder fast ved det sikre i meg selv, og fortsetter å lete etter resten.
Eller kanskje det ikke er mer? Kanskje...This is it.
Hvis du en gang hører en særs skramlende lyd, en sånn lyd som kommer fra en fullstappa kjerre på en skogsvei, da kan det være meg. Ikke for at jeg er spesielt mye på skogsveier. Og tro for all del ikke at jeg gidder dra på noe hvis jeg er på tur. Men det føles allikevel litt som om jeg skramler, for jeg drar med meg så sinnsvakt mye. Kjerra mi er full av folk, fe og gamle kjeler. Så av og til, når jeg lurer på hvem jeg egentlig er, så er jeg ikke lett å finne. Nedimellom alt skrammelet. Skrimmel skrammel. Mye lyder, mye rot. Jeg mister nok både folk, fe og en gammel kjele av og til. Noen ganger merker jeg det ikke. Andre ganger blir lasset betydelig lettere. Og en sjelden gang mister jeg noe som er virkelig verdifullt for meg, og da føles kjerra langt tyngre å dra.
Men dette handlet altså ikke om å miste verdifulle ting, men å prøve å finne seg sjæl. Ja, jeg liker jo å tro at jeg til en viss grad er verdifull, for all del, men hvem i himmelens navn er jeg? Vet folk sånt? Hvem de er, liksom? Og er de isåfall den de skal?
I kveld vrenger jeg kjerra inn til sida, og tar en kikk. Jeg prøver seriøst å finne meg sjøl, bak der. For jeg tror jeg har lett en stund nå. Problemet er vel at jeg leter hos andre, og ikke hos meg. Det er jo ganske innlysende, ikke sant, at hvis jeg vil finne meg sjøl kan jeg ikke fly å lete i andres kjerrer. Hva skulle jeg vel ha der å gjøre? Når jeg først snakker om det, så merker jeg jo at jeg håper jeg finnes på andres kjerrer også. At noen andre drar rundt på meg, fordi jeg er verdt det. Jeg vet sannelig om noen også, og er uendelig glad for at de gidder drasse på meg. Selv når jeg skrubber i utforbakkene, og ikke gidder dytte i motbakkene. Jeg er lat sånn.
Men tilbake til kjerra. Jeg snur og vender på ting. Rister, heller ut, plukker fra hverandre. Men jeg finner ikke meg av den grunn. Kanskje fordi jeg er summen av lasset? Eller kanskje MEG, sånn helt naken og inderlig, egentlig venter et annet sted? Jeg har leita litt andre steder også. Tråkka litt utenfor boksen. Snust etter spor på helt andre stier enn der jeg helst ville gått. Stort sett ender jeg bare opp med å kunne krysse av for "Nei, var ikke der heller." Lenge hadde jeg fokus på den jeg skulle bli. Dere vet, den slanke søte rike omsvermede skribenten. Ikke hørt om henne? Nei, jeg kom vel aldri dit da. Og jeg tror ikke man kommer dit heller, uten å finne seg selv her først. Nytter ikke om du ser en stor X på kartet, hvis du ikke aner hvor du befinner deg i øyeblikket. Så da bytta jeg fokus, og begynte å grave litt etter øyeblikkets meg. Men jeg er ikke lett å finne. Jeg kjenner meg selv så godt at for å bli enda bedre kjent, må jeg virkelig vrenge de sidene som helst skal holdes skjult. Så da smetter jeg unna.
Det kommer ikke noe poeng eller kortfattet konklusjon her. Akkurat i kveld var det riktig å tenke litt over hvor langt utenfor boksen jeg er villig til å gå. Og om jeg egentlig føler at det er verdt det. Det tror jeg det er, uansett. Så lenge jeg holder fast ved det sikre i meg selv, og fortsetter å lete etter resten.
Eller kanskje det ikke er mer? Kanskje...This is it.
lørdag 17. april 2010
Gamle spøkelser
Jeg fryser. Skjelver og rister. Hyler og bærer meg. Himmel, at det skal være så heftig da. Ta to Ibux og legg deg under dyna, tenker du kanskje. Men det er ikke så enkelt. Selvsagt er det ikke det. Det er jo meg. Da er det kaos.
Nesten litt om en avrusing dette, føler jeg. En prosess jeg må gjennom. En prosess jeg har gledet meg til å være ferdig med, i mange måneder nå. Og som jeg altså endelig har begynt på. Jeg kan når som helst slutte. Når som helst velge å stoppe prosessen. For den er jo min. Men jeg kommer ikke videre uten å takle dette, og det er videre jeg vil. Jeg vil bort dit. Jeg ser målet, rett der på andre siden.
Grenser. Grenser og sperrer. Grenser, sperrer og gamle spøkelser. Det er litt av hva dette handler om.
Jeg har grenser og sperrer. Ja, tro det eller ei, jeg har faktisk ganske mange av dem. De fleste er grenser jeg ønsker å ha. Sperrer jeg selv har bygd opp for å beskytte meg selv, og som jeg overhode ikke er interessert i at rives ned, eller tråkkes over. Men av og til handler det om grenser og sperrer jeg gjerne vil bli kvitt. Gamle spøkelser som hindrer meg i å være meg fullt ut. Og det er jo DE jeg så gjerne vil til livs nå. Nok er nok. Jeg vil ikke mer. Jeg vil realisere meg selv, uten å dra på gamle, dårlige erfaringer.
I kveld er alt kaos inni hodet mitt. Inni kroppen også. Jeg dras i alle retninger, og orker i grunnen ikke kjempe i mot noe av det. For det raknet litt da jeg innså at for å bli kvitt sperrene jeg ikke lenger vil ha, blir jeg nødt til å rive ned et par av de jeg så gjerne vil beholde. Jeg må la meg selv være fullstendig hudløs, for å kunne bygge opp igjen akkurat den huden jeg ønsker å omgi meg med. Jeg trodde jeg kunne få i både pose og sekk. Jeg trodde jeg kunne trampe ned sperringer uten å få sår på føttene. Og så tok jeg feil.
Det enkle er jo selvsagt bare å la grenser, sperrer og gamle spøkelser være som de er. Da kan jeg labbe videre i livet, og slippe å være hudløs. Jeg har ikke for vane å velge det enkle. Så jeg velger å skrelle av meg huden, bare i noen få timer, for så å kunne la den gro på igjen, vel vitende om at gammelt rusk og rask er borte. Jeg velger å bestemme selv. Ikke la meg hindre av opplevelser som ikke eksisterer lenger. Ikke la de komme i veien for de nye opplevelsene jeg så inderlig gjerne vil ha.
Disse realisere-seg-selv-valgene ender selvsagt sjelden som de skal. I kveld endte det med et høflig "takk for maten", fordi jeg måtte hjem og rydde i hodet mitt. Sjelden jeg sier akkurat det, altså. At jeg må hjem og rydde i hodet. Men det var det jeg skulle. Jeg var ikke til stede for fem øre, takket for meg, og gikk. Noen ganger bare må man. Så får kaoset rase i kropp og hode noen timer, mens jeg bestemmer meg for veien videre. Som nå altså er bestemt. Riv ned, bygg opp. Ikke la deg stoppe. Kult i teorien, dritskummelt i livet.
Nå håper jeg bare folk jeg omgir meg med, fortsatt er der når jeg endelig tør skrelle av meg huden. For akkurat dette spøkelset kan jeg ikke drepe alene. Det sa seg nesten selv. Alt man er redd for å gjøre alene, kan man bare la være å gjøre. Det er det man er redd for å gjøre sammen, det er viktig å ta tak i. For det er de opplevelsene man virkelig angrer på at man lar seg skremme til å droppe.
Noen av de som leser min blogg, er overbevist om at jeg ikke er som jeg skal. Det er jeg da vitterlig. Men jeg er kanskje ikke helt som du skal, og det er virkelig ikke målet mitt heller. For tenk. Mitt mål er å stå oppreist, med rak rygg og sterkt blikk, uten flere gamle spøkelser i ryggsekken enn at jeg synes den er grei å bære. Og dit er jeg på vei. Trur eg.
Nesten litt om en avrusing dette, føler jeg. En prosess jeg må gjennom. En prosess jeg har gledet meg til å være ferdig med, i mange måneder nå. Og som jeg altså endelig har begynt på. Jeg kan når som helst slutte. Når som helst velge å stoppe prosessen. For den er jo min. Men jeg kommer ikke videre uten å takle dette, og det er videre jeg vil. Jeg vil bort dit. Jeg ser målet, rett der på andre siden.
Grenser. Grenser og sperrer. Grenser, sperrer og gamle spøkelser. Det er litt av hva dette handler om.
Jeg har grenser og sperrer. Ja, tro det eller ei, jeg har faktisk ganske mange av dem. De fleste er grenser jeg ønsker å ha. Sperrer jeg selv har bygd opp for å beskytte meg selv, og som jeg overhode ikke er interessert i at rives ned, eller tråkkes over. Men av og til handler det om grenser og sperrer jeg gjerne vil bli kvitt. Gamle spøkelser som hindrer meg i å være meg fullt ut. Og det er jo DE jeg så gjerne vil til livs nå. Nok er nok. Jeg vil ikke mer. Jeg vil realisere meg selv, uten å dra på gamle, dårlige erfaringer.
I kveld er alt kaos inni hodet mitt. Inni kroppen også. Jeg dras i alle retninger, og orker i grunnen ikke kjempe i mot noe av det. For det raknet litt da jeg innså at for å bli kvitt sperrene jeg ikke lenger vil ha, blir jeg nødt til å rive ned et par av de jeg så gjerne vil beholde. Jeg må la meg selv være fullstendig hudløs, for å kunne bygge opp igjen akkurat den huden jeg ønsker å omgi meg med. Jeg trodde jeg kunne få i både pose og sekk. Jeg trodde jeg kunne trampe ned sperringer uten å få sår på føttene. Og så tok jeg feil.
Det enkle er jo selvsagt bare å la grenser, sperrer og gamle spøkelser være som de er. Da kan jeg labbe videre i livet, og slippe å være hudløs. Jeg har ikke for vane å velge det enkle. Så jeg velger å skrelle av meg huden, bare i noen få timer, for så å kunne la den gro på igjen, vel vitende om at gammelt rusk og rask er borte. Jeg velger å bestemme selv. Ikke la meg hindre av opplevelser som ikke eksisterer lenger. Ikke la de komme i veien for de nye opplevelsene jeg så inderlig gjerne vil ha.
Disse realisere-seg-selv-valgene ender selvsagt sjelden som de skal. I kveld endte det med et høflig "takk for maten", fordi jeg måtte hjem og rydde i hodet mitt. Sjelden jeg sier akkurat det, altså. At jeg må hjem og rydde i hodet. Men det var det jeg skulle. Jeg var ikke til stede for fem øre, takket for meg, og gikk. Noen ganger bare må man. Så får kaoset rase i kropp og hode noen timer, mens jeg bestemmer meg for veien videre. Som nå altså er bestemt. Riv ned, bygg opp. Ikke la deg stoppe. Kult i teorien, dritskummelt i livet.
Nå håper jeg bare folk jeg omgir meg med, fortsatt er der når jeg endelig tør skrelle av meg huden. For akkurat dette spøkelset kan jeg ikke drepe alene. Det sa seg nesten selv. Alt man er redd for å gjøre alene, kan man bare la være å gjøre. Det er det man er redd for å gjøre sammen, det er viktig å ta tak i. For det er de opplevelsene man virkelig angrer på at man lar seg skremme til å droppe.
Noen av de som leser min blogg, er overbevist om at jeg ikke er som jeg skal. Det er jeg da vitterlig. Men jeg er kanskje ikke helt som du skal, og det er virkelig ikke målet mitt heller. For tenk. Mitt mål er å stå oppreist, med rak rygg og sterkt blikk, uten flere gamle spøkelser i ryggsekken enn at jeg synes den er grei å bære. Og dit er jeg på vei. Trur eg.
tirsdag 2. mars 2010
Noen ord om brus..
Jeg har aldri vært noen stor brusdrikker. Ikke sånn egentlig. Brus har hørt helgen til. Man venter til freddan, liksom. Favoritten har i mange år vært Pepsi Max. Det bobler sånn passe, og jeg liker ettersmaken. Jeg er nok ingen stor utforsker på brusfronten, og har holdt meg til den jeg vet at funker.
Så dukket det opp reklame for en ny brus. Jeg tror det var i november i fjor. Og jeg skjønte umiddelbart at dette var en brus jeg fort kunne finne på å prøve. Større bobler, klarere farge, og friskere smak! Umulig å motstå, så jeg meldte meg på et nyhetsbrev. På mail og sms kunne jeg lese om denne nye brusen. Og jo mer jeg leste, jo mer fristende ble den. Jeg så bilder, leste beskrivelser, og kunne nesten kjenne smaken i munnen.
Dette var nok ikke en brus for fredagsbruk, nei. Dette var en brus jeg gjerne kunne smake på hver dag. Ikke tømme flaska nødvendigvis, men smake litt. Ta noen slurker uka gjennom, og så virkelig nyte en halvannenliter i helga. Helt annerledes enn de brusvanene jeg hadde hatt fram til nå.
Den nye brusen var ikke på markedet enda, så jeg holdt meg til Pepsi Max. I helga. Alt var som det pleide. Bare at hver gang jeg drakk Pepsi Max, drømte jeg om å smake på noe helt nytt. Så etterhvert ble det mindre og mindre brus. Det ga meg ingenting lenger. Det som før var en god greie, ble bare tamt og kjedelig. Og en konstant påminnelse om at det snart ville dukke opp noe bedre. Sugerør og isbiter var liksom ikke helt samme festen lenger, for det var ikke helt dette jeg hadde lyst på. Sitronskiva som hadde vært så god, ble i grunnen bare litt i veien.
Tida gikk, og den går jammen fortsatt. Nyhetsbrevene kommer ikke like ofte, og det er kanskje grenser for hvor lenge man kan promotere et produkt uten å kunne tilby den faktiske varen. Men jeg drar fram bildene og beskrivelsene med ujevne mellomrom, og gleder meg like hjertelig. Til noe så enkelt som en ny brus. Som jeg ikke engang kan vite om jeg liker smaken på.
I dag, en helt vanlig tirsdag, gjorde jeg en oppdagelse. Jeg fikk besøk på jobb. Som så mange ganger før. Av en som vet hva jeg liker. Så jeg fikk Melkerull og Pepsi Max. Eller, jeg fikk i alle fall tilbudet. Ja, for jeg takka nei. Til brusen. "Vet du, jeg tror heller jeg venter.." svarte jeg. Ingen i hele verden vet hva jeg venter på. Det vet jeg ikke selv engang. Men jeg tror på reklamen. Som lover meg større bobler og friskere smak. Så får det gå som det går. Ingen som har daua av noen uker uten brus.
Så hva har vi lært i dag? At man lett takker nei til melk, når det er champagne man har lyst på.
Så dukket det opp reklame for en ny brus. Jeg tror det var i november i fjor. Og jeg skjønte umiddelbart at dette var en brus jeg fort kunne finne på å prøve. Større bobler, klarere farge, og friskere smak! Umulig å motstå, så jeg meldte meg på et nyhetsbrev. På mail og sms kunne jeg lese om denne nye brusen. Og jo mer jeg leste, jo mer fristende ble den. Jeg så bilder, leste beskrivelser, og kunne nesten kjenne smaken i munnen.
Dette var nok ikke en brus for fredagsbruk, nei. Dette var en brus jeg gjerne kunne smake på hver dag. Ikke tømme flaska nødvendigvis, men smake litt. Ta noen slurker uka gjennom, og så virkelig nyte en halvannenliter i helga. Helt annerledes enn de brusvanene jeg hadde hatt fram til nå.
Den nye brusen var ikke på markedet enda, så jeg holdt meg til Pepsi Max. I helga. Alt var som det pleide. Bare at hver gang jeg drakk Pepsi Max, drømte jeg om å smake på noe helt nytt. Så etterhvert ble det mindre og mindre brus. Det ga meg ingenting lenger. Det som før var en god greie, ble bare tamt og kjedelig. Og en konstant påminnelse om at det snart ville dukke opp noe bedre. Sugerør og isbiter var liksom ikke helt samme festen lenger, for det var ikke helt dette jeg hadde lyst på. Sitronskiva som hadde vært så god, ble i grunnen bare litt i veien.
Tida gikk, og den går jammen fortsatt. Nyhetsbrevene kommer ikke like ofte, og det er kanskje grenser for hvor lenge man kan promotere et produkt uten å kunne tilby den faktiske varen. Men jeg drar fram bildene og beskrivelsene med ujevne mellomrom, og gleder meg like hjertelig. Til noe så enkelt som en ny brus. Som jeg ikke engang kan vite om jeg liker smaken på.
I dag, en helt vanlig tirsdag, gjorde jeg en oppdagelse. Jeg fikk besøk på jobb. Som så mange ganger før. Av en som vet hva jeg liker. Så jeg fikk Melkerull og Pepsi Max. Eller, jeg fikk i alle fall tilbudet. Ja, for jeg takka nei. Til brusen. "Vet du, jeg tror heller jeg venter.." svarte jeg. Ingen i hele verden vet hva jeg venter på. Det vet jeg ikke selv engang. Men jeg tror på reklamen. Som lover meg større bobler og friskere smak. Så får det gå som det går. Ingen som har daua av noen uker uten brus.
Så hva har vi lært i dag? At man lett takker nei til melk, når det er champagne man har lyst på.
fredag 5. februar 2010
Litt om deg..
Livet kryr av folk. Folk som ramler innom en stund, folk som alltid er der. Uten folk, blir det lite igjen av livet. Jeg ville ikke vært meg uten folk. De som har vært med på å forme meg. De som har gitt meg opplevelsene som gjør meg til den jeg er. I dag. For om et år, vil jeg være bittelitt annerledes. Farga av noen nye folk. Jeg vil fortsatt være meg, men i en litt annen fargetone. Kanskje en nyanse lysere? Eller en ørliten tanke dypere? Det blir en spennende ferd, uansett.
Men dette skulle jo ikke handle om folk, det skulle handle om deg. Det er noen måneder siden vi snubla inn i hverandres liv, og på underlig vis har vi liksom bare blitt der. Ingen vet at vi er der, og vi gjør ikke noen stor greie ut av det selv heller, men vi er der. Litt nå og da.
Du gjør meg livredd. Fordi du har nøklene til de rommene jeg låste for mange år siden. Jeg har ikke gitt deg dem, jeg har aldri fortalt deg om dem, men du har dem allikevel. Jeg skjønte det med en gang, at dette kom til å bære aldeles galt avsted for meg som helst holder låste dører låst. Så jeg satt på sikkerhetslenka, og ville ikke åpne. Jeg sa det ikke til deg, men jeg var fast bestemt på å ikke krysse en del grenser. Nå er jeg så langt over grensene at jeg ikke engang husker hva som var så viktig å holde fast ved. Og jeg elsker det.
Helt mot slutten av 2009, tok noen motet fra meg. Noen møtte meg, og snudde ryggen til. Noen som lovte at de ikke kom til å gjøre det. Noen som ikke engang tok seg bryet med å forklare, og dermed lot meg sitte igjen med go'følelsen av å være noens store skuffelse. Det tok noen runder med grubling, før jeg tok et valg. Jeg hatet følelsen av å ikke ha strukket til. Ikke å stått til forventningene. For det orker jeg ikke at skal skje med deg. Dette er noe helt annet, men jeg taklet ikke tanken på å nok en gang skulle ha skuffet. Ikke deg.
Så vi har aldri møttes. Kanskje møtes vi aldri heller. Kanskje tusler vi videre på stiene våre, og oppdager at de ikke lenger går i samme retning. At målene ikke lenger er de samme. Det ville være trist, men ingen undergang. For vi vet ikke om det ville være verdt det, å tråkke utenfor stien for å finne et felles punkt. Gjør vi det ikke, får vi heller aldri vite. Og det ville være trist. Men man kan ikke savne noe man aldri har hatt, så det ville være overkommelig.
Kanskje møtes vi. Og kanskje velger du å gi nøklene tilbake, før du har vridd de skikkelig om. Det er lov. Nøkler må ikke brukes selv om de passer. Jeg kjenner med hele meg at det ville vært en skuffelse. At jeg nok ville både grått og rast litt. For det handler om forventninger som ikke blir innfridd, og det svir alltid litt. Men du ville allikevel ha gitt meg noe ingen andre har klart på utrolig lenge; vissheten om at låsen ikke har rusta fast. Vissheten om at jeg er villig til å åpne. Og i tillegg føle glede når jeg gjør det.
Eller kanskje møtes vi, vrir om nøklene, og ser hvor det ender.
For å sitere en MGP-favoritt: Thought it couldn't happen to me, now I owe you, for the rest of my life, because you made me change my mind..
Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler ikke om livslange lovnader. Det handler om å gi litt faen. La seg rive meg. Ha det moro, selv om ikke alt er perfekt. At du viste meg veien dit, kommer jeg uansett alltid til å verdsette. Uansett hvilken vei vi velger å gå.
Men dette skulle jo ikke handle om folk, det skulle handle om deg. Det er noen måneder siden vi snubla inn i hverandres liv, og på underlig vis har vi liksom bare blitt der. Ingen vet at vi er der, og vi gjør ikke noen stor greie ut av det selv heller, men vi er der. Litt nå og da.
Du gjør meg livredd. Fordi du har nøklene til de rommene jeg låste for mange år siden. Jeg har ikke gitt deg dem, jeg har aldri fortalt deg om dem, men du har dem allikevel. Jeg skjønte det med en gang, at dette kom til å bære aldeles galt avsted for meg som helst holder låste dører låst. Så jeg satt på sikkerhetslenka, og ville ikke åpne. Jeg sa det ikke til deg, men jeg var fast bestemt på å ikke krysse en del grenser. Nå er jeg så langt over grensene at jeg ikke engang husker hva som var så viktig å holde fast ved. Og jeg elsker det.
Helt mot slutten av 2009, tok noen motet fra meg. Noen møtte meg, og snudde ryggen til. Noen som lovte at de ikke kom til å gjøre det. Noen som ikke engang tok seg bryet med å forklare, og dermed lot meg sitte igjen med go'følelsen av å være noens store skuffelse. Det tok noen runder med grubling, før jeg tok et valg. Jeg hatet følelsen av å ikke ha strukket til. Ikke å stått til forventningene. For det orker jeg ikke at skal skje med deg. Dette er noe helt annet, men jeg taklet ikke tanken på å nok en gang skulle ha skuffet. Ikke deg.
Så vi har aldri møttes. Kanskje møtes vi aldri heller. Kanskje tusler vi videre på stiene våre, og oppdager at de ikke lenger går i samme retning. At målene ikke lenger er de samme. Det ville være trist, men ingen undergang. For vi vet ikke om det ville være verdt det, å tråkke utenfor stien for å finne et felles punkt. Gjør vi det ikke, får vi heller aldri vite. Og det ville være trist. Men man kan ikke savne noe man aldri har hatt, så det ville være overkommelig.
Kanskje møtes vi. Og kanskje velger du å gi nøklene tilbake, før du har vridd de skikkelig om. Det er lov. Nøkler må ikke brukes selv om de passer. Jeg kjenner med hele meg at det ville vært en skuffelse. At jeg nok ville både grått og rast litt. For det handler om forventninger som ikke blir innfridd, og det svir alltid litt. Men du ville allikevel ha gitt meg noe ingen andre har klart på utrolig lenge; vissheten om at låsen ikke har rusta fast. Vissheten om at jeg er villig til å åpne. Og i tillegg føle glede når jeg gjør det.
Eller kanskje møtes vi, vrir om nøklene, og ser hvor det ender.
For å sitere en MGP-favoritt: Thought it couldn't happen to me, now I owe you, for the rest of my life, because you made me change my mind..
Dette handler ikke om kjærlighet. Det handler ikke om livslange lovnader. Det handler om å gi litt faen. La seg rive meg. Ha det moro, selv om ikke alt er perfekt. At du viste meg veien dit, kommer jeg uansett alltid til å verdsette. Uansett hvilken vei vi velger å gå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)