Bea prøver noe nytt..

Neida, det er jo ikke nytt. Jeg prøvde det i fjor også. Forskjellen er at i år skal jeg gjennomføre.

Nytt år, nye muligheter. Det er en stund siden en jeg kjenner sa dette til meg. I kveld minnet han meg på det, og jeg tenkte at det er egentlig et veldig godt utgangspunkt. Hvorfor ikke tenke litt på akkurat det? Ikke at man skal bli så sunn og slank og rik, men at dette året er helt nytt og inneholder faktisk en hel del nye muligheter. Jeg skal jammen bli flinkere til å benytte meg av dem.

Jeg er alt for glad i det trygge hjemmet mitt. Dette året må jeg ut. Ja, ikke at jeg blir husløs, men jeg må bli flinkere til å benytte de mulighetene som er utenfor husets fire vegger. Annenhver helg er jeg alene hjemme, og det er de helgene som nå skal utnyttes bedre. Hver måned bør en av de barnefrie helgene inneholde noe annet enn jobb, sofa og bestevenninne.

Først ut er en tur til Bergen. Der har jeg flere gode venner, en virkelig god gammel venn, og en splitter ny venn. Alle disse skal oppsøkes i løpet av den helgen, og det i seg selv gir jo enda flere nye muligheter. Gamle vennskap pleies, og helt nye vennskap vil forhåpentligvis gro sterkere. At enkelte ikke er så glad i å treffe nye mennesker, og dermed vurderer å avbestille flybilletten tre ganger i døgnet, det skal ikke stoppe meg. For det er jo et helt nytt år. Fullt av nye muligheter. Hvis vi bare oppsøker dem.

Neste prosjekt er en sosial greie med jobben, som jeg har hoppet bukk over i de årene jeg har jobbet der. Vel, i år blir jeg med! Og ikke nok med det, jeg har jammen tenkt til å ha det morro mens jeg er der.

Vinterferie med familien i varme strøk vil, om ikke annet, gi meg muligheten til å gå barbeint i sanda. Høre bølger, og kjenne lukta av saltvannet som kommer med ettermiddagsbrisen. Jeg gleder meg.

Heldigvis har jeg venninner som ikke er som de skal. Derfor er neste post på programmet å grave fram nedoverskiene igjen. Etter åtte år. Og la meg understreke at jeg var ufattelig dårlig for åtte år siden også. Men jeg hiver meg med, og så får jeg heller dø i forsøket. "Turid og Bea på slalom skulle stå, så ramla de av heisen - ingen veit hvor de er nå.."

Når det nesten er vår, og jeg virkelig er møkklei vinteren, da kommer de. Hele bøtteballetten fra Lukket Avdeling. Da skal det drikkes, skravles, og skumsoppes langt ut i de små timer. De er en sånn flokk man kan be selv om man vet at man ikke har stoler nok. De bryr seg ikke om sånt, de ler og klemmer uansett. Fine flokken min.

Ser du? Ser du hvordan jeg griper tak i de nye mulighetene dette året bærer med seg? Jeg vet at det er mange flere helger å fylle, men jeg garaterer at minst EN av de helgene jeg har planlagt så langt, vil åpne muligheten for en fin helg senere i år. Det gjelder bare å gripe den. Hva har jeg å tape?

En ting vet jeg om 2009. Når dette året er slutt, skal jeg ikke lure på hvor det ble av. Og jeg skal ikke måtte leve med vissheten om at det som kunne blitt, aldri ble. Fordi jeg ikke grep muligheten.

365

Tre hundre og sekstifem. Tre hundre og sekstifem dager. Ett år. Bare ett eneste år, av et langt liv. Samtidig en så stor del av livet, at det er vanskelig å fatte.

For ett år siden i dag, valgte jeg å avvise deg. Jeg viste deg, med ord og handling, veien ut av livet mitt. For godt. Du hadde ikke bedt om det, du hadde ikke fortjent det, men allikevel valgte jeg å snu ryggen til deg. Uten mulighet for å snu meg tilbake. For da ville du ikke være der mer.

Jeg trodde ærlig talt det skulle være enklere. Jeg trodde at ved å avvise deg fysisk, ville du også forsvinne fra mitt indre. Der tok jeg feil. Ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på deg. På mulighetene jeg tok fra deg. Tok fra oss. Og alle som omgir oss. Jeg kunne gitt hva som helst for å kjenne lukten av deg. Føle huden din. Høre stemmen din. Men den muligheten får jeg aldri. Fordi jeg valgte annerledes.

Jeg prøver å finne styrke i deg. Jeg prøver å tro at du følger meg av godhet, ikke av hat. Jeg prøver å tro at du har tilgitt. Kunne jeg bare forklart deg. Kunne jeg bare fått en mulighet til å gi deg forståelsen av dette. Til å forstå selv. Men det blir ikke sånn. I stedet må jeg prøve å snu dette vonde til noe positivt. For ikke å gå under selv. Jeg må stole på at du skjønner at jeg aldri ville deg noe vondt. Jeg må stole på at du engang kjente varmen jeg så gjerne skulle gitt deg.

Akkurat i kveld, er det troen på engler og gode sjeler som holder meg oppe. Jeg beklager så inderlig at jeg aldri ga deg sjansen til å tro det samme selv.

Ikke bare Bea i butikken

Bea har vært i butikken. Og det var ikke bare bare. Det var heller ikke bare Bea som var i butikken. La kaoset begynne.

Yngst har bursdag i morgen, og da må man handle inn stort. Så alt for sent en kveld tar jeg turen til den lokale Kiwibutikken. Jeg har liste. En sånn lang en. Jeg har ikke hatt en lang en på det jeg kan huske. På lista står det ting som fire kilo hvetemel. Det er mye mel det, for en som aldri baker. Det står også en kilo gulost, fire pakker gjær, og to pakker melis. Dette er jo nok til å sette en stakkar ut av spill. Jeg handler og handler. Aner ikke hvor halvparten er, for jeg baker jo aldri. Men jeg finner da fram til det meste, og etterhvert er handlevogna riktig så full.

Siste sjekk av lang liste før jeg skal gå til kassa. Jeg har glemt gjær. Parkerer vogn ved sjokoladen, og henter gjær. Så ser jeg at jeg har glemt mer, og durer avgårde. Nonstop, melkesjokoladehjerter.. Jeg leter etter O'boy. Finner det og er lykkelig. Nå skal jeg bare finne kassa. Hm. To pakker doruller? Det har da ikke jeg kjøpt. Men kjære deg, Bea! Dette er ikke din vogn!

FRIK! Man har ikke sosial angst for ingenting, altså. Og her står jeg med en annens fulle handlevogn. På Kiwi. Klokka kvart på elleve en torsdag.

Fremmeds handlevogn, som nå befinner seg langt fra der jeg stjal den, blir parkert. Så begynner jakten på min egen. Men jeg må jo ikke bli oppdaget! Ingen må se at jeg har gjort noe så teit. Så da fortsetter jeg heller å være teit. I ren panikk strener jeg bort og tar en pakke tørkeruller. Den har jeg trygt i armkroken, mens jeg slentrer tilfeldig gjennom butikken på desperat jakt etter min egen handlevogn. Der! Der er den. Jeg puster igjen. Og så ser jeg en eldre mann som spar opp Nonstop og sjokoladehjerter fra sin vogn. Jeg bestemmer meg raskt for ikke å stå bak ham i kø.

Tro hvor mye jeg puttet oppi feil vogn? Hjernen har jo tydeligvis koblet ut, så jeg hiver oppi det siste jeg husker å ha plukket med meg. Inkludert gjær.
Så går adoptivhandlevogna mi, og jeg kan endelig gå til kassa. Jeg legger varene på båndet. Herlighet, så mye gjær! Jeg må ha hentet gjær tre ganger. Og jeg sier selvsagt ingenting, for da skjønner jo dama i kassa at det var jeg som putta ting oppi vogna til den sure mannen. Nei, man får betale for sin gjær.

Så stopper båndet. Det som frakter varer til og fra kassadamen. Hun hisser seg opp, trykker vilt på knappene sine. Akkurat i samme øyeblikk går det opp for meg at jeg har vandret rundt på Kiwi med noen annens handlevogn. Jeg ler. Høyt og ukontrollert. Mer og mer, ler jeg. Damen tror selvsagt jeg ler av båndet. Jeg klarer ikke si noe, jeg bare hyler og ler. Tårene triller, folk glor, og jeg ler. Mens jeg betaler, mens jeg pakker ned varene, og mens jeg går ut i bilen.

Vi vet nå følgende: Jeg har alt for mye gjær. Og jeg kommer til å handle på Rimi noen uker.

Hyper på Statoil

Nei, dette er ikke historien om da Bea fant smågodthylla. Skjønt jeg ser det for meg. Dette er historien om da Bea plutselig møtte angsten igjen, etter å ha gått en lang periode uten denslags.

Når man går inn på en bensinstasjon, har man som regel en plan. I dette tilfelle var min plan å kjøpe drikke og mat. Jeg var i godt humør, og helt i vater. Så åpnet dørene seg. Jeg så inn på Statoil, og kjente at dette ikke kom til å gå. Allikevel stoppet jeg ikke. Og jeg snudde heller ikke. For da ville jo noen garantert legge merke til meg. Så jeg tok skrittet innenfor. Der kom det to stykker og stilte seg helt oppi meg, mens de spurte om jeg kunne svare på noen spørsmål. Jeg husker ikke hva jeg svarte.

Svetten spruter, jeg skjelver, jeg ser folk overalt. Hører stemmene deres som bråk i hodet. Latteren deres får meg til å ville klemme hendene mot ørene. Men jeg gjør det ikke. Noen kunne jo legge merke til meg. Jeg vimser. Rundt og rundt. Husker ikke hvem, hvorfor eller når. Så ser jeg kjøleskapet. Drikke! Kald drikke! Jeg får tak i en iste, og går mot kassa. Det er lange køer. Alt for lange. Jeg svetter mer og mer. Tenker at jeg ikke orker være der. Jeg vil ut! Men jeg klarer ikke gå ut. For da tror jo folk jeg er gal. Man går jo ikke bare fra isteen sin.

Inni hodet mitt raser tankene. Alle ser på meg. De snakker om meg. De ler av meg. Jeg har feil hår, for lite sminke, for trang bukse. Det er det de ser på. Jeg er sulten. Jeg må ha en pølse. Men da må jeg snakke. Jeg kan ikke snakke. Hvis jeg snakker blir de andre helt stille, og stemmen min vil høres over hele lokalet. Jeg kan ikke snakke. Ikke snakk!

De diskuterer hvilken vei de skal kjøre. At Morten kjører den gule bilen, og at de må handle mat på Elverum. Jeg er livredd. Jeg orker ikke høre på dem mer. De kveler meg med ordene sine. Han vil stå slalom, hun vil gå langrenn, begge er enige om at alkoholen er viktigst. Det er fortsatt ikke min tur. Jeg gråter snart. Jeg må ikke gråte, da ser de på meg. Ikke gråt!

Hodet er fullt av lyd. Jeg ser sorte flekker. Brystet blir strammere og strammere. Herlighet, jeg må ut! Ikke gå ut, da tror de du er gal. Bli i køen.

Min tur.

Idet jeg dytter meg vei mot døra, fosser tårene. Jeg klarer ikke mer. Ganske enkelt.

Så går døra opp. Jeg er ute. Nesten ikke folk, og stillheten er så god. Så utrolig god. Jeg kan puste igjen. Tørker tårene, drikker iste, og puster. Av med jakka, dra opp genseren litt. Pust rolig. Og gå mot bilen.

Etterpå tenker jeg klart. Jeg skjønner at de ikke ser på meg, snakker om meg, og ler av meg. Jeg skjønner at jeg burde gått ut. Men der og da. Mens det uler, og det blir mer og mer klamt. Mens flekkene danser foran øynene. Ja, da er det ikke en eneste rasjonell tanke i hodet mitt. Der og da har jeg angst.

Jeg kan ikke si jeg har savnet det.

En onsdag på landet

Jeg er syk. Skikkelig dårlig, skal jeg bare ha sagt. Og jeg kan liksom ikke få de hippe trendy sykdommene som andre folk skryter av. Neida. Bea har skarlagensfeber.

Det begynte en kveld, med vond hals og litt feber. Så fulgte en natt ut fra villeste helvete, med mye feber. Neste dag slett ikke bra, og dagen etter der skjønte jeg at jeg måtte til legen. Så vi entrer historien onsdag morgen.

Ungene er påkledd, og det er på tide å spurte til bilen. Det er slapsete føre, jeg er våt på beina lenge før bilen, men unngår å få et digert takras i hodet. Seksåring levert på skolen i tide, treåring vinker fornøyd når jeg forlater ham i barnehagen. Kjapp tur innom jobben, for å skaffe vikar, og så hjem. Det er halvannen time til legetimen, så jeg rekker en tekopp på sofaen. Trodde jeg. Omtrent 150 meter før innkjørselen, bestemmer lille blå legobil seg for å svinge brått til høyre. Fint det, hvis det hadde vært 150 meter senere, men enn så lenge går faktisk veien rett fram. Der stopper vi brått, litt sånn på tvers, med forhjula godt uti snøfonna. Andre folk ville ring NAF eller Viking, eller hva de nå enn heter alle sammen. Jeg gjør ikke det. Jeg forlater bilen, og på vei hjem sender jeg en sms til Annie. Den eneste i hele vide verden som vet like lite om biler som meg. Jeg takler visst ikke å innrømme at jeg ikke får til ting. Påstås det.

Te på sofaen, jeg venter på Annie. Når hun og gullbilen ankommer, tar vi med oss snøskuffa og skal grave fram lille blå. Det går ikke. Så da setter vi ut varseltrekanten og drar igjen. Igjen; andre ville kanskje ringt NAF. Ikke vi. Vi kjører meg til legen.

Legen konstanterer streptokokker, og jeg får resept. Annie henter meg, vi kommer oss på apoteket, og jeg fraktes hjem. Lille blå står fortsatt 150 meter borti veien. Det overser vi glatt. Jeg legger meg på sofaen, Annie drar på lidl for å huske hva hun skulle ha der.

Så blir jeg altså så vanvittig stiv i nakken, og får et merkelig utslett. Inne på Lukket avdeling er det folk med medisisk bakgrunn, så jeg hyler etter hjelp. De roper tilbake om hjernehinnebetennelse, og jeg må innrømme at jeg nærmer meg panikk. Det er ikke alltid like praktisk å bo alene. Noen ganger skulle man hatt folk som kunne observere. Jeg snakker med legekontordamen, får lov til å sove en halvtime, og får beroligende ord fra en av legene på Lukket avdeling. En liten dupp gjør underverker for nakken, så alle innser at jeg neppe skal dø denne onsdagen.

Så banker det på døra. Jeg bor langt ute på landet. Det skjer ikke ofte. Der står bonden jeg leier hos, og lurer på om han skal dra lille blå hjem med traktoren. Bilen ja, den hadde jeg glemt! Pent og pyntelig blir legobilen min trukket opp fra grøfta, og plassert trygt på plassen sin på tunet. Ja, så løste det seg helt fint. Ringe NAF du, liksom.

Nå som jeg har bilen vel hjemme igjen, og ikke lenger skal dø av hjernehinnebetennelse, er det bare å ligge på vent til ungene kommer hjem. Ja, de blir selvsagt hentet av Annie, som tar ansvar når andre svikter. Jeg sovner på sofaen, men våkner stadig av en merkelig lyd. Dupper av, og der var den igjen. Dette var jo fryktelig irriterende, men det er vel helst noe snø som seiler ned fra taket. Jeg dupper av, og våkner igjen. Det er meg. Det er jeg som lager lyden. Jeg har så hovne mandler at jeg snorker høyt nok til vekke meg selv. Man kan jo ikke annet enn å være glad man ikke deler soverom med folk, sånn på permanent basis. Den samme gleden kjente jeg forøvrig da jeg forrige natta var nitrist fordi sauen min var død. Ja, jeg blir litt fantasifull av feber, jeg gjør det.

Men i all verden, hva er dette? Mer utslett? Enda rødere? Og nuppete underarmer? Halsen og ørene også? Er jeg i ferd med å bli en hummer? Neida, jeg har fått Skarlagensfeber. En forbanna barnesykdom! "Mest vanlig blant barn mellom to og ti år". Jeg prøver å tenke positivt. Jeg har jo følt meg gammel en stund, og kanskje dette er et tegn på at jeg fortsatt er ung. Rødere og rødere blir jeg. Og mer og mer vond blir halsen min. Ja, for det er jo gjerne sånn med sykdommer som helst oppstår hos barn, at de blir ikke noe mildere når de kaster seg over voksne.

Så her sitter jeg. Heldigvis med en ny diger tekopp. Ja, for det er temmelig begrenset hva man får i seg, når halsen er trang nok til at man våkner av egen snork. Så jeg sitter her, med tekoppen, rød som en hummer. Og jeg gleder meg sånn. Jeg gleder meg sånn til utslett og feber og vond hals er borte. For da flasser hudflakene av. Under beina og inni henda.

Passer fint det, for jeg reiser til Gran Canaria om en uke.

Jeg tror det mangler en bit..

Ja, jeg sitter her med en følelse av at det mangler en bit.

Først trodde jeg det var du som hadde tatt en bit av hjertet mitt med deg da du dro. Jeg trodde du hadde kastet biten du fikk låne, og at den nå var tapt for alltid. Jeg trodde virkelig aldri såret du lagde skulle la seg reparere. Så viste det seg at jeg tok feil. Du hadde levert biten tilbake, og det var ikke lenger noen grunn til å gi deg skylden.

Så trodde jeg det var skatten jeg selv valgte å gi fra meg. At det var den som utgjorde den manglende biten. I sånne tilfeller har man ingen andre å skylde på enn seg selv. Så jeg tillot ikke meg selv noe som helst. Jeg unnet meg ikke å løfte hodet. Jeg gråt og gråt over den manglende biten, og sorgen ble ekstra tung fordi jeg hadde påført meg den selv. Men så var det ikke sånn heller. For skatten ble aldri en bit. Den vil for alltid være en skatt jeg har i hjertet mitt. Det hjertet du ikke stjal en bit av.

Med blikket vendt innover, tenkte jeg så at jeg selv var det som manglet. Jeg lette febrilsk etter fotfeste, og tenkte at jeg måtte ha mistet meg selv på ferden. Det ville jo ikke vært så forunderlig. Ingen kan være alt, og når man prøver allikevel, så er det fort gjort å miste en bit. Så en kveld, i sterkt måneskinn og skarp vinterluft, kjente jeg at jeg nok en gang var meg. Jeg vendte blikket utover, og dermed var det ikke lenger jeg som manglet.

Noen ganger har man kanskje flere biter enn man strengt tatt føler behov for? Av og til sitter man med en bestemt følelse av at akkurat den biten ikke passer inn. Eller at en bestemt bit man er veldig glad i, ikke helt finner plassen sin. Så da snur man den, og prøver igjen. Man flytter kanskje på noen av de mer etablerte bitene, for å se om man ikke kan få denne ene spesielle til å trives i akkurat ens eget bilde.

Jeg er trygg og glad. Jeg stoler på egne følelser og beslutninger. Jeg vet at jeg ikke lar meg knekke. Jeg har ikke lenger behov for å beskue egen navle i dagevis. Jeg vet hva jeg savner, og er takknemlig for det jeg har. Jeg prøver å ikke miste deg, mens jeg sakte lar deg gå. Jeg kan smile til månen fra sengekanten.

Og det er kanskje ikke med livet, som med andre puslespill, at man får alle bitene utdelt samtidig? Men akkurat nå sitter jeg altså her med en følelse av at det mangler en bit. Og godt er det, hvis ikke ville jo bildet vært komplett. Jeg tror sannelig den biten kan være verdt å lete etter.

Likestilling, my ass!

Det er faen ikke bare bare Bea, når man bare er Bea!

Jeg har aldri påstått at ikke menn er sterkere fysisk enn kvinner. Sånn i snitt. Jeg har heller aldri lagt skjul på at det er en del ting her i livet jeg, mer enn gjerne, overlater til en mann. Jeg snakker ikke om sex. Ikke akkurat nå. Skjønt, når vi først er inne på det.. Nei! Dette handler om en fredagskveld hvor jeg rett og slett kunne trengt en mann. Men altså ikke til sex. Ja, NÅ er det jo det jeg tenker på, men det var ikke derfor jeg skulle skrive her. Fokus Bea, fokus.

På planen for helgen: Rydde den lille stua, male den lille stua. Kjøpe inn maling til den lille stua, og kjøpe et vitrineskap til den samme lille stua. Montere vitrineskap skulle man også få gjort. Samt sitte barnevakt for egne barn fra lørdag ettermiddag til søndag formiddag. Henge opp gardiner i liten stue, og montere spottere i vitrineskapet. Nevnte jeg at jeg skulle kjøpt og hengt opp en rullgardin på soverommet?

Så kom snøen. Noe så inni helsikke som det snødde, faktisk. Jeg brukte uhorvelig lang tid på å grave meg vei til bilen. Da jeg omsider fant den bittelille blå legobilen min, under mengder av sykt tung snø, var jeg ganske enkelt gjennomvåt. Lille blå og jeg kom oss ut på veien, jeg sendte en varm takk til alle som faktisk tar seg bryet med å rydde vekk snø fra offentlig vei, og stoppet hos eksen for å hente en nøkkel. Der satt vi fast, lille blå og jeg. Eksen spadde, dytta, og banna. Jeg lo, for det er i grunnen ikke stort annet man kan gjøre. Iallfall ikke når man selv sitter varmt inni bilen, og ser eksen snø ned på utsiden.

Vi kom oss løs, og satte kursen mot malingssjappa. Den rakk vi bare akkurat, takket være et salig trafikkaos. I sånne butikker skulle man gjerne hatt med seg noen. Om ikke en mann, så iallfall en dame. Jeg føler meg virkelig så idiot. Ikke vet jeg hva ting heter, hvor mye jeg trenger, eller hvor bred rullen egentlig var. I kveld visste jeg at fargen het Sand. Den lett slentrende mannen bak disken, som ikke var så glad for å se et nedsnødd kvinnfolk fem på stengetid, kunne fortelle at det er 30 farger som heter Sand. Og så rulla han faen meg med øynene! Det gjør man ikke. Særlig ikke når jeg er klissvåt og stressa. Og det er fredag. Sulten var jeg også. Så han innrømmet fort at selv det er 30 som heter det, så er det jo egentlig bare den ene de bruker. Jeg fikk malingen min, betalte, og slurpeslafset meg ut i bilen igjen.

Neste stopp Ikea. Jeg skulle ha et vitrineskap. Det viste seg å veie 53 kilo, og være 2 meter langt. Omtrent det samme som lille blå legeobil, med andre ord. Skapet skal ut av lagerhylla, ned på tralla, trilles til kassa, betales for, trilles ut i slurpeslafset, og løftes inn i bilen. Jeg aner ikke hvordan jeg fikk det til. men at folk lo, det er jeg helt sikker på. Så kjørte lille blå og jeg hjem igjen. Med vitrineskapet liggende over den stanga man girer med. Som om ikke turen er farlig nok, på glatt føre og med mine noe begrensede kjørekunnskaper.

Vel hjemme. Inn og spise. Så ut for å bære inn skap (haha!), og flytte bilen. Jeg rygger lille blå ut fra innkjørsel, for å kunne rygge inn til døra igjen. Der satt vi fast igjen. Og noe så veldig som det blåste, mens jeg fortvilet prøvde å grave fram hjulene. Bea graver, blå står bom fast. Gjenta til det kjedsommelige. Midt på tunet står lille blå legobil, uten å gjøre tegn til å ville røre seg. En ting er jo at en mann kunne dytta meg løs. Men i tillegg er det store muligheter for at han faktisk ville visst hva man gjør med sånt. Annet enn å grave. For det funka liksom ikke. Jeg henter til slutt varmt vann, og heller rundt alle fire hjulene. Vips, så er det sommerføre i tyve centimeter, og jeg får parkert lille blå ved garasjene. Jeg er i grunnen litt stolt av den ideen med det varme vannet. Jeg ser at det ville vært fryktelig flaut i morgen, om det ikke hadde fungert. For da måtte noen ha dytta meg løs, og jeg ville hatt merkelige isflekker ved hvert hjul. Jeg hadde selvsagt aldri innrømmet hvordan de oppstod. Jeg er faktisk rimelig sikker på at en god del uforklarlige ting i universet, egentlig er gjort av kvinner som ikke er villig til å innrømme sine feil.

Nå sitter jeg i stua og prøver å tine igjen. Det er temmelig midt på natta. Rullgardinen glemte jeg å kjøpe, malingen står i gangen, og det fordømte skapet ligger fortsatt i bilen. Som altså endelig står der den skal. Og det er et godt stykke fra døra mi, for å si det sånn. Og nå, det er jo nå jeg virkelig kunne trengt en mann. En som kunne si at "Kom nå, så legger vi oss. I morgen skal vi bære inn skapet, så kan jeg montere det mens du maler første strøket i den lille stua."

Så hadde han sannsynligvis sovna med ryggen til, og snorka som et lite helvete. Det er ikke helt feil å være bare Bea.