Ikke bare Bea i butikken

Bea har vært i butikken. Og det var ikke bare bare. Det var heller ikke bare Bea som var i butikken. La kaoset begynne.

Yngst har bursdag i morgen, og da må man handle inn stort. Så alt for sent en kveld tar jeg turen til den lokale Kiwibutikken. Jeg har liste. En sånn lang en. Jeg har ikke hatt en lang en på det jeg kan huske. På lista står det ting som fire kilo hvetemel. Det er mye mel det, for en som aldri baker. Det står også en kilo gulost, fire pakker gjær, og to pakker melis. Dette er jo nok til å sette en stakkar ut av spill. Jeg handler og handler. Aner ikke hvor halvparten er, for jeg baker jo aldri. Men jeg finner da fram til det meste, og etterhvert er handlevogna riktig så full.

Siste sjekk av lang liste før jeg skal gå til kassa. Jeg har glemt gjær. Parkerer vogn ved sjokoladen, og henter gjær. Så ser jeg at jeg har glemt mer, og durer avgårde. Nonstop, melkesjokoladehjerter.. Jeg leter etter O'boy. Finner det og er lykkelig. Nå skal jeg bare finne kassa. Hm. To pakker doruller? Det har da ikke jeg kjøpt. Men kjære deg, Bea! Dette er ikke din vogn!

FRIK! Man har ikke sosial angst for ingenting, altså. Og her står jeg med en annens fulle handlevogn. På Kiwi. Klokka kvart på elleve en torsdag.

Fremmeds handlevogn, som nå befinner seg langt fra der jeg stjal den, blir parkert. Så begynner jakten på min egen. Men jeg må jo ikke bli oppdaget! Ingen må se at jeg har gjort noe så teit. Så da fortsetter jeg heller å være teit. I ren panikk strener jeg bort og tar en pakke tørkeruller. Den har jeg trygt i armkroken, mens jeg slentrer tilfeldig gjennom butikken på desperat jakt etter min egen handlevogn. Der! Der er den. Jeg puster igjen. Og så ser jeg en eldre mann som spar opp Nonstop og sjokoladehjerter fra sin vogn. Jeg bestemmer meg raskt for ikke å stå bak ham i kø.

Tro hvor mye jeg puttet oppi feil vogn? Hjernen har jo tydeligvis koblet ut, så jeg hiver oppi det siste jeg husker å ha plukket med meg. Inkludert gjær.
Så går adoptivhandlevogna mi, og jeg kan endelig gå til kassa. Jeg legger varene på båndet. Herlighet, så mye gjær! Jeg må ha hentet gjær tre ganger. Og jeg sier selvsagt ingenting, for da skjønner jo dama i kassa at det var jeg som putta ting oppi vogna til den sure mannen. Nei, man får betale for sin gjær.

Så stopper båndet. Det som frakter varer til og fra kassadamen. Hun hisser seg opp, trykker vilt på knappene sine. Akkurat i samme øyeblikk går det opp for meg at jeg har vandret rundt på Kiwi med noen annens handlevogn. Jeg ler. Høyt og ukontrollert. Mer og mer, ler jeg. Damen tror selvsagt jeg ler av båndet. Jeg klarer ikke si noe, jeg bare hyler og ler. Tårene triller, folk glor, og jeg ler. Mens jeg betaler, mens jeg pakker ned varene, og mens jeg går ut i bilen.

Vi vet nå følgende: Jeg har alt for mye gjær. Og jeg kommer til å handle på Rimi noen uker.