onsdag 15. september 2010

Best uten ball

I hovedrollene: Bea, Bestevenn og to grå baller.


Mobiler piper. "Vil du være med å trene etterpå?" Herregud, allerede der burde jo overlevelsesinstinktet slå inn. Svaret er innlysende. "Nei, ellers tusen takk du. Jeg ønsker ikke å dø i dag." Men neida. Plutselig finner jeg det altså for godt å svare ja. Ja, for herlighet vi har jo snakket om å komme i gang. Hvorfor ikke bare ta en prøvetime et sted da, og få litt følelsen av hvor deilig det er å bruke kroppen sin? Ja, for enkelte av oss bruker den ikke til spesielt mye annet spenstig for tida, så dette blir jo knall!

Ball. Vi blir altså enige om å ta en time i sal, kalt "Ball 1". Jeg finner ut at det bare er en halvtime, så dette er jo perfekt. At ingen av oss er i besittelse av noe som engang likner balanse, det bryr vi oss tydeligvis ikke om. For to minutter senere kommer ny sms: "Nå har jeg meldt oss på ball. Må varme opp først." Bestevenn virker relativt positiv, jeg kjenner foreløpig ingen dødsangst. Men så er da også klokka bare 14, og vi skal ikke varme opp før 17.

Jeg har ikke treningsklær. De av dere som har sett meg uten alt for mye andre klær (nå høres det ut som det er veldig mange som har sett meg naken, men jeg tenkte altså mer i retning badetøy.. Dere som faktisk har sett meg naken, kan i grunnen bare ta på meg badetøy dere også) blir ikke veldig overrasket over det. For jeg har jo knapt trent i hele mitt liv. Jeg har bolledeigkropp, og gidder ikke engang prøve å late som noe annet. Jeg disser, for å si det sånn. Mye. Men altså, mens jeg prøver å vaske meg gjennom resten av arbeidsdagen, lurer jeg noe voldsomt på hva man har på seg når man trener. Bestevenn bedrev trening for bare et par år siden, så der mistenker jeg at det finnes ting i skapet som faktisk er egnet.

Arbeidsdag tar slutt, Bestevenn forteller meg at hun angrer, jeg kan ikke annet enn å si meg enig. For nå slår jo Elling inn i tillegg. Elling skal trene. Med ball. I en sal sammen med andre mennesker. Og med seg på laget har han Kjell-Bjarne. Hjem fra jobb, lete gjennom skap og skuffer, grave fram skoene som en gang ble inkjøpt til trening i sal. Ut i bilen, iført tightsen fra 17.mai og Vål'engatrøya. Sånn omtrent halvveis kommer jeg på at jeg ikke har spist på en evighet, så jeg må innom Kiwi. Sms fra Bestevenn forteller meg at hun må på apoteket og hente astmamedisin. Jada, det er såpass. Følelsen av Elling tiltar i styrke når jeg entrer Kiwi på jakt etter mat. Jeg er ikke komfortabel med antrekket, og drar febrilsk i trøya for å dekke til litt mer av rompa. Og så har jeg ikke med lommebok, og må tusle ut i bilen akkurat like sulten som da jeg gikk inn.

Treningssenter. Her er vi! Mot i brystet, svett i panna. Oppvarming på en tråkkemaskin vi ikke helt skjønner hvordan virker, men etterhvert blir det da jammen tungt nok. De første hundre meterne ler vi veldig av at jeg har en sånn maskin hjemme. Bak masse rot, så den brukes jo aldri. Og ettersom jeg fikk den av Bestevann, fordi hun aldri brukte den, er det jo litt komisk at vi nå står der og tråkker. Etter rundt en kilometer blir vi stille. Etter to renner vi nesten av maskinen. Og når den endelig stopper, er jeg salig glad det bare er en halvtime med ball. Satan så sliten!

Inn i sal med hver vår gigaball. Der inne er det tre andre, og instruktøren. "Nå kan dere finne balansen!" sier hun, og står på knærne på ballen. Har dere sett elefanter på ball? All respekt. Ja, for DE ruller da for pokker ikke av igjen! Jeg støtter meg overalt. Ser febrilsk på Bestevenn, som på sin side har funnet en fascinerende måte å faktisk holde seg fast i selve ballen på. Instruktøren holder meg, vet dere, og fortsatt er jeg som en rolling stone. Ubalanse er liksom bare forbokstaven. "Sånn skal det bli", tenker jeg. "Hele timen skal vi stå på knærne oppå her og gjøre øvelser. Også jeg som ikke kommer oppå engang!!" Jeg hører jo at Bestevenn tenker det samme rett bak meg. Hun er rødsprengt i fjeset, og tenker utvilsomt det samme. Vi må ut!

Men så skal vi ikke det. Vi får komme av, og gjøre øvelser på andre måter. Langsomt dør jeg innvendig. Viljen til å leve forsvinner i takt med push-ups, sit-ups, og hofteøvelser. Ballen skvetter unna. Jeg sklir til siden, ruller framover, og ser Bestevenn forsvinne ut til høyre. Ingen lager lyder der inne. Ingen andre enn oss to. Ikke nok med at vi ler oss halvt forderva, men vi utveksler jo erfaringer og banneord over en lav sko. Når vi ikke er opptatt med å stønne av smerte, for det skjer faktisk påfallende ofte kan jeg love dere. Mens vi ligger der, mellom to serier av bevegelser ut av selve helvete, stønner jeg noe om at dette blir et blogginnlegg. Og det føles jo litt godt å vite at det ikke var helt bortkasta, tross alt. At vi ikke ofret livet til ingen nytte. For nå har vi mulighet til å advare andre. Dette er ikke morsomt. Dette er ikke lett. Dette er ikke engang menneskelig. Og det er vel omtrent da, når vi er helt sikre på at døden endelig skal gi oss fred, at instruktøren sier "Bra, nå er dere halvveis!" Jeg ser på klokka. Vi har holdt på i 27 minutter. Jeg ser på Bestevenn. Hun hater meg intenst. Jeg sa det tok en halvtime. Jeg tok skikkelig feil. Oh, kill me. Kill me now.

Vi klarte det. Vi fikk stabla oss på beina, og kom oss ut i bilen. Utrolig nok. Akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke kommer til å kunne røre meg i morgen. Og samtidig kjenner jeg at dette må vi gjøre igjen. Gud hjelpe meg, jeg håper det går over!

2 kommentarer:

May Hege sa...

Jeg fniser veldig. Av gjenkjennelse!

Unknown sa...

Det er sånn jeg forestiller meg at det blir hvis jeg beveger meg inn i en sal også *lol*