Av og til er en millimeter nok..

Noen ganger er jeg nøyaktig to centimeter stor. Virkelig. Noen ganger er jeg så liten at du vil ikke tro det. Liten, sår og fullstendig livredd. Dette er en sånn kveld. I tre samfulle timer har jeg prøvd å holde maska, blant bare ukjente mennesker, som i tillegg krever engasjementet mitt. To centimeter, blant fremmede mennesker på to meter. Da ser man mye i gulvet og håper det skal gå over.

Men jeg kom meg gjennom, og kunne gråte og hyle hele veien hjem i bilen. Ikke fordi de tre timene gjorde noen skade, men fordi det var på tide å slippe ut noe. Hva som helst, liksom. Noe måtte ut. Om det har skjedd noe i dag, som har gjort meg så liten? Neida, absolutt ikke. Jeg har egentlig hatt en fin dag. Sånn stort sett.

I morgen. Det er morgendagen som gjør meg så liten. Da skal jeg sette meg selv i en situasjon som vil gjøre meg enda mindre. I alle fall der og da. På sikt tror jeg det vil gjøre at jeg vokser, men akkurat i morgen vil jeg nesten forsvinne. Jeg skal innrømme mitt livs største nederlag. Innrømme mitt livs største feilgrep. Trygle om hjelp til å rette det opp, og håpe jeg ikke blir dømt før jeg får sjansen. Bare tanken gjør at jeg nesten kaster opp. Tårene sprenger, og jeg glemmer å puste. Men jeg skal allikevel. Det er på tide å rette ryggen, og stå for de valgene man har tatt. Eller som livet på sett og vis har tvunget meg til å ta. Men det var jo mitt liv, og dermed også mine valg. Kanskje.

Så i kveld gruer jeg meg altså så jeg nesten ikke orker mer. Jeg er bitteliten, og fullstendig hudløs. Hvis noen stryker meg forsiktig, gjør det inderlig vondt. Hvis noen stikker meg, vil jeg helst bare dø. Jeg griper i alle retninger, i håp om å finne noe å holde fast ved. Noe annet å fokusere på. Noe som kan gi meg troen på at jeg virkelig vil vokse. Bli meg selv igjen. Få tilbake huden, og klare å puste uten å måtte fokusere på det hele tiden. Jeg klamrer meg fast, og kjenner at jeg sklir allikevel. Og jeg vet jo at verden ikke kan takle dette for meg. Denne veien må jeg gå alene.

Jeg har den fineste flokken. Jeg vet hvor jeg skal gå hvis jeg ikke lenger klarer å puste selv om jeg fokuserer. Jeg vet at når jeg virkelig trenger redningsbøya, så kommer den. Allikevel er jeg helt alene i verden. Akkurat i kveld. Når jeg er to centimeter høy, får jeg et enormt behov for tilhørighet. Jeg skulle ønske, mer enn noen gang ellers, at sofaen min ikke var tom. At puta mi var erstattet med noens arm. Varme, stille forståelse og uforbeholden støtte. Styrke.

I morgen er det over. Første etappe av en lang lang vei. Da vil huden sakte, men sikkert komme tilbake. Jeg vil tørre å strekke meg ut igjen. Jeg vil finne fotfeste, og ikke lenger tro at jeg er alene. Det vil være helt greit å sove på puta, og jeg vil ikke lenger tenke over at jeg trenger å puste. Før det skal jeg ramle sammen i sofaen. Stappe i meg noen andres sjokoladekake. Jeg skal tenke litt over hvor godt det er å tross alt vite at jeg kommer meg på beina igjen. Så skal jeg tenke litt over hvor skremmende det kan være for andre, når jeg griper etter dem for å overleve. Og så skal jeg være ubegripelig takknemlig for alle dem som mer enn gjerne holder fast i meg, så jeg ikke synker.

For jeg synker ikke.