Not in love..

Jeg husker så inderlig godt sist jeg forelska meg. Sånn på ordentlig. Når man er langt forbi å være litt betatt, eller håpe at ting kanskje utvikler seg etterhvert. Jeg var opp og avgjort 100% forelska, og hadde ikke sjanse til å stå i mot. Det gikk rett fra "han-er-jo-helt-utenfor-min-rekkevidde" til "herregud-HAN-vil-ha-MEG". Jeg var overhode ikke forberedt, og ramla som aldri før.

Første gangen han tok meg i hånda, tror jeg ærlig talt jeg hadde et bitte lite hjerteinfarkt. Og jeg rødma. Seriøst! Godt over tredve år, sittende på kafe, sprutrød i fjeset, kortpusta, og klam, mens jeg holdt et annet menneske i hånda. Jeg følte meg ikke så fjortis da jeg var fjorten år engang. Not even close. Jeg følte meg så sinnsykt levende, og fordi alt gikk så fort, tror jeg ikke jeg rakk å være redd. Ja, for det er jo skummelt. Himmel og hav, man skal plutselig dele alt med en man tross alt ikke kjenner SÅ godt.

Alt var fantastisk. Alt han sa var morsomt. Bare han så på meg, smelta jeg fullstendig. Og jeg var som sagt ikke redd. Enda det var hundre år siden sist. Tvert i mot var jeg veldig sikker. Sikker på at dette var riktig. At dette var meningen. Og at dette kom til å gå bra, selv om vi ikke akkurat hadde verdens beste utgangspunkt. Ja, bortsett fra forelskelsen da. En av grunnene til at jeg ikke var redd, og løp unna, var nok at han var så vanvittig god på å vise meg at han var der. For meg. Og at han ville ha meg. Sms'er av typen "Hva gjør du, søta?". Sånt man skriver når man ikke har noe å si, men ikke klarer la være å si noe. Jeg husker så inderlig godt at de varmet langt inn i ryggraden, og at jeg kunne smile en time etterpå. Bare for noe så lite og ubetydelig, i andres øyne. I mine øyne var det jo viktigst i verden. Og det var en god investering. Jeg slapp å bli usikker på om han virkelig ville ha meg, han slapp at jeg ble usikker på at han virkelig ville ha meg. Ja, for jeg er ikke noe særlig når jeg er usikker. La oss bare slå det fast, og tusle videre.

Jeg aner ikke hvorfor jeg tenker sånn på dette akkurat i kveld. Mulig fordi det var juli den gangen også. Eller kanskje fordi jeg har snakka litt med den mannen i det siste. Ja, for det gikk jo åt skogen så det sang. Men vi er fortsatt venner. Han er en fin fyr, og jeg ville ikke vært opplevelsene med ham foruten. Enda mange av dem var grusomt vonde. De har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag, og den er jeg faktisk ganske fornøyd med. Jeg er så mye sterkere enn jeg var den gangen, og selv om ikke forelskelsen og dramatikken i etterkant kan ta æren for det, så starta prosessen utvilsomt der.

Noe i meg lurer på om jeg ville forelska meg i akkurat han om jeg hadde hatt tid til å tenke meg om. Hvis ting hadde gått sakte for seg, og jeg ikke var blitt slått i bakken før jeg egentlig helt skjønte hva som skjedde. Fornuft og følelser. De hører jo gjerne sammen. Eller, de kjemper vel kanskje gjerne mot hverandre. For man vil jo ofte ikke. Jeg føler det i alle fall gjerne sånn, at jeg ikke egentlig vil slippe taket. At jeg holder igjen, og kjemper imot for alt det er verdt, fordi jeg er så livredd for å ta feil. For å finne ut at følelsene jeg nettopp har lagt på bordet, aldri vil bli gjengjeldt. Når ting ikke går så fort, rekker man jo å tvile. Jeg har tid til å tenke at jeg burde holde igjen. Og da gjør jeg det gjerne. Tro om man går glipp av mange gode opplevelser på grunn av det? Jeg mener, hvis alle sitter og holder litt igjen, vil det jo bli fint lite "dønn forelska" igjen her i verden. Det ville være synd. Virkelig.

Noen ganger føles det helt topp å bare like noen. Ha den ene som får det til å krible litt ekstra, uten at man dåner helt og fullstendig. Vite at man trives sammen, uten å tenke at dette er på vei til noe langt mer alvorlig enn jeg egentlig er klar for. Men selv i den situasjonen, vil det av og til snike seg inn et spørsmål om hva hvis. Hva hvis jeg bare kasta alt nå, og gikk all in? Hva om jeg overbeviste han om å gjøre det samme? Jeg friker jo ut bare ved tanken. Jo, jeg gjør det. Så jeg er nok en av de som venter til den andre bestemmer seg for å hive på det han har av kull. Det er liksom tryggest sånn. Men jeg ser jo at man risikerer en del på den måten. Noen andre kan velge å satse før deg. Eller man kan bli sittende på hver sin kant, uten å oppleve det lille hjerteinfarktet man får når man skjønner at this is it.

Glemmer det aldri.