Bea på bussen

Jeg er smått nevrotisk. Elling og jeg, liksom. Heldigvis kjenner jeg en Kjell-Bjarne som får meg gjennom livet. På vårt skakkjørte vis. Av og til må jeg klare meg uten Kjell-Bjarne, og det er gjerne da det går litt på tverke. Jeg er en sånn som ber noen møte meg utenfor restauranten, fordi jeg hater å gå inn på steder alene. Jeg kan seriøst ikke fordra å reise meg opp, på en full kafe, gå over gulvet, og finne fram til do. Nå skal det sies at jeg selvsagt har tusen sperrer for å benytte meg av den slags også, men jeg kunne altså fint trengt en valium før jeg starter den milelange turen fra stolen min til doen. Og akkurat nå kjenner jeg at det nok må bli et eget innlegg, akkurat dette om mer eller mindre offentlige doer. Det blir virkelig for spesielt interesserte.

Tilbake til bussen da. Av og til må jeg benytte meg av offentlig transport. Det er ikke det morsomste jeg gjør. Da jeg bodde i Oslo, hadde jeg dette helt inne. Jeg hadde sånn kort man stempler, så man ikke trenger ha kontanter til billett. Jeg visste hva som gikk når, hvor og hvordan. Nå har jeg bodd på landet ganske lenge, og her kjører jeg bil. Så hadde det seg sånn at bilen måtte overnatte på verksted, og siden min fysikk ikke akkurat skriker etter å gå seks kilometer, måtte jeg ta bussen.

Allerede ved ankomst jobben, begynner jeg å planlegge. Trafikanten er min venn. Litt lavere puls, når jeg vet hvilken buss som går når. Hadde ikke Kjell Bjarne vært på ferie, ville jeg selvsagt bedt om skyss, men nå måtte jeg faktisk klare meg selv. Ta bussen. Det er jo ikke noen big deal. Med mindre man er Elling. Etterhvert ankommer min kollega, som også er smått nevrotisk. Da må vi inn på Trafikanten for å dobbelsjekke. Ja, kunne dette stemme da? Joda. Stopper der, ja. Nummer 813. Fenstad Ekspress. Vi har trua. Kollega mener jeg må fordele matvarene mine i to poser, for det er tross alt 1100 meter å gå fra bussen og hjem. Ettersom posen består av pitabrød, skiva gulost og en melkerull, tar jeg sjansen. Jeg kliner til, og går for alt i samme posen. Kollega varsler fullt sammenbrudd, og jeg innser at jeg virkelig ikke ser særlig mye sprekere ut enn jeg føler meg.

Det er 4 minutter å gå fra sjappa mi til bussen. 16 minutter før avgang, blir jeg dytta ut døra av nevrotika. "Herregud, du skal jo gå hele veien bort der. Og finne riktig sted! Du må gå nå!" Jeg ankommer holdeplass 12 minutter før bussen skal komme. Det er så fint. For da har jeg litt tid til å frike ut. Det er da jeg ikke kan fatte at jeg slutta å røyke. Jeg sjekker tre ganger at 813 går derfra. Og at den går 17 over, selv om det er tirsdag. Og når klokka nærmer seg ankomst for bussen, begynner jeg å lure på om "Fenstad Ekspress" egentlig er bussen å ta når man ikke skal til Fenstad. Ekspress?! Herregud, kanskje den ikke stopper før vi er i Fenstad? Dit skal jeg da såvisst ikke. Svett, ja. Litt svett.

Så kommer bussen. Den gjør jo gjerne det. Først inn, full kontroll. Tar opp lommeboka, og sur sjåfør spør: Hvor skal du? Eh...hjem? HVILKEN HOLDEPLASS?? Og det vet jeg jo ikke. Men jeg skal ikke så langt, kan jeg fortelle. Han, på sin side, kan fortelle at man betaler lokalbillett hvis man ikke skal ut av sone sju. Sone sju, faktisk. Nå svetter jeg oppover. "Jeg skal sånn cirka til Algarheim.." Herregud 30 kroner, svarte den sure mannen. Heldigvis hadde jeg akkurat nok, for han hadde neppe gitt meg noe veksel.

Den grønne bussen, som altså heter Ekspress, stopper omtrent ved annenhver lyktestolpe. Milde, himmel, sånn tid det tar. Men jeg sitter rett ved døra, jeg har fri utsikt så jeg kan se hvor jeg skal gå av, og jeg sender en triumferende sms til en venninne i Oslo om at jeg klarer meg fint på busstur langt ute på landet. Bussen har til og med en fancy skjerm som viser hvilken holdeplass vi kommer til. Supert for folk som vet hva det heter der de bor. Vi andre, får jo bare følge ekstra godt med, og håpe at ikke ekspressen setter inn før vi kommer dit vi skal av.

Så går det galt. Ja, for noe måtte jo skjære seg. Denne gangen ringte mobilen min. Siden jeg har snev av telefonskrekk (les: svarer nesten aldri når den ringer) blir jeg überstressa av ringelyden fra lomma. Den ringer fryktelig høyt, så i ren iver etter å få bort lyden, trykker jeg på de grønne knappen. Den som betyr at man må snakke. Mens man sitter på bussen, faktisk! Det gikk jo som det måtte gå. Elling slår inn for fullt. Hvisker fram: Hei, det er Beathe? I andre enden høres: Hei, Henrik her! PLING. Så har Elling trykket på knappen. Bussen stopper. Elling går av. Og det var da for fanden ikke riktig stopp? Neida, det var et hakk for tidlig. Så da går jeg vel da, bortover mot neste holdeplass. Etter bussen. Mens jeg prøver å beholde roen i telefonen. Jeg tviler på om jeg overbeviste.

I kveld skal jeg til Oslo. Tog. Først tog til Oslo, så tog hjem. Eller i alle fall til Jessheim. Hvordan jeg skal komme meg derfra til gården min, tør jeg ikke tenke på engang. Enn så lenge velger jeg å tro at noen redder ass'en min, og henter meg på stasjonen. Skjønt, med Kjell-Bjarne på ferie, er det mye som tyder på at Elling bør ta på seg gode sko.

Nevnte jeg at jeg er nevrotisk?