søndag 30. mai 2010

Du skal ikke tro du er noe..

Jo, det er akkurat det du skal. For hvis ikke du tror du er noe, hvordan skal andre kunne tro det da? Og hvem har vel brukt for en som ikke er noe? Nei, så tro du er noe. Og gjør det med overbevisning. Om ikke annet, så for å overbevise deg selv.

Jeg har godtatt den jeg er. Jeg liker ikke alle delen av vedkommende like godt, men jeg har lært meg å leve med dem. Og folk som skal leve med meg, de må også lære seg å leve med dem. Selvsagt er jeg villig til å endre meg for folk som viser seg å være verdt det, men jeg har sluttet å late som for å bli likt. Det gjorde jeg vitterlig i stor nok grad da jeg var fjorten. Dessuten er det vanskelig å holde styr på alt, hvis man aldri er seg selv fullt og helt. Det blir mye å huske. Han liker hvitvin, så det er det beste jeg vet. Hun elsker opera, så jeg må skaffe billetter til en forestilling. Nytter ikke å ha det sånn, vøtt. Særlig ikke når hvitvin og opera virkelig ikke er din greie i utgangspunktet.

Jeg har prata med en venninne nå i kveld, som er villig til å ofre mye av seg selv for å finne kjærligheten. Det kalles selvsagt ikke kjærlighet hvis du må legge skjul på den du egentlig er, men hun er nok ikke av den oppfatning. Hun tilpasser "seg selv" utfra hvem hun snakker med, og påstår hardnakket at hun trives med å ha det sånn. Om det funker? Vel, hun er fortsatt singel da, så jeg vil vel ikke kalle det en suksess. Jeg synes det er trist når voksne mennesker er så utrygge på seg selv at de ikke tør vise seg fram til andre. Ja, ikke sånn rent fysisk. Nå tenkte jeg ikke på bolledeigmagen og appelsinhudrompa. Jeg synes heller ikke det er noe stas å dele akkurat det med andre. Men jeg tenker mer på at det er trist at man ikke lar folk få en sjanse til å like seg for den de faktisk er. Sånn helt på ordentlig.

Det er deilig å forholde seg til folk som vet hvem de er, og ikke er redd for å vise det. Det gir meg trygghet. Jeg vet hva de står for, jeg vet hva jeg får, og da tør jeg stole på dem. Sånn vil gjerne jeg oppfattes også. Som en ærlig sak, som ikke legger skjul på sine dårlige sider, og som er forholdsvis ukomplisert å tilbringe deler av livet med. Da må man tørre å tro at man er noe. Vite at man er noe. Jeg vet jeg er noe. En hel haug er jeg. Ikke alt er like positivt, langt der i fra, men det er det jeg er. Og jeg gidder ikke skamme meg, for jeg vet at jeg er masse positivt også. Sikkert ikke alle som deler den oppfatningen, men det er helt greit. Jeg trenger ikke bli likt av alle. Himmel, det finnes da masse folk jeg ikke liker. Og det er helt greit.

Mitt jobbe-litt-med-område akkurat nå er å stole på at folk som liker meg faktisk gjør det. Det er jeg dårlig. Når jeg merker at folk er litt viktige for meg, blir jeg livredd og overbevist om at de vil snu ryggen til meg ved første og beste anledning. Det er slitsomt. Ikke bare for meg, men kanskje mest av alt for den som stadig må overbevise meg om at den fortsatt er der. At vedkommende faktisk ikke har tenkt til å løpe unna, og at jeg har lov til å være idiot og allikevel bli likt. Så der har dere målet. Å oppdage at folk jeg liker godt, liker meg igjen, uten å frike ut og bli en oppmerksomhetssvamp. Joda, det er et ord. Og en tilstand. Man suger til seg oppmerksomheten så fort, at man går tørr nesten med en gang. Og siden man ikke våger tro at det vil komme mer, synker man sammen i en selvpåført inntørket tilstand. Og er ikke fornøyd før det sprutregner oppmerksomhet igjen. Men etter en skikkelig regnskur, blir det jo nesten enda verre, for da er det enda mer å savne når det blir tørt. Så; hvordan klare å stole på at de beste ikke bare venter på en anledning til å stikke av? 50% gode erfaringer og 50% ta-seg-selv-i-nakken. Gjør jeg min del, blir det kanskje lettere å få de gode erfaringene. Så jeg begynner nuh!

Ja, jeg tror jeg er noe. Akkurat i kveld har jeg bevist at jeg ikke er en sånn som godtar at folk ikke tror meg. Så når jeg sier jeg suger når det gjelder håndarbeid, og folk sier at det kan de aldri tro, ja da hekler jeg en gryteklut. Den er straks ferdig, den er ubeskrivelig stygg, og den besviser at jeg har rett. Så jeg er nok ingen stor kunstner, men selvinnsikt har jeg da for pokker.

Tro du er noe. Og ikke bli skuffa selv om ikke alle andre tror det samme. Og behold troen på at de gode folka har kommet for å bli. Da blir de kanskje.

8 kommentarer:

Anonym sa...

jeg kjenner meg ofte igjen i det du skriver, og du skriver så godt!

må innrømme at jeg til tider er en oppmerksomhetssvamp-jeg bare visste ikke at det var et ord;)

ønsker deg en god kveld videre:)

Anonym sa...

Takk for at du gang på gang gir så mye av deg selv! Jeg oppdaget blogen din ved en tilfeldighet og har lest den siden. Dine ord treffer og er så sinnsykt viktige. Mange av dem har satt med med bedre øyne. Jeg sier det igjen. Tusen takk.

Anonym sa...

åh...dette var bra!
En av mine største kamper har vært å akseptere at ikke alle liker meg, og noen slutter å like meg...
Noen liker meg veldig godt.

Og uansett er jeg nødt til å like meg selv. Hardt det der ;-)

Klem Hege

sofen sa...

Jeg gleder meg så sinnsykt til den grytekluten er ferdig! For joda, jeg tror på deg jeg! Nettopp derfor gleder jeg meg sånn til den grytekluten!

Det du i alle fall er utrolig god på er jo skriving, men det vet du allerede.

Beathe sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Beathe sa...

eg tror nok det er en del av oss, oppmerksomhetssvamper. Og jeg tror at de av oss som vet vi er det, har en stor fordel. Vi har tross alt mulighet til å justere oss litt. Det blir litt som å venne kattungen til å være ute alene, sant? Den forsvinner selvsagt inn i hekken. Og før eller siden må vi faktisk slutte å rope pssspssspssss. Vi må slutte å hente favorittmaten for å få den fram. Vi må tørre å stole på at den kommer til døra når den faktisk vil inn. Og hvis den ikke vil inn? Nei, da har vi ikke store nytten av å lokke den inn heller. Men det skader jo ikke å ha døra på gløtt da, selv om vi ikke skal si pssspssspsss...;)

Beathe sa...

I morgen er grytekluten ferdig. Det aller første produktet i serien "I can't believe it's made by a grown-up". Blod, svette og tårer. Jeg lover.

Anonym sa...

Kattunge er en bra sammenligning, for det å bli glad i seg selv, sånn at man er trygg, handler mye om å bli fri. Katter har alt det der...

H.