Kom mai du skjønne milde..

Det er mildt. Faktisk. Ikke kvelende varmt nei, men mildt nok til at jeg kan blogge ute. Med rødvin, pledd og laptop. På trappa mi. Ja, dere vet jo hvor glad jeg er i den.

Planen var å skrive litt om det å ha det helt greit. Det er jo stadig noen som tror jeg er på selvmordets rand her, fordi jeg unner meg fem minutter i selvmedlidenhetens tegn. Så nå understreker jeg at jeg har det helt fint. Synes dere det er vanskelig å tro? Når man er blakk, skilt, trenger et nytt sted å bo, fortsatt er blakk, og i tillegg er o'store skrekk SINGEL? Det er fullt mulig. Jeg lover. Jeg har gode venner. De er maksimalt forsømt, de fleste av dem, men de henger med meg allikevel. Jeg elsker å bo her, og har tenkt til å nyte det til det smeller. Jeg har et godt forhold til eksen. Jeg hater å være blakk, men får ikke gjort noe med det. Jeg har to kule unger, kommer aldri aldri til å ville bo sammen med noen igjen, og jeg har ingen åpenbare fiender jeg må bruke energi på. Jeg har det fint. Virkelig.

Akkurat nå kom det en sms: Jeg synes det er kjipt at du har det kjipt. Rop hvis jeg kan gjøre noe, så gjør jeg det.

Ser dere? Jeg har det fint. Ja, litt kjipt akkurat nå, men hvor lenge varer det da, når det finnes sånne i flokken? Og det er dette som er litt av greia bak denne bloggen. Jeg skriver gjerne om kjipe ting. Da får jeg dem ut av systemet. Men det betyr jo ikke at dette er noe jeg ruller meg i syv dager i uka. Jeg bruker ca ti minutter på å skrive et innlegg her. Hvis jeg pirker borti et sårt tema, griner jeg gjerne så tårene spruter mens jeg skriver. Så har jeg det fint. Jeg tenker ikke på elendigheta i timesvis, selv om jeg finner plass til det her inne. Jeg lover.

Well, you lift me up into the sky
I felt like I could fly
Never gonna die
& I almost made it but not quite
Now you're flyin' out of sight
& you know I can't come with you
I'll always be scared of heights
always be scared of heights

Jeg hørte Espen Lind på radioen tidligere i kveld. Ingen stor fan av den låta egentlig, men akkurat i kveld passet teksten godt. Ja, for jeg har også høydeskrekk. Relativt kraftig angrepet vil jeg påstå jeg er. Trodde aldri aldri jeg skulle fly. Så kom det noen som, sakte men sikkert, fikk meg til å lette. Himmel så skummelt! Og så uendelig deilig. Når man har flydd der oppe en stund, blir man tøffere. Jeg fikk lyst til å gjøre noen ekstra sprell. En loop, om du vil. For å klare en loop, måtte jeg ha en viss høyde. Og siden jeg altså ikke var i stand til å fly på egenhånd, ble det litt opp til andre om høyden stemte. Akkurat i det jeg tok sats, dalte jeg. Vi. Jeg ble på en måte fulgt nedover. Behagelig og helt uten dramatikk. Men ujevne mellomrom blåste jeg heftig under egne vinger, men jeg dalte allikevel. Det brennende ønsket om å faktisk gjøre en loop var der fremdeles. Jeg innså at høyden på langt nær var stor nok, men jeg sluttet ikke å håpe. Så ble jeg sluppet. Rett ned med et brak. Jeg var innstilt på å fulgt hele veien ned. Da kan man treffes for en øl langs landeveien en annen gang. Så ble jeg altså bare sluppet rett ned, den siste biten. Folk blir igjen der oppe, og lar meg falle. Derfor er det kjipt akkurat nå. Akkurat i kveld. Fordi jeg trodde turen ikke var over før vi var nede. Nå er jeg nede litt før enn jeg strengt tatt hadde tenkt. Og jeg er her alene.

Wish I never knew how great it feels up in the air
Wish I never got to feel the wind blow through my hair
Well in my dreams you'll always be
flyin' high along with me
& in my dreams I'll always feel like I can let go

Her er vi uenige, Espen og jeg. For selv om det er kjipt å vite hva man går glipp av der oppe, er det jo deilig å vite at man faktisk kan fly. Kanskje ikke høyt nok for den forbaskade loopen, men dersom jeg kan klamre meg fast i noen, overvinner jeg høydeskrekken og flyr. Ikke kommer jeg til å ta denne flyturen med meg i drømmene mine heller. For jeg orker ikke ha folk på kjerra som bare slipper meg i bakken. Uansett hvor kule de er, og uansett hvor sikker jeg er på at de komme funka som venner i lang tid framover. For jeg kan ikke stole på en som ikke følger meg helt ned igjen. "Sopass kan du vel gjera, gjer da no."

Har jeg det kjipt akkurat nå? Jepp.
Så ser jeg meg rundt på gården. Snuser inn deilig kveldsluft fra selveste mai. Svarer på sms'en. Og vips, så har jeg det helt fint.

Jeg lover.